Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Kjell Engebretsen og Jørgen Kosmo, fra Høyre, André Dahl og Martin Engeset, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og Henrik Rød, fra Sosialistisk Venstreparti, Christian Holm og lederen Ågot Valle, og fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan, viser til Dokument nr. 3:4 (2001-2002) om Riksrevisjonens undersøkelse av regionale utviklingsprogrammer.

Komiteen viser til at et bredt flertall i Stortinget har uttrykt enighet om målet om en mer effektiv regionalpolitikk, slik det blant annet kommer til uttrykk i kommunalkomiteens behandling av St.meld. nr. 31 (1996-1997). I denne innstillingen, Innst. S. nr. 242 (1996-1997), så stortingsflertallet regionale utvik­lingsprogrammer som et redskap for å gjennomføre en mer effektiv regionalpolitikk, gjennom bedre samordning mellom ulike sektorer med stor betydning i den regionale næringsutviklingen, og til sterkere koblinger mellom planer og virkemiddelbruk i regionen. Det ble understreket at man forventet at fylkeskommunene ville gi arbeidet med de regionale utviklingsprogrammene høy prioritet. Videre uttrykte stortingsflertallet at det er viktig og prisverdig at innføringen av regionale utviklingsprogram fører til at fylkeskommunene selv får prioritere bruken av de samlede regionalpolitiske virkemidler.

Komiteenhar merket seg at Riksrevisjonen i svært klare ordelag er kritisk til den formen de regionale utviklingsprogrammene har funnet. Komiteen har videre merket seg at Kommunal- og regionaldepartementet i hovedsak er enig i kritikken. Deler av kritikken er også i tråd med det som fremkommer i tidligere evalueringer av de regionale utviklingsprogrammene, gjengitt i St.meld. nr. 34 (2000-2001).

Komiteenviser til at intensjonen bak regionale utviklingsprogram er todelt. På den ene siden er målet en effektivisering og koordinering av virkemidler for nærings- og sysselsettingspolitikken. På den andre siden er målet en regional tilpasning av og kontroll med virkemidlene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, registrerer at regionalt tilpassede virkemidler for å sikre regionale næringspolitiske mål både er i tråd med Stortingets enighet om en mer effektiv regionalpolitikk og i tråd med nyere økonomisk forskning omkring innovasjon og regionale særtrekk og forutsetninger for økonomisk utvikling. Flertallet har videre merket seg at Riksrevisjonen trekker frem som positivt at ordningen har hatt en viktig funksjon som skaper av møteplass og diskusjons­arena for de sentrale aktørene innen nærings- og sysselsettingsfeltet i fylkene. Tidligere evalueringer som blant annet er omtalt i St.meld. nr. 34 (2000-2001), viser også at det ikke er vanskelig å dra med bedrifter i omfattende strategiarbeid med en langsiktig tidshorisont og i prosjekter som ligger nær opp til eller kan være med på å påvirke bedriftenes rammebetingelser og muligheter til å styrke konkurranseevnen. Flertallet ser på bakgrunn av dette ingen grunn til å forkaste intensjonene og ambisjonene bak de regionale utviklingsprogrammene. Flertallet er enig med Riksrevisjonen i at de regionale utviklingsprogrammene derfor må få en posisjon i den regionale nærings- og arbeidsmarkedsplanleggingen som er i tråd med Stortingets opprinnelige intensjoner.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti merker seg at intensjonene og ambisjonene bak de regionale utviklingsprogrammene ikke er realisert og for flere av de berørte parter utelukkende oppfattes som en planøvelse uten reelt innhold. Disse medlemmer vil i den sammenheng peke på betydningen av at kommuner oppnår økonomisk gevinst ved å legge til rette for næringsutvikling. Disse medlemmer ber Regjeringen vurdere hvorvidt hel eller delvisoverføring av selskapsskatten til kommunenekan være et bidrag i områder hvor flere kommuner utgjør et felles arbeidsmarked. Disse medlemmer antar at dette kan være et viktig incitament for å satse på utvikling av lokale arbeidsplasser. Disse medlemmer bemerker videre at bedre generelle rammebetingelser, vilje til reell statlig desentralisering og delegering av oppgaver er viktige forutsetninger for at de regionale utviklingsprogrammene skal kunne tjene sitt formål. Disse medlemmer viser til det pågående reformarbeid for å realisere målene i Innst. S. nr. 307 (2000-2001). Fylkeskommunen i fremtida vil bli en medaktør i regional nærings­utvikling. Det vises her til uttalelsen som NHO i Troms hadde under komiteens besøk. Disse medlemmer vil også peke på at Regjeringen har signalisert at en større del av regionalbevilgningene skal bli disponert av fylkeskommunene.

