2.1 Innledning

Forsvaret er Norges viktigste sikkerhetspolitiske virkemiddel. Forsvarets viktigste oppgaver er å beskytte norske interesser og norske ansvarsområder, bidra til å skape stabilitet i nærområdene og oppfylle allianseforpliktelsene i NATO. Samtidig skal Forsvaret bidra til internasjonalt arbeid for fred, stabilitet og menneskerettigheter. Brukt i kombinasjon med andre virkemidler, og eventuelt sammen med andre aktører, er et moderne og fleksibelt Forsvar et egnet redskap i de fleste nasjonale og internasjonale krisesituasjoner. Et godt og troverdig Forsvar er et viktig instrument i norsk utenrikspolitikk, både i internasjonale fora og i bilateralt samkvem med andre stater.

For å spille en slik rolle må imidlertid Forsvaret organiseres slik at det kan løse sine oppgaver på en best mulig måte. Det må også være fleksibelt nok til å kunne fange opp og hurtig tilpasses eventuelle endringer i verden omkring oss. Slik er det ikke i dag. Det norske forsvaret er i stor grad fortsatt organisert for å motstå en storstilt invasjon av norsk territorium, hvilket ikke lenger er en sannsynlig trussel. Denne organiseringen bidrar til at altfor store ressurser går med til å drifte en uforholdsmessig stor fredsorganisasjon. Dette går på bekostning av den operative evnen og mulighetene til å fornye styrkestrukturen. Dersom ikke drastiske grep tas nå, vil hele forsvarsbudsjettet i løpet av få år gå til drift av en organisasjon med meget begrenset evne til å løse sine oppgaver.

For å skape et moderne og fleksibelt forsvar anbefaler derfor Regjeringen en grunnleggende omlegging og fornyelse av Forsvaret i perioden 2002-2005.

2.2 Hvorfor omlegging?

Bakgrunnen for Regjeringens anbefalinger er at Forsvaret er i en dyp strukturell krise. For å skape et troverdig forsvar som kan løse dagens og framtidens oppgaver, anbefaler Regjeringen at Forsvarets organi-sasjon og struktur gjennomgår omfattende kutt. Blant annet anbefales 5 000 årsverk fjernet. Formålet er å redusere de årlige driftskostnadene med omlag 2 mrd. kroner sammenlignet med et alternativ uten omlegging. I tillegg anbefales en grunnleggende endring av Forsvarets utforming, blant annet i samsvar med de mål Norge har sluttet seg til i NATO. Reduksjonene i Forsvarets omfang er hovedsakelig økonomisk betinget, endringene i utformingen er hovedsakelig sikkerhetspolitisk og teknologisk betinget.

Den sikkerhetspolitiske utviklingen har ført til at kravene til Forsvaret er kvalitativt forandret. Under den kalde krigen var Forsvaret organisert for å håndtere en situasjon der trusselen var kjent og omfattende. Da var det behov for et stort mobiliseringsforsvar, hovedsakelig lokalisert til Nord-Norge, der et eventuelt angrep var antatt å ville komme.

Norges sikkerhetspolitiske situasjon er i dag overveiende positiv. Forholdene i våre nærområder er politisk og militært sett stabile. Europa er fortsatt inne i en grunnleggende endringsprosess etter at tidligere skillelinjer er brutt ned og nye samarbeidsmønstre er etablert. Russland er inne i en samlet sett positiv utvikling, og landet utgjør i dag ingen militær trussel mot Norge. Regjeringen mener at det er svært lite sannsynlig at et omfattende angrep mot norsk territorium vil bli gjennomført i overskuelig framtid. Evnen til å møte et slikt angrep bør derfor ikke lenger være den dominerende faktor for utformingen av Forsvarets organisasjon og struktur. Forsvaret skal likevel kunne håndtere mindre angrep mot norske interesser eller ansvarsområder. Sammen med våre allierte skal vi dessuten kunne møte større angrep mot Norge. Forsvaret skal også relativt raskt kunne bygge opp et større Forsvar, dersom dette skulle bli påkrevet på lengre sikt.

