3.1 Hovudmåla i distrikts- og regionalpolitikken ligg fast

3.1.1 Samandrag

Målsettingen er å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og ha likeverdige levekår i hele landet. Den praktiske oppfølgingen av disse målene må forstås i lys av regionale utviklingstrekk. Tilgang på arbeidsplasser er fortsatt den viktigste forutsetningen for bosettingen. Utviklingen de siste årene har imidlertid vist at folk i større grad enn før bosetter seg mer i tettbygde strøk, det vil si at befolkningskonsentrasjonen forsterkes. Bostedsønskene påvirkes også mer enn tidligere av det samlede bolig-, tjeneste-, fritids- og arbeidsplasstilbud.

Den vedvarende og tiltakende konsentrasjonen av befolkning og virksomheter i Oslofjord-området er det mest framtredende problemet i arbeidet med å skape en balansert regional utvikling. Med utgangspunkt i folks boønsker og utviklingsbetingelser for næringslivet, skal denne utfordringen møtes ved å styrke utviklingen i sammenhengende arbeidsmarkeds-, bo- og serviceområder utenfor de største byene. Dette kan innebære at en viss konsentrasjon av næringsliv og befolkning til tettsteder, regionsentre og kommunesentre må aksepteres. Videre kan det bety at regionnivået i betydningen større felles arbeidsmarkeds-, bo- og serviceområder er det realistiske nivået for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Men det innebærer også en klar forpliktelse til å ta på alvor situasjonen for de kommunene og lokalsamfunnene, såkalte småsamfunn, som ikke inngår i større arbeidsmarkeds-, bo- og serviceområder.

I tillegg vil det være nødvendig med et ekstra fokus på særskilte områdeutfordringer. Disse er blant annet knyttet til Nord-Troms, Finnmark og de særskilte omstillingsområdene. Spesielt i de samiske områdene må fornyelse og omstilling av næringslivet fortsette for å fremme utviklingen av samiske bygder, samisk språk og kultur, der det også blir tatt økologiske hensyn.

3.1.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at mobiliteten har auka kraftig dei siste åra. Dette skaper til dels store endringar i busetnadsmønsteret. Mobilitet i befolkinga er positivt så lenge det skjer frivillig. Det bidreg til nye impulsar og erfaringar både for den enkelte og samfunnet. Komiteen vil leggje vekt på at den enkelte skal ha full valfridom i høve til bustad. Undersøkinga ovanfor viser og at ein sentral faktor til at folk flytter er manglande tilgang på arbeidsplassar. Dette understrekar at det må det førast ein politikk som gjer det attraktivt for innbyggjarane å busetje seg i distrikta.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, sluttar seg til at hovudmålet i distriktspolitikken er å oppretthalde busetnadsmønsteret og utvikle likeverdige levekår i heile landet. Det inneber å ta heile landet i bruk og utvikle ein politikk som kan motvirke sentraliseringa. Fleirtalet viser til at ei undersøking om bustadpreferansar som blei utført av MMI for Landbruksdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet hausten 1999, viste at 50 pst. av befolkinga heilt sikkert eller kanskje kunne tenkje seg å busetje seg i distrikta.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, mener det er viktig og riktig å legge til rette for bosetting i hele landet for å sikre et størst mulig mangfold og reelle valgmuligheter. Dette oppnås best ved å stimulere de lokale og regionale sentra. Det offentlige må respektere befolkningens valg og tilpasse politikken til de endringer vi ser i befolkningsstrukturen og folks ønsker. Dette vil være et viktig bidrag til å realisere overordnede mål om reell individuell valgfrihet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at Regjeringens opplegg for nye grep er det realistiske i forhold til utfordringene i distrikts- og regionalpolitikken. Det er viktig å legge til rette for robuste samfunn som er omstillingsdyktige i forhold til framtidig utvikling. Gjennom å tilføre regionalt og lokalt nivå mer makt og myndighet vil disse aktørene stimuleres til å ta enda større ansvar for egen utvikling og foreta de nødvendig valg og prioriteringer ut fra lokale og regionale behov og utfordringer.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti meiner det trengst ei kraftig og langsiktig omlegging på mange politikkområde for å balansere flyttestraumen, ei omlegging som må gå over tid. Ei slik omlegging vil gje positive gevinstar, også samfunnsøkonomisk. Ein vil unngå pressproblem i byar og tettstader, miljøproblema kan reduserast og naturressursane kan utnyttast på ein betre måte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener den formulerte hovedmålsettingen for norsk distriktspolitikk ikke er forankret i virkeligheten. Konservering av den bestående bosettingsstrukturen og opprettholdelse av folketallet i enhver bygd og småsted er en urealistisk målsetting over tid.

