Komiteen viser til at kommunesektoren spiller en helt sentral rolle for hverdagen til innbyggerne som tilrettelegger for infrastruktur, som planleggings- og utviklingsorganer og som leverandør av viktige velferdstjenester.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener derfor at det er viktig at oppgaveløsninger i offentlig sektor fortsatt underlegges lokal og regional demokratisk styring.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at fornyelse av offentlig sektor er ett av Regjeringens hovedmål. Dette flertallet er enig i dette og viser til at kommunene og fylkeskommunenes virksomhet må tilpasse seg dagens velferdsutfordringer og morgendagens krav innen tjenesteproduksjon i offentlig sektor. Dette flertallet viser til at befolkningen blir stadig mer bevisst i hvilke krav og forventninger man har overfor offentlig forvaltning. Kravene til kostnadseffektivitet samtidig som tilgangen på kvalifisert arbeidskraft blir knappere er utfordringer som etter dette flertallets mening fordrer fornyelse og effektivisering. Dette flertallet vil understreke at kommunesektoren har et eget ansvar for å drive et aktivt fornyelsesarbeid gjennom utvikling av egen organisasjon.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke viktigheten av at effektivisering og omstilling i kommunesektoren må skje i nært samarbeid med de ansatte og de ansattes organisasjoner. Flertalletviser til Modellkommuneprosjektet der tre kommuner deltar og det er nært samarbeid mellom kommunens ledelse, den lokale kommunale forening og Norsk kommuneforbund. Erfaringene er meget positive. De ansatte får være med å forme sin egen arbeidsplass, samtidig som de tar ansvar for bruk av ressurser.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at Regjeringen i oppfølgingen av Valglovutvalgets utredning vil vurdere ulike forslag med sikte på å bedre innbyggernes medvirkning og innflytelse.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at materiale fra Kommunenes Sentralforbund viser at 85 pst. av kommunene mener at de ikke er i stand til å foreta effektivisering uten at det fører til reduksjon i tjenestetilbudet. Dette er også noe mange innbyggere føler på kroppen. Disse medlemmer mener at det effektiviseringskravet som det legges opp til innenfor kommunesektoren ikke er mulig å etterleve i praksis.

Disse medlemmer vil peke på at selv om kommunesektoren fikk en relativt høy inntektsvekst i inneværende år, så er det stor avstand mellom pålagte oppgaver og inntektsrammer. Disse medlemmer mener at for å motvirke at kommuner må foreta kutt i tjenestetilbud som rammer svake grupper, og for å sikre at kommuner kan opprettholde en viss kvalitet på tilbudene som gis, må de frie inntektene økes.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ser med bekymring på meldinger fra kommuner som må gå inn med høyere egenandel enn beregnet for å komme med i eldresatsingen. Dette går ut over andre tilbud i kommunen, blant annet utbygging av skoler og barnehager. Sist kjente tall for underfinansiering er 3,7 mrd. kroner.

De kommuner som innen fristen den 1. oktober har søkt om utbygging og som ikke har nådd 25 pst. dekning - eller som av andre faglige grunner bør få bygge - må få innvilget sin søknad. Det er da rimelig at byggeperioden varer utover 2002.

Disse medlemmer er bekymret over at en mindre del av reformen er knyttet til sykehjemsutbygging. Disse medlemmer mener at reformen ikke er fullført før alle kommuner har en dekningsgrad på 25 pst. av eldre over 80 år.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Senterpartiet vil be Regjeringen forberede en forlengelse av eldrereformen og se på løsninger for underfinansieringen av reformen.

