Sett på bakgrunn av forutsetningene og forventningene om hva som skulle oppnås med de regionale utvik­lingsprogrammene, mener Riksrevisjonen at viktige målsettinger knyttet til samordning av prosesser og virkemiddelbruk på regionalt nivå ikke synes å være oppnådd. Programmene har i stedet fungert som møteplass og diskusjonsarena for aktørene innen nærings- og sysselsettingsfeltet i fylkene.

Etter Riksrevisjonens oppfatning kan ikke de vanskeligheter som regionalt nivå har i forhold til samordning vurderes uavhengig av den tilrettelegging som gjøres på sentralt nivå. Undersøkelsen viser at departementene i den sentrale samordningsgruppen ikke har iverksatt konkrete endringer for å lette sektorsamarbeidet på regionalt nivå.

Kunnskap og sektorkompetanse fra for eksempel næringslivet vil kunne være et nyttig bidrag i utformingen og gjennomføringen av de regionale utviklingsprogrammene. Undersøkelsen viser imidlertid at de regionale utviklingsprogrammene i de tre fylkene langt på vei begrenser seg til midler fra de distriktspolitiske tilskuddsordningene som bevilges av Kommunal- og regionaldepartementet og forvaltes av fylkeskommunen og SND. Etter Riksrevisjonens syn innebærer dette at samordningen av virkemidler har vært mindre omfattende enn det som ble lagt til grunn ved introduksjonen av de regionale utviklingsprogrammene. Videre medfører det distriktspolitiske fokuset at regionale utviklingsprogrammer fungerer relativt sett best i fylker med høy distriktspolitisk status, slik som Nordland. At det distriktspolitiske blir dominerende i de regionale utviklingsprogrammene har sammenheng med hvordan programmene finansieres i de tre fylkene. Etter Riksrevisjonens oppfatning er det derfor grunn til å reise spørsmål ved om dette er i samsvar med intensjonene med regionale utviklingsprogrammer om at disse skulle fremme regional utvikling og baseres på helhetlig tenkning regionalt.

Riksrevisjonens undersøkelse viser videre at arbeidet med regionale utviklingsprogrammer foreløpig ikke har bidratt til den forutsatte forenkling og samordning av planprosesser på fylkesnivået. Målene og strategiene i programmene er generelle og vidtfavnende og gir i liten grad føringer for mer konkrete mål i fylkesplanene og de strategiske næringsplanene, samtidig som rapporteringen av resultatene av programarbeidet er mangelfull. Følgelig får de regionale utviklingsprogrammene preg av å være overordnete og strategiske plandokumenter snarere enn handlingsprogrammer. Riksrevisjonen er innforstått med at størstedelen av midlene som inngår i de regionale utviklingsprogrammene er bestemt av etterspørselen, og at det dermed er problematisk å spesifisere programmene fullt ut ved starten av året. Dessuten er Riksrevisjonen på det rene med at arbeidet med de regionale utviklingsprogrammene er et utviklingsarbeid, og at dette arbeidet kan være tidkrevende. Etter Riksrevisjonens oppfatning er det likevel grunn til å reise spørsmål ved om Kommunal- og regionaldepartementet og andre involverte departementer i tilstrekkelig grad har vurdert hvilke plansystemer man ønsker på regionalt nivå, hvordan koplingene mellom de ulike planene bør være og dessuten hvilke forutsetninger som må være til stede for at de regionale utviklingsprogrammene i større grad skal kunne konkretiseres.