Disse medlemmer mener ambisiøse distriktspolitiske målsettinger basert på store økonomiske støtteoverføringer via landbruket, inntektssystemet og skattepolitikken blir for kostbar å opprettholde i det lange løp.

Disse medlemmer vil føre en distriktspolitikk på distriktenes egne premisser. Distriktene må få slippe å stå på krykker og få beholde mer av den verdiskapning som skjer i distriktene.

Disse medlemmer mener det er en forutsetning at bygdene må åpnes opp for nye innflyttere og gjøres mer attraktive blant annet ved at odels- og konsesjonslovene oppheves slik at vi får fri etablering og omsetning av alle landbrukseiendommer. Dette ville bidra til å øke interessen for bygde-Norge radikalt og medføre en kapitaltilførsel som ville generere en positiv utvikling.

Disse medlemmer viser til at Norge er et langstrakt land rent geografisk, noe som medfører betydelige avstandsulemper for næringsvirksomhet og bosetting.

Disse medlemmer mener det er direkte distriktsfiendtlig at disse naturgitte avstandsulempene forsterkeres maksimalt av det politiske flertall som har pålagt det norske folk verdenes høyeste avgifter på transport.

Disse medlemmer vil gjøre det langt lettere økonomisk sett å bo på bygdene ved en generell senking av skatter og avgifter samt en vesentlig reduksjon i bil- og drivstoffavgifter.

Disse medlemmer vil samtidig øke investeringen til et bedre veinett over hele landet. En optimal infrastruktur, først og fremst langt bedre veier er et meget godt distriktspolitisk virkemiddel. Økte bevilgninger til veiformål er derfor av vital betydning for å redusere avstandsulempene og øke fremkommeligheten i Norge.

3.2 Robuste samfunn

3.2.1 Samandrag

Distrikts- og regionalpolitikken må mer enn før ta utgangspunkt i situasjonen i hele landet og klarlegge mulighetene de ulike deler av landet har for å møte befolkningens og næringslivets nye behov. Dette krever en bred tilnærming i politikken, der utvikling av næringsmiljø og tilbudet av offentlige og private tjenester, fritidstilbud, bosted og arbeidsplasser, blir det sentrale. Innsats for å utvikle robuste samfunn blir viktigere enn innsats mot enkeltsteder og enkeltbedrifter. Derfor vil langsiktighet og koordinert innsats, med et bredt spekter av virkemidler, være nødvendig for å lykkes i distrikts- og regionalpolitikken. Dette er hovedfundamentet i den distrikts- og regionalpolitikken Regjeringen trekker opp i denne meldingen.

Robuste samfunn er samfunn som har

• – et likeverdig og stabilt velferdstilbud,

• – et konkurransedyktig, lønnsomt og omstillingsdyktig næringsliv,

• – god tilgang på kompetanse, og

• – varierte arbeidsmarkeds-, bolig- og servicetilbud.

Robuste samfunn er omstillingsdyktige i forhold til framtidig utvikling, enten det dreier seg om endringer i næringslivs- og bedriftsstrukturer eller nye krav til service, transport, kommunikasjoner, kompetanse og velferdstilbud som befolkningen og næringslivet stiller.

Utviklingen av slike samfunn er en forutsetning for å få til en god og balansert næringsmessig og befolkningsmessig utvikling i hele landet uten større press- eller avfolkningsproblemer.

3.2.2 Merknader frå komiteen

Komiteen viser til at Regjeringa legg opp til at distrikts- og regionalpolitikken i framtida bør bli ein politikk for å utvikle meir robuste samfunn i alle deler av landet. Robuste samfunn er, etter Regjeringa sin definisjon, område som er omstillingsdyktige i høve til framtidig utvikling. Ein ser føre seg større samanhengande arbeidsmarknad-, bu- og serviceregionar.