Komiteen mener at kommuner med under 25 pst. dekning av heldøgn omsorg og pleietilbud i forhold til antallet eldre over 80 år skal få investeringstilskudd og at bevilgningsnivået for avslutningsfasen må avklares i budsjettet for 2002. Jf. merknad under 6.2.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har merket seg at Handlingsplanen innen eldreomsorgen sluttføres i løpet av 2002. Disse medlemmer er enig i at dette er i tråd med forutsetningene.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at beregningsmodellen Regjeringen legger fram om det økonomiske uttrekket fra fylkeskommunene, som en følge av statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten, ikke ivaretar ulikhetene mellom fylkeskommunenes økonomi. Disse medlemmer mener derfor at det må føres forhandlinger med den enkelte fylkeskommune.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at kommunenes inntekter av personbeskatningen gjør det attraktivt for kommunene å legge til rette for boligbygging. Disse medlemmer vil at kommunene skal legge til rette for etablering av bedrifter og arbeidsplasser. Disse medlemmer mener derfor at deler av inntektene av bedriftsbeskatningen på ny må tilfalle kommunene, slik at kommunene i større grad blir tjent med at bedrifter etablerer seg. Disse medlemmer mener at en tilbakeføring av selskapsskatten til kommunene vil bidra til å gi kommunene et sterkt incitament til å arbeide med næringsutvikling og at det vil være en ekstra motivasjon for næringsutvikling dersom kommunene får merke sammenhengen mellom økt næringsutvikling og økte inntekter. Disse medlemmer vil også vise til at næringsutviklingen stoppet opp i en del kommuner etter at selskapsskatten ble overført til kommunene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til premissene i Dokument nr. 8:88 (2000-2001) om at dette skal ledsages av en endring i fordeling av konserninntektene.

Komiteens medlem fra Senterpartiet ser at omleggingen av selskapsskatten kan ha som effekt en forskyvning fra tilrettelegging for bedrifter til boligbygging som også medfører økt pendling. Dette medlem ber derfor Regjeringen om å komme med en vurdering av hvilke konsekvenser bortfallet av selskapsskatten har medført for kommunene, med sikte på å finne fram til ordninger som kan skape skattemessige fordeler for næringsetablering i kommunene. Under forutsetning av at selskapsskatten blir gjort produksjonsstedbundet, mener dette medlem at det bør tilrettelegges for å gjeninnføre at deler av selskapsskatten tilfaller kommuner og fylkeskommuner.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet fremmer følgende forslag :

"Stortinget ber Regjeringen fremme sak med de nødvendige lovendringer slik at selskapsskatten igjen tilfaller kommunene."

Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til at de fleste kommuner i dag opplever svært vanskelige økonomiske tider. Dette til tross for at kommuneøkonomien på hele 90-tallet har vokst hurtigere enn i noe tiår tidligere. Disse medlemmer mener offentlig sektors vekst ikke må overstige veksten i BNP. Det er nødvendig for å nå målet om å begrense det offentliges andel av økonomien og sikre vekst i konkurranseutsatt næringsliv og derved inntektskilden til velferden i fremtiden. Det er derfor viktig å sikre at kommunene får mest mulig ut av sine kroner, både gjennom en nasjonalpolitikk som holder kostnadene nede, og gjennom finansieringsformer i kommunesektoren som stimulerer til effektiv drift.

Disse medlemmer vil peke på at kommunenes inntektssystem har gjennomgått store omlegginger på 1990-tallet. Virkningene av endringene har i hovedsak medført større utjevning mellom kommunene, og i dag er 397 av landets kommuner såkalte minsteinntektskommuner. For alle kommunene har rammebetingelsene og inntektssystemet vært preget av stor grad av ustabilitet.

Den siste tiårs perioden har dette skjedd:

• – Andelen av kommuneinntektene som kommer fra skatter er sunket. Kommunenes andel av inntektskatten er blitt betraktelig mindre.

• – Inntektssystemet er blitt endret. Gjennom den såkalte Rattsø-innstillingen i 1996, ble utgiftsfordelingskriteringene i inntektssystemet endret slik at det skulle basere seg på mer objektive kriterier. Stortingsflertallet vedtok en midlertidig tapskompensasjon for de kommuner som etter de nye justerte kriteriene ville få mindre. I praksis medfører det at i 2001 (5 år etter stortingsvedtaket) vil de kommuner som det ble konstatert hadde fått for lite tidligere, i forhold til befolkningsstruktur og geografi kun ha mottatt 50 pst. av det stortingsvedtaket i 1996 innebar.

• – De frie inntektene til kommunene har blitt en langt mindre andel av inntektene, mens de øremerkede tilskuddene har eksplodert.

• – Kommunenes andel av inntektsskatten har blitt overført til staten.

• – inntektsutjevningen har medført at 397 av kommunene kun sitter igjen med 10 øre av den siste kommunale skattekronen.

Summen av vedtakene har vært at staten har overstyrt mer og mer, og at kommunene har mindre og mindre igjen for å forsøke å utvikle inntektsgrunnlaget sitt.

