Regjeringen Bondevik redegjorde i Ot.prp. nr. 64 (1998-1999) og i St.meld. nr. 18 (1999-2000) nærmere for Europol-samarbeidet og ønskeligheten av å innlede forhandlinger om en avtale mellom Norge og Europol. Justiskomiteen sluttet seg i Innst. O. nr. 3 (1999-2000) og i Innst. S. nr. 177 (1999-2000) til dette. I St.meld. nr. 12 (2000-2001) Om Norge og Europa ved inngangen til et nytt århundre har Regjeringen beskrevet nærmere utviklingen i EUs justis- og politisamarbeid. Regjeringen ønsker at Norge skal ha et tettest mulig samarbeid med EU og EU-landene på disse feltene. Regjeringen anser det derfor som sterkt ønskelig at Norge nå inngår et nært samarbeid med Europol om bekjempelse av alvorlige former for internasjonal kriminalitet.

Organisert internasjonal kriminalitet preger kriminalitetsbildet i hele Europa i stigende grad. Årsakene til denne utviklingen er mange. Når muligheten for fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital åpnes, blir også kriminaliteten mer internasjonal. Økonomiske forskjeller mellom land kan bidra til å styrke den kriminelle motivasjonen. Lettere kryssing av landegrensene gir i enkelte sammenhenger økte muligheter for å kunne utøve kriminell virksomhet uten høy risiko for oppklaring. I store deler av verden er mennesker på flukt fra krig og fattigdom. De utgjør et lett bytte for aktører som driver med menneskesmugling og handel med mennesker.

Målet for det internasjonale politi- og rettssamarbeidet er å forebygge og forfølge kriminalitet og andre alvorlige forstyrrelser av offentlig orden og sikkerhet som opptrer på tvers av landegrensene. Siden 1970-tallet har det vært omfattende vekst i det internasjonale samarbeidet på dette området, både når det gjelder form og omfang. Mange nye internasjonale initiativer er blitt fremmet for å styrke samarbeidet. Dette har sammenheng med de nye politiske forholdene i Europa, grensenedbygging og veksten i organisert kriminalitet. Samarbeidet har fått økende politisk og utenrikspolitisk betydning parallelt med at de enkelte land legger stadig større vekt på å samarbeide for å beskytte borgerne mot kriminalitet.

Samarbeidet om kriminalitetsbekjempelse omfatter i utgangspunktet alle ledd i straffesakskjeden: Forebygging, etterforsking, domstolsbehandling og fullbyrding. Tiltak for å forenkle og lette informasjonsutvekslingen mellom ulike lands politimyndigheter, direkte eller gjennom organisasjoner som Interpol eller Europol, står imidlertid sentralt i politisamarbeidet. Utviklingen peker i retning av at det også satses mer på grenseoverskridende og operativt politisamarbeid, som overvåking av leveranser av narkotika (kontrollerte leveranser), felles operative tiltak, felles kontrollaksjoner og bilaterale samarbeidsprosjekter.

Det er vanlig å avgrense politisamarbeidet fra det rettslige samarbeid. Rettslig samarbeid vil si gjensidig bistand ved den rettslige forfølgningen av lovbrudd, som innebærer at statenes judisielle myndigheter involveres. Eksempler på rettslig samarbeid på strafferettens område er utlevering av lovbrytere, annen gjensidig hjelp som bistand til forkynning, bevissikring gjennom ransaking, beslag samt fullbyrding av dommer. I økende grad foregår utviklingen av internasjonalt politisamarbeid og av rettslig samarbeid i de samme fora.

Det intensiverte politi- og rettssamarbeidet innenfor EU henger sammen med at utviklingen det siste tiåret har gått i retning av at kriminaliteten blir stadig mer grenseoverskridende og mer organisert. Åpne landegrenser og utvidet samarbeid bidrar til å lette gjennomføringen av kriminelle handlinger. Dette har skapt store utfordringer for justissamarbeidet i EU.

