Dok. nr. 8:45 (2001-2002) - Forslag fra stortings­representant Jan Simonsen om tiltak for å bekjempe seksuelle misbruk av barn

Jeg viser til brev av 20. februar d.å. fra lederen av Stortingets justiskomité, stortingsrepresentant Trond Helleland, vedlagt Dok. nr. 8:45 (2001-2002) fra stortingsrepresentant Jan Simonsen om ovennevnte.

1. Innledning

Innledningsvis vil jeg framheve at seksuelle overgrep mot barn er forbrytelser som både vekker sinne og fører til sorg. Kampen mot seksuelle overgrep og seksualisert vold er også en viktig del av den generelle innsatsen mot vold. Bekjempelse av seksuelle overgrep skal uten tvil fortsatt være et priototert område innen justissektoren. Seksuelle overgrep er sammensatte typer forbrytelser som rammer offeret på flere måter. Slike forbrytelser er en alvorlig krenkelse av en persons integritet. Barn blir alvorlig skadet av slike overgrep, både fysisk og psykisk, og det er lett å forstå ønsket om å ta i bruk nye virkemidler for å hindre slike forbrytelser.

Før jeg kommenterer de enkelte forslagene i Dok. nr. 8:45, vil jeg kort minne om at det er iverksatt en rekke tiltak de senere årene for både å forebygge seksuelle overgrep og å styrke kompetansen til personell som behandler saker om slike overgrep, samt for å hjelpe ofrene. Muligheten for å få erstatning er blitt større. Retten til å få bistandsadvokat er utvidet til å omfatte ofre for flere typer overgrep. Bestemmelsene om oppholdsforbud er styrket. Det samme gjelder bestemmelsene om besøksforbud.

Mange seksuelle overgrep blir ikke anmeldt og det er grunn til å anta at mørketallene for sedelighetsforbrytelser i Norge er relativt store. Man kan forstå at mange ofre ikke ønsker å gå videre med en sak. Grunnene til det er mange. Offeret opplever overgrepet som personlig belastende og tabubelagt, uavhengig av hvordan man antar at offentlige instanser behandler slike saker. Seksuelle overgrep mot barn medfører derfor særskilte utfordringer for både politiet og påtalemyndigheten. Vi vet at seksuelle overgrepssaker er vanskelig å etterforske og få iretteført. Etter mitt syn er det imidlertid nødvendig at politiet får kjennskap til det som skjer. Det derfor nødvendig at seksuelle overgrep - og forsøk på det - anmeldes. Da er det også viktig at politiet har tilstrekkelig kompetanse til å kunne følge opp.

For mange ofre er det en belastning å gjennomgå store deler av hendelsen på nytt - ved avhør og eventuelt i retten. Overgrep skal bevises. I flere saker står ord mot ord. Ofte er det ikke andre enn overgriper og offer til stede, der forbrytelsen skjer. Imidlertid er jeg svært opptatt av å gjøre etterforskningen så effektiv som mulig; utvikle politiets muligheter til å sikre tekniske bevis og sette påtalemyndigheten i best mulig stand til å skaffe beviser i de aktuelle sakene. Det vil også være til gavn for retten som også skal utføre bevisvurdering i seksuelle overgrepssaker.

Jeg vil arbeide for større profesjonalitet i alle ledd av etterforskningen. Her har det vært en utvikling på flere områder. Denne utviklingen må fortsette.

Tiden fra begjæring av dommeravhør til effektuering er nedkortet. Det er innført regler om tidsfrist for gjennomføring av dommeravhør og observasjon som følge av forskriften om dommeravhør som trådte i kraft 1. november 1998. Kriminalpolitisentralen har utviklet en særskilt spisskompetanse når det gjelder utvikling av etterforskingsmetoder i tilknytning til seksuelle overgrepssaker, men det er også viktig at denne kompetansen utvikles i politidistriktene. Denne funksjonen blir nå ytterligere styrket i forbindelse med framleggelsen av St.meld. nr. 52 (2000-2001) Etterforsking av seksuelle overgrep mot barn, som ble behandlet i Stortinget 7. februar 2002. Her legges det bl.a. opp til en hospiteringsordning ved Kriminalpolitisentralen for å høyne kompetansen i distriktene.

