Vedrørende departementets praktisering av adopsjonsloven - egen sak i Stortinget

Jeg viser til Kontroll- og konstitusjonskomiteens brev av 15. november 2001 der det bes om min vurdering av praktisering av adopsjonsloven i første instans og i klageinstansen.

Tidligere statsråd Karita Bekkemellem Orheim gjorde i brev av 27. juli 2001 rede for og vurderte spørsmål knyttet til praktiseringen av adopsjonsloven på prinsipielt grunnlag. Siden komiteens forespørsel til meg er en følge av at denne saken ble overført til det nye Stortinget, er det naturlig å ta utgangspunkt i dette brevet. Jeg vil allerede innledningsvis gi uttrykk for at jeg kun på enkelte punkter ser behov for å supplere eller knytte kommentarer til den tidligere statsrådens svarbrev.

Statsråd Bekkemellem Orheim har gjort rede for gjeldende praksis ved behandling av søknad om utenlandsadopsjon og innenlandsadopsjon både i Statens ungdoms- og adopsjonskontor (SUAK) og i departementet. Jeg slutter meg i hovedsak til den redegjørelse hun her har gitt. Selv om det foreligger objektive kriterier for behandling av adopsjonssaker i adopsjonsloven og retningslinjene, er det klart at dette er sterkt skjønnspregede saker. Dette stiller alle instanser som behandler sakene overfor vanskelige avveininger. Det er også mitt inntrykk at gjeldende retningslinjer er et godt utgangspunkt for behandling av sakene, og at det skjer en grundig og forsvarlig behandling av sakene i tråd med lov- og regelverk. I likhet med Bekkemellem Orheim mener jeg at dette ikke innebærer at systemet ikke kan videreutvikles ytterligere. Jeg er derfor innstilt på å sluttføre det arbeidet som departementet allerede har igangsatt når det gjelder å utarbeide nye retningslinjer for saksbehandlingen og å styrke kunn-skapen om adopsjon.

Tidligere statsråd Bekkemellem Orheim har videre gjort rede for forvaltningssystemet ved behandling av søknader om adopsjon. Hun forutsatte i sitt brev at kommunene fortsatt skulle være utredningsinstans og SUAK førsteinstans. Hun gav imidlertid uttrykk for at hun ville utrede organiseringen av klagebehandlingen av adopsjonssakene. Dette er jeg enig i.

Som redegjort for i brevet ble organiseringen av adopsjonssakene behandlet i Stortinget så sent som i 1999 i forbindelse med endringer i adopsjonsloven. Etter min oppfatning er det viktig at kommunene fortsetter å ha en rolle ved behandlingen av søknader om adopsjon. Det er dette nivået som har nærhet til søkerne og det beste grunnlaget for å foreta utredning og gi sin tilråding når det gjelder søkernes egnethet til å adoptere. Det er også kommunen som i hovedsak har ansvaret for de tjenester som adoptivfamilien kan komme til å trenge etter barnets ankomst.

Samtidig tilsier det fåtall av adopsjonssaker som blir behandlet i den enkelte kommune, at den endelige avgjørelse i sakene legges til et mer sentralisert nivå. Dette innebærer en kvalitetssikring og likebehandling av sakene.

Jeg vil på denne bakgrunn foreta en helhetlig vurdering av hvilken instans som på best mulig måte kan ivareta oppgaven som klageorgan. Avgjørende for meg vil være å sikre at informasjon om adopsjon er lett tilgjengelig og at kompetansen om adopsjon er god på alle nivå slik at det sikres en forsvarlig og rask saksbehandling som både ivaretar barna som søkes adoptert og rettssikkerheten til søkerne. Jeg vil gi det videre arbeidet høy prioritet, og beslutning om endringer i saksbehandlingsreglene bør kunne treffes i løpet av 1. halvår 2002.

Det har fra ulike hold, blant annet i media og fra Sivil­ombudsmannen, vært satt fokus på de generelle saksbehandlingsprosedyrer etter at en søknad om forhåndssamtykke er blitt innvilget. Departementet har gitt en generell redegjørelse for dette i eget brev til Sivilombudsmannen datert 16. oktober 2001. Jeg finner det naturlig å orientere Stortinget ved en kopi av dette brevet.