Samandrag

Det internasjonale valutafondet (International Monetary Fund, forkorta IMF) har 183 medlemsland og er ein sentral aktør i det internasjonale økonomiske samarbeidet. Organisasjonen har eit hovudansvar for å fremme stabiliteten i det internasjonale monetære sy­stemet og er eit forum for internasjonalt samarbeid om penge- og valutapolitiske spørsmål. Dei omfattande oppgåvene gir IMF ei stor kontaktflate mot andre internasjonale organisasjonar i tillegg til direkte kontakt med medlemslanda.

Fram til 1997 la Finansdepartementet annakvart år fram ei eiga stortingsmelding om aktivitetane til IMF. I meldingane orienterte departementet mellom anna om sakene som hadde blitt behandla eller var til behandling i IMF. Det blei òg greidd ut om haldningane til dei nordiske og baltiske landa (som har ein felles valkrins) og kva for syn Noreg hadde hatt i dei viktigaste sakene. I St.prp. nr. 56 (1997-1998) Om samtykke til endring i IMFs statutter om spesielle trekkrettigheter og om samtykke til økning av medlemslandenes kvoter gjorde Finansdepartementet framlegg om å avvikle ordninga med ei eiga stortingsmelding om IMF annakvart år. I staden ville ein orientere Stortinget om viktige IMF-saker i andre stortingsmeldingar og stortingsproposisjonar frå Finans­-departementet. Heile finanskomiteen slutta seg til framlegget.

IMF si verksemd er konsentrert om tre hovudaktivitetar: overvaking av økonomien i medlemslanda, lån i krisesituasjonar og teknisk assistanse. Økonomiane i medlemslanda blir overvaka regelmessig gjennom såkalla artikkel IV-konsultasjonar, der IMF utarbeider ein rapport med vurderingar av den økonomiske situasjonen i det aktuelle landet, med tilrådingar om den økonomiske politikken.

Noreg har ein liten open økonomi. Det er derfor viktig for landet at dei internasjonale økonomiske tilhøva er stabile. IMF gjer eit viktig arbeid for å leggje grunnlag for stabile finansielle tilhøve og er eit sentralt forum for diskusjon av dei viktigaste spørsmåla i internasjonal økonomi. Noreg og dei andre landa i den nordisk-baltiske valkrinsen har sterkt støtta hovudlinene i IMF sitt arbeid.

Årsmøtet i 2001 blei avlyst som ei følgje av terrorist­aksjonane i USA. Den internasjonale monetære og finansielle komité (IMFC) og Utviklingskomiteen hadde møte med avgrensa deltaking i Ottawa, Canada, 17. og 18. november 2001. Hovedpunkta under møta var den økonomiske situasjonen og kampen mot fattigdom, samt kamp mot kvitvasking av pengar og finansiering av terrorisme.

Det er i meldinga gjort nærare greie for organiseringa av og oppgåvene til IMF, ressursar og samarbeidspartnarar og særskilde forhold som gjeld Noreg.

Merknader frå komiteen

Komiteen tek det som står i meldinga om IMF til orientering.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet, merker seg at Kredittmeldingen inneholder en omtale av Det internasjonale pengefondets (IMFs) virksomhet i 2000, og Norges holdning i de sentrale debattene knyttet til institusjonen. Dette er et bidrag til å gi økt diskusjon om denne sentrale institusjonens rolle i internasjonal økonomi, og kan bidra til større bevissthet om hvilke institusjoner og virkemidler som er nødvendige for å skape en stabil internasjonal økonomi som også ivaretar behovet for en mer rettferdig fordeling av verdens ressurser.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til den omfattende kritikken som er kommet mot IMFs virksomhet. Så vel håndteringen av de senere års kriser i finansmarkedene, som strukturtilpasningskravene til medlemsland som trenger lån og arbeid for å redusere fattigdomsproblemer, er blitt sterkt kritisert fra fagøkonomer og ikke minst representanter for den fattige delen av verden. Kritikken rettes mot pengefondets ensidige fokus på stabil inflasjon, mens arbeidsledighet, andre sosiale problemer og grunnlaget for økonomisk vekst vies liten oppmerksomhet. Mye tyder på at IMFs løsningsforslag der det ble lagt stor vekt på en kontraktiv økonomisk politikk, var en medvirkende årsak til den dramatiske utviklingen både i Asiakrisen i 1997-98 og i den siste tidens krise i Argentina.

Protestene har bidratt til at IMF de senere årene har lagt om kursen noe, med større fokus på medvirkning fra landene som har problemer og mindre omfattende krav til strukturtilpasning. Men fremdeles er kravene fra IMF svært omfattende, og griper inn i mange sider ved et lands økonomiske politikk på en måte som får store konsekvenser for innbyggernes dagligliv - særlig gjelder dette den fattige delen av befolkningen.

Disse medlemmer understreker at det grunnleggende problemet er manglende demokrati i styringen av IMF. Medlemslandene har ikke innflytelse etter antall innbyggere, men etter størrelsen på økonomien. Det innebærer at USA har en 17,16 pst. andel av stemmene, Norge har 0,78 pst., mens for eksempel Kina har 3 pst. etter overtakelsen av Hong Kong. Konsekvensen er at pengefondet styres av de rikeste landene i verden, og i de fleste sammenhenger vil unngå å gjøre noe som er i strid med disse landenes interesser.

Disse medlemmer mener Norge bør være mer offensive for å fortgang i reformprosessene i IMF. Dette gjelder både i forhold til pengefondets arbeidsmåte, styringsform og rolle.