Det gis undervisning ved Politihøgskolen om seksuelle overgrep både som et ledd i grunnutdanningen og som en del av etter- og videreutdanningen. De siste 10 årene har etterutdanningstilbudet blitt systematisk videreutviklet og styrket. Dette er gjennomført i samarbeid med Kriminalpolitisentralen.

En utredningsgruppe, oppnevnt av riksadvokaten, har gjennomgått politiets etterforsking av voldtektssaker. Gruppen som ble ledet av førstestatsadvokat Monica H. Nylund, konkluderte i sin rapport, Rapport nr. 2/2000, med at politiets etterforsking i flere saker var mindre bra eller dårlig. Gruppen pekte på at for­bedringspotensialet først og fremst lå i en høyere prioritering av den aktuelle sakstypen og en bedre organisering av etterforskingen. Som et resultat av gruppens rapport oppnevnte Justisdepartementet en arbeidsgruppe som fikk i oppgave å se på utdanningsopplegget når det gjelder seksuallovbrudd, herunder overgrep mot barn, og komme med forslag til eventuelle for­bedringer. Denne gruppen framhevet spesielt viktigheten av at det i undervisningssammmenheng legges vekt på forbedret etterforskingsmetode og framfor alt en bedre organisering av etterforskingen. Dette er nå under oppfølging i Politidirektoratet, i samarbeid med Politihøgskolen.

Jeg nevner også at det er opprettet et sentralt DNA-register ved Kriminalpolitisentralen. Med den rivende utviklingen som pågår på dette området, ved at man for eksempel trenger stadig mindre materiale for å finne DNA-profiler, gir dette etter min oppfatning også gode muligheter for å skaffe bedre vurderingsgrunnlag og beviser i de konkrete sakene.

2. Forslagene fra stortingsrepresentant Simonsen

Dok. nr. 8:45 fra representanten Jan Simonsen inneholder flere forslag til lovendringer. Straffelovens kapittel om sedelingehetskriminalitet er nylig gjennomgått og endret. De nye bestemmelsene som ble lagt fram i Ot.prp. nr. 28 (1999-2000). Her ble det ryddet opp i lovteksten og en rekke bestemmelser ble skjerpet. Bestemmelsene trådte i kraft i august 2000. Det er dessuten iverksatt flere andre tiltak for å styrke innsatsen mot seksuelle overgrep mot barn. Jeg vil komme tilbake til disse etter hvert som de ulike forslagene i Dok. nr. 8:45 omtales.

Forslag om lovendring som medfører at det for personer som er dømt for alvorlige seksuelle overgrep mot mindreårige barn kan stilles krav om medisinsk behandling/kastrering før de slipper ut fra fengsel etter endt soning/forvaring

Justisdepartementet har vurdert spørsmålet om bruk av medisinsk behandling av personer som er dømt for alvorlige overgrep mot barn. De som domfelles for seksuelt misbruk av barn, er ingen ensartet gruppe. En del av dem som domfelles, får tilbud om psykologisk eller psykiatrisk behandling. Slik behandling er basert på frivillig medvirkning.

Seksuallovbruddutvalget hadde ikke anledning til å utrede behandlingstilbudet for sedelighetsdømte innen rammen for utvalgets arbeid, men var kort innom temaet om medikamentell behandling av seksuallovbrytere. Utvalget viste til at det i Danmark var vedtatt endringer i straffeloven for å forsterke innsatsen mot seksualforbrytelser, særlig de som gikk ut over barn. Mange av dem som ble dømt for seksuelle overgrep sonet straffen i en særskilt anstalt der de kunne motta ulike former for behandling. Det ble vedtatt en forsøksordning hvor behandling skulle være et alternativ til frihetsstraff for seksuallovbrytere som etter individuell vurdering ble funnet egnet. Behandling av personer som har misbrukt barn seksuelt, reiser en rekke spørsmål. Hvilke behandlingsformer som gir de beste resultatene, er imidlertid omdiskutert. Departementet har tidligere hatt Dok.8-forslag fra stortingsrepresentant Simonsen til vurdering, jf. Dok. nr. 8: 109 (1996-1997), der det ble fremmet forslag om såkalt tvungen kjemisk kastrasjon av seksualforbrytere. Selv om uttrykket kjemisk kastrasjon nok er misvisende, er det i denne sammenheng tale om medikamentell intervensjon ved hormonell behandling som skal undertrykke seksualdriften midlertidig.

