Bakgrunnen for meldingen

I forbindelse med trontaledebatten fattet Stortinget 11. oktober 2000 følgende vedtak:

"Stortinget ber Regjeringen utrede muligheten for å etablere en sentral kunnskapsbase med kompetanse på seksuelle overgrep mot barn. Fagpersonalet tilknyttet denne basen er tenkt å rykke ut i hele landet ved henvendelse fra lokale politistasjoner. En mulig kunnskapsbase kan være tilknyttet Kriminalpolitisentralen og bør bestå av ekspertise som raskt kan komme i kontakt med barnet for å sikre mulige bevis og hjelpe barnet i den første fase med bearbeiding av opplevelsene."

De tiltakene som behandles i stortingsmeldingen har i media og i mange sammenhenger vært omtalt som "Barnekripos". Tiltakene innebærer ikke at det etableres en ny etterforskingsenhet med primæransvar for seksuelle overgrepssaker mot barn, men at man bl.a. styrker eksisterende avsnitt ved Kriminalpolitisentralens (Kripos) etterforskingsavdeling.

Etterforskning av seksuelle overgrep

Det gis undervisning ved Politihøgskolen om seksuelle overgrep både som et ledd i grunnutdanningen og som en del av etter- og videreutdanningstilbudet.

I perioden 1960-1998 har det registrerte antallet sedelighetsforbrytelser totalt økt med ca. 60 pst. I 1980- og 1990-årene økte den offentlige fokuseringen på denne type overgrep, samtidig som politiets kompetanse i etterforskingen ble styrket.

Politiet vil i stor grad få kunnskap om seksuelle overgrepssaker mot barn ved at det inngis en formell anmeldelse eller ved melding fra skole eller hjelpeapparat. De som mottar meldingen må ha den nødvendige kapasitet og kompetanse slik at det handles raskt og målrettet for å sikre bevis. I en del politidistrikter vil imidlertid sakstilfanget være så vidt lite at det kan være problemer med å bygge opp og beholde kompetanse. Strukturendringene som nå gjennomføres i norsk politi vil bedre mulighetene for å bygge opp spesialkompetanse innenfor det enkelte politidistrikt.

Hovedregelen er at barn under 16 år avgir forklaring for en dommer utenfor rettsmøte. Observasjon av barn foretas der avhør av små barn ikke lar seg tilpasse de vanlige, rettslige rammene for vitneavhør. Det skal alltid oppnevnes sakkyndige til å foreta observasjonen. Også ved dommeravhør skal dommeren som hovedregel tilkalle en særlig skikket person til å bistå ved eller foreta avhøret. Som hovedregel bør dette være en polititjenestemann med særlig erfaring fra etterforsking av slike saker.

Kripos vil kunne gi lokalt politi verdifull bistand både innen teknisk og taktisk etterforsking. Departementet ser ikke bort fra at det i stor grad vil være lokalt politipersonell som vil bistå domstolen ved observasjon eller dommeravhør av barn ettersom det er disse som er kjent av domstolen og oftest vil være lettest tilgjengelig. Økt tilgjengelighet av personell fra Kripos vil åpne for at også de i større grad trekkes inn.

Statistisk materiale viser et relativt stabilt antall anmeldte sedelighetssaker vedrørende barn; for noen sakstyper en viss nedgang. De siste 2 årene har det vært en nedgang i oppklaringsprosenten, og gjennomsnittlig saksbehandlingstid for denne type saker har økt.

Det har de siste årene blitt påpekt i flere utredninger at det er behov for å styrke og forbedre behandlingen av seksuelle overgrepssaker. En rapport fra Kvinneuniversitetet Nord fra 1998; "Seksuelle overgrep mot kvinner og barn" konkluderte med at kompetansen hos politiet på det lokale nivå langt fra er tilfredsstillende for disse sakskategoriene.

En utredningsgruppe oppnevnt av riksadvokaten gjennomgikk politiets etterforsking av voldtektssaker. Gruppens rapport, Rapport nr. 2/2000, konkluderer med at politiets etterforsking i hele 47 pst. av sakene var mindre bra eller dårlig. Utredningsgruppens konklusjon var at forbedringspotensialet først og fremst ligger i en høyere prioritering av sakstypen og en bedre organisering av etterforskingen.

Det ble allerede i 1995 etablert et avsnitt for seksuelle overgrepssaker ved Kripos som i dag har øremerket 8 stillinger. Antallet bistandsanmodninger har vært relativt lavt, men opplyses nå å stige. Tallmateriale fra Kripos’ årsmeldinger viser at mulighetene for bistand fra Kripos ikke er utnyttet fullt ut.

Departementets drøftelser og konklusjoner

Sjefen for Kripos fremmet i utgangspunktet forslag om opprettelse av i alt 15 nye stillinger til etterforsk­ning av saker om seksuelle overgrep, hvorav 11 polititjenestemenn, 1 spesialrådgiver og 2 rådgivere med spesialkompetanse innenfor kommunikasjon med barn og unge (psykolog, barnepsykiater eller lignende).

