Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Kjell Engebretsen og Jørgen Kosmo, fra Høyre, André Dahl og Martin Engeset, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og Henrik Rød, fra Sosialistisk Venstreparti, Christian Holm og lederen Ågot Valle og fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan, viser til Dokument nr. 3:3 (2000-2001) om Riksrevisjonens undersøkelse om uførepensjon og yrkesrettet attføring. Komiteen merker seg at få av de nye uførepensjonistene forut for tilståelsen av uførepensjon hadde gjennomgått yrkesrettet attføring på det tidspunktet Riksrevisjonen foretok sin undersøkelse. Komiteen merker seg også at det er foruroligende mange nye unge uførepensjonister. Komiteen viser imidlertid til at ulike tiltak har blitt iverksatt etter at undersøkelsen ble foretatt og at tilgangsraten i perioden 12. august 1999 til 9. juli 2001 har sunket fra 12,8 pst. til 9,7 pst. Komiteen bemerker at det således i etterkant av Riksrevisjonens undersøkelse har vært en viss gledelig utvikling, men understreker betydningen av at arbeidet følges opp med et sterkt fokus på organisasjonsforbedringer, kompetanseheving når det gjelder unge med psykiske lidelser og unge rusmisbrukere samt oppfølgingen av Sandmann-utvalgets innstilling. Komiteen viser i denne sammenheng til at en av de hyppigste årsakene til at uførepensjon tilstås, er muskel- og skjelettsykdommer. Komiteen legger derfor til grunn at departementet intensiverer arbeidet med å finne bedre rehabiliteringsopplegg og mindre fysisk belastende arbeidsoppgaver til denne gruppen uføre.

Komiteen registrerer at Nordlandsforskning anslår at effekten av utdanning i forhold til sysselsetting er dobbelt så stor for funksjonshemmede som for befolkningen for øvrig. Det er derfor, etter komiteens mening, spesielt viktig at det for denne gruppen legges til rette for attføringstiltak hvor høyere utdanning/lengre utdanningsløp inngår.

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon viser til at vurderingen av om attføringstiltak er nødvendige og hensiktsmessige etter dagens praksis ofte tar utgangspunkt i arbeidsmuligheter på stønadsmottakernes hjemsted. Komiteen understreker at man ved utøvelse av dette skjønnet bør legge til grunn at arbeidskraft i dagens samfunn er mobil.

Komiteen peker på at det er et særlig behov for tiltak i forhold til unge, personer med psykiske lidelser og rusmisbrukere. For disse gruppene er det spesielt viktig at attføringstilbudet tar form av et helhetlig opplegg med tett oppfølging over et lengre tidsrom. For grupper med sammensatte behov må alle nødvendige elementer som skal sikre et vellykket attføringsløp på plass - eksempelvis medisinsk behandling, bolig og hjemmetjenester, i tillegg til mer direkte arbeidsmarkedsrettede tiltak.

Komiteen har merket seg at kvalitetssikring av uførepensjonsvedtak har blitt gjennomført i form av nasjonal kvalitetsstandard fra og med mai 2001. Rikstrygdeverket har foretatt en landsdekkende kvalitetsundersøkelse av førstegangsvedtak i uførepensjonssaker, og fylkestrygdekontorene er oppfordret fra departementets side til å prøve ut ulike organisatoriske modeller for et faglig samarbeid. Videre er kravene til at hensiktsmessig attføring skal ha vært forsøkt blitt skjerpet, og trygdeetaten foretar en mer kritisk prøving av vilkårene for uførepensjon. Komiteen bemerker også at trygdeetaten i samarbeid med Aetat fra mai 2001 har satt i gang arbeidet med å revurdere uførepensjonssaker med henblikk på å forsøke å få reaktivisere uførepensjonister og få disse tilbake i arbeid. 15 000 uførepensjonister har blitt innkalt til samtale på trygdekontor og felles informasjonsmøte med trygdeetat og Aetat hvorav 300 per 13. februar 2002 ifølge departementet er helt eller delvis tilbake i arbeid. Komiteen vil påpeke at andelen kan synes lav og at innsatsen bør styrkes i den grad det er realistisk å få flest mulig av de resterende tilbake i arbeid. Komiteen merker seg at slike felles samarbeidsarenaer oppfattes positivt lokalt og at flere trygdekontorer og Aetat-kontorer benytter informasjonsmøter og forhåndskontakt for å sikre at de ulike etater skal få en felles forståelse av den enkelte sak. Komiteen merker seg også at flere lokale trygdekontor og Aetat legger til grunn at Aetat søker å prioritere søkere som fortsatt har sykepengerettigheter. Komiteen bemerker i denne sammenheng viktigheten av at tilstrekkelig informasjon gis slik at misforståelsen blant enkelte om at attføring ikke kan tilstås før sykepengeperioden er over blir avhjulpet.