Med Amsterdam-traktaten, som trådte i kraft 1. mai 1999, fikk justissamarbeidet ny struktur. Deler av samarbeidet ble overnasjonalt. Politi- og strafferettslig samarbeid er fortsatt mellomstatlig, men det innføres nye virkemidler i form av detaljerte bestemmelser om samarbeid mellom politiet, toll- og påtalemyndighet, domstolene i de enkelte land, og målrettet arbeid for mer ensartet regelverk.

Amsterdam-traktaten fastsetter i artikkel 30 at politisamarbeidet innenfor EU skal omfatte følgende:

• – operativt samarbeid mellom kompetente myndigheter, herunder politi- og tollmyndigheter for å forebygge, avsløre og etterforske kriminelle handlinger,

• – innsamling, oppbevaring, behandling, analyse og utveksling av opplysninger og informasjon, også når det gjelder mistenkelige finansielle transaksjoner, særlig gjennom Europol. Det skal samtidig tas hensyn til aktuelle personvernregler,

• – samarbeid og felles tiltak når det gjelder utdanning, utveksling og utstasjonering av politisambandsmenn, bruk av utstyr og kriminaltekniske undersøkelser,

• – felles vurdering av ulike etterforskingsmetoder for avsløring av organisert kriminalitet.

Etter at Amsterdam-traktaten trådte i kraft, er Schengen-samarbeidet blitt en integrert del av samarbeidet innenfor EU. Avtalen mellom Norge, Island og EU om de institusjonelle ordninger for deltakelse i Schengen-samarbeidet regulerer Norges deltakelse i utviklingen av samarbeidet der dette bygger videre på Schengen-regelverket. I de tilfeller hvor en videre utvikling av politisamarbeidet i EU blir definert som en videreføring utenfor området av Schengen-samarbeidet gir Schengen-avtalen ikke grunnlag for at Norge kan delta.

Europol-konvensjonen ble vedtatt 18. juli 1995, og trådte i kraft 1. oktober 1998. Samarbeidet innenfor Europol ble fullt operativt fra 1. juni 1999. Formålet med Europol er å bidra til å effektivisere medlemslandenes bekjempelse av alvorlig internasjonal kriminalitet og styrke samarbeidet mellom kompetente myndigheter. Europol har mandat til å støtte medlemslandenes bekjempelse av nærmere oppregnede kriminalitetsformer. Særlig viktig er utveksling av informasjon mellom medlemslandene, hvor Europol kan benyttes som mellomledd og til analyse av informasjonen. For å lette informasjonsutvekslingen skal EU-landene utplassere sambandsmenn i Europol, og Europol kan også utstasjonere sambandsmenn i medlemslandene. Dessuten foretar Europol operasjonelle analyser som kan bidra ved medlemslandenes egne etterforskninger. Europol utarbeider også rapporter og analyser, og stiller ekspertise og teknisk bistand til rådighet for etterforskning. I proposisjonens kapittel 2 redegjøres det nærmere for Europol, bl.a. dens oppgaver, rolle, organisasjon, informasjonssystem og analysekapasitet.

Bare EU-land kan bli part i Europol-konvensjonen og dermed medlemmer av Europol. Konvensjonen åpner likevel for at tredjeland og internasjonale organisasjoner kan inngå forskjellige former for samarbeid med Europol. EUs råd vedtok 27. mars 2000 å gi Europol myndighet til å forhandle frem avtaler med en rekke stater og organisasjoner, heriblant Norge.

Avtalen som er fremforhandlet mellom Norge og Europol, har som formål å styrke politisamarbeidet mellom Norge og EUs medlemsland, hvor Europol er EU-landenes bindeledd. Avtalen oppretter et samarbeid på en rekke oppregnede kriminalitetsområder. Dersom Europols eget mandat utvides ytterligere, vil Norge på selvstendig grunnlag kunne vurdere om samarbeidet med oss skal utvides tilsvarende.

Samarbeidet mellom Norge og Europol vil være mer avgrenset enn mellom EUs medlemsland. Det skal særlig skje gjennom utveksling av informasjon på nøye regulerte betingelser. Imidlertid kan samarbeidet inkludere alle oppgaver Europol er tillagt gjennom Europol-konvensjonen. Norge og Europol har gjensidig rett til å utplassere sambandsmenn hos motparten.

