Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Kjell Engebretsen og Jørgen Kosmo, fra Høyre, André Dahl og Martin Engeset, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og Henrik Rød, fra Sosialistisk Venstreparti, Siri Hall Arnøy og lederen Ågot Valle, og fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan, viser til korrespondanse mellom departementet og komiteen når det gjelder praktisering av adopsjonsloven. Komiteen viser til at utgangspunktet for at daværende kontroll- og konstitusjonskomité i møte 15. juni 2001 vedtok å ta opp egen sak om praktiseringen av adopsjonsloven på prinsipielt grunnlag, var en enkeltsak fra Møre og Romsdal. Denne enkeltsaken er avsluttet fra komiteens side. Den generelle praktiseringen av adopsjonsloven i første instans, Statens ungdoms- og adopsjonskontor (SUAK), og i ankeinstansen (Barne- og familiedepartementet) er belyst i diverse korrespondanse mellom komiteen og departementet, jf. brevene av hhv. 27. juli 2001 og 3. desember 2001 fra statsrådene Karita Bekkemellem Orheim og Laila Dåvøy.

Komiteen er enig i at retningslinjene for avgjørelser i adopsjonssøknader er et godt utgangspunkt for den helhetlige og skjønnsmessige behandlingen hver enkelt søknad krever. Adoptivmyndighetene må ta ansvar for å utøve det skjønn som er nødvendig for å avgjøre saken til barnets beste, og samtidig ivareta rettssikkerheten til søkerne/søkeren. Komiteen peker på at søkere som klager etter å ha fått avslag fra SUAK, har etter forvaltningslovens bestemmelser krav på en reell to-instans behandling. Klageinstansen skal prøve alle sider av saken og ta hensyn til nye omstendigheter. I dette ligger en plikt til å prøve de rettslige, faktiske og skjønnsmessige sider ved et vedtak. Saker kan være komplekse, og adopsjonsmyndighetene kan stilles overfor vanskelige valg. Det må likevel aldri, etter komiteens mening, være tvil om at utgangspunktet må være barnets beste. Komiteen er enig med tidligere statsråd Karita Bekkemellem Orheim i at å adoptere ikke er en menneskerett og at barnets beste må gå foran voksnes behov (jf. brev av 14. juni 2001).

Komiteen er av den oppfatning at Barne- og familiedepartementets redegjørelse om någjeldende praktisering av adopsjonsloven når det gjelder saksbehandlingen av forhåndssamtykke til adopsjon, er tilfreds-stillende.

Komiteen har kommet fram til at saksgangen for forhåndssamtykke til adopsjon generelt sett tilfredsstiller de minimumskrav en forventer i forbindelse med behandling av enkeltvedtak i forvaltningen.

Komiteen har merket seg at departementet skal vurdere de forholdsvis nye retningslinjene for forhåndssamtykke til adopsjon. Komiteen forutsetter at eventuelle endringer i retningslinjene tar sikte på å rette opp de svakhetene departementet i samarbeid med Statens ungdoms- og adopsjonskontor har funnet i någjeldende lovverk. Komiteen ber særlig om at det nye regelverket rettes inn på å kvalitetssikre sosialrapportene, som blir utarbeidet i kommunene i forbindelse med forhåndssamtykke til adopsjon. Komiteen er oppmerksom på at kommunenes utredning i forbindelse med forhåndssamtykke kan være av varierende kvalitet. Enkelte kommuner mangler nødvendig kompetanse til å utføre forsvarlig saksbehandling og utforme sosialrapporten i tråd med formålet med og myndighetsfordelingen etter adopsjonsloven. Komiteen understreker at utgangspunktet for adopsjons-loven er barns beste. Komiteen vil i sammenheng med departementets vurdering av de nye retningslinjene anbefale at skjønnstemaet klargjøres og presiseres. En slik klargjøring kan bidra til å avhjelpe spesielt mindre kommuners eventuelle kompetansemangel og til å sikre en mer ensartet praksis. Komiteen peker på at kommunene bør styrke sin faglige kompetanse og vurderingsgrunnlag i forbindelse med forhåndssamtykke til adopsjon og vil oppfordre til interkommunalt samarbeid eller samarbeid med barnevernet på fylkeskommunalt nivå i dette arbeidet.