Både riksadvokaten og Politidirektoratet hadde motforestillinger til forslaget, og sjefen for Kripos foretok derfor en ny gjennomgang av ressursbehovet og anslår nå dette til et minimum av 5 nye stillinger. Av disse bør 4 være politietterforskere for bistandsvirksomhet, mens en stilling vil bli brukt for å styrke innsatsen mot internettrelaterte saker.

Etter departementets vurdering bør tiltakene ses i sammenheng med det pågående reformarbeidet i norsk politi, jf. St.meld. nr. 22 (2000-2001) "Politireform 2000 - et tryggere samfunn". Reformen vil etablere større politidistrikter. Disse vil disponere større ressurser og vil være i stand til å løse flere saker lokalt. Særorganene kan da styrke sin rolle som nasjonale kompetansesentra.

Kripos’ opprinnelige forslag innebar oppbygging av en sentral enhet med en form for "overgripende" ansvar for behandlingen av seksuelle overgrepssaker. Riksadvokaten uttalte bl.a. at det kan være grunn til å frykte at en styrking av Kripos i den størrelsesorden det ble foreslått, vil kunne gå på bekostning av satsning og utvikling lokalt. Politidirektoratet bemerket at etterforsking av saker om seksuelle overgrep best foretas av det lokale politidistrikt som kjenner stedlige forhold, og hvor den påtalemessige siden er forankret. Det er departementets vurdering at ansvaret for etterforsking og oppfølging av straffesaker skal skje ved de lokale politidistrikt. Derfor er det viktig med kompetansehevende tiltak som også omfatter disse.

Kripos’ opprinnelige forslag innebar at Kripos skulle knytte til seg andre fagmiljøer. Både riksadvokaten og Politidirektoratet er skeptiske til å integrere eksternt fagpersonell (psykolog/sosionom/barnepsykiater) i etterforskingsenheten, da dette kan medføre en blanding av politifaglig ansvar og helsepersonellmessige roller som kan bli problematisk. Etter departementets vurdering vil en slik sammenblanding av roller være betenkelig.

Når det gjelder behovet for barnefaglig spesialkompetanse, anfører riksadvokaten bl.a. at en er noe usikker på det reelle behovet for slik kompetanse i forbindelse med dommeravhør og observasjon. Det vises til at Politihøgskolens etterutdanningsprogram har gitt en rekke etterforskere spesialopplæring i metoder for avhør av barn. Departementet slutter seg til riksadvokatens vurdering. Etter departementets syn bør imidlertid politiet kunne etablere en nærmere kontakt med eksterne fagmiljøer uten at dette medfører sammenblanding av roller.

Det er videre viktig at politiet har kunnskap om hvilke typer kompetanse som finnes, hvor den finnes og konkret hvilke fagpersoner som er villig til å bistå. Det foreslås derfor at det ved Kripos bygges opp en kunnskapsbase over personell som har nødvendig kompetanse og som er villig til å bistå politiet.

Kripos’ opprinnelige forslag inneholdt også forslag om at Kripos burde få en styrket rolle innenfor kompetanseutvikling og -heving i samarbeid med Politihøgskolen. Politidirektoratet uttaler bl.a. at Kripos’ spisskompetanse i hovedsak bør formidles etter et konsultativt konsept. En hospiteringsordning ved Kripos er en god måte å høyne kompetansen i distriktene. Departementet bemerker at dagens utdanningstilbud når det gjelder seksuelle overgrepssaker generelt vurderes som godt, og departementet antar at Politihøgskolen vil kunne ivareta behovet for etterutdanning innen saksfeltet.

En viktig side ved bekjempelse av seksuelle overgrep mot barn vil være knyttet til kriminaletterretning mot barnepornografi, barnesexturisme, pedofile nettverk og organisert kriminalitet. Dette er tiltak som krever spesialkompetanse utover hva de fleste politidistriktene vil disponere. Innsatsen på dette området bør styrkes og mye av dette arbeidet forankres i Kripos i samarbeid med "Datakrimsenteret" ved Økokrim.

Sosial- og helsedepartementet har pekt på at det i regi av Helsetilsynet nå blir etablert kompetansemiljøer innen samtlige helseregioner innenfor arbeidet med saker om seksuelle overgrep.

Kripos disponerer i dag 286,5 stillinger, hvorav 8 er øremerket for arbeid med seksuelle overgrepssaker. Etter departementets vurdering bør en større, permanent ressurstilførsel til Kripos utstå inntil det er klarlagt hvilken effekt politireformen og en nylig gjennomført omorganisering ved Kripos vil ha.

Kripos skal være spydspiss i den faglige utviklingen av etterforskingsmetoder knyttet til sakstypen, men det er også viktig at denne kompetansen utvikles i politidistriktene. En utvidet hospitantordning vil være et viktig virkemiddel i denne sammenheng, og departementet foreslår at Kripos skal ta inn 4 hospitanter, hver for en periode av inntil 2 år. Ved opprettelsen av Politidirektoratet ble det frigjort flere årsverk ved Kriminalpolitisentralen. Minst 2 av disse skal omdisponeres til innsats mot seksuelle overgrep mot barn. Dette vil totalt gi minimum 14 stillinger på dette området.

Administrative og økonomiske konsekvenser

Kostnadene ved departementets tiltak er anslått til ca. 3 mill. kroner som departementet legger til grunn vil kunne dekkes innenfor eksisterende rammer.