Seksuallovbruddsutvalget påpekte imidlertid at dersom slik hormonell behandling skulle komme på tale, må det skje på frivillig basis og etter samtykke med den dømte, jf. NOU 1997:23. Utvalget anbefalte imidlertid en nærmere utredning av behandling av dømte for seksuallovbrudd.

I Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) Om lov om endringer i straffeloven mv (seksuallovbrudd) pekte departementet på flere prosjekter der ulike behandlingsformer for lovbrytere er prøvd ut. Prosjektene gav økt kunnskap om seksuellovbryterne. Samtidig viste prosjektene at det var faglig god grunn til å etablere spesielle tiltak for denne gruppen lovbrytere under og etter soningen. Hormonell behandling ble ikke omtalt spesielt i Ot.prp. nr. 28, men det ble pekt på at alle programmene i kriminalomsorgens regi bygget på frivillig deltakelse.

I brev av 28. august 2000 fra det daværende Sosial- og helsedepartementet til Statsministerens kontor om utredning av behov for behandling av personer som er dømt for grove seksuallovbrudd kom det fram at det etter Helsetilsynets oppfatning ikke kan anses som en selvstendig behandlingsmetode å utføre hormonell behandling. Dette kunne bare være et hjelpemiddel i en annen behandling. Etter Helsetilsynets oppfatning var metoden benyttet internasjonalt i slikt sammenheng med god erfaring. Det var derfor ikke et spørsmål om metoden virket, men hvordan et slikt behandlingsopplegg kunne gjennomføres.

Brøset regional sikkerhetsavdeling og kompetansesenter har studert behandlingsopplegget for sedelighetsdømte i Bergen landsfengsel for å danne seg et bilde av hvilke utvelgelseskriterier som må ligge til grunn for å starte hormonbehandling. På bakgrunn av erfaringer fra bl.a. Danmark og England er det satt i gang et prosjekt med tilbud til fengselsdømte seksuallovbrytere om et behandlingsprogram. Deltakelsen baserer seg på frivillighet og inkluderer også muligheten for hormonell behandling. Slik behandling ses som et hjelpemiddel for andre behandlingstiltak av sosial og psykoterapeutisk art og har som mål å redusere risikoen for tilbakefall. Uten denne helhetlige tilnærmingen hvor det sentrale er å ansvarliggjøre overgriperen for sine handlinger og for at de ikke skal gjenta seg, antas hormonbehandling alene å kunne bygge opp om en tendens til at overgriperen snarere fraskriver seg ansvaret. Erkjennelse, motivasjon og innsikt i eget overgrepsmønster er av avgjørende betydning for å tilby slik behandling som er av støttende art og ikke helbredende. Det siste er noe av ulempen ved slik medikamentell behandling fordi den må være vedvarende over tid. Det anses å være både en fordel og en ulempe at denne form for behandling er reversibel. Dels kan den representere et akseptabelt tiltak for overgriperen ved ikke å gi varige endringer i kroppen som ved kirurgisk kastrasjon, selv om bivirkninger kan være problematiske. Og dels kan behandlingen gi en falsk trygghet for offer og samfunn dersom inntak av preparater opphører. Dersom det skjer, vil seksualdriften vende tilbake til antatt vanlig nivå.