Selv om den sikkerhetspolitiske situasjonen er overveiende positiv, er Europa likevel preget av et nytt risikobilde, som er mye mer sammensatt enn under den kalde krigen. I første rekke har de mange motsetninger mellom ulike folkegrupper på Balkan kommet til overflaten. Disse og andre konflikter kan spre seg og også føre til andre negative effekter i et videre område, og dermed få direkte betydning også for land som Norge. Moderne samfunn er sårbare, og sentrale samfunnsfunksjoner, for eksempel kommunikasjonssystemer, kan rammes med enkle midler. Videre er Norge en strategisk viktig leverandør av energi. Dette gjør at vårt område er utsatt. Et viktig trekk ved vår tid er dessuten at langtrekkende våpensystemer og moderne kommunikasjons- og informasjonsteknologi gjør geografiske avstander mindre vesentlige når man vurderer risikoer.

Det er av disse grunner heller økende enn redusert fare for at Norge på kort varsel vil kunne bli trukket inn i ulike utradisjonelle typer kriser, i verste fall kriser som oppstår mer eller mindre samtidig.

Beliggenheten og de store geografiske områdene og rike naturressursene landet rår over, gjør dessuten at Norge har stor strategisk betydning. Behovet for militær tilstedeværelse, etterretning, overvåkning, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse vil derfor fortsatt stille store krav til Forsvaret. Begrensede interessemotsetninger i nordområdene, særlig vis-à-vis Russland, eksisterer. Forsvaret må kunne møte alle disse typer utfordringer.

Norge er på denne bakgrunn fortsatt sterkt avhengig av et forpliktende internasjonalt sikkerhetspolitisk samarbeid. NATO er den viktigste garantisten for norsk suverenitet og en absolutt forutsetning for en effektiv norsk sikkerhetspolitikk. Samtidig er Norge som NATO-medlem medansvarlig for NATOs arbeid for fred, demokrati, rettsstatsprinsipper og menneskerettigheter i det euro-atlantiske området. Dette innebærer forpliktelser så vel som rettigheter. Det norske forsvaret må kunne operere effektivt sammen med våre NATO-allierte, nasjonalt og internasjonalt, og også på andre måter moderniseres i samsvar med alliansens nye rolle, samtidig som det må være organisert for å bidra til å håndtere internasjonale kriser og fredsoperasjoner, møte begrensede angrep og bidra til å bekjempe internasjonal terrorisme.

2.3 Forsvarskonsept

Gjeldende forsvarskonsept ble etablert i forbindelse med forrige langtidsmelding for Forsvaret, St.meld. nr. 22 (1997-1998). Pilarene i konseptet - et nasjonalt balansert forsvar, totalforsvaret, alliert samvirke og internasjonalt militært samarbeid, samt verneplikt - innebar imidlertid bare et stykke på vei et brudd med den kalde krigens tilnærming. Regjeringen anbefaler derfor ytterligere endringer i forsvarskonseptet.

Regjeringen går inn for at det etableres et moderne og fleksibelt forsvar. Forsvarets enheter skal organiseres for å kunne løse flere typer oppgaver, alene eller i samarbeid med allierte, på kort varsel og over store avstander. Dette vil gjøre Forsvaret bedre tilpasset både samarbeidet i NATO og et uoversiktlig risikobilde.

Alliert og internasjonalt forsvarssamarbeid er en forutsetning for at Forsvaret skal kunne løse flere sentrale nasjonale oppgaver. Samtidig forventer våre allierte at Norge i større grad kan bidra til forsvaret av hele NATO-området. Forsvaret skal også kunne bidra til annen internasjonal innsats i regi av FN, NATO eller EU. Forsvaret må av alle disse årsaker organiseres med sikte på utvidet internasjonalt samarbeid.

Verneplikten skal beholdes som en viktig pilar i forsvarskonseptet. Verneplikten er vesentlig for kontakten mellom Forsvaret og befolkningen, og for å sikre Forsvaret tilgang til egnet personell. Det anbefales imidlertid grunnleggende endringer i måten verneplikten praktiseres på. Både antallet som innkalles i hvert årskull og den samlede tjeneste for mange av dem som blir innkalt, anbefales redusert.

