Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og Linn Laupsa, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, viser til at kontantstøttens evaluering ble varslet ved innføringen. Komiteen ser St.meld. nr. 43 (2000-2001) Evaluering av kontantstøtten som en følge av den varslede evalueringen og kontantstøttens virkning i forhold til hensikten. Evalueringen har tatt for seg konsekvenser for sysselsetting og arbeidsmarked, likestilling, barnehagesektoren og barn med spesielle behov og fordelingsvirkninger.

Komiteen viser til at de fleste som får kontantstøtte, får full støtte. Statistikken for 2000 viser at dette gjelder vel 85 pst. av kontantstøttebarna. Komiteen har merket seg at bare rundt 15 pst. får delvis kontantstøtte. Komiteen har videre merket seg at det har vært en liten økning i andelen med delvis kontantstøtte fra 1999 til 2000, dvs. at det forholdsvis er noen flere som kombinerer deltidsplass i barnehage med delvis kontantstøtte. Komiteen vil følge denne utviklingen nøye fremover.

Norskopplæring er en viktig faktor i en integreringsprosess og komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at det må lages en ordning som ikke hindrer at minoritetskvinner med småbarn tar norskopplæring.

Møtet med barnepasstilbudet kan også være en måte å bli kjent med hvordan et slikt tilbud fungerer og kan skape trygghet for en eventuell videre benyttelse, hvis familien ønsker det.

Dette er en utilsiktet uheldig virkning av kontantstøtten som flertallet ber departementet finne en løsning på.

Ett av prosjektene i evalueringen gikk ut på å vurdere hvilken effekt kontantstøtten har i forhold til integreringspolitiske målsettinger. Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, merker seg at det i St.prp. nr. 53 (1997-1998) ble gitt løfter om at konsekvensene av kontantstøtten for innvandrerbarn ville bli fulgt opp i evalueringen. Dette flertallet viser til at allerede før kontantstøtteordningen ble innført, visste vi at ulike etniske grupper velger forskjellige tilsynsordninger for sine barn. Terskelen for å velge barnehage var for mange av disse høy. Dette mønstret har ikke endret seg etter at ordningen ble innført. Andelen kontantstøttemottakere er langt høyere blant foreldre med etnisk minoritetsbakgrunn enn blant etniske nordmenn, og man aner kun en svak økning av endret atferd på bakgrunn av kontantstøtten. Vi ser en tendens til at foreldre med etnisk minoritetsbakgrunn, i enda større grad enn blant etniske nordmenn, prioriterer å være hjemme hos barn under tre år. Et funn i undersøkelsen viser at kontantstøtten i liten grad har redusert barnehagebruken blant kontant­støttebarnas eldre søsken.

Et tredje flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser videre til høringer fredag 1. februar 2002 om evaluering av kontantstøtten der organisasjoner som driver språkopplæring, KIA (Kristent Interkulturelt Arbeid) og AOF (Arbeidernes Opplysningsfond), gjorde dette flertall kjent med at det antas å være et frafall på norskopplæringskurs, med tilhørende barnepass, for minoritetskvinner med barn i kontantstøttealder. Dette flertall viser til at disse tiltakene representerer spesielt tilpassede løsninger for kvinner med små barn; mens mor får undervisning blir barna tatt vare på av et vel kvalifisert personale.

Et fjerde flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, registrerer at evalueringen viser at i det aller meste har kontantstøtten fungert etter hensikten. Dette flertallet registrerer at det i 1999 og 2000 var om lag tre fjerdedeler av ett- og toåringene som mottok kontantstøtte. Dette er en stor andel og viser at der er mange med småbarn i den aktuelle alder som er brukere av kontantstøtten. Evalueringen viser at for ett- og toåringene var foreldrene i 1999 en viktigere del av tilsynet enn året før. Dette flertallet ser også at det reelle behovet for kontantstøtte imidlertid ikke kommer til syne før man har full behovsdekning av barnehageplasser, også tilstrekkelig med deltidsplasser.

Dette flertallet viser til at av alle mødre med barn i kontantstøttealder var det 6 pst. som var blitt hjemme på heltid og 11 pst. som hadde redusert arbeidstiden, begge med begrunnelse i kontantstøtten. Dette flertallet har merket seg at kontantstøtten har gitt en og en halv time mer tid mellom foreldre og barn i gjennomsnitt. Dette flertallet vil understreke at disse tallene bygger på et gjennomsnitt for alle som mottar kontantstøtte, inkludert de som var hjemme fra før. Dette flertallet viser til at det dermed for mange betyr en langt større økning enn en og en halv time av tiden barn og foreldre får sammen.