Komiteen har merka seg at meldinga påpeikar at ein fjerdedel av befolkinga bur i kommunar med relativt små arbeidsmarknader og sentra som ofte er dei minst robuste. Fordeling av busetnad i dag vil slik vere ei utfordring i høve Regjeringa sine ambisjonar. Meir robuste og omstillingsdyktige samfunn i alle deler av landet føreset betre kommunikasjonar rundt sentra med sysselsetjingstilbod.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, legg vekt på at lokalsamfunna utgjer kjernen i distrikts-Norge. Ein god distriktspolitikk vil difor vere ein politikk som utviklar robuste og gode lokalsamfunn. Ein viktig føresetnad for dette er ei optimal desentralisering av det offentlege tenestetilbodet. Kort avstand til basistenestene er viktig for innbyggjarane sitt velvære og tryggleik.

Desse medlemene er samd i at det er behov for sterke regionsentra, men vil streke under at ressursar for å utvikle desse ikkje må medføre senka ambisjonar for øvrige kommunar.

Desse medlemene meiner det er eit klart behov for eit sterkare engasjement for dei mest vanskeligstilte kommunane.

Desse medlemene viser til at verkemidlane, for å nå dei overordna måla, både skal nyttast til å utvikle robuste samfunn gjennom utvikling av felles arbeids-, marknads-, bu- og serviceregionar og spesiell innsats for å utvikle perifere småsamfunn og motverke sterk befolkningsnedgang.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at meldinga legger opp til en ny innretning på politikken og at ny politikk ikke nødvendigvis bare krever økte bevilgninger. Disse medlemmer peker på at Regjeringen legger opp til en realistisk politikk ved å legge opp til at midlene/overføringene skal benyttes på en bedre måte. En rettferdig fordeling må ha høy fokus.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti peiker på at Regjeringa samtidig meinar det ikkje skal setjast inn auka løyvingar. Desse medlemene vil peike på at det verkar sjølvmotseiande på den eine sida å satse på desse strategiane og på den andre sida ikkje varsle auka midlar.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet vil leggje vekt på vidareføring av desentralisering innan høgare utdanning og forsking. Her ligg det framleis eit stort potensial. Studieplassa må flyttast ut av osloområdet, forskingsmidlar og oppdrag fordelast langt betre. Til dømes vert det løyvd ca. 6 mrd. kroner årleg i statleg støtte til forsking i næringslivet i Oslo/Akershus. Statens tilsvarande støtte til næringslivet i Nord-Norge er tilnærma null. Til samanlikning er SND sitt samla engasjement i Nordland ca. 300 mill. kroner per år. Dette representerer ein kraftig stimulans til sentrumsnæringslivet utan at næringslivet i distrikta får tilsvarande muligheiter.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ber Regjeringa leggje til rette for at meir av midlane til høgare utdanning og forsking vert fordelt slik at dei i større grad kjem distrikta til gode enn i dag.

Desse medlemene vil også visa til behovet for ei vridning av dei statlege investeringane. Om lag 69 pst.av samferdselsinvesteringane gjekk i tiårsperioden 1988-1998 til Oslo og ein køyreavstand på 45 min. ut frå Oslo. Desse medlemene meiner distrikta er avhengige av at infrastrukturen er så god at bedrifter kan etablera seg og reknar med at transporttilhøve til marknadene kan føregå effektivt.

Komiteen vil vise til at det lenge har vært en klar trend over hele landet at innbyggerne flytter fra spredtbygde strøk til regionale sentra eller byer. I dag bor 3/4 av befolkningen i byer eller tettsteder.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det stadig er flere som aktivt velger å bo i byer på grunn av de tilbud, eller kombinasjoner av tilbud, som bare er mulig der mange mennesker er samlet. Årsakene til denne utviklingen er sammensatt. Familie- og livssituasjon, kombinert med mulighetene for arbeid, er viktige faktorer. Utviklingen er drevet av ønsker om en livsstil preget av valgfrihet, mangfoldige arbeids- og utdanningsmuligheter, variert kulturtilbud og større variasjon i livsstil, familieorganisering, fritids- og rekreasjonsmuligheter. Dette stiller igjen nye krav til offentlige tilbud og offentlig regulering, slik at befolkningens ønsker om fleksibilitet gjenspeiles.