Beredskapslovgivningen - som totalforsvaret er basert på - trår bare i kraft ved krig eller fare for krig. Det nye risikobildet innebærer imidlertid at det vil kunne bli utstrakt behov for sivil-militært samarbeid også i situasjoner på lavere konfliktnivå. Forsvaret må i samarbeid med det sivile samfunn kunne håndtere slike situasjoner. Sivil-militært samarbeid etableres derfor som en videreføring av totalforsvaret i et bredere perspektiv. I tillegg må totalforsvaret moderniseres for å tilpasses militærfaglige endringer og endringer i det sivile samfunn.

2.4 Styrkestrukturen

Regjeringen går inn for å beholde viktige enheter innenfor hver forsvarsgren. Formålet er å gi Forsvaret både den nødvendige fleksibilitet til å kunne håndtere sine oppgaver i overskuelig framtid, og den nødvendige kompetanse til å kunne tilpasses eventuelle nye oppgaver på lengre sikt.

Dette gir følgende styrkestruktur i 2005:

Landforsvaret skal bestå av en mobil divisjon med to brigader og divisjonstropper - inklusive blant annet divisjonsartilleri, sambands-, oppklarings- og jegeravdelinger - i Indre Troms, samt Hærens bidrag til Forsvarets innsatsstyrke, som vil være organisert innenfor en brigaderamme. I tillegg kommer flere mindre enheter, deriblant Hans Majestet Kongens Garde og grensevaktkompaniet i Sør-Varanger.

Heimevernet får en styrke på 60 000 soldater, og tilpasses nye oppgaver. Det at Heimevernet er til stede i hele landet er i denne sammenheng en styrke.

Sjøforsvaret skal bestå av fem fregatter av Fridthjof Nansen-klassen med helikoptre, seks undervannsbåter av Ula-klassen, åtte mineryddere, et logistikkfartøy, sjøminer, en kystjegerkommando, en minedykkerkommando og diverse støtteavdelinger. Den første av de nye fregattene vil være på plass i 2005. I tillegg vil Kystvakten få et isforsterket kystvaktfartøy og nye helikoptre.

Luftforsvaret skal bestå av 48 kampfly organisert i tre skvadroner samt et antall ekstrafly, tre fly for elektronisk krigføring og kalibrering, seks maritime patruljefly, seks transportfly, 18 transporthelikoptre, to basesett som gjør det mulig å bruke også ikke-militære flyplasser til militære formål på kort varsel, tre luftverngrupper, samt redningshelikoptertjenesten.

Forsvarets spesialstyrker skal utvikles videre. Forsvaret vil dessuten sikres bedret tilgang til strategisk sjøtransport. Endelig vil det bli arbeidet aktivt for å få etablert et utvidet og forpliktende flernasjonalt samarbeid om anskaffelse og drift av militære kapasiteter og støttefunksjoner som det er vanskelig for mindre land å besørge på egen hånd. Norske og samarbeidende lands behov samt NATOs Defence Capabilities Initiative - som konkretiserer de militære krav NATOs nye strategiske konsept stiller medlemslandene overfor - vil være retningsgivende i dette arbeidet.

Felles for de fleste enhetene er at de vil bli mer operative enn i dag, fordi de vil få tildelt betydelig større ressurser til trening, øving og beredskap. De mest prioriterte enhetene fra alle forsvarsgrener vil sammen inngå i Forsvarets innsatsstyrke, jamfør St.meld. nr. 38 (1998-1999). Denne vil gi Forsvaret en fleksibel og allsidig evne til så vel nasjonal som internasjonal krisehåndtering.

Den anbefalte styrkestrukturen vil ha begrensninger, særlig med hensyn til utholdenhet i større konflikter og evnen til å håndtere flere kriser som krever samme type militære kapasiteter, samtidig. Samlet sett vil imidlertid strukturens begrensninger bli mindre alvorlige enn i dag, og de vil bli langt mindre alvorlige enn de vil være i 2005 dersom de foreslåtte omleggingstiltak ikke gjennomføres.

