26. Kommunal tjenesteproduksjon
I proposisjonen gjennomgås utviklingen i kommunal tjenesteproduksjon i kommunene og fylkeskommunene i perioden fram til 1999 (skoleåret 2000/2001 for grunnskole).
I grunnskolen var det under hele nittitallet en jevn vekst i antallet elever. Etter innføring av reform-97 har elevtallet årlig økt med om lag 10 000. Utviklingen i ressursinnsats og klassestørrelse ser ut til å ha vært relativt stabil de seneste årene. Det har vært en svak vekst i antall elever i klassene, noe som gjenspeiler økningen i elevtall. I skoleåret 2000/2001 var gjennomsnittlig klassestørrelse i grunnskolen 20,1 elever. Samtidig var det en svak vekst i antall årsverk pr. klasse helt på slutten av tiåret. Videre har skolefritidsordningen (SFO) blitt bedre utbygd i årene som har gått etter skolereformen. I skoleåret 2000/2001 fikk 63 pst. av 1.førsteklassingene et tilbud i SFO. Andelen ekstraundervisning i form av delingstimer, spesialundervisning etter enkeltvedtak og morsmålsundervisning av ordinære undervisningsressurser har også vært stabil etter 1997.
Fra 1993 til 1999 gikk andelen innbyggere over 67 år noe ned på landsbasis, mens utviklingen i antallet eldre var om lag konstant. Det ble relativt færre innbyggere mellom 67 og 79 år, mens andelen over 80 år økte. Antallet eldre over 80 år økte med om lag 21 000 fra 1993 til 1999. Antallet brukere i pleie- og omsorgssektoren, målt ved antallet institusjonsplasser og antallet mottakere i hjemmetjenesten, økte med vel 12 000 fra 1993 til 1999 noe som tilsvarer en vekst på 6,5 pst. Veksten i antall brukere er i hovedsak knyttet til flere yngre mottakere av hjemmetjenester med alder under 67 år.
Antall årsverk i pleie- og omsorgstjenestene har økt med om lag 17 000 fra 1993 til 1999. Årsverksveksten i perioden har særlig kommet i de to første årene før eldresatsingen i 1996 og 1997 og i de to første årene i eldresatsingen dvs. i 1998 og 1999. Antall årsverk pr. bruker økte i gjennomsnitt med 16 pst. I 1999 finner vi høyest årsverksinnsats pr. innbygger over 67 år i kommunene i de tre nordligste fylker og Sogn og Fjordane og Aust-Agder. Dessuten viser kommunegjennomgangen en klar sammenheng mellom nivå på kommunale inntekter og årsverksinnsats - uavhengig av kommunestørrelse.
Noe av den sterke veksten i årsverk pr. bruker kan dels være knyttet til at flere mottakere under 67 år som er noe mer ressurskrevende enn eldre mottakere. At det også har skjedd en vridning fra institusjonstjenester til hjemmetjenester i perioden kan isolert sett ikke bidra til å forklare årsverksveksten pr. bruker i sektoren samlet sett. En vesentlig forklaring ser imidlertid ut til å være knyttet til generelle endringer i standarder i tjenesten eller endret produktivitet innen tjenesten som følge av den sterke opptrappingen i antall årsverk i sektoren i årene 1996-1999.
I 1990 fikk 42 pst. av barna mellom 1 og 6 år et tilbud om plass i barnehage, mens 61 pst. av barna mellom 1 og 5 år fikk et tilbud i 1999. Samtidig ble det 50 000 nye barnehageplasser, en økning på 36 pst. i perioden. Foreløpige tall for 2000 viser at 189 500 barn hadde et barnehagetilbud, noe som er en økning på knapt 1 900 i forhold til 1999. I tillegg hadde 5 300 barn et tilbud i åpen barnehage.
Både for 1-2-åringer og 1-5-åringer er dekningsgradene høyest i fylkene Finnmark, Oslo og Sogn og Fjordane, men også Hedmark og Troms har et relativt godt utbygd barnehagetilbud.
Andelen av befolkningen som mottar økonomisk sosialhjelp var i 1999 3,9 pst. Dette betyr at det årlig har vært en jevn nedgang i antallet sosialhjelpsmottagere siden midten av nittitallet.