Etter min oppfatning tilsier de fakta og vurderinger vi har på dette feltet at medisinering med sikte på å dempe sedelighetsforbryteres seksuelle behov i dag ikke kan aksepteres som ledd i en straffereaksjon. Slik behandling må i første rekke være aktuelt i tilfeller hvor dette inngår som et nødvendig og forsvarlig ledd i en langsiktig behandling og skal i så fall bygge på frivillig deltakelse fra den innsattes side. Departementet har imidlertid åpnet for at en i vurderingen av om prøveløslatelse skal skje kan ta i betraktning om den innsatte - der det kan være fare for gjentagelse - har vært villig til å delta i ulike typer behandlingsopplegg/tiltak, herunder nevnte type medikamentell behandling.

Forslaget om lovendring eller forskriftsendringer slik at personer som er dømt for alvorlige seksuelle overgrep mot mindreårige mister adgangen til permisjoner fra fengsel dersom de ikke er underlagt medisinsk behandling

Risiko for nye straffbare handlinger under permisjon fra fengselet er en problemstilling departementet er særlig oppmerksom på, også når det gjelder alvorlige seksuelle overgrep mot mindreårige. Når det gjelder dette konkrete forslaget, viser jeg til ovenstående redegjørelse som bakgrunn for drøftelsen. Det er viktig at fengselsmyndighetene og andre offentlige myndigheter arbeider for å hindre residiv. Spesielt er dette viktig for sedelighetsdømte som har hatt barn som ofre. Av SSBs statistikk går det fram at tilbakefallet blant 639 personer i 1995, siktet for sedelighets-kriminalitet, var på ca. 29 % (184 siktede) over femårsperioden 1996 - 2000. Dette gjaldt alle former for lovbrudd. Til sammenlikning ble 53 % av alle som ble siktet for voldskriminalitet i 1995, registrert med tilbakefall til en eller annen form for lovbrudd i løpet av femårsperioden. Av de 184 personene som ble registrert med tilbakefall i perioden, var det 44 personer ( 24 % ) som begikk ny sedelighetskriminalitet. Disse 44 personene utgjør 7 % av alle som ble siktet for sedelighetskriminalitet i 1995. Statistikken over registrerte sedelighetslovbrytere synes derfor ikke å gi grunnlag for å si at tallene for tilbakefall blant sedelighetsdømte til ny sedelighetskriminalitet er avskrekkende, heller ikke dersom man f. eks. sammenlikner disse med tilbakefallet for personer siktet for voldskriminalitet. Det vi imidlertid vet er at en mindre gruppe personer som er dømt for overgrep på barn, har en høy tilbakefallsfrekvens. Disse personene må man vie stor oppmerksomhet.

Etter straffegjennomføringsloven § 33, første ledd kan innsatte tilstås permisjon når særlige og vektige grunner taler for det, og det ikke er grunn til å anta at permisjonen vil bli misbrukt (velferdspermisjon). Etter 2. ledd kan innsatte gis ordinær permisjon når en del av straffen er gjennomført. Tredje leddbestemmer at permisjon bare skal gis hvis det er grunn til å tro at den innsatte ikke vil begå en straffbar handling i permisjonstida, og at han vil overholde vilkår som settes.

Av retningslinjer og praksis følger at det foretas en spesielt grundig vurdering av om vilkårene er oppfylt, når det gjelder sedelighetsdømte. Sedelighetsdømte kan pålegges meldeplikt for politiet, samtidig som det kan være aktuelt bl.a. å forby opphold på bestemte steder eller å ta kontakt med bestemte personer. Forholdene på permisjonsstedet skal undersøkes særlig nøye for denne type lovbrytere.

For innsatte som får behandling for å hindre nye overgrep mot barn, vil det være sentralt for vurderingen om vedkommende synes å ha hatt utbytte av behandlingen. Behandling vil i og for seg ikke kunne være noen tilstrekkelig garanti mot gjentakelse. Men å sette et generelt forbud mot permisjon dersom vedkommende ikke er under behandling, synes på denne bakgrunn unødvendig. Et slikt forbud kan snarere medføre en forventning om å få permisjon etter påbegynt behandling.