2.5 Ledelses-, kommando- og støtteapparatet

For å kunne drifte og videreutvikle styrkestrukturen på en økonomisk ansvarlig måte må hele Forsvarets struktur og organisasjon slankes og effektiviseres. Et av hovedproblemene med forsøkene på å omstille Forsvaret på 1990-tallet, var at de meget beskjedne endringene i ledelses-, kommando- og støtteapparatet ikke stod i forhold til de store reduksjonene i styrkestrukturen. Dette er det trukket lærdom av, og det vil derfor bli kuttet relativt sett mer i disse leddene enn i styrkestrukturen.

Ledelsen av Forsvaret på strategisk nivå - Forsvarsdepartementet (FD) og Forsvarets overkommando (FO) - er i dag for topptung og ikke i tilstrekkelig grad rettet inn mot strategisk virksomhet som langtidsplanlegging, krisehåndtering og internasjonalt samarbeid. Derfor anbefaler Regjeringen å samle den strategiske ledelsen av Forsvaret. Forsvarssjefen og de strategiske funksjoner som i dag ligger i FO, integreres i Forsvarsdepartementet, samtidig som forsvarssjefen forblir en synlig etatssjef for Forsvaret. Forsvarets overkommando legges ned. De funksjonene i FO som ikke blir overflødige og ikke overføres til det integrerte FD, flyttes til andre deler av Forsvarets organisasjon. Dette vil gi en samlet reduksjon i dagens FD og FO på minst 40 pst., og samtidig forbedre evnen til strategisk planlegging, krisehåndtering og internasjonalt samarbeid, særlig i NATO.

Forsvarets kommandostruktur framstår i dag som betydelig overdimensjonert, både i forhold til størrelsen på dagens og ikke minst framtidens styrkestruktur, og som en følge av teknologiske nyvinninger som gjør kommando, kommunikasjon og kontroll enklere. Derfor anbefaler Regjeringen en omfattende slanking og effektivisering av kommandostrukturen. Dagens to forsvarskommandoer, tre sjøforsvarsdistrikter, fire distriktskommandoer, 14 territorielle regimenter og 18 heimevernsdistrikter foreslås nedlagt. Til erstatning foreslås det å etablere ett fellesoperativt hovedkvarter i Stavanger med to landsdelskommandoer i henholdsvis Bodø og Trondheim. Kommandoplassen i Bodø blir en krisestyringskommando for nordområdene, og skal også kunne tjene som framskutt kommandoplass for øverstkommanderende. I tillegg foreslås åtte forsvarsdistrikter og 14 heimevernsdistriktsstaber. Dette vil gi en total innsparing på 650 årsverk, eller omkring 40 pst. Antallet hovedkvarter og staber vil med dette bli redusert fra dagens 41 til 17.

Støttevirksomheten i Forsvaret har ansvaret for å skaffe kommandoapparatet og særlig styrkestrukturen det de trenger av forsyninger, materiell og lignende for å kunne fungere etter hensikten. Arbeidet med å modernisere og effektivisere denne virksomheten er allerede godt i gang gjennom etableringen av Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO).

De samme virkemidlene som benyttes for å redusere utgiftene i Forsvaret for øvrig, vil dessuten bli benyttet fullt ut for å redusere utgiftene knyttet til støttevirksomheten.

2.6 Forsvarets lokalisering

Regjeringen legger stor vekt på at Forsvaret skal være til stede over hele landet. En nødvendig samling av Forsvarets virksomhet betyr ikke at alt skal legges til sentrale strøk, eller bare til én region. Det legges opp til militær virksomhet i alle landsdeler, men med en særlig kraftsamling i Nord-Norge, Trøndelag, Bergensområdet og det indre Østlandet. Særlig vekt er lagt på at Forsvaret skal være tungt representert i Nord-Norge.

Selv om Regjeringen gjennom sine anbefalinger søker å begrense og fordele konsekvensene av reduksjonene i Forsvarets organisasjon og struktur mest mulig, vil enkelte lokalsamfunn bli hardt rammet. For å hjelpe de lokalsamfunn som rammes hardest, vil Regjeringen gi disse støtte til omstilling. Kommunal- og regionaldepartementet vil på vegne av Regjeringen ha ansvaret for disse omstillingsprogrammene. Inntil 250 mill. kroner vil bli satt av til dette formål i perioden 2002-2006.