Disse medlemmer mener det er viktig å endre denne utviklingen. For å sikre mer effektiv utnyttelse av midlene i kommunesektoren må inntektssystemet endres, øremerkingen reduseres, og lov og regelverk forenkles.

Disse medlemmer mener inntektssystemet må ivareta tre viktige hensyn:

• – Inntektssystemet må gi mulighet for et likeverdig tjenestetilbud for innbyggerne

• – Inntektssystemet må stimulere til kommunalt selvstyre

• – Inntektssystemet må gi incentiver til næringsutvikling.

For å oppnå dette må finansieringen av kommunene endres slik at :

• – Inntektssystemet må baserer seg på objektive kriterier for utgiftsulikheter. Da vil velgerne se om politikerne er gode i deres kommune gjennom hva de får ut av de pengene man har, og som er sammenlignbart med andre kommuner. I dag er forskjeller i tjenestetilbudet først og fremst skapt av at inntektssystemet forskjellsbehandler kommuner. Disse medlemmer vil peke på at en rekke kriterier ennå ikke er fullt ut utredet og må innarbeides i inntektssystemet. Dette gjelder særlig problemer med vekst og fraflytting, samt mangelen på kriterier for sosiale problemer som bl.a. rusmidler.

• – De fleste inntekter til kommunene må komme gjennom rammebevilgninger og egne skatteinntekter. Øremerkede midler må så langt som råd fjernes. Disse medlemmer vil peke på at det er viktig å skille mellom ulike typer øremerkede tilskudd. Disse medlemmer ønsker å videreføre stykkprisfinansieringsordninger av typen "pengene følger individet". Disse medlemmer vil vise til at dette er svært effektivitetsfremmende ordninger som ikke har de samme byråkratieffektene som andre øremerkede ordninger har. En annen variant som bør videreføres er tilskudd til ordninger/tiltak som det ikke er grunnlag for å ha i alle kommuner/fylker. De øremerkede ordningene disse medlemmer mener bør fjernes, er tiltak/ordninger av generell karakter som finnes rundt om i alle fylker og kommuner.

• – Kommunene må igjen få en andel av selskapsskatten og inntektsutjevningen må endres slik at kommunene sitter igjen med mer av veksten i skatteinntekter.

En slik omlegging av inntektssystemet vil stimulere det kommunale selvstyret og være effektivitetsfremmende. Disse medlemmer vil likevel understreke at det er viktig at mindre styring gjennom økonomi, ikke medfører mer styring gjennom lov og regelverk overfor kommunene. Disse medlemmer er fornøyd med at det nå synes som om Høyres initiativ fra 1998 om en ny gjennomgang av statens styring gjennom lov og regelverk innenfor de ulike sektorene endelig får konkret oppfølging. Samtidig vil disse medlemmer advare mot tendensene til å erstatte øremerkingen med detaljert lovverk, slik det bl.a. signaliseres i forbindelse med skolefritidsordningen. Disse medlemmer vil understreke at det hadde vært behov for en gjennomgang av regelverket omtalt av andre enn det byråkratiet som selv har skapt dagens regler, slik Høyre tok til orde for i Dokument nr. 8:9 (1998-1999). Dette ville gitt en langt mer åpen og kritisk gjennomgang av regelverket enn den lukkede prosessen som nå pågår.

Disse medlemmer vil vise til at Høyres opplegg for kommuneøkonomien for 2002 og videreutvikling av inntektssystemet følger disse linjene og består i:

• – Høyre støtter Regjeringens totalramme, og er særlig opptatt av at det gis god vekst i frie inntekter.

• – Høyre ønsker at skatteandel skal være minst 48 pst. i 2002 og trappes opp til over 50 pst. i løpet av de kommende årene.

• – Høyre ønsker at det innføres en midlertidig tildeling til rus/psykiatriproblemer i de store byene på 200 mill. kroner inntil det kan utvikles permanente kriterier og vekter i inntektssystemet. Dette er en forutsetning for at Høyre støtter en innføring av endrede bosettingskriterier.

• – Høyre ønsker å sikre at kommuner med under 25 pst. dekning av heldøgns pleie- og omsorgstilbud prioriteres i tildeling av investeringstilskudd, og at sluttrammen for tildeling må fastsettes i høstens budsjett når det foreligger oversikt over søknadsmengde og prosjektsammensetting.