Også i dette tilfelle er det mitt syn at dersom innsatte skal delta i slikmedisinsk behandling, må det skjerpå frivillig basis. En nærmest automatisk sammenheng mellom medikamentell behandling som tar sikte på å dempe seksualdriften, og permisjoner, harmonerer dårlig med prinsippet om at behandlingen skal være frivillig. Det er dessuten slik at behandlingen ikke nødvendigvis virker etter hensikten for alle som har forgrepet seg mot barn. Det innebærer at det ikke er riktig å vedta at slik behandling skal være et vilkår for å få permisjon. Etter min oppfatning bør det derfor ikke fremmes en slik lovendring som nevnt i forslaget.

Forslag om lovendringer eller forskriftesendringer om at seksuelle overgrep mot barn skal medføre tap av stilling som innebærer kontakt med barn

Rettighetstap er en form for straff som i særlige tilfeller kan benyttes ved siden av eller i stedet for ordinær bøte- eller fengselsstraff, jf. straffeloven § 29. Bestemmelsen inneholder hjemmel for to hovedformer for rettighetstap. De to grunnleggende vilkårene er felles: For det første må vedkommende være kjent skyldig i en straffbar handling og for det andre må det ligge allmenne hensyn til grunn for å kreve at rettighetstap blir idømt. Det kan etter den første hovedformen idømmes tap av offentlig stilling som den skyldige ved den straffbare handlingen har vist seg uskikket eller uverdig til å ha, eller den skyldige kan etter den andre hovedformen fradømmes retten til å ha hvilken som helst stilling eller utøve virksomhet.

Seksuallovbruddutvalget drøftet denne form for rettighetstap, jf. NOU 1997:23, og mente at personer som er dømt for seksuelle overgrep mot barn, ikke bør ha stillinger hvor de kommer i en maktposisjon overfor mindreårige, eller får et eget ansvar for disse. Dersom overgriper innehar en slik stilling, vil rettighetstap som regel være en adekvat reaksjon. Utvalget fant likevel ikke tilstrekkelig grunn til å foreslå at det skulle innføres en bestemmelse i straffeloven § 29 eller i straffeprosessloven om at domstolene alltid skal vurdere rettighetstap ved domfellelse for seksuelle overgrep mot barn. Utvalget viste i denne sammenheng til Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomité som i Innst. O. nr. 28 (1994-95) reiste spørsmålet om det er behov for en spesialregel om at tap av retten til å inneha stilling eller utøve virksomhet som gjelder arbeid med barn, alltid skal vurderes av domstolene i straffesaker om seksuelle overgrep mot barn.

Da Stortinget behandlet Ot. prp. nr. 61 (1997-98), der det ble foreslått et tillegg i lov om barneverntjenester om at det ved ansettelser i stillinger innen barnevernet skulle framlegges tilfredsstillende politiattest, ba flertallet i familie-, kultur- og administrasjonskomitéen om at endringer i straffeloven ble vurdert for bedre å sikre at personer som er dømt for alvorlige overgrep mot barn, ikke får anledning til å arbeide med barn i noen sammenheng.

Dette spørsmålet ble tatt opp i Ot. prp. nr. 28 Om lov om endringer i straffeloven (seksuallovbrudd). Justisdepartementet mente at det ikke så det som aktuelt å innføre automatisk rettighetstap ved domfellelse for seksuelle overgrep mot barn, men, til forskjell fra Seksuallovbrudds-utvalget, foreslo departementet en regel som skulle forplikte domstolene til å vurdere spørsmålet om rettighetstap ved slik domfellelse. Det ville imidlertid fortsatt være opp til rettens skjønn å bestemme om rettighetstap bør idømmes eller ikke. Slik kan man sikre seg at spørsmålet alltid blir vurdert. Departementets forslag ville ikke medføre noen lovfestet plikt for påtalemyndigheten å vurdere spørsmålet om rettighetstap, men det ville være naturlig at så skjedde. I Ot. prp. nr. 28 ble det derfor foreslått at en regel om at retten skal vurder rettighetstap etter straffeloven § 29, ble tatt inn i § 207, når en person ble kjent skyldig etter §§ 195, 196, 200 2. ledd eller 201 bokstav c.