Dette flertallet har merket seg at fra 1. august 1999 ble satsene for kontantstøtte og satsene og oppholdskategoriene for barnehagetilskuddet ytterligere harmonisert. Formålet var å legge til rette for å kombinere barnehage med kontantstøtte. Dette flertallet har merket seg at denne kombinasjonen ikke fungerer for alle. En god del foreldre får ikke ta ut kontantstøtte, eller mister en uforholdsmessig stor del av kontantstøtten, selv om de har en samlet oppholdstid i uken som tilsvarer grensene for utbetaling på de ulike satsene. Det henger blant annet sammen med at oppholdstidene som danner utgangspunkt for utregning av barnehagetilskuddet ikke alltid er i samsvar med den faktiske oppholdstiden for barnet i barnehagen. Dermed får noen familier en lavere kontantstøttesats enn de hadde reknet med. Dette flertallet har forståelse for at dette kan oppleves som urettferdig for de som rammes. I St.meld. nr. 27 (1999-2000) Barnehage til beste for barn og foreldre, ble det skissert ulike modeller for å løse dette.

Dette flertallet forutsetter at departementet legger opp til en bedre tilpasning av kontantstøtten til bruk av deltidsplass i barnehage. Dette flertallet finner det urimelig at foreldre som etterspør deltidsplass i barnehage for sine barn opplever at de ikke får avtale i samsvar med den oppholdstid de ønsker, men må akseptere en lengre oppholdstid - og får da mindre kontantstøtte enn de hadde regnet med. Dette flertallet viser igjen til den økende tendensen til å benytte deltidsplass i barnehage i kombinasjon med kontantstøtte, og finner det derfor naturlig og viktig at departementet griper fatt i denne utfordringen.

I den sammenheng kan det også være behov for å stimulere til større tilbud på deltidsplasser. Et bedre tilbud på deltidsplasser vil også senke terskelen til de grupper som til nå har vegret seg for å bruke barnehage, for eksempel familier med dårlig økonomi og enkelte innvandrergrupper.

Dette flertallet registrerer at det de siste årene har vært en stagnasjon i tilskuddsstørrelsen til åpne barnehager. Dette er en barnehagetype hvor foreldrene eller foresatte også deltar, noe som gjør at familien beholder kontantstøtten, selv om barnehagen mottar statstilskuddet. Undersøkelser viser at barn med innvandrerbakgrunn relativt sett benytter åpne barnehager i større grad enn vanlige barnehager. En stimulering av åpne barnehager vil derfor kunne bidra til integrering og norsktrening både for foreldre og barn i innvandrerfamilier.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at i høringen kom det også fram at familiene som benyttet seg av disse spesielt tilpassede tilbudene, ikke så på ordinær barnehageplass som et alternativ. Alternativet ville vært omsorg i hjemmet, slik det også var før kontantstøtten ble innført.

Disse medlemmer viser til Adopsjonsforeningenes deltakelse på den åpne høringen om evalueringen av kontantstøtten. Disse medlemmer ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak hvor man ser på muligheter for en endring av kontantstøtteloven med sikte på å gi rett til kontantstøtte for adoptivbarn i 2 år etter at stønadsperioden for adopsjonspenger er utløpt, selv om barnet er fylt tre år. Retten må begrenses til barn i førskolealder. Kontantstøttens totale tid begrenses, også for denne gruppen, til to år slik ordningen er i dag.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at disse partiene i utgangspunktet er mot kontantstøtten.

Disse medlemmer vil komme tilbake til støtteordningene for adoptivbarn når et slikt forslag foreligger.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til ANSAs innspill i forbindelse med komitéhøringen om kontantstøtte til utenlandsstudenter med småbarn. Disse medlemmer vil påpeke at kontantstøtten er et alternativ til en offentlig støttet barnehageplass og mener at denne problemstillingen gjelder generell trang økonomi og at situasjonen for studenter med småbarn bør sees på i studiefinansieringssammenheng.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke at kontantstøtten ikke er en del av Arbeiderpartiets familiepolitikk. Evalueringen har vist at ordningen så langt ikke har ført til omfattende endringer i småbarnsfamilienes tilpasninger. De virkningene som kan observeres peker ikke uten videre i riktig retning. Disse medlemmer er spesielt bekymret for at kontantstøtten bare synes å virke inn på mødrenes atferd i forhold til arbeidslivet, ikke fedrenes.

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiets familiepolitikk tar utgangspunkt i å tilrettelegge for god omsorg for barna, samtidig som foreldre gjennom et likestilt foreldreskap og aktiv tilrettelegging fra det offentliges side, skal kunne kombinere foreldrerollen og yrkesarbeid. Elementene i en tilretteleggingspolitikk er for det første en familiepolitikk med rettigheter for foreldre i form av permisjoner og adgang til fleksibilitet i arbeidet, spesielt i den perioden barna er små. Videre en arbeidslivspolitikk der belønningssystemer og kultur på arbeidsplassene ikke motarbeider foreldreskapet og familielivet, og som vektlegger menns muligheter til å øke sin deltakelse i forhold til barn og familie. Disse medlemmer vil understreke at en barnehagepolitikk for full behovsdekning, med gode og ikke for dyre tilbud for de aldersgruppene som trenger dette, er også et viktig element. Disse medlemmer vil vise til satsingen på barnehager med 1,4 mrd. kroner i budsjettet for 2002. Og sist, men ikke minst, en likestillingspolitikk som fremmer kvinner og menns like muligheter til å nytte sin utdanning, og som gir begge kjønn samme betingelser for livslang læring, og til utvikling og omstilling i arbeidslivet. På denne måten er målet at flest mulig av familiene skal kunne kombinere begge foreldres yrkesliv med familielivet på en god måte både for barn og foreldre. Disse medlemmer viser til at kontantstøtten bryter med Arbeiderpartiets politikk på området.