Komiteen har merket seg at statsråd Laila Dåvøy i brev av 3. desember 2001 opplyser at hun vil foreta en helhetlig vurdering av hvilken instans som på best mulig måte vil kunne ivareta oppgaven som klageorgan og at en slik gjennomgang vil være avsluttet i første halvår 2002. Komiteen mener at klagebehandling av søknader om adopsjon bør legges ut av departementet til et frittstående og uavhengig organ. Komiteen har merket seg tidligere statsråd Bekkemellem Orheims forslag om at fylkesnemnd for sosiale saker kan være et godt alternativ. Komiteen vil be om at statsråden på en egnet måte orienterer Stortinget om alle sider av praktiseringen av adopsjonsloven så snart resultatet av departementets arbeid foreligger.

Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet fra Kristelig Folkeparti understreker i denne sammenheng den generelle betydning av at det gjennomføres en forenkling av klagesystemet også etter andre særlover som ledd i å skape en mer brukervennlig offentlig sektor. Disse medlemmer finner i tilknytning til denne sak, grunn til å bemerke enkelte sider av den tidligere statsråd Karita Bekkemellem Orheims behandling av en enkeltsak fra Møre og Romsdal. Disse medlemmer vil i likhet med tidligere statsråd Bekkemellem Orheim og nåværende statsråd Dåvøy, understreke at søkere etter adopsjonsloven har krav på en reell to-instansbehandling, og at det skal foretas en helhetlig og skjønnsmessig behandling av hver enkelt søknad. Disse medlemmer setter imidlertid spørsmålstegn ved at statsråden i denne enkeltsaken fant grunn til å overprøve klare faglige vurderinger fra SUAK og Faglig utvalg, som antas å ha høy kompetanse på området. Disse medlemmer vil understreke at vedtaket gjelder fremtiden til et barn og at hensynet til barnets beste alltid må veie tyngst. Tidligere statsråd Bekkemellem Orheim har i korrespondanse med komiteen gitt uttrykk for tvil i denne enkeltsaken, men valgte likevel å omgjøre vedtaket. Dersom det er tvil om hvorvidt søkerne tilfredsstiller de strenge krav til omsorgsevne som følger av adopsjonsloven, er det disse medlemmers oppfatning at søknaden, som en hovedregel, skal avslås.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at den tidligere statsråd, Bekkemellem Orheim, opptrådte lite skjønnsomt i behandlingen av denne saken. Disse medlemmer vil påpeke at ved innvilgelse av søknad om adopsjon, skal det avgjørende kriterium være hva som er til barnets beste. Disse medlemmerviser i denne sammenheng til adopsjonslovens § 2 hvor dette ligger til grunn. I en vurdering av om en adopsjon til en bestemt familie vil være til barnets beste ligger det klart utenfor en slik vurdering å trekke inn forhold som er knyttet til de adopterendes forhold. At eventuelle adopsjonsforeldre av en eller annen grunn ikke selv kan få barn kan i en slik helhetsvurdering ikke tillegges betydning. Dissemedlemmer vil påpeke at i den konkrete saken som ligger til grunn for komiteens behandling, kan det tyde på at barnets beste ikke var den avgjørende faktor som ble tillagt vekt i statsrådens skjønnsutøvelse. Disse medlemmer finner dette beklagelig. I denne sammenheng vil disse medlemmer vise til at den relevante faginstans, SUAK, hadde avslått søknaden basert på faglige kriterier og at statsråden omgjorde SUAKs vedtak til tross for advarsler fra faglig hold. Disse medlemmer er av den oppfatning at en omgjøring av avgjørelser basert på faglige kriterier kun skal gjøres i særskilte tilfeller når det er åpenbart at vedkommende faginstans har gjort feil. At en slik feil var gjort i denne saken er ikke åpenbart. Disse medlemmer er videre av den oppfatning at en statsråd og departementet i disse sakene kun bør overprøve SUAKs avgjørelse i de tilfeller hvor en innvilgelse av adopsjon åpenbart strider mot internasjonale konvensjoner som Norge har ratifisert.

Disse medlemmer vil også beklage den behandling tidligere førstekonsulent i SUAK Liven Arner fikk i denne saken.