Justiskomitéens flertall støttet forslaget om at domstolene skal ha plikt til å vurdere spørsmålet om rettighetstap ved domfellelse for seksuelle overgrep mot barn, jf. Innst. O. nr. 92 (1999-2000). Komitéens flertall fremmet dessuten følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at overgrep mot barn som hovedregel skal føre til tap av stilling som innebærer kontakt med barn."

Dette anmodningsvedtaket vil Justisdepartementet arbeide med og sende det på høring.

For øvrig er det i de senere årene vedtatt flere bestemmelser i særskilte lover som forbyr ansettelse i bestemte stillinger av personer som ikke kan legge fram tilfredsstillende politiattest. Dette gjelder bl.a. personer som skal arbeide i barnehage, fj. § 20 i lov om barnehager. Dette gjelder også personer som ansettes i barneverntjenesten, jf. lov om barneverntjenester § 6-10 som trådte i kraft 1. november 1999. Bestemmelsen innebærer at en stor gruppe personer som skal ansettes eller utføre oppgaver for barnevernet skal levere politiattest som skal vise om vedkommende har begått seksuelle overgrep mot barn og om yrkesforbud for de samme personene dersom overgrep er begått. Videre inneholder den nye opplæringsloven en tilsvarende bestemmelse som gjelder ansettelse i grunnskolen, jf. § 10-9.

Rettighetstap er også er virkemiddel som kommer til anvendelse overfor de overgripere som faktisk er dømt. Like lite som forbud mot ansettelse i visse stillinger gir dette noen sikker beskyttelse, men signalverdien er likevel betydelig. Den risikoen som førstegangsovergripere utgjør, sammen med de overgripere som av ulike grunner ikke blir dømt, er imidlertid fortsatt en stor utfordring som ikke møtes gjennom det foreliggende forslag.

Etter min oppfatning er det med utgangspunkt i ovennevnte ikke behov for en lovendring som forslagsstiller fremmer.

Forslag om å opprette en registreringsordning der pedofile overgripere registreres etter endt soning, og sørge for at registeret åpnes for publikum via politikamrene. Ordningen må være slik at publikum kan få opplysninger om de registrerte overgriperne...

I utgangspunktet har politiet taushetsplikt når det gjelder opplysninger om en persons seksuelle legning og eventuelle tidligere straffbare forhold, jf. straffeprosessloven § 61 a første ledd nr. 1. Det er derfor bare anledning til å varsle dersom et av unntakene fra taushetsplikten kommer til anvendelse. Det sentrale unntaket i denne forbindelsen er straffeprosessloven § 61 c første ledd nr. 5, som sier at taushetsplikten etter § 61 a ikke er til hinder for at opplysningene brukes for å forebygge lovovertredelser. Tilsvarende bestemmelse finnes i strafferegistreringsloven § 7 andre ledd og politiloven § 24 fjerde ledd.

Justisdepartementet har utarbeidet et rundskriv som behandler hjemmel for å varsle nærmiljøet for å hindre at personer som er dømt for overgrep mot barn, begår nye, tilsvarende straffbare handlinger. Rundskrivet ble sendt politidistriktene og kriminalomsorg i frihet den 22. desember 2000 og behandler spørsmålet om når opplysninger kan brukes til ovennevnte formål. Før politiet kan varsle andre, må det først foreligge objektive holdepunkter som gir rimelig god grunn til å frykte at en lovovertredelse kan eller vil bli begått. Det er ikke tilstrekkelig alene at en person er pedofil. For det andre må det være nødvendig å varsle for å forebygge lov-overtredelse. Kan man gjøre det med andre mindre inngripende midler, er ikke vilkåret oppfylt. Og for det tredje vil det ikke kunne varsles dersom dette vil virke uforholdsmessig overfor den varslet gjelder. Dersom disse vilkårene er oppfylt, gjelder det ingen begrensninger med hensyn til hvem som skal varsles. Politiet vil kunne varsle både andre offentlige organer (for eksempel skoler og barnehager), ulike private sammenslutninger og privatpersoner. Generelt skal man være tilbakeholden med å varsle og varsel bør bare gis hvor det er grunn til å tro at dette vil være et hensiktsmessig virkemiddel i en konkret sak.