• – Høyre ønsker at vekst- og fraflyttingskommunenes problemer skal tas hensyn til, og støtter at skjønn brukes sterkere for kommuner med stor fraflytting, men foreslår at det utarbeides vekter og kriterier som tar hensyn til den særlige opphopingen av kapitalutgifter i inntektssystemet. I tillegg ønsker Høyre at tellingsdato for innbyggertilskuddet settes til 1. oktober året før budsjettåret.

• – Høyre ønsker forhandlinger og voldgift for å fastsette endelig uttrekk av fylkeskommunens inntekter og eventuell kompensasjon for eiendomsmasse for overføringen av spesialisthelsetjenesten til staten.

• – Høyre ønsker at SFO- og leirskoletilskuddene skal innarbeides i inntektssystemet i tråd med tidligere stortingsvedtak.

• – Høyre ønsker videre arbeid med å få sterkere inntektsincentiver inn i inntektsutjevningen.

• – Høyre foreslår en toppfinansieringsordning på særlig ressurskrevende brukere fra 2003

• – Høyre støtter nedtrappingen av tapskompensasjonsordningen.

Disse medlemmer vil understreke at i forbindelse med kommuneproposisjonen behandler man først og fremst inntektene og fordeling av dem i kommunesektoren. Kostnadsnivået for kommunene er ustabilt, og blir først og fremst avgjort av budsjettbehandlingen med skatte- og avgiftsendringer og utviklingen i lønnsutgiftene. Hvilke tjenester kommunene kan produsere for en gitt inntekt er vel så avhengig av andre faktorer løftet om økte kommunale overføringer.

Disse medlemmer viser til at det gjennom arbeidet med oppgavefordelingen vil bli overført nye oppgaver til kommunene og endringer i oppgavetildelingen til fylkeskommunene. Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene må ha som hensyn at ansvaret for en tjeneste skal ligge så nær mottakeren som mulig. I tillegg mener disse medlemmer at fornyelsen av offentlig sektor må frigjøre ressurser fra administrasjon og byråkrati til faktisk tjenesteyting.

Disse medlemmer mener Regjeringens opplegg til oppfølging av Oppgavefordelingsutvalget i St.meld. nr. 31 (2000-2001) ikke følger disse hovedhensynene, men vil bety økt byråkrati og nye konfliktflater mellom kommuner og fylkeskommuner. Disse medlemmer vil vise til sine merknader og forslag i Innst. S. nr. 307 (2000-2001).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det kommunale selvstyret må styrkes. Disse medlemmer er av den oppfatning at kommunene må ha mulighet til selv å ha kontroll over sine inntekter og utgifter, og å organisere sine tilbud på den måten de mener innbyggerne har størst utbytte av. Samtidig må grunnleggende velferdsgoder som helse- og sosialtjenester og utdanning sikres befolkningen uavhengig av kommunal økonomi for øvrig, ved at disse stykkprisfinansieres av staten, som overtar det finansielle ansvaret for disse grunnleggende tjenester.

Disse medlemmer mener det er tilstrekkelig med to forvaltningsnivåer i Norge: stat og kommune. Etter disse medlemmers oppfatning er dagens offentlige forvaltningssystem tungrodd og byråkratisk, og det sikrer ikke befolkningen de grunnleggende velferdsgodene som kommunene er pålagt å tilby. Kommunene har ikke tilstrekkelig frihet til selv å kunne styre sine inntekter og utgifter. Kommunene pålegges oppgaver av Stortinget uten at Stortinget sikrer finansielt grunnlag. Samtidig stilles ikke kommunene tilstrekkelig til ansvar for ufornuftig bruk av økonomiske ressurser. Kommuner med ansvarlig styring straffes ved at staten tar penger fra dem og gir dem videre til dårlig styrte kommuner. Disse medlemmer mener derfor at inntektssystemet overfor kommunene må endres slik at kommuner som har vært flinke til å skaffe seg høye skatteinntekter ikke straffes for dette. Etter disse medlemmers oppfatning må staten legge til rette for at kommunene får beholde de inntekter som de selv skaffer seg.

Disse medlemmer er av den oppfatning at slik den offentlige forvaltning i dag er organisert, blir resultatet ofte ineffektiv drift, ressurssløsing og et utilfredsstillende tilbud av velferdsgoder til innbyggerne.

Disse medlemmer er av den oppfatning at fylkeskommunen er et unødvendig og fordyrende ledd i den offentlige forvaltning. Fylkeskommunens oppgaver kan med en annen organisering løses mer effektivt, og med et bedre resultat for brukerne.