Flertallet vil påpeke at denne utviklingen er ikke isolert til de største byene, men finner sted over hele landet i regionale sentra, lokale tettsteder og forstedene til de største byene. Gjennom nye kommunikasjonsmuligheter og bedret samferdsel er landet blitt knyttet tettere sammen, samtidig som impulser fra omverdenen når ut til alle. Mange av de samme behov og trender gjør seg gjeldende over hele landet, og stiller nye krav til politikken.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener forutsetningen for å skape robuste deler av landet (regioner) forutsetter at det føres en nasjonal næringspolitikk som gir norske bedrifter økt konkurransedyktighet. Etablering av et verdiskapende og variert næringsliv som gir produktive og lønnsomme arbeidsplasser er det beste grunnlag for bosetting. Å skape lønnsomme arbeidsplasser er det mest avgjørende kriterium for å utvikle robuste regioner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er galt at desentralisering av offentlige arbeidsplasser bør være en distriktspolitisk strategi. Overetablering av kommunale stillinger i en del distriktskommuner er en feil strategi i bosettingsøyemed i en tid da landet mangler arbeidskraft innenfor privat sektor.

Disse medlemmer mener det er verdiskapende privat næringsvirksomhet som må være grunnlaget for jobbskaping i distriktene og ikke desentraliserte av byråkratiske stillinger og overtallighet av kommunalt ansatte.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på det store ansvaret både sentrumsregjeringen, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har for manglende satsing på utdanning og forsk­ning og for at sentraliseringsmagneten IT-Fornebu ble etablert. Verken god vilje og distriktspolitiske besvergelser kan fullt ut motvirke det sentraliseringssuget som etablering av IT kompetanse og utdanningssenter på Fornebu vil skape. Utvikling skjer der presset allerede er for stort. Etableringen av IT-Fornebu vil virke sentraliserende på utdanning innen IT og andre kommersielt interessante utdanningsretninger og på IT-kompetanse. Denne etableringen vil utløse store behov for utbygging av infrastruktur, veger, bane, i et område av landet der byggevirksomheten fra før er stor.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet vil streke under at sentrumsregjeringa i IT-Fornebu-saka tok til etterretning fleirtalsvedtak på Stortinget og dermed la til rette for at etableringa på Fornebu skulle vere av eit omfang og innretning som kunne gje støtte til IT-satsing i distrikta.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det må legges prinsippføringer for desentralisert satsing på IT-utdanning og IT-satsinga i offentlig regi. Denne satsingen må bli tung, den må bli desentralisert i sitt vesen. Og det må sørges for at satsingen kommer først og tyngst i distriktene.

Disse medlemmer viser til at desentralisert høgskoleutdanning har vært svært vellykket. Det må etableres et egnet finansieringssystem for å fremme desentralisert utdanning og for å gjøre det mulig for distriktene å tilby et mangfoldig og variert studietilbud.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke behovet for å motvirke det monopolet som Microsoft har skaffet seg på levering av operativsystem til IT-løsninger. Offentlig sektor bør arbeide imot dette monopolet og satse på alternative operativsystem som for eksempel Linux. Dette kan også skape en næring her i landet og føre til billigere løsninger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil peke på at alle offentlig innkjøp må skje innenfor de rammer som EØS avtalens konkurranseregler gir for offentlig innkjøp (alle innkjøp over visse terskelverdier skal lyses ut og der det mest økonomisk fordelaktige tilbud skal velges). Hvis det kan påvises brudd på konkurranse­reglene kan kjøpet klages inn for EØS avtalens kontrollorgan, ESA.

3.3 Kjønns- og livsfaseperspektivet er ein føresetnad for utviklinga av robuste samfunn

3.3.1 Samandrag

Regjeringen legger vekt på at utvikling av slike samfunn krever forståelse for befolkningens ulike preferanser og behov i forhold til kjønn, alder og livsfaser. Det er viktig å ha særskilt oppmerksomhet mot kvinners muligheter for deltakelse i næringslivet, mot ungdom i distriktene og unge i etableringsfasen. Regjeringen vil trekke inn unge i etableringsfasen som en ny målgruppe. Virkemidlene må bli mer fleksible for bedre å treffe ungdom og unge voksne i etableringsfasen. Kvinner må i like stor grad som menn nyte godt av de virkemidlene som stilles til rådighet.