Slik ovennevnte forslag er stillet av representanten Simonsen, vil en slik registreringsordning, med adgang for publikum til å få opplysninger om dømte overgripere, være et meget inngripende virkemiddel, og vil heller ikke tjene formålet. Etter min oppfatning bryter forslaget både med intensjonen i ovennevnte bestemmelser om taushetsplikt og med vikårene for å kunne gi opplysninger slik de er utformet i rundskrivet av 22. desember 2000. Jeg finner derfor ikke å kunne gi min tilslutning til forslaget.

Forslag om å innføre en ordning der pedofile overgripere som anses å være farlige for samfunnet etter endt soning, blir avbildet med navn, adresse og informasjoner om tidligere dommer på egen internettside

Når det gjelder dette forslaget, viser jeg til ovenstående argumentasjon. Jeg vil derfor ikke gå inn for at det tas initiativ til en slik ordning.

Forslag om økning av straffereaksjonene for seksuell omgang med barn under 14 år, slik at maksimalstraffen blir satt til 21 år, og slik at det settes en minstestraff på 5 års fengsel dersom den seksuelle omgangen var samleie og overgriperen er eldre en...

Det er i norsk rett tradisjon for vide strafferammer som gir domstolene stor grad av frihet til å idømme den straff som retten mener er passende i den enkelte sak. Dette henger sammen med at det erfaringsvis kan være store variasjoner i straffverdigheten ved forskjellige overtredelser av samme straffebud, alt etter de konkrete omstendighetene i saken. Også strafferammene i straffelovens sedelighetskapittel er vide. Flere bestemmelser har også forhøyete strafferammer for særlig alvorlige tilfeller. Strafferammen er allerede etter gjeldende rett 21 år for de groveste seksuelle overgrepene mot barn under 14 år, jf. straffeloven § 195 annet ledd. For eksempel gjelder denne strafferammen dersom det har skjedd gjentatte overgrep overfor barn under 10 år, eller gjerningsmannen har vært straffet etter bestemmelsen, eller for voldtekt, tidligere. Den ordinære strafferammen for seksuell omgang med barn under 14 år er 10 år, men den heves til 15 år hvis omgangen var samleie. Etter mitt syn er strafferammene ved seksuell omgang med barn under 14 år tilstrekkelig vide. Jeg vil på denne bakgrunn ikke foreslå endringer i strafferammene i straffeloven § 195.

Dersom den seksuelle omgangen var samleie, er straffen for slik omgang med barn under 14 år to år, jf. straffeloven § 195 første ledd annet punktum. I Innst. S. nr. 206 (1994-1995) gav justiskomitéens flertall uttrykk for at straffenivået i bl.a. voldtektssaker var for lavt og uttalte at også strafferammene måtte bli vurdert i forbindelse med den generelle gjennomgåelsen av sedelighetskapitlet i straffeloven. Sedelighetlovutvalget gikk i NOU 1997:23 ikke inn for å utvide bruken av minstestraffer og foreslo heller ikke noen økning av minstestraffen sammenliknet med gjeldende rett. Utvalget viste til Straffelovkommisjonens delutredning I (NOU 1983:57 Straffelovgivningen under omforming), der det heter at tendensen har gått i retning av å oppheve slike minstestraffer. Bakgrunnen for den tendensen har bl. a. vært at særskilte minstestraffer i enkelte tilfeller har tvunget domstolene til å avsi strengere straff enn det man har funnet rimelig. Det har også forekommet uheldige sidevirkninger som bl.a. at domstolene har ført forholdet inn under mildere straffebud enn det juridisk riktige eller at man har frifunnet på tvilsomt grunnlag, for å unngå at man må sette en for streng straff. Straffelovkommisjonen mente at det burde vurderes å oppheve enkelte av lovens særskilte minstestraffer. Bare ved de spesielt alvorlige forbrytelsene kan det være grunn til å understreke forbrytelsens grovhet ved å sette en minstestraff.