2.7 Forutsetninger for det nye Forsvaret

Omleggingen av Forsvaret i perioden 2002-2005 vil være meget krevende. Derfor må Forsvaret gis forutsigbare rammevilkår og tilføres flere nye virkemidler for å sikre at omleggingen kan gjennomføres som planlagt.

Forsvaret skal gis forutsigbare og stabile rammer, særlig økonomiske. Regjeringen anbefaler at det avsettes totalt 112 mrd. kroner til Forsvarets virksomhet i omleggingsperioden, det vil si om lag 28 mrd. kroner årlig. Det tas sikte på at 24 av disse 112 mrd. kroner skal anvendes til materiellinvesteringer. Hovedfokus i perioden vil imidlertid ligge på å få til en vellykket omlegging. Dette vil kreve betydelige ressurser. Omkring 10 mrd. kroner er satt av til å dekke omleggingskostnadene, fordelt på tre mrd. til avgangsstimulerende tiltak, 6 mrd. kroner til investeringer i eiendommer, bygg og anlegg samt 1 mrd. kroner til andre omstillingskostnader.

Forsvaret skal gis handlefrihet til å gjennomføre nødvendige tiltak, særlig på personell- og infrastruktursiden. Avgangsstimulerende tiltak er siden sommeren 2000 blitt benyttet for å få folk til å slutte frivillig, med gode resultater. Samtidig skal det satses på personell som velger å bli i Forsvaret. Endringene i vernepliktsordningen gjør det enklere å kontrollere utgiftene. Befalsordningen og avtaleverket for øvrig vil bli gjennomgått i lys av omleggingen. Forsvaret vil dessuten bli gitt brede fullmakter til å utrangere og innfase eiendommer, bygg og anlegg samt materiell.

Dette fordi den vil føre til betydelig reduserte utgifter knyttet til driften av Forsvaret, slik at større ressurser brukes på å drifte og fornye styrkestrukturen og utvikle den operative evne.

Omleggingen er imidlertid ikke en tilstrekkelig forutsetning for en positiv utvikling, fordi enkelte av de utviklingstrekkene som har bidratt til å sette Forsvaret i dagens situasjon, vil kunne fortsette å virke også i framtiden. Kostnadsveksten i Forsvaret er for eksempel påviselig sterkere enn for gjennomsnittet av samfunnet. Samtidig vil det være uakseptabelt om Forsvaret etter omleggingen igjen skulle havne i et uføre preget av manglende samsvar mellom kostnader og bevilgninger.

For at Forsvarets utvikling over tid skal kunne styres i en positiv retning er både en vellykket omlegging og stabil kjøpekraft også på sikt grunnleggende forutsetninger. Dessuten må Forsvarets driftsutgifter holdes under kontroll, blant annet ved at arbeidet med å rasjonalisere fredsorganisasjonen videreføres, og ved at omkostningene knyttet til anskaffelse og vedlikehold av materiell holdes lavest mulig, også gjennom flernasjonalt samarbeid.

Gitt disse forutsetningene vil Forsvarets styrkestruktur kunne tilpasses og fornyes slik at Forsvaret vil kunne løse tildelte oppgaver - nasjonale og internasjonale - på kort og mellomlang sikt, og om nødvendig omstilles for å møte en radikalt endret situasjon på lengre sikt. Samlet vil dette sikre et bærekraftig Forsvar som vil kunne møte utfordringer mot norsk sikkerhet og ivareta Norges internasjonale forpliktelser, i tillegg til å bli en attraktiv og utfordrende arbeidsplass.

