I Norge skjer omsetningen av dagligvarer fra butikk (99 pst.) gjennom kjedene til de fire dagligvaregrupperingene Norgesgruppen, Hakon-Gruppen, COOP og Reitan/Narvesen. Antallet store markedsaktører er representativt for europeisk matvarebransje, men markedsandelen til de fire store grupperingene i Norge er uvanlig stor.

Utvalget i de ulike kjedebutikkene har sin bakgrunn i avtaler som forhandles frem mellom dagligvaregruppene og den enkelte produsent/leverandør. Det er i disse forhandlingsrundene at gruppene har mulighet for å presse på pris og leveringsbetingelser, og hvor det vil være den enkelte leverandør/produsents markedsstyrke som er viktig for å få i stand en avtale. De største og mest innarbeidede produsenter og leverandører står sterkest, og en ny produsent eller leverandør har forholdsvis liten sjanse i disse forhandlingene. En fersk rapport fra Konkurransetilsynet ("Konkurranseforhold i Dagligvarehandel") slår fast at paraplykjedenes kjøpermakt har økt på bekostning av leverandørene.

Situasjonen for mindre grossister, produsenter og leverandører er blitt svært vanskelig. Konkurransen på innkjøpssiden er blitt mindre, og et begrenset antall leverandører dominere utvalget i butikkhyllene.

Dagligvaregruppene satser på egne merker, noe som gir gruppene spillerom med hensyn til relativ prissetting og avansemarginer.

De avtaler som mindre produsenter/leverandører fra tid til annen lykkes med å få med en av gruppene, er gjerne "lav profil" avtaler som innebærer mindre oppfølging og større fare for å bli byttet ut.

Etter forslagsstillernes syn er det elementer i de vareavtaler som kjedene inngår med sterke produsenter/leverandører som i særlig grad favoriserer finansiell styrke og enkel administrasjon over pris og kvalitet, og som derfor virker begrensende på produktkonkurransen.

Ifølge Konkurransetilsynets rapport, synes forholdene å ligge godt til rette for stilltiende prissamarbeid ved at det kun er fire aktører som alle har langsiktige interesser.

Konkurransesituasjonen i norsk dagligvarebransje innebærer i sum at det i dag er stor risiko forbundet med å bringe nye produkter til markedet. Det er liten reell konkurransemulighet for mange aktører i næringsmiddelbransjen, og resultatet er svært få uavhengige produsenter av næringsmidler i Norge.

Forslagsstillerne tror Regjeringens verdiskapingsprogram for norsk matproduksjon vil gi bidrag i retning av profesjonalisering og strukturering av mindre produsenters markedsadferd vis-à-vis dagligvaregruppene. Dette vil kunne styrke mulighetene for samarbeid med kjedene om salg.

Det er grunn til å anta at en rekke bedrifter først vil kunne skapes eller ta steget ut på et større marked dersom de får bedre beskyttelse mot utøvelse av kjedemakt. I et konkurranseklima hvor det er varens pris, kvalitet og nyskapning som står i fokus vil langt flere produkter kunne klare seg bra. Lokal/regional næringsmiddelproduksjon er kulturbærere og en viktig kilde til sysselsetting og verdiskaping. Sysselsettings- og verdiskapingstallene i kjedene må naturligvis ses i sammenheng med det faktum at det ikke lenger er mulig å drive i matbransjen uavhengig av dem.

Forslagsstillerne går gjennom lovgivningen i Storbritannia, Sverige og Danmark. Når det gjelder Storbritannia har konkurransemyndighetene i henhold til den nye loven fra 1998 fullmakt til å etterforske foretak som mistenkes for å være involvert i aktiviteter som er skadelig for konkurransen. I tillegg har myndighetene fullmakt til å pålegge foretak å betale bøter. Et nytt og viktig virkemiddel er konkurransemyndighetenes nye politikk, etter amerikansk mønster, som innebærer total immunitet for økonomiske saksjoner for det første medlem av et kartell som legger frem bevis for dets eksistens.

