Dokument nr. 8:100 (2000-2001)

Jeg viser til brev fra Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomite av 7. mai 2001 med oversendelse av Dokument nr. 8:100 for 2000-2001 til vurdering.

Forslaget berører høyst aktuelle utviklingstrekk i norsk konkurranserett.

Forslaget som fremmes i dokumentet lyder:

• 1. Stortinget ber Regjeringen undersøke nærmere konkurranseforholdene i dagligvaresektoren med sikte på å foreslå endringer i Konkurranseloven og en mer aktiv og selvstendig rolle for Konkurransetilsynet som i det minste medfører at et eller flere foretaks misbruk av dominerende stilling blir forbudt og kan påtales uten klage fra fornærmede part, jf. konkurranselivene i bl.a. Storbritannia, Sverige og Danmark. Markedsandel bør ikke være et avgjørende kriterium for hvorvidt et eller flere foretak har en dominerende stilling.

• 2. Stortinget ber videre Regjeringen vurdere hvorvidt lovens inngrepsbestemmelse, § 3-10, bør presiseres og utdypes for å sikre en større grad av forutberegnelighet for de ulike aktører, jf. Konkurransetilsynets retningslinjer for vurdering av forretningsnektelser.

I sakens anledning har jeg rådført meg med Konkurransetilsynet, som i brev av 21. mai 2001 har gått nærmere inn på konkurranseforholdene i dagligvaresektoren. Konkurransetilsynet gir uttrykk for at dagens virkemidler er tilstrekkelige, og forholdsmessige, til å håndtere de problemstillingene av samfunnsøkonomisk art som er reist i Dokument nr. 8:100 for 2000-2001. Kopi av Konkurransetilsynets brev vedlegges.

Nærmere om lovspørsmålet

Komiteens forslag, jfr. henvisning til konkurranselovgivningen i bl.a. Storbritannia, Sverige og Danmark, tilsvarer artikkel 82 EF, jfr. artikkel 54 EØS, anvendt på konkurranseforhold som har virkning i det nasjonale markedet. For konkurransesaker som kommer inn under EØS-avtalen, ved at de har virkning på handelen mellom avtalepartene, gjelder dette forbuds­prinsippet i dag etter norsk rett, jfr. lov 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) mv. Etter lov 27. november 1992 nr. 110 om konkurranseregler i EØS-avtalen mv. er det gitt forskrifter om gjennomføring og håndheving av konkurransereglene i EØS-avtalen og Avtalen mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkingsorgan og en domstol. EFTAs overvåkingsorgan håndhever disse reglene i dag. Bortsett fra en del matvarer nevnt i protokoll 3 til EØS-avtalen, er matvarer unntatt fra dette etter EØS-avtalen artikkel 8.3.

Ved kgl.res. 24. november 2000 ble det nedsatt et utvalg som skal foreta en gjennomgang av norsk konkurranselovgivning. Utvalget skal fremme forslag til ny norsk konkurranselov.

Utvalget skal blant annet drøfte og gi en tilråding med hensyn til om og eventuelt i hvilken utstrekning en ny norsk konkurranselov bør utformes etter mønster av EØS-avtalens konkurranseregler eller en annen lovmodell. Delinnstilling om dette skal fremmes innen 1. november 2001, og utvalget skal etter tilbakemelding på innstillingen utarbeide lovforslag innen 1. november 2002. Videre skal utvalget vurdere organiseringen av konkurransemyndighetene, herunder klageordningen og oppgave- og ansvarsfordeling mellom konkurransemyndighetene og ulike sektormyndigheter. Utvalget skal også utarbeide forslag til lovbestemmelser som vil gi norske myndigheter kompetanse til å håndheve EØS-avtalens konkurranseregler på en effektiv måte innen 1. november 2001.

Så langt jeg kjenner til er det meget god framdrift i lovutvalgets arbeid. Jeg ser derfor liten grunn til å starte en egen lovprosess ut fra forholdene i dagligvaresektoren. Ut fra dette mener jeg forslagsstillernes intensjoner er rimelig godt ivaretatt ved den lovprosessen Regjeringen har satt i gang. Imidlertid kan jeg ikke nå se at det er identifisert konkurransemessige problemer knyttet til dagligvarehandelen som tilsier at konkurranseloven som sådan bør ha særbestemmelser for denne bransjen spesielt. Lovgrunnlaget og de konkurransemessige prinsipper bør være det samme for alle bransjer, og det bør i tilfelle være helt spesielle forhold som begrunner eventuelle unntak fra dette.

