Undersøkelsen viser at prosjektplanene i hovedsak er innrettet i tråd med sentrale norske mål og prinsipper for bistanden. Flesteparten av aktivitetsmålene i prosjektene er nådd, selv om enkelte av aktivitetsmålene for Verdensbankprosjektene er nedjustert underveis. Riksrevisjonen konstaterer at midlene brukes til det formålet de var planlagt for.

For Verdensbankprosjektene viser undersøkelsen at det i gjennomføringsfasen har oppstått ulike problemer. Dette vurderes å ha sammenheng med at det er et misforhold mellom prosjektenes størrelse og de lokale myndighetenes kapasitet til å gjennomføre prosjektene. I tillegg gir undersøkelsen grunn til å anta at størrelsen på Verdensbankprosjektene kan svekke muligheten for varige virkninger av tiltakene. Etter Riksrevisjonens vurdering burde Utenriksdepartementet involvert seg mer i planleggingen av Verdensbankprosjektene enn det undersøkelsen viser.

Også for de langt mindre omfattende UNESCO-prosjektene viser undersøkelsen at det er usikkerhet rundt spørsmålet om varige virkninger. Etter Riksrevisjonens vurdering er det en svakhet ved planene for de undersøkte UNESCO-prosjektene når disse ikke inneholder risikovurderinger. Riksrevisjonen har merket seg at departementet generelt har forsøkt å bidra til å bedre både organisasjonens systemer for prosjektplanlegging og oppfølging. Riksrevisjonen vil peke på at Utenriksdepartementet bør sørge for at det er gjennomført kvalitetssikring og supplerende vurderinger dersom det er mangler ved prosjektdokumentasjonen, jf. Innst. S. nr. 229 (1995-1996) til St.meld. nr. 19 (1995-1996).

Både for Verdensbankprosjektene og for UNESCO-prosjektene viser undersøkelsen at evalueringene av prosjektene i liten grad supplerer den løpende resultatrapporteringen. Evalueringene er ledet av de involverte organisasjonene selv, og det er ikke gjort reelt uavhengige og eksterne evalueringer av prosjektene. Riksrevisjonen er på det rene med at de internasjonale organisasjonene har sine egne ordninger for prosjektforvaltning som medlemslandene har sluttet seg til. Like fullt gir undersøkelsen grunn til å reise spørsmål ved om UNESCOs og Verdensbankens evalueringer gir et godt nok grunnlag for å vurdere prosjektenes resultater. I Innst. S. nr. 229 (1995-1996) til St.meld. nr. 19 (1995-1996) vektlegges behovet for kritiske og uavhengige evalueringer, og etter Riksrevisjonens vurdering ville slike evalueringer bidra til å sikre både den nødvendige kritiske distansen og mer utfyllende resultatinformasjon. Bedre kunnskap om prosjektene vil dessuten kunne bidra til å styrke grunnlaget for departementets arbeid med å påvirke de internasjonale organisasjonene, slik at deres bistandspolitikk samsvarer best mulig med norske bistandspolitiske føringer. Følgelig ser Riksrevisjonen behovet for at departementet bidrar til at de internasjonale organisasjonene initierer uavhengige evalueringer av tiltakene.

I beslutningsnotatene står de utdanningsfaglige sidene ved prosjektene i fokus, og det er lagt mindre vekt på å vurdere de politiske forholdene i landene.

Riksrevisjonen er innforstått med at multi-bi-samarbeidet skal være arbeidsbesparende for giverlandet og bygge på tillit til organisasjonene. Etter Riksrevisjonens vurdering er det likevel grunn til å peke på at departementet ved godkjenningen av prosjektene skal sikre at relevante bistandspolitiske hensyn inngår i plan- og beslutningsgrunnlaget.