Undersøkelsen omfatter skatteoppkrevernes stedlige arbeidsgiverkontroll i perioden 1998 til 2000 i fem fylker med til sammen 157 kommuner.

Kontrolldekningen på landsbasis i 2000 innebar at gjennomsnittlig antall år mellom hver gang en arbeidsgiver kunne vente seg kontroll, var 30 år. Dette er langt under Skattedirektoratets anbefalte kontrollnivå som sier at det gjennomsnittlig ikke bør gå mer enn ti år mellom hver gang en arbeidsgiver blir kontrollert.

Undersøkelsen viser videre at 27 av 157 kommuner (17 pst.) ikke utførte noen stedlig arbeidsgiverkontroll i 2000, og at det var seks kommuner som ikke hadde utført noen stedlige kontroller i løpet av treårsperioden 1998-2000. Dette kan gi signaler til arbeidsgiverne om at risikoen for kontroll er svært liten, og det kan derfor reises tvil om den tilsiktede preventive effekten av kontrollvirksomheten oppnås.

Det framgår av undersøkelsen at 25 pst. av kommunene ikke har utarbeidet kontrollplaner, og at 36 pst. av kommunene ikke har rutinebeskrivelser for den stedlige arbeidsgiverkontrollen slik de er pålagt i skatteoppkreverinstruksen. Videre har ca. halvparten av skatteoppkreverne ikke fulgt anbefalingen i retningslinjene for gjennomføring av arbeidsgiverkontrollen om å etablere faste kriterier for utvelgelse av kontrollobjekter. Dette kan ha negativ innvirkning på kvaliteten og effektiviteten i kontrollarbeidet.

Undersøkelsen viser at det i 1998 og 1999 var ca. 25 pst. av skatteoppkreverne i de fem utvalgte fylkene som hadde gjennomført kontroller uten at noen av kontrollene resulterte i endringsforslag til ligningsmyndighetene. For kommuner som har gjennomført få kontroller per år, bør det stilles særlige krav til målrettethet ved utvelgelse av kontrollobjekter.

Det er store variasjoner mellom fylkene i undersøkelsen med hensyn til andelen kontrollerte arbeidsgivere. Undersøkelsen viser at store kommuner har kontrollert en større andel arbeidsgivere enn mellomstore og små kommuner, og at kommuner tilsluttet interkommunale ordninger i perioden 1998 til 2000 gjennomgående har høyere kontrolldekning enn kommuner som ikke var tilsluttet interkommunale kontrollordninger. Store kommuner hadde også gjennomgående en relativt større ressursinnsats til stedlig kontrollvirksomhet enn mindre kommuner. Tilsvarende hadde kommuner tilsluttet interkommunale kontrollordninger en større ressursinnsats per arbeidsgiver enn kommuner som ikke var tilsluttet interkommunale kontrollordninger. Dette viser at større kontrollenheter makter å prioritere den stedlige arbeidsgiverkontrollen høyere enn mindre kommuner som ikke er tilknyttet kontrollordninger.

Undersøkelsen viser at 46 av 134 kommuner (34 pst.) har gitt uttrykk for at kommunenes inntekts­system har betydning for egen kommunes prioritering av arbeidsgiverkontrollen. De fleste av disse kommunene uttalte at økte ressurser til kontrollvirksomheten i liten grad medfører økte inntekter for kommunene. Manglende økonomiske incitamenter er dermed en av årsakene til at kommunene ikke prioriterer den stedlige arbeidsgiverkontrollen i tilstrekkelig grad.

Skattefogdene har det direkte ansvaret for oppfølging og kontroll av skatteoppkrevernes arbeidsgiverkontroll. Skattefogdkontoret driver selv ingen stedlig arbeidsgiverkontroll eller annen form for regnskapskontroll og mangler derfor i stor grad faglig kompetanse på området. På fylkesnivå er det fylkesskattekontorene som har den faglige kompetansen og hovedansvaret for å sikre samordningen av kontrolltiltakene i fylket. En faglig tilfredsstillende oppfølging av den stedlige arbeidsgiverkontrollen forutsetter derfor et nært samarbeid mellom skattefogdkontorene og fylkesskattekontorene. Det framkom i undersøkelsen at enkelte skattefogdkontorer og skatteoppkrevere mente at det var uheldig at den faglige oppfølgingen av kontrollvirksomheten på denne måten ble fordelt på to aktører. Uavklarte ansvarsforhold i forbindelse med den faglige oppfølgingen av skatteoppkreverne kan virke negativt med hensyn til effektiv oppfølging og styring av den stedlige arbeidsgiverkontrollen hos skatteoppkreverne.