Den nye britiske konkurranseloven forbyr bl.a. misbruk av dominerende stilling. Dokument 8:100 inneholder en nærmere redegjørelse av "dominerende stilling" i hht. britisk rett, samt henvisning til rettspraksis ved Europadomstolen.

Det vises også til at konkurransemyndighetene i Storbritannia i fjor tok initiativet til å undersøke situasjonen i dagligvaremarkedet (supermarkeder) i Storbritannia.

Konkurranselovene i Sverige og Danmark har så å si likelydende bestemmelser om misbruk av dominerende stilling. I begge lands lover er det uttrykkelig nedlagt forbud mot å misbruke en dominerende stilling.

Den norske konkurranseloven skiller seg, ifølge forslagsstillerne, fra de fleste andre lands konkurranselovgivning ved at den ikke inneholder noe generelt forbud mot konkurransebegrensende samarbeid. Konkurranselovens forbud omfatter samarbeid om og påvirkning av priser, avanser og rabatter, og av anbud. Videre er samarbeid om og påvirkning til markedseling forbudt. Loven gir enkelte unntak fra forbudene. I tillegg kan Konkurransetilsynet gi dispensasjon fra forbudene i loven. Loven gir Konkurransetilsynet adgang til å gripe inn mot konkurranseskadelig adferd og mot bedriftsoppkjøp og fusjoner som skader konkurransen i strid med lovens formål. Konkurransetilsynet har ingen plikt til å gripe inn selv om vilkårene i loven er oppfylt.

Hvorvidt man i det enkelte tilfelle skal dispensere fra lovens forbud eller treffe vedtak om inngrep, er basert på Konkurransetilsynets skjønn. En slik situasjon kan bidra til å svekke forutberegneligheten for aktørene i markedet.

En hjemmel til inngrep gir ikke samme klare signaler til markedet som et forbud om hva som er uakseptabel adferd.

Etter forslagsstillernes oppfatning ser det ut til å være en tendens i retning av at det ikke gripes inn fra konkurransemyndighetenes side til tross for at konkurrenter blir stengt ute.

Manglende oversikt over rettstilstanden kan være en medvirkende årsak til at det er så få klager om kjøps­nektelse.

Forslagsstillerne er av den oppfatning at gjeldende konkurranselovgivning ikke er i takt med utviklingen på dagligvaresektoren i Norge, og at dagens lovgivning ikke gir tilstrekkelig beskyttelse mot bl.a. misbruk av dominerende markedsmakt.

Forslagsstillerne er av den oppfatning at forbud mot misbruk av dominerende stilling bør tas inn i den norske konkurranseloven på linje med tilsvarende lovgivning i Storbritannia, Sverige og Danmark.

Forbud mot misbruk av markedsmakt er minimumstiltak som en ser behov for å iverksette i den nåværende situasjon.

Forslagsstillerne er av den oppfatning at Stortinget bør be Regjeringen om å undersøke konkurranseforholdene i dagligvaresektoren nærmere med sikte på å foreslå endringer i konkurranseloven. I tillegg bør Regjeringen vurdere å presisere å utdype lovens inngrepsbestemmelse, § 3-10, for å sikre en større grad av forutberegnelighet for de ulike aktører.

Forslagsstillerne fremmer følgende forslag:

• "1. Stortinget ber Regjeringen undersøke nærmere konkurranseforholdene i dagligvaresektoren med sikte på å foreslå endringer i Konkurranseloven og en mer aktiv og selvstendig rolle for konkurransetilsynet som i det minste medfører at et eller flere foretaks misbruk av dominerende stilling blir forbudt og kan påtales uten klage fra fornærmede part, jf. konkurranselovene i bl.a. Storbritannia, Sverige og Danmark. Markedsandel bør ikke være et avgjørende kriterium for hvorvidt et eller flere foretak har en dominerende stilling.

• 2. Stortinget ber videre Regjeringen vurdere hvorvidt lovens inngrepsbestemmelse, § 3-10, bør presiseres og utdypes for å sikre en større grad av forutberegnelighet for de ulike aktører, jf. Konkurransetilsynets retningslinjer for vurdering av forretningsnektelser."