Disse medlemmer mener derfor at fylkeskommunen må nedlegges som forvaltningsenhet. Deler av fylkeskommunenes oppgaver kan overlates til private. Dette gjelder kollektivtrafikk, strømforsyning og annen næringsvirksomhet.

Etter disse medlemmers oppfatning kan fylkeskommunenes ansvar for finansiering og organisering av helsevesen og undervisning overlates til staten, for å sikre et likeverdig tilbud over hele landet. De enkelte sykehusene, videregående skolene og institusjonene innen sosial omsorg fristilles og får sine inntekter i form av statlig stykkprisfinansiering.

Disse medlemmer mener at fylkeskommunenes ansvar for veier, kultur og miljø bør deles mellom stat og kommuner.

Disse medlemmer viser til at Stortinget har vedtatt å overføre ansvaret for spesialisthelsetjenesten fra fylkeskommunene til staten, jf. Innst. O. nr. 118 (2000-2001). Disse medlemmer mener at når den største oppgaven til fylkeskommunene nå er fjernet, så er hovedargumentet for opprettholdelse av fylkeskommunene som administrativt og politisk organ borte, og fylkeskommunene bør derfor legges ned. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til sine merk-nader og forslag i Innst. S. nr. 207 (2000-2001) Om en bedre oppgavefordeling.

Disse medlemmer er av den oppfatning at kommunenes selvstyre må styrkes. Disse medlemmer er av den oppfatning at den en enkelte kommune må få bedre styring med egen økonomi ved selv å forvalte sine inntekter, og bør ikke bli pålagt oppgaver fra staten uten at finansieringen av disse er sikret. Disse medlemmer mener også at kommunene skal få større ansvar for økonomisk styring ved at statens økonomiske utjevning mellom kommunene reduseres og i større grad baseres på objektive kriterier.

For å sikre et likeverdig tilbud i hele landet vil disse medlemmer overføre ansvaret for finansiering av sykehus, skoler og institusjoner innen eldreomsorgen til staten. Finansieringen skal skje gjennom en direkte stykkprisoverføring fra staten til den enkelte driftsenhet, basert på de lovfestede rettigheter den enkelte innbygger har til helse, eldreomsorg og undervisningstjenester. Kommunene kan eventuelt selv eie eller overlate til private å eie og drive skoler og andre institusjoner.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag :

"Stortinget ber Regjeringen om å overføre ansvaret for tjenester innen helse, omsorg og utdanning til staten."

Disse medlemmer mener at kommunenes øvrige oppgaver skal finansieres gjennom inntekter fra kommunal inntektsskatt, brukerbetaling og et kriteriebasert tilskuddssystem fra staten. Disse medlemmer mener at kommunene selv skal fastsette det kommunale skattenivået. Etter disse medlemmers oppfatning vil dette bidra til å vitalisere det lokale selvstyret og det vil bli betydelig mer politisk debatt i kommunene om hvilke tiltak kommunene skal igangsette. Etter disse medlemmers oppfatning vil dette bidra til å vitalisere den politiske debatten.

Disse medlemmer er av den oppfatning at kommunene må gis frihet til i størst mulig grad å organisere og finansiere øvrige oppgaver slik de anser det mest hensiktsmessig, uten statlig innblanding.

Disse medlemmer mener at dersom kommunene fritas for ansvaret for finansiering av helse, eldreomsorg, sosiale tjenester og undervisning, vil planlegging og tilrettelegging bli et mer sentralt ansvars-område for kommunene. Dette vil gjøre det enklere for utbyggere av boliger, næringsliv, infrastruktur, servicetiltak, parker, idrettsanlegg, og annen virksomhet.

Etter disse medlemmers oppfatning bør kommunesammenslåinger kun skje dersom det er et reelt ønske om dette i de aktuelle kommunene. Stortinget bør ikke tvinge kommuner til sammenslåing. Sammenslåinger av kommuner, der forholdene ligger til rette for det, kan gi mer effektive kommuner, og dermed bedre tjenestetilbud for kommunens innbyggere. Eventuelle merutgifter ved svært små kommuner bør ikke uten videre kunne veltes over på staten.

