Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, lederen Trond Helleland, Carsten Dybevig og Linda Cathrine Hofstad, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, viser til merknader nedenfor. Forslagene i Dokument nr. 8:45 (2001-2002) har vært forelagt Justisdepartementet til uttalelse, og departementets svar foreligger i brev til komiteen av 19. mars 2002, jf. vedlegg.
For å forhindre seksuelle overgrep mot barn, må det settes inn ressurser på ulike områder. Komiteen ønsker innledningsvis å understreke at det viktigste vi kan gjøre for å forebygge overgrep, er å sørge for gode og trygge oppvekstvilkår for barn og unge, et hjelpeapparat som fungerer, skolerte ansatte i for eksempel barnehager og skoler, en godt utbygd og kompetent psykiatri- og helsetjeneste - herunder skolehelsetjeneste, kompetanse på overgrepsproblematikk i hele straffesakskjeden, gode behandlingstilbud for de som dømmes, samt et godt fungerende ettervern etter endt soning.
Komiteen vil framheve at det er særlig viktig å få på plass et behandlingstilbud som er godt nok utbygd og tilstrekkelig kompetent for å kunne hjelpe ofre og overgripere i seksuelle overgrepssaker. Det er en stor tragedie at en del ofre senere i livet begår overgrep, eller at overgripere begår nye overgrep etter endt soning. I dag fungerer ikke systemet godt nok for å fange opp disse gruppene, spesielt er det et problem at ettervernet ved endt soning er for dårlig. Fasen som følger umiddelbart etter soning er en fase med spesielt stor risiko for tilbakefall. Komiteen vil også påpeke det uholdbare i at mange unge under barnevernets myndighet mister sitt psykologtilbud dersom de plasseres bort. Erfaring viser at mange av disse begår seksuelle overgrep senere, noe som kanskje kunne vært forhindret med god nok oppfølging og klarere ansvarsforhold. Det er kommet signaler fra Institutt for klinisk sexologi og terapi om at oppfølgingen av ungdom med sedelighetsdommer er for tilfeldig. Dette kan i så fall ha store konsekvenser senere.
Når det gjelder de konkrete forslagene i Dokument nr. 8:45 (2001-2002) vil komiteen bemerke:
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil advare mot en for sterk grad av press for å få overgripere inn i behandling, da den beste behandlingen oppnås gjennom frivillighet. Samtidig kan det være et poeng med en viss grad av press, siden dette kan være en måte å få overgripere til å forstå at behandling kan være nyttig for dem. Det aller viktigste er imidlertid å sikre at tilbudet om behandling gis til alle som ønsker dette, og at behandlingen ikke opphører umiddelbart idet man har sonet ferdig straffen, men at tilbudet gis så lenge det anses hensiktsmessig og nødvendig.
Flertallet er skeptisk til forslaget om medisinsk behandling/kastrering, da denne behandlingsformen er omdiskutert, og man er usikker på hvor gode resultatene er. Flertallet ønsker uansett ikke at denne type behandling skal erstatte psykoterapeutisk behandling, og ønsker å advare mot å tro at overgrep er et resultat av sterk seksualdrift. Flertallet ønsker imidlertid at den danske ordningen med muligheten til å sone straffen i en særskilt anstalt der man får ulike typer behandling skal vurderes nærmere av departementet.
Flertallet ønsker også at departementet forsterker innsatsen for å gi seksuelle overgripere et tilbud under og etter soning av fengselsstraff, da dette ikke fungerer tilfredsstillende per i dag; herunder at departementet aktivt støtter opp om fagutvikling, dokumentasjon og forskning tilknyttet miljøer som i dag arbeider med overgripere, slik at vi kan forbedre behandlingen for disse gruppene. Flertallet vil gi sin støtte til departementets åpning for at en i vurderingen av om prøveløslatelse skal skje kan ta i betraktning om den innsatte - der det kan være fare for gjentakelse - har vært villig til å delta i ulike typer behandlingsopplegg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet slutter seg til flertallets syn om at medisinsk behandling/kastrering ikke må komme som et alternativ til, men som et tillegg til de andre behandlingsmåtene som finnes for å hindre gjentagende misbruk av barn. Medisinsk behandling alene er ingen tilstrekkelig garanti for at nye overgrep ikke kan bli gjennomført.
Disse medlemmer ser at det er tilfeller der det vil være hensiktsmessig med medisinsk behandling for å verne barn mot overgrep på en bedre måte. Spesielt er dette påtagelig i saker der en gjerningsmann igjen har forgrepet seg etter første gangs soning. En kan i slike tilfeller registrere at den av flertallets eneste ønskede obligatoriske behandling ikke har hatt den nødvendige effekt. Dersom en kommer i den ubehagelige situasjon å måtte velge mellom den totale frihet for den ferdig sonede seksualforbryter, og hensynet til å verne barn fra å bli seksuelt misbrukt, ser disse medlemmer det nødvendig å sette barns sikkerhet øverst. Dersom en ikke med rimelig sikkerhet kan garantere at nye seksuelle overgrep mot barn vil bli foretatt, ser disse medlemmer behov for å kunne ilegge krav om medisinsk behandling/kastrering.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag slik at det kan stilles som vilkår at personer som er dømt for alvorlige seksuelle overgrep mot barn, må følge et program for medisinsk behandling/kastrering for å kunne få permisjon eller på annen måte slippe videre soning/forvaring."