Spørsmålet om bruk av minstestraff for seksualovergrep ble vurdert av Justisdepartementet både i 1989 og i 1992, uten at departementet fant grunn til å øke bruken av minstestraff. Sedelighetslovutvalget mente at minstestraff er et meget inngripende virkemiddel og bør brukes med forsiktighet. Den bør forbeholdes de groveste overgrepene som voldtekt og seksuelle overgrep mot barn under 14 år. Utvalget fant imidlertid ingen grunn til å gå bort fra minstestraffen i disse tilfellene. Justisdepartementet sluttet seg her i hovedsak til utvalgets forslag og vurderinger, jf. Ot. prp. nr. 28 (1999-2000), også når det gjaldt bruk av minstestraff.

Justiskomitéen viste til i Innst. O. nr. 92 (1999-2000) at det tidligere har vært fremmet forslag om økte minstestraffer for utuktig omgang med barn, jf. Innst. O. nr. 50 (1996-1997) uten at det har fått flertall i Stortinget. Komitéen mente at samleie med barn under 14 år er et meget grovt overgrep og gikk inn for at minste­straffen for slik forbrytelse skulle heves fra ett til to år, noe som nå er nedfelt i de nye bestemmelsene i straffeloven.

På denne bakgrunn finner jeg det ikke formålstjenlig å fremme forslag om ny økning av minstestraff på dette området.

Forslag om å innføre en ordning der pedofile overgripere som enten er på permisjon, er prøveløslatt, soner sikringsdom eller er ferdig med soning, men anses for å være farlige for samfunnet, kan utstyres med en elektronisk brikke som kan identifiseres...

I Sverige har man i de siste fem - seks årene anvendt elektronisk overvåking som et alternativ for dem som vil sone idømt fengselsstraff utenfor anstalt. Dette er en ordning som har hentet mønster fra USA. Der brukes slik overvåkingsteknikk bl.a. i forbindelse med besøksforbud ved voldstrusler.

Ingen av de to ovennevnte ordningene vil operasjonelt kunne brukes til formålet som er omtalt i forslaget, nemlig å beskytte en ubestemt og uavgrenset gruppe som barn utgjør i et lokalsamfunn. I forslaget legges det opp til at en ordning med elektronisk brikke som kan identifiseres ved hjelp av et navigasjonssystem og som skal brukes av pedofile overgripere som enten er på permisjon, er prøveløslatt, soner sikringsdom eller er ferdig med soningen. Det vil nok være mulig å kunne spore personene som bærer slik elektronisk brikke, men det vil kreve at personell ved for eksempel politistasjonene overvåker signalene fra brikken og til enhver tid kan lokalisere denne. Dette vil også være svært ressurskrevende. I praksis vil det heller ikke kunne hindre at disse personene begår overgrep. Ordningen vil høyst kunne gi en eventuell etterforskingsgevinst i forbindelse med overgrep på bestemte steder, dersom de elektroniske sporene tillates lagret, men vil neppe gjøre det mer tryggere for barn. Med en så liten gevinst, sett i forhold til ressursinnsats og kostnader, ser jeg ingen grunn til å utprøve en slik ordning.

Operasjonaliteten vil dessuten være komplisert. I praksis vil man neppe oppnå noe dersom man skulle kunne benytte ovennevnte systemer som brukes i Sverige og USA ved at slike mottakere for eksempel skal være plassert flere steder i et nabolag for å kunne motta signaler fra en sender på den dømte pedofile, når vedkommende går ut. At man kan registrere at den dømte pedofile går ut av sin bolig, vil neppe gi noen gevinst i form av bedret trygghet. Det vil heller ikke kunne være aktuelt at han oppholder seg i hjemmet kontinuerlig f.eks etter endt soning, slik at man kan holde kontroll med ham der.

Særlig for personer som er ferdig med soning, taler rettssikkerhetshensyn imot en slik kontroll. I tillegg taler også personvernhensyn imot. Etter min vurdering må man arbeide med andre virkemidler for å øke tryggheten for befolkningen, herunder barna, slik at de ikke utsettes for overgrep. Jeg finner derfor ikke grunn til foreta en ytterligere vurdering av om dømte pedofile skal kunne utstyres med en brikke som kan identifiseres med et navigasonssystem.