2.8 Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Grethe Fossli, Gunnar Halvorsen, Tore Nordseth og Anne Helen Rui, fra Kristelig Folkeparti, Lars Rise og Anne Brit Stråtveit, fra Høyre, Ingvald Godal, fra Fremskrittspartiet, lederen Hans J. Røsjorde og Per Ove Width, og fra Senterpartiet, Gudmund Restad, viser til sine respektive merknader og forslag senere i denne innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet deler i all hovedsak Regjeringens vurderinger og støtter dens anbefalinger. Disse medlemmer ønsker å understreke at det er av grunnleggende betydning at det nå gjennomføres en helhetlig og overordnet reform av Forsvaret, slik at ubalansene mellom oppgaver og organisering, og kostnader og ressurser, kan rettes opp. Disse medlemmer slutter seg til Regjeringens ønske om å gjennomføre en storstilt moderni-sering av Forsvaret, slik at Forsvaret kan løse det brede spekter av oppgaver som et omskiftelig sikkerhetspolitisk miljø vil fordre at det løser, både nasjonalt og internasjonalt. Disse medlemmer vil på det sterkeste understreke at bare gjennom en helhetlig og storstilt omorganisering og effektivisering av Forsvaret, i tråd med Regjeringens anbefalinger, vil det kunne skapes et Forsvar som kan løse sine oppgaver, og som kan driftes og fornyes innenfor realistiske økonomiske rammer.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet deler i hovedsak Regjeringens vurdering av den sikkerhetspolitiske situasjon og trusselbildet, men mener at Regjeringen ikke har tatt de nødvendige konsekvenser i sitt forslag til omstillingsplan for Forsvaret.

Sentrumspartiene vil, som Regjeringen, ha en fortsatt aktiv satsing på fredsskapende og fredsbevarende virksomhet gjennom FN-godkjente internasjonale operasjoner, men sentrumspartiene går inn for et sterkere nasjonalt forsvar enn det Regjeringen legger opp til i proposisjonen.

Disse medlemmer vil bygge det framtidig Forsvaret på allmenn verneplikt, og forutsetter at over halvparten av de vernepliktige skal fullføre førstegangstjenesten. Dette krever større utdanningskapasitet enn det som ligger i Regjeringens forslag, slik at innkallingsstyrken gradvis kan økes med mellom 3 000 og 4 000 årlig fram til 2010. En stor del av den økte styrkeproduksjonen bør legges til Heimevernet. Disse medlemmer går inn for å opprettholde alle 18 HV-distrikter og en samlet HV-styrke på om lag 83 000. Folkeforsvaret og allmenn verneplikt er en grunnpillar i sentrumspartienes forsvarspolitikk.

Disse medlemmer vil ved utformingen av det framtidige forsvaret legge avgjørende vekt på økt tilstedeværelse i nordområdene. Dette er en forutsetning for vår evne til suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse og kontroll, særlig i havområdene. Norges selvstendige evne til krisehåndtering i nordområdene er et viktig bidrag til stabilitet i Europa. I lys av disse oppgavene og det forhold at så store deler av Forsvaret er lokalisert til Nord-Norge, går disse medlemmer inn for å legge det fellesoperative hovedkvarter (FOHK) til Reitan ved Bodø. Disse medlemmer går videre inn for at marinen styrkes i forhold til Regjeringens forslag ved at Missil-torpedo-båter (MTB) beholdes som et strukturelement i Forsvaret. I første omgang drives MTB-er av Hauk-klassen videre, så innfases nye MTB-er av Skjold-klassen. Basen for MTB-ene legges til Olavsvern i Troms, underlagt Ramsund. Sjøforsvaret styrkes ytterligere blant annet ved å beholde stasjonært kystartilleri i mobiliseringsstatus, og nedlegges ikke slik Regjeringen har foreslått. Disse medlemmer vil også sikre økt militær tilstedeværelse i Nord-Norge ved å samle mer av Luftforsvarets aktivitet rundt Bardufoss, som blant annet kan bli hovedbase for Forsvarets helikoptre, inkludert vedlikehold av de nye enhetshelikoptrene.

For å frigjøre ressurser til den økte satsing på Forsvarets "skarpe ende", vil disse medlemmer foreta en sterkere forenkling av ledelses- og kommandostruktur og en kraftigere slanking av staber og støtteapparater og redusere omstillingskostnadene ved en bedre utnyttelse av Forsvarets eksisterende forlegninger og anlegg.