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet vil komme tilbake til eventuelle endringer i kontantstøtten i budsjettsammenheng.

Disse medlemmer viser til merknaden om feilberegninger av kontantstøtten, og mener at departementet gjennom rundskriv kan presisere hvordan lovverket skal tolkes.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser at kontantstøtten har fungert etter hensikten. Og det er svært gledelig å registrere at ca. I av ett-og to-åringer mottok kontantstøtte. Disse medlemmer viser til at under budsjettbehandlingen fremmet Fremskrittspartiet et forslag om å utvide kontantstøtten til å gjelde også fire-åringer, for å gi ytterligere foreldre anledning til å ha friheten til å velge egnet tilsynsordning for sine barn. Utfordringen blir å tilrettelegge fleksible og individbaserte løsninger med fokus på den enkelte families behov, og likestille disse tilbudene med offentlige barnehager. Disse medlemmer viser til at det under komiteens høringer kom frem noe som ble hevdet var utilsiktede og uheldige virkninger med trekk i kontantstøtten for innvandrerkvinner under norskopplæring. Disse medlemmer ønsker ikke å bryte med prinsippet om trekk i kontantstøtte for personer som benytter seg av barnepass i forbindelse med kursvirksomhet, da dette vil forfordele noen grupper, og fordi man kan få en rekke andre grupper som også vil søke om dispensasjon fra dette. Disse medlemmer kan ikke gå inn for en slik ordning, da vi ikke vet omfanget og kostnadene rundt dette.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti merker seg at intensjonen med kontantstøtte ikke er oppnådd. Statistikken for 2000 viser at 85 pst. av kontanstøttebarna får full støtte og 15 pst. får delvis kontantstøtte. Samtidig var 6 pst. av alle mødre med barn i kontantstøttealder hjemme på heltid og 11 pst. hadde redusert arbeidstid - begge med begrunnelse i kontantstøtten. Kontantstøtten har ført til en negativ utvikling når det gjelder likestilling mellom småbarnsmødre og fedre, småbarnsforeldres yrkesdeltakelse og benyttelse av barnehager.

Disse medlemmer ser med bekymring på at særlig mødre ansatt i helse- og omsorgsyrkene arbeider mindre. Helse-, sosial-, skole- og barnehagesektorene er sektorer med stor mangel på kvalifisert arbeidskraft. Det synes som om kontantstøtten fører til mer deltid og mindre heltid for kvinner.

Disse medlemmer synes ikke det er en ønsket utvikling, som sementerer kvinner som lavtlønte og med en dårlig tilknytning til arbeidslivet og en dårligere mulighet til å opptjene seg en likeverdig pensjon som menn.

Disse medlemmer mener at Sosialistisk Venstrepartis forslag om makspris i barnehage på 1 500 kroner, lovhjemlet rett til barnehage og forsøk med 6-timersdagen gir foreldre større valgfrihet og mer tid sammen med barn.

I dag brukes kontantstøtten i stor grad til betaling av dagmamma og andre barnepassordninger. Kontantstøtten fører også til at utsatte barn og barn med minoritetsbakgrunn ikke får et barnehagetilbud fordi mange foreldre ikke har råd til å miste kontantstøtten. Barnehage gir disse barna et nødvendig omsorgstilbud ved siden av foreldrene og et integreringsfortrinn i det norske samfunn.

Disse medlemmer ønsker å avvikle kontantstøtten slik vi foreslo i budsjettet for 2001, jf. Budsjett-innst. S. nr. 2 (2001-2002).

Komiteens medlem fra Senterpartiet er av den oppfatning at reell valgfrihet i tilsyn av barn betinger reelle valgmuligheter. Det er derfor nødvendig å sikre barnehageplass til alle som ønsker det og til en overkommelig pris for barnefamiliene. Dette medlem viser i den forbindelse til partiets merknader i behandlingen av barnehagemeldinga (Innst. S. nr. 207 (1999-2000)). Dette medlem viser til de store regionale forskjellene i mottak av kontantstøtte. Sammenholder en statistikken for kontantstøttemottakere i meldingen med barnehagedekningen i de enkelte fylker (jf. svar fra statsråd Dåvøy datert 15. februar 2002 på spørsmål fra komiteen), synes det å være en klar sammenheng mellom barnehagedekningen og tilbøyeligheten til å benytte seg av kontantstøtte. Dette gjelder både for ett- og toåringer. Dette medlem erkjenner at det er flertall for dagens kontantstøttemodell, men vil henvise til Senterpartiets primære ønske om en mer målrettet modell der kontantstøtten går til kun de familier der foreldrene faktisk har hovedtilsynet med barna sine.