Komiteen ønsker ikke at medisinsk behandling skal være det eneste kriterium for om en innsatt skal få permisjon fra fengsel eller ikke. Det ligger ikke i seg selv noen garanti mot at nye overgrep blir begått at en person er underlagt medisinsk behandling. Komiteen vil imidlertid understreke viktigheten av at det foretas en særlig grundig vurdering av om vilkårene for permisjoner er oppfylt når det gjelder sedelighetsdømtes rettigheter i så måte, og ber derfor departementet foreta de nødvendige grep for å sikre denne vurderingen bedre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser for øvrig til sine merknader og forslag ovenfor.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ønsker ikke i denne innstillingen å ta stilling til om man automatisk skal miste en stilling som innebærer kontakt med barn dersom man har begått overgrep. Flertallet understreker at Stortinget ved behandlingen av Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) vedtok at domstolene skal ha plikt til å vurdere spørsmålet om rettighetstap ved domfellelse for seksuelle overgrep mot barn, samt at regjeringen skal komme med et forslag om at overgrep mot barn som hovedregel skal føre til tap av stilling som innebærer kontakt med barn. Flertallet avventer høringsuttalelsene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser det som naturlig at personer som er dømt for alvorlige seksuelle overgrep mot barn, ikke skal inneha stillinger eller tillitsverv der det er nær kontakt med barn. Spesielt viktig er dette der kontakten mellom voksen og barn blir sterk fordi den voksne har et overmaktsforhold eller et omsorgsforhold til barn. Disse medlemmer viser i den forbindelse til forslag fra Fremskrittspartiet i Innst. O. nr. 92 (1999-2000).
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag slik at personer som er dømt for alvorlige seksuelle overgrep mot barn mister retten til å inneha stillinger/tillitsverv som innebærer nær kontakt med barn."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er uenig i representanten Simonsens forslag om å opprette en registreringsordning der pedofile overgripere registreres etter endt soning og der dette registeret er åpent for publikum. Tilsvarende går flertallet imot forslaget om at overgripere som anses å være farlige for samfunnet etter endt soning, blir avbildet med navn, adresse og informasjoner om tidligere dommer på en egen internettside. Flertallet mener dette vil kunne virke imot sin hensikt, da forskning viser at ensomhet er en særlig stor risikofaktor i overgrepsproblematikken. I tillegg hjelper det lite om man aldri får en ny sjanse etter at man har sonet sin straff, eller om en overgriper aldri møtes med tilgivelse av samfunnet rundt, men av aggresjon, fordømming og isolasjon. Det sentrale må være å forhindre nye overgrep, ikke å "oppmuntre" til nye. Erfaringer fra England viser også at overgriperes familier har blitt møtt med tilsvarende fordømmelse og angrep, samt at man pga. misforståelser har angrepet feil mennesker. Flertallet ønsker ikke å oppmuntre til selvtekt, men mener det bør arbeides for å lette integreringen av tidligere straffedømte. Dersom domstolen anser at en overgriper vil representere en stor fare for samfunnet rundt, viser flertallet til muligheten for å ta i bruk den nye forvaringsordningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser behovet for en registreringsordning der pedofile overgripere registreres. Dette registeret bør også i rimelig grad være åpent for publikum. Spesielt er dette påtagelig der pedofile leier seg inn i boliger der det også bor barn. Det fremstår som urimelig at foreldre ikke skal kunne få vite om en person som faktisk bor under samme tak som sine egne barn, er dømt (opp til flere ganger) for alvorlige seksuelle overgrep mot barn.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag for å opprette et register over personer som er dømt for alvorlige seksuelle forbrytelser mot barn."
Komiteen vil nok en gang understreke at det er svært uheldig at domstolene ofte legger seg på den nedre delen av strafferammene ved straffeutmålingen i sedelighetssaker.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ønsker imidlertid ikke å øke minimumsstraffene som foreslått, da dette kan føre til flere uheldige forhold, jf. departementets brev til komiteen av 19. mars 2002. Her påpekes det for det første at dette vil kunne medføre at domstolene frikjenner flere på tvilsomt grunnlag, at rimelighetshensyn kan bli tilsidesatt, samt at man vil kunne føre forholdet inn under mildere straffebud enn det juridisk korrekte. For det andre vil dette kreve langt større ressurser i fengslene, noe som kan gå på bekostning av ettervernet.
Når det gjelder representanten Simonsens forslag om å utvide maksimalstraffen for samleie med barn under 14 år til 21 års fengsel, vil flertallet vise til det faktum at strafferammen allerede i dag er 21 år for de groveste seksuelle overgrepene mot barn under 14 år. Flertallet anser ikke at en skjerping av denne til å gjelde alle former for seksuell omgang med barn under 14 år er rimelig, bl.a. med tanke på at 21 år er maksimalstraffen for drap i Norge. Noen steder, bl.a. i noen delstater i USA, har man sett at visse typer forbrytelser, som for eksempel voldtekt, har endt med drap fordi man uansett ville ha fått den samme straffen. På denne måten har man unngått vitner til udåden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at strafferammen for overgrep mot barn under 14 år bør økes og viser til at Fremskrittspartiet i Innst. O. nr. 92 (1999-2000) foreslo at minimumsstraffen skulle økes til 5 år.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er negative til forslaget om elektronisk overvåkning av pedofile overgripere. Flertallet mener en slik type overvåkning muligens bør vurderes dersom man mener det er fare for gjentakelse mot en bestemt person/bestemte personer, men er meget skeptisk til at slik overvåkning i seg selv skal kunne forhindre overgrep i de tilfeller hvor ofrene kan være hvem som helst. Tvert imot er det viktig å legge til rette for at tidligere straffedømte kan få et så normalt liv som mulig. Dette gjelder i særdeleshet de som forgriper seg mot barn, fordi mange av dem erfaringsvis har vanskeligheter med å etablere normale relasjoner til voksne. Flertallet bifaller derfor ikke dette forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ber Regjeringen vurdere å innføre et prøveprosjekt med elektronisk overvåking av pedofile overgripere der det er fare for gjentagelser.