Disse medlemmer har merket seg at flere kommuner sliter med økonomien og at dette flere steder går ut over brukergrupper som for eksempel eldre og barn. Disse medlemmer beklager dette og viser igjen til våre primære forslag om å overføre ansvaret for eldreomsorgstjenester og grunnskolen til staten for å sikre likeverdige tilbud over hele landet.

Disse medlemmer vil også bemerke at flere kommuner prioriterer sine ressurser på en slik måte at man ikke i tilstrekkelig grad prioriterer nevnte grupper. Resultatet blir dessverre at for eksempel eldre og barna sitter igjen som tapere. Disse medlemmer kan ikke akseptere at dette fortsetter.

Disse medlemmer vil derfor signalisere at det er nødvendig å gi alle kommuner ressurser som gjør dem i stand til å ivareta basistjenester som omsorg og undervisning på en tilstrekkelig måte. Disse medlemmer vil frem mot behandling av statsbudsjettet vurdere behovet i kommunene og hvordan man best kan sikre at nødvendige behov blir ivaretatt. Disse medlemmer registrerer at KS ønsker å øke de frie midlene til kommunesektoren. Disse medlemmer ser fordelen med dette, men er mest opptatt av at viktige brukergrupper blir prioritert. Disse medlemmer vil derfor måtte se på hva som er den beste måten å styrke kommuneøkonomien på for å oppnå målene om et godt undervisningstilbud og en god eldreomsorg.

Disse medlemmervil også vise til at kommunene og fylkeskommunene eier eierandeler i kraftbransjen på over 200 mrd. kroner. Disse medlemmer vil i den anledning vise til at de fleste kommuner som har slike eierandeler ville kunne få en betydelig bedre økonomiske handlefrihet dersom disse andelene hadde blitt solgt og pengene ble brukt til å nedbetale gjeld, til egne investeringer eller plassert i bank til vanlig bankrente.

Disse medlemmer viser til at lønnsoppgjøret våren 2000 ble et meget kostbart lønnsoppgjør for kommunesektoren, og at kommunene fikk liten kompensasjon for dette i det økonomiske opplegget for 2001. Disse medlemmerer av den oppfatning at lønnsoppgjøret 2000 ble ekstra kostbart fordi Regjeringens politikk medførte store lønnskrav fra arbeidstakerorganisasjonene. Disse medlemmer av den oppfatning at Regjeringen kunne ha motvirket dette ved bl.a. å redusere skatter og avgifter, slik at lønnsmottakerne kunne ha fått mer igjen for de lønninger som de hadde på det daværende tidspunktet. Det faktum at staten også er forhandlingsmotpart for de fleste kommunale arbeidstakere gjør det etter disse medlemmers oppfatning nødvendig at staten bidrar til å dekke kommunenes ekstra kostnader i forbindelse med dette lønnsoppgjøret.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å gi kommunene kompensasjon for lønnsoppgjøret i år 2000."

Komiteens medlem fra Senterpartiet konstaterer at det er stor avstand mellom hvordan den økonomiske situasjonen og hverdagen i kommune-Norge fortoner seg for mange innbyggere og den omtale som gis i kommuneproposisjonen.

Dette medlem mener det må være samsvar mellom de oppgaver som pålegges kommunene og de inntekter som stilles til disposisjon. Nye oppgaver må følges av ekstra midler. Dette har ikke vært situasjonen ved gjennomføring av nye, store reformer, og det har oppstått en økonomisk ubalanse. Dette vises i manglende omfang og kvalitet på det tjenestetilbudet som gis i mange kommuner og som skal representere grunntryggheten i folks hverdag.

Dette medlem viser til materiale fra Kommunenes Sentralforbund som forteller at 85 pst. av kommunene viser til at de ikke er i stand til å foreta effektivisering uten at det fører til reduksjon i tjenestetilbudet innenfor dagens inntektsrammer. Dette står i skarp kontrast til svar fra statsråden på spørsmål nr. 4 fra Senterpartiets stortingsgruppe der statsråden sier følgende:

"Hvorvidt man er i stand til å effektivisere driften, har liten sammenheng med de inntektsrammene man har."

Dette medlem mener derfor at inntektsrammene for 2002 må økes utover Regjeringens forslag. I tillegg må det lages en plan for gjenoppretting av den økonomiske balansen i kommuner og fylkeskommuner. Sanering av deler av kommunenes gjeld er et tiltak i en slik plan. Det vises til merknad under kap. 2.2.1 og 25.2.