Komiteenregistrerer at det er variasjoner i erfaringer mellom de tre fylkene som danner grunnlag for Riksrevisjonens undersøkelse. Komiteendeler likevel Riksrevisjonens generelle vurdering av at de regionale utviklingsprogrammene har fått manglende tyngde i forhold til de vedtak, intensjoner og ambisjoner som Stortinget har lagt til grunn i Innst. S. nr. 242 (1996-1997). Riksrevisjonen peker spesielt på at de regionale utviklingsprogrammene ifølge regionalmeldingen og St.prp. nr. 1 (1998-1999) skulle representere et koordinert og samarbeidende regionalt utviklingsarbeid mellom ulike type virkemidler, som nærings-, landbruks-, fiskeri- og arbeidsmarkedspolitikken. Komiteen registrerer at Riksrevisjonen viser at dette har begrenset gyldighet i de tre undersøkte fylkene, og at Riksrevisjonen peker på at samordningsintensjonen som de regionale utviklingsprogrammene representerer er lite tydelig og inneholder for få og for svake elementer som kan bidra til å forplikte sektorene og forvaltningsnivåene i det regionale utviklingsarbeidet. De regionale utviklingsprogrammene skulle ikke komme i tillegg til eksisterende planprosesser, men virke integrerende i forhold til de øvrige planene. Komiteen mener at Riksrevisjonens undersøkelse gir grunnlag for å slå fast at dette ikke har vært tilfelle. En medvirkende årsak til dette er at regionalmeldingen ikke var klar på hvordan en slik forenkling skulle skje. Komiteen har videre merket seg at den sentrale samordningsgruppen ikke har iverksatt konkrete endringer for å lette sektorarbeidet på regionalt nivå, men i langt sterkere grad fokusert på å hindre at de regionale utvik­lingsprogrammene kom i konflikt med egne sektormål. Komiteen vil på bakgrunn av dette anbefale at det foretas en gjennomgang av eksisterende planverk og styringssignaler for å hindre at disse kommer i konflikt med målsetningen bak de regionale utviklingsprogrammene. Staten må samordne sine ressurser og de statlige virksomheter må pålegges å delta i arbeidet med de regionale utviklingsprogrammene. Fullmaktene og påleggene som gis til de statlige virksomheter må medføre at disse blir reelle deltagere ikke bare i planprosessen, men også i realiseringen av de regionale utviklingsprogrammene.

Komiteenregistrerer videre at Riksrevisjonen slår fast at de regionale utviklingsprogrammene er for lette som virkemiddel i forhold til prosesser og virkemiddelbruk regionalt, både fordi det er begrensede virkemidler knyttet til programmene, fordi det er for lite konkretisertog for lite forpliktende for de regionale aktørene. Riksrevisjonen viser også til at store deler av midlene som er omfattet av de regionale utviklingsprogrammene har vært søknadsbaserte og delvis knyttet til for uklare kriterier. Dette har redusert muligheten for styring av retning på midlene. I St.meld. nr. 34 (2000-2001) heter det at Kommunal- og regionaldepartementet i samarbeid med Nærings- og handelsdepartementet og andre berørte departementer vil ta initiativ til at tidsperspektivet på de regionale utviklingsprogrammene utvides til 4-årige programmer fra og med 2004, og at blant andre Arbeids- og administrasjonsdepartementet er innstilt på å medvirke med midler som støtter opp under prosesser som også har positive arbeidsmarkedskonsekvenser.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener de regionale utviklingsprogrammene må gjøres til reelle samordnings- og styringsinstrumenter for nærings-, sysselsettings- og miljømessige mål. Flertallet mener de regionale utviklingsprogrammene må gjøres til reelle og gjennomgripende planverktøy som knytter sammen de offentlige medaktørene på en mer forpliktende måte. Flertallet mener de regionale utviklingsprogrammene må tilpasses de forutsetninger og behov som kjennetegner regionen, framfor å styres av kryssende statlige sektormål gjennom ulike programmer og ordninger. Flertallet mener regionale utviklingsprogrammer må gis en økonomisk ramme og administrativ tyngde som står i forhold til de ambisjoner og intensjoner Stortinget tidligere har lagt opp til.