Disse medlemmer vil styrke Hæren blant annet ved å etablere en ny "trønder-brigade". Mens Regjeringen vil nedlegge Evjemoen, vil sentrumspartiene fortsatt bruke den til utdanning av Hans Majestet Kongens Garde og Hærens jegerkompanier.

Disse medlemmer vil bevilge mer til Forsvaret i omstillingsperioden enn det Regjeringen foreslår, men ikke så mye at det demper nødvendigheten av å gjennomføre en tøff rasjonalisering og mer effektiv utnyttelse av eksisterende militær infrastruktur. Dessuten vil disse medlemmer styrke Forsvarets inntekter mer enn Regjeringen foreslår i St.prp. nr. 45 (2000-2001) ved at Forsvaret får tilført nettogevinsten fra salg av flere forsvarseiendommer, noe som vil gi om lag 2 mrd. kroner ekstra til den krevende omstillingen Forsvaret nå skal gjennomgå.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at FS 2000 tok utgangspunkt i en mer og mindre tilfeldig valgt størrelse på forsvarsbudsjettet (25 milliarder) og utredet hvilket forsvar man på det grunnlag kunne få, istedenfor en vurdering av oppgaver og behov. Proposisjonen er også preget av dette. Stortinget skal imidlertid ta stilling til hvilket forsvar Norge trenger. Dette legges derfor til grunn for det videre arbeid med saken.

Når det gjelder Norges sikkerhetspolitiske situasjon vil disse medlemmer bemerke: Det grunnleggende forholdet her er vår plassering i den strategiske geografi. Historisk har det vært av interesse for stridende parter å kunne benytte baser på norsk jord i forbindelse med kampen om sjørutene i Nord-Atlanteren eller for å hindre fienden i å gjøre det samme. I første verdenskrig avskrekket et sterkt norsk forsvar noen fra å ta seg til rette. I den andre ble det et kappløp om å fylle det tomrommet som den norske nedrustningen på 1930-tallet hadde skapt. Dette forholdet er fortsatt aktuelt. I tillegg har den russiske oppbyggingen på Kola etter 2. verdenskrig ført til at vi like utenfor vår stuedør i nord har fått den eneste konsentrasjon av militær slagkraft som kan ødelegge store deler av USA og Europa på meget kort tid. Etter Sovjetunionens oppløsning, utviklingen innen Russlands væpnede styrker, og på grunn av den teknologiske utviklingen er den relative betydningen for Russland av nordområdene økende.

En konflikt, uansett hvor i verden den oppstår (f.eks. Kina/Taiwan), som utvikler et øst/vest-perspektiv vil, på denne bakgrunn umiddelbart medføre økt spenning og sensitivitet i nord. Dette vil kunne skje meget raskt.

I tillegg er det i senere år oppdaget store og meget verdifulle forekomster av olje og gass i de store havområdene vi har ansvar for. Dette i tillegg til de rike fiskeforekomstene. At grense- og ansvarsforholdene er uavklart i disse områdene, øker risikoen for konflikt og kriser. Kriser som det vil kunne være sterkt ønskelig at vi kan håndtere selv med egne ressurser, fordi det vil kunne virke eskalerende dersom vi trekker inn allierte. Den stadig mer pågående holdning fra russisk side i disse områdene, som nå også uttrykkes i offisielle dokumenter, forsterker denne problematikken.

Helt siden Norge tiltrådte FN-traktaten har vi vært forpliktet til å delta i internasjonale fredsoperasjoner. Da NATO gikk inn for å utvide sitt engasjement til også å gjelde dette økte også våre forpliktelser på dette området tilsvarende. Det er dessuten særlig i små lands interesse at det utvikles en internasjonal rettsorden bakket opp av et hensiktsmessig "politi"-apparat. For Norge er det helt spesielt viktig at branner slukkes mens de er små, før de eskalerer og eventuelt får et øst/vest-perspektiv som av ovennevnte grunner umiddlebart vil medføre konsekvenser for oss. Det er også slik at dersom vi vil ha hjelp, må vi være villig til å bidra ute. Internasjonale operasjoner gir dessuten verdifull erfaring for norsk militært personell.