Dette medlem viser til Senterpartiets program for perioden 2001-2005, der det heter:

"Senterpartiet vil gi kommunene et friere skattøre. Dette innebærer et alternativ til dagens kommunale eiendomsskatt for personer og at kommunen i perioder kan øke skattleggingen for å gjennomføre viktige politiske prioriteringer."

Dette medlem vil styrke konsultasjonsordningen mellom Kommunenes Sentralforbund og Regjeringen, og ønsker en ordning der kommunene har forhandlingsrett.

Ressurskrevende brukere

Dette medlem mener at kompensasjonsgraden som gis ikke er tilstrekkelig og at det ikke er noen god ordning at kompensasjonen gis over skjønnstilskuddet. Dette medlemvil foreslå et nytt finansierings­system der staten finansierer 80 pst. av kostnadene utover en fastsatt kommunal andel på 600 000 kroner.

Dette medlem har merket seg at Regjeringen ikke følger opp psykiatriplanen.

Endringer i inntektssystemet

Dette medlem er uenig i at tapskompensasjonen til de såkalte Rattsø-taperne fjernes før det er foretatt en full evaluering av virkningene av endringene i inntektssystemet og foretatt endringer i kriteriene som fanger opp utkantkommunenes spesielle behov.

Eldresatsingen

Dette medlem viser til meldinger fra kommuner som må prioritere høyere egenandel enn beregnet for å komme med i eldresatsingen. Dette går direkte utover andre tilbud i kommunen, og barn og unge er spesielt utsatt. Siste kjente tall for underfinansiering er 3,7 mrd. kroner. I tillegg viser rapporter fra kommunene at behovet for boliger er større enn antatt. Dette medlem mener derfor at det er behov for en forlengelse av reformen og en gjeldslette av de merutgiftene som kommunene har fått.

Sykehusoppgjøret

Dette medlem viser til at Senterpartiet er imot statlig overtakelse av sykehusene og viser til behandlingen av Ot.prp. nr. 66 (2000-2001). Dette medlem har flere ankepunkter mot sykehusoppgjøret og mener staten må slette hele det akkumulerte underskuddet på 1,3 mrd. kroner i fylkeskommunene. Årsaken er at det i hovedsak er sykehusene som har påført fylkeskommunene store underskudd. Dette medlem er heller ikke enig med Regjeringen i det uttrekket som foreslås i inntektsrammene når sykehusene blir statlige. Det vises til merknader under kap. 2.2.2.

Dette medlem viser til Ot.prp. nr. 24 (2000-2001) og Odelstingets behandling av denne. Dette medlem viser til at Senterpartiet påpekte usikkerhetene i anslagene fra finansdepartementet for antatt inntektstap for en rekke kommuner som en følge av innføringen av eiendomsskattelovens § 8.

Dette medlem har med undring merket seg at skattetapet for de 11 kommunene som departementet omtaler i St.meld. nr. 2 (2000-2001) side 47, ikke er gjengitt i stortingsmeldingen, selv om dette skattetapet er innmeldt til departementet og utgjør relativt store inntektstap for de berørte kommuner. En slik opplysning burde etter dette medlems oppfatning selvsagt vært oppgitt fra departementets side. Denne manglende rapporteringen er påfallende, siden det innmeldte skattetapet for disse 11 kommunene er i overkant av 60 mill. kroner, over det dobbelte av forslaget til bevilgning.

De oppgitte skattetapene fra kommunene viser at det var grunn til å stille spørsmålstegn ved Finansdepartementets provenyberegninger.

Dette medlem vil minne om finansministerens utsagn i odelstingsdebatten 14. desember 2000:

"Jeg vil understreke at jeg er innstilt på å følge virkningene fra enkeltkommuner meget nøye. Dersom erfaringene med de nye reglene avdekker urimelige utslag for enkeltkommuner, vil jeg komme tilbake med en vurdering av det."

På bakgrunn av finansministerens svar er det etter dette medlems oppfatning vanskelig å se at Arbeiderpartiet er interessert i å kompensere uforutsigbart skattetap fra det ene året til det andre. Et skattetap som er inntruffet etter at kommunebudsjettene er vedtatt.