Komiteen har lagt merke til opplysningene gitt av Norges Handikapforbund i åpen høring med komiteen om at det synes som om enkelte Aetat-kontorer lokalt noen ganger har for stort fokus på den enkelte funksjonshemmedes fysiske begrensninger fremfor muligheter. Kontorene preges også undertiden av mangel på kunnskap om funksjonshemninger. Komiteen understreker at det er en forutsetning for å drive effektivt attføringsarbeid at de som har ansvar for å utforme attføringsopplegg har tilstrekkelig faglig kompetanse og kunnskaper om arbeids- og utdanningsmarkedet. Komiteen merker seg at dette målet kan være problematisk å realisere i de Aetat-kontorer som er preget av blant annet stor turnover, et lite fagmiljø, en vanskelig rekrutteringssituasjon og hvor mye tid går med til å drive internopplæring av nyansatte på bekostning av det utadrettede arbeidet overfor næringslivet og offentlig sektor. I denne sammenheng vises det blant annet til opplysninger gitt av både organisasjoner i åpen høring med komiteen og Aetat selv. Komiteen merker seg at det har gått klare signaler fra departementet til Aetat om å strekke seg langt for å bidra til at yrkeshemmede og uførepensjonister får en mulighet til å prøve et attføringsopplegg, men komiteen registrerer at oppfatningen blant brukerne av tjenestene fortsatt er svært negativ. Komiteen understreker betydningen av at den tverrfaglige kompetansen i Aetat styrkes for derigjennom bedre å kunne legge til rette for varig arbeid for mennesker med redusert arbeidsevne. Komiteen ber Regjeringen vurdere behovet for kapasitetsøkning i Aetat som ledd i arbeidet med å heve det samlede kompetansenivå i etaten.

Komiteen viser videre til at det synes å være en generell oppfatning i både trygdeetat, Aetat, organisasjoner og blant den enkelte bruker at den enkelte lege synes å være til dels mer opptatt av å fastslå diagnose enn å fastsette funksjonsnivået og den enkeltes individuelle arbeidsevne. Komiteen viser videre til at vidt forskjellig kompetanse og ulikt tenkesett mellom trygdeetat og Aetat samt selve etatsstrukturen, kan skape barrierer mot å få flere ut i ordinært arbeid selv om dette er søkt avhjulpet gjennom samarbeid mellom etatene i form av samarbeidsavtaler, fellesmøter, forhåndskontakt m.v. Disse strukturbarrierene kan forsterkes ved at det kommunale sosialhjelpssystem ikke i tilstrekkelig grad er søkt koordinert med de statlige etaters virksomhet.

Komiteen er oppmerksom på at lege, trygdeetat, de kommunale sosialkontor og Aetat har ulike arbeidsoppgaver, ulike formål for sin virksomhet og skal oppfylle til dels ulike målsettinger, men komiteen bemerker likevel at det kan synes som om disse ulikhetene i vurderingstema og organisasjonsstrukturene disse skal arbeide innenfor, kan bidra til at attføringsarbeidet blir skadelidende. Komiteen har merket seg at Regjeringen vil følge opp Stortingets vedtak fra 14. desember 2001 om å utrede spørsmålet om en felles etat for sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten og legge frem saken for Stortinget i løpet av 2002. Komiteen har også merket seg professor Bjørn Hvindens kritiske innvendinger mot Riksrevisjonens rapport under åpen høring, herunder mangelen på et helhetlig rapporteringssystem. Komiteen anmoder på denne bakgrunn Regjeringen om å vurdere hvorvidt en fullstendig forvaltningsmessig sammenslåing av Aetat, trygdeetat og sosialetat vil avhjelpe de avdekkede systemsvakheter, og at Regjeringen etablerer et felles rapporteringssystem for etatene. Komiteen understreker i denne sammenheng at rapporteringsrutinene søker å fokusere på kvaliteten i det samlede arbeid overfor den enkelte bruker. Komiteen vil videre understreke betydningen av å gjennomføre forløpsanalyser for å evaluere enkeltpersoners karriereløp i attføringsapparatet da dette kan gi et bedre grunnlag for å vite hvilke tiltak som har vist seg å fungere for den enkelte.