Disse medlemmer viser til det Regjeringen skriver om utviklingen i NATO og at det er kommet advarsler fra amerikansk side om at manglende europeisk evne til å ta ansvar kan få konsekvenser for USAs engasjement i Europa og for NATOs fremtid. Den nye amerikanske administrasjonen gjennomgår nå det amerikanske forsvaret med sikte på omfattende endringer. Utviklingen av en ny styrkestruktur og nye strategiske målsettinger for de amerikanske militære styrker kan innebære at USA reduserer sitt engasjement i Europa, noe som vil endre vår sikkerhetspolitiske stilling.

Disse medlemmer vil derfor peke på det uheldige dersom Norge øker sin allianseavhengighet i tilfelle kriser i vårt eget nærområde, uten å kjenne hvilke prioriteringer USA vil gjøre i tiden som kommer.

Ovennevnte forhold tilsier etter disse medlemmers oppfatning følgende oppgaver for det norske forsvaret:

• – Ved sin styrke i alliansesammenheng å forebygge militære anslag mot norsk territorium.

• – Dersom angrep likevel kommer, å kunne forsvare hele landet sammen med våre allierte. I den første fasen, samt overfor mindre angrep, må det norske forsvaret kunne stå imot alene. Dette er en forutsetning for hjelp.

• – Håndtere kriser i norske havområder med egne ressurser.

• – Delta i internasjonale operasjoner

• – Drive effektiv etterretning.

• – Bistå det sivile samfunn.

Når det gjelder krigsstrukturens utforming går disse medlemmer inn for følgende:

For å kunne stå imot alene inntil alliert hjelp kommer og håndtere mindre anslag selv, må vi ha et "balansert" forsvar. Dvs. både land, sjø og luftstridskrefter av tilfredsstillende kvalitet og størrelse.

Balansen mellom kvalitet og kvantitet i forsvaret er vanskelig men uhyre viktig. Et hovedankepunkt mot både Forsvarsstudie 2000 (FS 2000) og St.prp. nr. 45 (2000-2001) er at størrelsen på det norske forsvaret blir for liten, både i forhold til oppgavene, mulighetene til å opprettholde kompetansen og også i forhold til NATOs uttrykte forventninger og krav. Disse medlemmer vil sterkt advare mot en utvikling hvor Norge som ett av alliansens rikeste land øker avhengigheten av alliert bistand dvs. velter en større andel av byrdene over på våre allierte.

Kravene til norsk krisehåndteringsevne i våre meget store og potensielt konfliktfylke havområder, stiller helt spesielle krav til havgående sjømilitær kapasitet.

All erfaring viser at dramatiske omveltninger i verdenssamfunnet oftest kommer brått og uventet. Vi må derfor til enhver tid ha et forsvar som tar høyde for dette. Å bygge opp igjen et sterkt redusert forsvar tar meget land tid (10-l5 år). Å basere seg på en "forutseende utenrikspolitikk" og gjenoppbygging er derfor helt urealistisk.

Vårt forsvar skal utformes med tanke på forsvar av eget land og krisehåndtering i områder vi har ansvaret for. Våre bidrag til internasjonale operasjoner bør primært bestå av element hvor vi er dyktige ut i fra ovennevnte prioritering. Norsk personell er antagelig det dyreste i verden. Vi bør derfor så langt råd er overlate personellintensive oppdrag til andre og primært konsentrere oss om spesialiserte oppgaver hvor vi av ovennevnte grunner er gode.

På denne bakgrunn går disse medlemmer inn for den krigsstruktur som fremgår av kapitel 5.2 i denne innstilling.

Disse medlemmer viser til den såkalte "doble ubalansen" i dagens forsvar og at denne har sin årsak i to forhold:

• – Hverken Forsvaret selv, de vekslende regjeringer eller stortingsflertallet har på 1990-tallet gjennomført nødvendige tiltak for å rasjonalisere fredsdriften.

• – Stortingsflertallet og regjeringene har i det samme tidsrom undergravet vedtatte planer gjennom konsekvent underfinansiering.

Disse medlemmer understreker at det nå er uomgjengelig nødvendig å rette på dette gjennom prosedyrer som sikrer samsvar mellom oppgaver og ressurser og finansiell forutsigbarhet.