Komiteen si utkast til innstilling ble 6. desember oversendt utanrikskomiteen til utsegn. Utanrikskomiteen har følgjande utsegn i saken:

"Utenrikskomiteen viser til St.meld. nr. 9 (1999-2000) og til Innst. S. nr. 196 (1999-2000), jf. bl.a. innstillingens side 13 hvor spørsmålet om gruvedrift behandles. Utenrikskomiteen ga i denne innstillingen omfattende merknader som gjennom Stortingets behandling ga viktige føringer og rammer for norsk Svalbardpolitikk. Innstillingen bekreftet de overordnede mål og virkemidler i Svalbardpolitikken, og at "den overordnede målsetting måtte ligge til grunn for all sektorpolitikk på øygruppa", jf. side 8. Utenrikskomiteen vil fortsatt understreke betydningen av en helhetlig vurdering av, tilnærming til og koordinering av Svalbardpolitikken.

Utenrikskomiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, er enig i at norsk gruvedrift på Svalbard bør være bedriftsøkonomisk lønnsom. Spørsmålet om en eventuell avvikling må imidlertid også vurderes ut fra andre kriterier. Flertallet legger derfor avgjørende vekt på uttalelsen i proposisjonen på side 10 at ved vurdering av en eventuell avvikling "vil staten som eier måtte foreta en grundig og helhetlig vurdering av hvorledes norske interesser på Svalbard best kan ivaretas, også i forhold til Svalbardtraktaten". En slik vurdering må omfatte bl.a. virkningene for de overordnede mål for Svalbardpolitikken som suverenitetsutøvelsen, ro og stabilitet i området, opprettholdelse av norske samfunn av en viss størrelse, og andre forhold, som utenrikspolitiske og miljømessige hensyn og statlige eierinteresser, særlig i forhold til Svea.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til innstillingen fra næringskomiteen, hvor komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti går imot å bevilge 150 mill. kroner til utvidet aksjekapital til SNSK, og av miljøhensyn går inn for en avvikling av den norske gruvedriften på Svalbard i løpet av en femårsperiode. Disse medlemmer viser til Steinnes-utvalget fra 1998 som konkluderer med at det ikke er nødvendig å videreføre kulldriften for å opprettholde en bosetting og videreføre sentrale samfunnsfunksjoner i Longyearbyen.