Undersøkelsen er begrenset til Nordland, Oppland og Rogaland fylker. Geografisk spredning, ulik størrelse og distrikts- og næringsprofil er sentrale faktorer som lå til grunn for valg av fylkene.

Tilrettelegging på sentralt nivå

Undersøkelsen viser at den sentrale samordningen knyttet til arbeidet med regionale utviklingsprogrammer er lite tydelig, med få og til dels svake elementer som kan bidra til å forplikte sektorene og forvaltningsnivåene i det regionale utviklingsarbeidet. Ved introduksjonen av regionale utviklingsprogrammer i 1997 var det uklart hvilken rolle og ansvar departementene skulle ha i den sentrale samordningen. Samtidig var det uklart hvilken rolle programmene skulle ha i forhold til de eksisterende plansystemene på fylkesnivå. Styringssignalene fra sentralt nivå i forhold til de regionale statsetatene synes også å være generelle og tvetydige når det gjelder deltakelsen i det regionale utviklingsarbeidet. De færreste av departementene ser regionale utviklingsprogrammer som et sentralt virkemiddel for å nå egne sektorvise målsettinger. Samlet sett gir undersøkelsen grunn til å etterlyse en sterkere vekt på forberedelser, tilrettelegging og tydelighet fra departementenes side i forhold til arbeidet på regionalt nivå.

Samordning av virkemidler og prosesser på regionalt nivå

Undersøkelsen viser at de tradisjonelle distriktspolitiske virkemidlene som forvaltes av fylkeskommunene og SND utgjør hovedtyngden i finansieringen av de regionale utviklingsprogrammene. For øvrig viser undersøkelsen at 80-90 pst. av de midlene som de regionale utviklingsprogrammene skal legge føringer for, er søknadsbaserte. Som følge av spesifikke tildelingskriterier for de enkelte tilskuddsordningene, ulike forhold knyttet til den enkelte søknad og variasjoner i etterspørsel etter tiltaksmidler, vil de regionale utvik­lingsprogrammene i begrenset grad ha mulighet til å påvirke fordelingen av de søknadsbaserte midlene.

Introduksjonen av regionale utviklingsprogrammer synes foreløpig ikke å ha bidratt til noen forenkling og samordning av planprosessene på fylkesnivå, slik intensjonene var. Av regionalmeldingen framstod det også som uklart hvordan en slik forenkling skulle skje. I lys av dette kan det synes nødvendig med en større tydelighet fra sentralt nivå om hvilke plansystemer man ønsker på regionalt nivå, og hvordan koblingene mellom de ulike planene bør være. Når det gjelder involvering av næringslivet er det også vanskelig å se av undersøkelsen at dette planverktøyet har tilført fylkene noe nytt sammenlignet med øvrig fylkes- og strategisk næringsplanarbeid.

Undersøkelsen indikerer også uklare ansvars- og rolleforhold mellom sentralt og regionalt nivå når det gjelder hvordan de regionale utviklingsprogrammene skal følges opp.

Begrensninger ved mulighetene for samordning i det regionale utviklingsarbeidet

De regionale utviklingsprogrammenes viktigste funksjon synes å være som møteplass og diskusjons­arena for de sentrale aktørene innen nærings- og sysselsettingsfeltet i fylkene. På tvers av fylkene er det bred enighet om at arbeidet har bidratt til at etatene har blitt bedre kjent og fått mer innsikt i hverandres sektorområder. Dette avviker likevel fra de høye forventningene som Stortinget signaliserte ved behandlingen av St.meld. nr. 31 (1996-1997). I forlengelsen av dette er det grunn til å stille spørsmål ved om de nødvendige forutsetningene er til stede for å sikre mer samordning og forpliktende deltakelse, og derigjennom mer konkrete programmer som på en tydeligere måte supplerer det øvrige planverket.

Sentrale retningslinjer og føringer innen den enkelte sektor og på det distriktspolitiske området legger begrensninger på etatenes deltakelse på prosjekt- og tiltaksnivå. Disse begrensningene knytter seg primært til muligheten for å gi finansielle bidrag. Samtidig gir de regionale aktørene uttrykk for at kompetanse, nettverk med mer ikke blir vurdert som et likeverdig bidrag i det regionale utviklingsarbeidet sammenlignet med finansiell medvirkning. På denne måten skapes et skille mellom aktører som har regionale utviklingsmidler til rådighet, og aktører som hovedsakelig kan bidra med kompetanse i det regionale utviklingsarbeidet.

De undersøkte fylkene har ulike forutsetninger for arbeidet med regionale utviklingsprogrammer, både som følge av forskjeller i distriktspolitisk status og ulike erfaringer med tverrsektorielt samarbeid. Som følge av at de regionale utviklingsprogrammene i hovedsak begrenser seg til de distriktspolitiske tilskuddsordningene bevilget fra Kommunal- og regionaldepartementet, har fylkenes distriktspolitiske status betydning for omfanget av midler som inngår i finansieringen av programmene.