Flertallet viser til opplysningene om at de regionale utviklingsprogrammenes viktigste positive funksjon synes å være som møteplass og diskusjonsarena for aktørene innen nærings- og sysselsettingsfeltet i kommunene. Intensjonen bak innføringen av programmene er imidlertid betydelig større.

På denne bakgrunn stiller komiteens flertall alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,spørsmål ved om ressursene som settes inn i de regionale utviklingsprogrammene står i forhold til resultatene.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen på en egnet måte legge fram en sak om nytteverdien av de regionale utvik­lingsprogrammer."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Riksrevisjonens undersøkelse av de regionale utviklingsprogrammer i enkelte utvalgte fylker konkluderer med at disse har vært totalt mislykkede og at derfor veldig få av de opprinnelige målsettinger har blitt oppfylt. Undersøkelsen viser videre at de fleste av departementene ikke ser på regionale utviklingsprogrammer som et sentralt virkemiddel for å nå egne sektorvise målsettinger. I tillegg viser undersøkelsen at de færreste av de regionale aktørene prioriterer dette arbeidet. Etter disse medlemmers oppfatning viser dette at ordningen med regionale utviklingsprogrammer er en feilslått politikk som snarest bør opphøre, slik at man unngår at mer arbeidskraft og kapital unødvendig går til spille i dette arbeidet.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å avvikle alle statlige tilskudd til regionale utviklingsprogrammer."

Disse medlemmer er enig i at det offentlige må arbeide for at det legges til rette for at næringsliv og andre viktige deler av vårt samfunn utover i landet utvikles videre, men er av den oppfatning at dette må gjøres på en annen måte enn ved offentlig styrte prosjekter som dette. Undersøkelsen viser at næringslivet i liten grad har sluttet opp om de regionale utviklingsprogrammene og at programmene i liten grad har ført til samordning av prosesser og virkemidler mellom sektorene. Disse medlemmer er av den oppfatning at dersom regionene skal ha vekst i årene som kommer, så må dette skje ved å gi det lokale næringslivet rammevilkår som muliggjør videre vekst. Dette kan ikke skje ved å opprette forskjellige offentlige prosjekter som er styrt av politikere og byråkrater, men ved å føre en skatte- og avgiftspolitikk som lar verdiene være igjen i bedriftene og hos deres eiere og ansatte. I tillegg er det av avgjørende viktighet for regional utvikling at det offentlige byråkrati bygges ned, slik at dette ikke legger unødvendige hindringer i veien for et aktivt og variert næringsliv. I denne sammenheng vil forenkling av lover og forskrifter være viktig, spesielt forenkling av plan- og bygningslovgivningen. Etter disse medlemmers oppfatning har man fortsatt mye arbeid å gjøre på dette området i Norge. I tillegg til å legge til rette for en utvikling av lokalt næringsliv er det viktig å sørge for at verdiene får bli igjen i de områder av landet hvor de er skapt, slik at de kan være med på å bidra til en videre utvikling i disse områdene. I denne sammenheng vil disse medlemmer vise til at omleggingen av selskapsskatten til en statlig skatt for noen år tilbake har fått meget uheldige konsekvenser for mange regioner i landet som tidligere hadde store inntekter fra egne bedrifter. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet en rekke ganger har fremmet forslag om at selskapsskatten igjen må bli en kommunalskatt, men at dette har blitt nedstemt i Stortinget, til tross for at mange mindre kommuner i distriktene har ytret ønske om at selskapsskatten blir tilført dem.