Utvekslingen av informasjon skal i utgangspunktet skje mellom Europol og Kriminalpolitisentralen (Kripos), som i avtalen er utpekt som nasjonalt kontaktpunkt. Europol kan bare oversende informasjon som er innsamlet i samsvar med Europol-konvensjonen og underliggende regelverk. Norge kan på sin side bare formidle informasjon som er innsamlet i samsvar med norsk lovgivning. Avtalen har viktige datasikkerhets- og personvernbestemmelser. Enkeltindividene har rett til innsyn i personopplysninger som er overført i samsvar med avtalen, eller til å få informasjonen etterprøvd i samsvar med Europol-konvensjonen (som henviser til nasjonal lovgivning i medlemslandene) eller norsk lovgivning. Kapittel 3 i proposisjonen omhandler nærmere hovedspørsmål i forhandlingene som informasjonsutveksling, personvern og datasikkerhet og institusjonelle løsninger.

Eventuelle tvister skal søkes løst gjennom voldgift. Avtalen kan sies opp av partene uten vilkår.

Avtalen består av 20 artikler samt tre vedlegg. Ved undertegningen av avtalen ble det i tillegg inngått en brevveksling og undertegnet en protokoll mellom Norges regjering og Europol. Disse inngår som vedlegg til proposisjonen. Kapittel 4 i proposisjonen gir en gjennomgang av avtalens enkelte bestemmelser og innholdet i brevvekslingen.

Avtalen antas å være av slik særlig viktighet at Stortingets samtykke til inngåelse er nødvendig i medhold av Grunnlovens § 26, 2. ledd.

Gjennomføring av den norske samarbeidsavtalen med Europol vil innebære at det stasjoneres en norsk politisambandsmann ved Europols hovedkvarter i Haag. På lengre sikt er det mulig at Europol vil ønske å benytte adgangen til å stasjonere en sambandsmann ved Kripos. Det må opprettes en direkte linje for informasjonsutveksling mellom Kripos og Europol. For å ivareta det praktiske samarbeidet med Europol ved Kripos vil det være behov for 1-2 årsverk.

Avtalen vil åpne for og forplikte til norsk deltakelse i ekspertmøter og møter på høyere nivå. Europols mandat dekker i praksis alle former for alvorlig internasjonal kriminalitet, slik at det vil være et vesentlig antall ekspertgrupper i aktivitet, med jevnlige møter. En økning på 50 møter pr. år er ikke urealistisk.

De årlige kostnadene vil beløpe seg til ca. 3,1 mill. kroner. I tillegg kommer investeringskostnader på ca. 400 000 kroner.

Utgiftene vil dekkes innenfor de berørte departementers eksisterende budsjettrammer.

Gjennomføring av avtalen vil ikke medføre behov for lov- eller forskriftsendringer.

Regjeringen anser at avtalen som er fremforhandlet skaper et godt grunnlag for samarbeid mellom Norge og Europol for å forebygge og bekjempe alvorlige former for internasjonal kriminalitet. Avtalen åpner for at Norge og Europol kan samarbeide på alle felt Europol er tillagt oppgaver gjennom Europol-konvensjonen. Regjeringen legger også vekt på at avtalen åpner for at samarbeidet kan utvides til å omfatte nye kriminalitetsområder, dersom Norge samtykker i dette.

Regjeringen ser det som viktig at Norge og Europol kan utveksle informasjon, og at avtalen åpner for utveksling av sambandsmenn. Informasjonsstrømmen vil på denne måten bli målrettet og helhetlig.

Regjeringen legger stor vekt på at avtalen sikrer et høyt nivå for personvernet. Enkeltindividene sikres rett til innsyn i data som er overført i samsvar med avtalen, eller til å få informasjonen sjekket. Feilaktig informasjon kan kreves rettet eller slettet.

Regjeringen anser at avtalen vil være et viktig bidrag til bekjempelsen av internasjonal kriminalitet i Norge. Den samlede forhandlingsløsning gir Norge viktige politifaglige og politiske kanaler til EUs politisamarbeid.