Komiteen er kjent med at det drives forsøksarbeid i både inn- og utland for å avhjelpe de avdekkede systemsvakheter. Komiteen viser i denne sammenheng til at det fra AADs side nylig er igangsatt forsøk med to ulike lønnstilskuddsordninger som innebærer blant annet en høyere tilskuddssats enn innenfor det ordinære lønnstilskuddstiltaket i etaten.

Komiteens flertall unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil fremheve behovet for tiltak som stimulerer private og offentlige arbeidsgivere til å ansette yrkeshemmede. Det er grunn til å merke seg undersøkelsens bemerkninger i delkapittelet om forutsetninger for å øke andelen med yrkesrettet attføring. Det pekes på at arbeidsgivere i dagens situasjon ikke har tilstrekkelig incitament til å beholde eller ta inn yrkeshemmet arbeidskraft. Det legges også vekt på at det i større grad bør legges til rette for at ikke alle må jobbe 100 pst. Flertallet vil understreke behovet for muligheter til kombinasjoner av arbeid og trygd. Videre har erfaringene med ordningen arbeid med bistand vært positive. Det bør, etter flertallets mening, tas hensyn til i den videre satsingen på arbeid med bistand.

Komiteen viser også til FAFO-rapporten "Fra sosialhjelp til lønnet kvalifisering. Resultater fra prøveprosjekter med heldags kvalifiseringtilbud for flyktninger."

Komiteen har merket seg at Riksrevisjonen påpeker at antallet tiltaksplasser ikke er tilstrekkelig. Komiteen merker seg at det fra 1998 til 2001 har vært en jevn økning i tallet på yrkeshemmede i tiltak fra om lag 40 600 i 1998 til 48 100 i 2001 ifølge opplysninger fra AAD. I denne sammenheng ber komiteen departementet rette fokuset spesielt mot kvaliteten på og innholdet av tiltaksplasser som undertiden ikke synes å gi formell kompetanse og til dels har en standardisert form som ikke tar høyde for den enkeltes behov og muligheter. Komiteen understreker betydningen av at den enkelte ikke demotiveres som følge av manglende skreddersøm av attføringsopplegg.

Komiteen merker seg at det fra nyttår er innført et nytt regelverk som gir større rom for bruk av lokalt skjønn med det formål å kunne tilby skreddersydde attføringsløp ut fra den enkeltes behov for individuelt tilpassede opplegg. Komiteen anmoder Regjeringen om å følge praktiseringen av dette regelverket nøye og viser i den sammenheng til de problemstillinger Norsk Handikapforbund og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon fremhevet under åpen høring med komiteen.

Komiteen vil understreke at den enkelte stønadsmottakers motivasjon er en forutsetning for at et attføringsløp skal kunne lykkes. Komiteen mener derfor at brukerens synspunkter og ønsker må tillegges stor vekt når individuelle handlingsplaner utarbeides. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Norges Handikapforbund påpeker at brukere ofte møter manglende forståelse for deres behov. Komiteen er opptatt av at man tar disse signalene alvorlig.

Komiteen viser igjen til at stønadsmottakernes motivasjon er av avgjørende betydning. I den sammenheng er det viktig at nivået på rehabiliterings- og attføringspenger med tilleggsytelser er slik at det gir akseptable økonomiske levekår. Begrensninger i den enkeltes økonomi skal ikke svekke stønadsmottakernes muligheter for å gjennomføre et vellykket rehabiliterings- eller attføringsløp.

Komiteens flertall unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har merket seg at endringene i beregningsreglene fra 1. januar 2002 ser ut til å ha slått svært uheldig ut for mange.

Komiteen bemerker spesielt den økte tilgangen av nye unge uførepensjonister. Komiteen er gjort kjent med at tilfanget av unge med psykiske problemer og ungdom med dobbeldiagnose på grunn av rusmisbruk, er sterkt økende. I denne sammenheng understreker komiteen betydningen av at det enkelte trygdekontor, Aetat-kontor og sosialkontor har tilstrekkelig kompetanse til å håndtere til dels sammensatte problemer hos den enkelte og understreker betydningen av kompetansehevingsprogrammer for å sikre prioritering av unge funksjonshemmede. Herunder merker komiteen seg betydningen av at man kommer tidlig inn i forhold til den enkelte ved overgangen fra et skoletrinn til et annet og fra skole til arbeid.