Nærmere om retningslinjer for anvendelse av konkurranselovens § 3-10

Konkurransetilsynet har gitt to sett retningslinjer for anvendelse av konkurranselovens § 3-10. Det er Retningslinjer for vurdering av lojalitetsrabatter av 30. september 1994 og Retningslinjer for vurdering av forretningsnektelser av 30. september 1994. Retningslinjene er tilgjengelige på http:/www.konkurransetilsynet.no som er Konkurransetilsynets hjemmeside.

I retningslinjene for forretningsnektelser er det i kapittel 5 tatt inn en omtale av kjøpsnektelser. En kjøps­nektelse faller inn under virkeområdet for lovens § 3-10. En ervervsdrivende må ha stor frihet til å velge hvilken leverandør han ønsker å kjøpe fra, og Konkurransetilsynet vil normalt være mer tilbakeholdende med å gripe inn mot kjøpsnektelser enn mot leverings­nektelser. Dersom klageren ikke har gode alternative leveransemuligheter, vil Konkurransetilsynet vurdere nærmere om nektelsen er egnet til å svekke konkurransen i strid med effektiv bruk av samfunnets ressurser. Det blir bl.a. lagt vekt på om avtakeren har markedsmakt på videresalget av vedkommende produkt og betydningen av det utestengte produktet for sluttbrukerne. Selv om nektelse av forretningsforbindelse fører til redusert konkurranse, vil ikke Konkurransetilsynet gripe inn dersom nektelsen av andre grunner kan begrunnes med bedre utnyttelse av ressursene. At paraplykjedenes lavpriskonsepter har et begrenset vareutvalg, vil nødvendigvis medføre at de tar inn varer fra færre produsenter, uten at dette i seg selv gir grunn til konkurransemessige bekymringer.

Nærmere om konkurranseforholdene i dagligvarehandelen

I tildelingsbrevet til Konkurransetilsynet for midler fra statsbudsjettet for 2000 på kap. 1550, som er et sentralt styringsdokument overfor tilsynet, skriver departementet under avsnittet om resultatkrav bl.a. at "Eventuell misbruk av markedsmakt skal avdekkes og bringes til opphør. Utviklingen i markeder under omstrukturering med tendens til konsentrasjon og vertikal integrasjon - som for eksempel dagligvarebransjen - bør følges spesielt". Konkurransetilsynet gjennomførte i år 2000 den undersøkelsen forslaget viser til. Rapporten fra undersøkelsen er tilgjengelig på tilsynets hjemmesider, se adresse ovenfor. Videre gjennomførte tilsynet i samarbeid med Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) en sammenlignende prisundersøkelse mellom kjeder i dagligvarehandelen. Undersøkelsen er publisert av SIFO.

Eneleverandøravtaler blir mer utbredt i bransjen. Slike avtaler kan gi mer effektiv distribusjon, men kan også svekke konkurransen hvis de gjør det vanskeligere for nye leverandører å komme inn på markedet. Et annet utviklingstrekk er større utbredelse av private merker, det vil si merkevarer som er eksklusive for kjedene under samme konsern/paraplykjede. Så lenge disse har en begrenset utbredelse, slik som i dag, kan de virke til å fremme konkurransen, men får de stort omfang kan de bidra til å svekke konkurransen ved at det blir vanskeligere for kundene å sammenligne priser og kvaliteter, og ved at det oppstår effekter som kan binde kundene til den enkelte kjede. De nye forskriftene om prisopplysning fra 1999 med omfattende pålegg om å opplyse om enhetspriser gir bidrag til å motvirke slike effekter.

Selv om fremveksten av fire paraplykjeder i det norske dagligvaremarkedet har bidratt til å flytte makt fra produsentleddet til distribusjonsleddet, har vi fortsatt flere dominerende produsenter innen ulike markedssegmenter, herunder flere av samvirkeorganisasjonene i landbruket.

For at det skal kunne gripes inn mot kjøpsnektelser, må nektelsen være egnet til å begrense konkurransen i strid med lovens formål. Det er ikke tilstrekkelig at nektelsen er urimelig. Urimelighetskriteriet som inngrepsgrunnlag ble tatt ut ved lovrevisjonen i 1993 da konkurranseloven avløste den tidligere prisloven. Dersom leverandøren har alternative avsetningsmuligheter vil normalt en nektelse ikke være konkurransebegrensende på en måte som fører til ineffektiv ressursbruk.

Konklusjon

Regjeringen har nedsatt et lovutvalg som bl.a. er gitt i oppdrag, på et generelt grunnlag, å foreta de vurderinger forslaget i Dokument nr. 8:100 for 2000-2001 stiller med hensyn til dagligvarehandelen. Jeg ser ikke grunn til å sette i gang et separat lovarbeid for dagligvarebransjen, og vil avvente utvalgets tilråding for deretter å utarbeide lovforslag. Jeg har merket meg de synspunkter som er gitt i forslaget med hensyn til valg mellom forbuds- og inngrepsbestemmelser.