I videregående opplæring har det de siste årene vært en elevtallsnedgang, noe som har sammenheng med lavere størrelse på årskullene blant ungdom. Imidlertid ser ressursinnsats målt i antall elever pr. lærerårsverk ut til å ha vært stabil siden innføring av reform 1994 i 1994/1995.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil peke på kommunenes sentrale rolle som hovedansvarlig for å legge til rette for et godt tjenestetilbud til landets innbyggere. Disse medlemmer vil peke på at dette kapittelet viser at kommunene i løpet av 1990-årene har hatt en jevn vekst i sitt tjenestetilbud og gjør en god jobb på tross av knappe midler. Disse medlemmer vil understreke at det må være samsvar mellom de økonomiske ressursene som tildeles kommunene og fylkeskommunene og de oppgaver de pålegges å utføre.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil prioritere tiltak som kan bidra til å bedre de økonomiske forholdene til barn og deres foreldre som lever under særlig vanskelige økonomiske vilkår. For å hjelpe disse barna, er det oftest gjennom foreldrene hjelpen må kanaliseres. Dette medlem viser til at det i Senterpartiets program for neste periode finnes en rekke forslag. Bl.a. å øke barnetillegget til folketrygdpensjonen primært for uføre med forsørgeransvar for barn, forlenge stønadstiden på overgangsstønad for enslige forsørgere, holde barnetrygden utenom ved utregning av sosialhjelpsstøtte og innføre en mykere arbeidslinje, med økt bruk av lønnstilskudd og en mer fleksibel uføretrygd, samt sikre en mer sosial boligbygging. Det aller viktigste er imidlertid å sikre en kommuneøkonomi som gir rom for å hjelpe de vanskeligst stilte.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at barns fattigdom er et offentlig ansvar. Flertallet og Regjeringen tar ikke dette ansvaret. På tross av kunnskap om realitetene har de ingen konkrete nye tiltak som kan bedre den akutte situasjonen for de fattigste barnefamiliene.
Dette medlem vil påpeke at når andelen sosialhjelpsmottakere går ned og landet er rikere enn noensinne, burde det være råd til å gi den enkelte bedre hjelp. Slik er det ikke nå. Både økonomien og den sosialfaglige og økonomiske rådgivningen må styrkes. Dette medlem vil påpeke at flertallets argumenter om at sosialhjelpen skal være et nedre sikkerhetsnett der alle inntektsmuligheter skal være utprøvd, viser en politikk preget av en moraliserende holdning til sosialnød og en tro på at dårlige ordninger er et mål i seg selv, fordi man antar at det får folk til å komme ut av vanskelighetene raskere. Dette medlem vil hevde det i de fleste tilfeller er motsatt og at politikken må innrettes slik at ordningene er gode nok til ikke å ta motet, framtidshåpet og verdigheten fra folk. Dette medlem viser til egne forslag om strakstiltak for fattige barnefamilier i Dokument nr. 8:69 (2000-2002) og Innst. S. nr. 273 (2000-2001).
Dette medlem mener det i tillegg må det føres en langt mer sosial boligpolitikk både fra staten og kommunenes side. Dette medlem viser til egne forslag om regulerte husleier i sosiale utleieboliger i Dokument nr. 8:82 (2000-2001) og Innst. S. nr. 237 (2000-2001).
Dette medlem vil hevde at skolen er vår viktigste samfunnsinstitusjon. Grunnskolens oppgaver står ikke i forhold til de ressurser den blir tilført. Ambisjonene om lokale tilpasninger står ikke i samsvar med den detaljerte læreplanen dagens skoler må følge. Det er i en årrekke blitt bevilget færre ressurser til skolen enn det som er nødvendig for å vedlikeholde, fornye skolebygg og materiell og for å gjennomføre tilfredsstillende opplæring.
Dette medlem vil påpeke viktigheten av at standarden i skolen må være på høyde med samfunnet og arbeidslivet ellers.
Dette medlem viser til at følgende forslag ble fremmet fra Sosialistisk Venstreparti i Dokument nr. 8:109 ( 200 2001):
"Det må ikke stilles som krav at forsøk har endring i regelverket som formål for å kunne godkjennes.
Stortinget ber Regjeringen om å inkludere medbestemmelse i hverdagen og det psykososiale arbeidsmiljø i sitt forslag til arbeidsmiljøbestemmelser for elever og studenter.
Regjeringen bes i statsbudsjettet for 2002 legge inn midler for full PC dekning i ungdomstrinnet i grunnskolen. Med dette menes tilstrekkelig allmenn tilgang til datamaskiner slik at informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) kan brukes aktivt av elevene i læringsprosessen.
Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2002 å legge inn bevilgninger som skal stimulere skoler til å prøve ut ulike pedagogiske og organisatoriske forsøk."