Verken Stortinget eller de berørte kommuner ble forespeilet slike skattebortfall etter at vedtakelsen av kommunebudsjettene var sluttført.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil i denne sammenheng påpeke at disse medlemmer er alene om å foreslå en økning av Finansdepartementets forslag til bevilgning i Innst. S. nr. 235 (2000-2001) med 25 mill. kroner til 50 mill. kroner.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke den sterke ubalansen i kommuneøkonomien, med underskudd i flere år. Kommunesektoren har ansvaret for de viktigste områdene som angår folks hverdag, slik som skole, helse, omsorg, kultur, samferdsel og sosiale tiltak. Gode tjenester er helt avgjørende for folks levekår og er en uunnværlig infrastruktur for næringslivet. En svekket offentlig sektor vil også bidra til at forskjellene mellom folk øker, stikk i strid med det Regjeringen har varslet de ville rette opp i. Skal velferdsstaten sikres for alle, må flertallet av befolkningen føle seg tjent med og være fornøyd med det offentlige tilbudet. Slik er det ikke i dag. For Sosialistisk Venstreparti blir det derfor en sentral oppgave å sørge for at kommunesektoren blir i stand til å utføre de viktige oppgaver de har ansvaret for. Folk ønsker flere og bedre tjenester, ikke færre og dyrere.

For å redusere den store ubalansen i kommuneøkonomien mener derfor dette medlem at kommunene må få kompensasjon for prisstigning knyttet til eldrepakka, kompensasjon for etterslep på lønnsoppgjør, få et raust og realt oppgjør for statlig overtakelse av drift og eiendommer til sykehusene og få til en statlig toppfinansiert tilskuddsordning for særlig tunge brukere av kommunale omsorgstjenester. Diverse poster under utdanning, barnehage og omsorg må styrkes. Frie inntekter må økes med om lag 4 mrd. kroner.

Dette medlem vil påpeke at fornyelsens mål må være å gi befolkningen flere og bedre tjenester. Skal dette bli mulig må det bli mer samsvar mellom oppgaver og den økonomi som kommunesektoren får til rådighet.

Dette medlem vil peke på at situasjonen i norsk økonomi er svært god. Denne situasjonen må brukes til å satse på å øke kvaliteten i skolen, flere og billigere barnehager, fjerne egenandeler, bedre tilbudet til eldre og pleietrengende og fjerne fattigdommen i Norge. Norge må også ta et større ansvar for å bekjempe fattigdom og miljøproblemer i fattige land.

En nødvendig styrking av skole, helse og omsorg er fullt mulig uten skadevirkninger for norsk økonomi. Dette kan gjøres ved å omfordele fra andre sektorer, ved å innføre grønne skatter på forurensende og miljøskadelig forbruk og ved å øke skatten på store kapitalinntekter.

Det er uakseptabelt at et rikt land som Norge ikke løser prekære behov i skole- og helsesektoren og unnlater å bedre levekåra til de aller fattigste når det åpenbart finnes ressurser til det hvis en er villig til omfordeling. Kommuneøkonomi er helt sentral for å få løst de viktigste oppgavene, og budsjettpolitikken må legges opp slik at en sikrer de viktigste oppgavene først. Dette medlem vil vise til at det er fordelingspolitikken som viser et samfunns menneskesyn. Sosialistisk Venstreparti kjemper for et solidarisk samfunn, der de økonomiske forskjellene mellom folk er små og alle har muligheten til et godt liv. Norge er i dag et av verdens rikeste land. På tross av det er det mennesker og mange tusen barn som vokser opp i fattigdom. Barnefattigdom er et alvorlig og uakseptabelt angrep på anstendighet og velferd i vår tid. Vi står overfor valg som til sjuende og sist dreier seg om ideologi og holdninger. Barn er den viktigste ressursen vi har i dette samfunnet. At barn må leve i fattigdom i dagens Norge er etisk uakseptabelt og en enorm sløsing med samfunnets ressurser. Pågangsmot og livslyst ødelegges og mange barn føler at de har veldig lite å se fram til. Dette medlem vil påpeke at på lang sikt kan en mykere arbeidslinje, en sosial boligpolitikk, en fornyelse av hjelpe- og stønadsordninger og lavere skatter for lavinntektsgruppene, avskaffe fattigdommen. På kort sikt må det settes inn akuttiltak, spesielt for fattige barnefamilier.

Dette medlem viser til eget forslag i Dokument nr. 8:69 (2000 2001) om strakstiltak for fattige barnefamilier og Innst. S. nr. 273 (2000-2001).