3.3.2 Merknader frå komiteen

Komiteen er samd med Regjeringa i at unge i etableringsfasen også bør vere målgruppe.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, mener at det ikke er hensiktsmessig å opprette en egen enhet for ungdom. Satsing på ungdom har i flere år vært en integrert del av SNDs virksomhet, med egne føringer om ungdom på etableringstilskudd og DU-tilskudd. Disse medlemmer mener ungdom, gjennom en integrert satsing, får tilgang på flere midler, i tillegg til at en unngår en oppsplitting av virkemidlene.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er tilfreds med at Regjeringa følgjer opp sentrumsregjeringa sitt fokus på kvinner og ungdom som grunnlag for ein meir offensiv distriktspolitikk.

Desse medlemene meiner at utvikling av robuste samfunn er avhengig av at det vert teke aktive grep for å stanse sentraliseringa og balansere flyttestraumane. Flyttestraumen frå distrikta er ikkje bere eit resultat av individuelle val, men og konsekvensen av politiske val, lokalisering av offentlege arbeidsplassar, prioriterte investeringar og infrastruktur, både teknologisk og infrastrukturmessig. Mange opplever at dei ikkje har eit val, men må flytte.

Desse medlemene vil peike på at mange unge i dag tek høgare utdanning, men ser ikkje mulegheitene for å bruke den i bygde-Norge. Mange unge tek kontakt med kommunar i distrikta med spørsmål om jobb, men det er vanskeleg å etablere kompetansearbeidsplassar utan at dette er politisk prioritert.

Desse medlemene ber Regjeringa fylgje opp sentrumsregjeringa sitt arbeid med eit eige tilbod i SND for ungdom, eit ungdommens SND. Dersom SND skal bli ein god reiskap for kreativ ungdom som ynskjer å etablere eiga verksemd, må SND i større grad tilpasse seg ungdoms arbeidsform og behov. Eit ungdommens SND må i tillegg til tilgang på eigenkapital, fokusere på nettverksbygging og møteplassar for dei som arbeider med ungdom og næringsutvikling, ungdom som held på å starte eiga verksemd og ungdommar som har starta eiga verksemd.

Desse medlemene fremjer følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa tilretteleggje for oppretting av ein eiga ungdomseining i SND, eit Ungdommens nærings- og distriktsutviklingsfond."

Desse medlemene vil peike på behovet for fleirbrukskontor, høve for den som startar eige verksemd til å delta med sin arbeidsplass i eit fellesskap, ein mininæringshage, gjerne tilrettelagt av kommunen.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke behovet for meir variert bygningsmasse i mange distriktskommunar. Desse medlemene vil be Regjeringa vurdere eit eige program for utleigebustader gjennom eit samarbeid mellom Husbanken og aktuelle kommunar.

Desse medlemene vil vise til at det er behov for å ha nok utleigebustader å tilby i rekrutteringssamanheng.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet vil vise til at sentrumsregjeringa starta utdanning av positivitetsagentar. Målet med prosjektet var å gje ungdom opplæring, støtte og eit nettverk som ville gjere det mogleg for dei å påverke heimkommunen til å bli ein meir attraktiv stad å bu for ungdom. Desse medlemene har merka seg at kommunal- og regionalministeren i sin presentasjon av St.meld. nr. 34 (2000-2001) heldt fram nettopp det. Positivitetsagentane har bidrege til positiv profilering av distrikta. Desse medlemene ber om at Regjeringa følgjer opp prosjektet ved å utdanne nye agentar, og gje oppfølging av dei som allereie er utdanna. For å sikre at nettverket mellom positivitetsagentane fungerer godt, må Kommunal- og regionaldepartementet sikre drifta av Positivitetsagent-sekreteriatet (PS-sekreteriatet) på Vega.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, fremjer følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa om å bidra til utdanning av fleire positivitetsagentar. Drifta av Positivitetsagentsekretariatet på Vega bør forankrast hos dei berørte kommunene og fylkeskommunane."

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener ordningen med positivitetsagenter har vært god, men mener at innafor den store friheten og de økte rammene Sosialistisk Venstreparti vil gi i distriktspolitikken må være opp til lokale og regionale myndigheter å velge hvordan de vil disponere pengene og innrette virkemidlene.

Komiteen er enig i at det er viktig å stimulere ungdommens deltakelse, men mener det må være opp til hver enkelte kommune å vurdere hvordan de vil organisere dette. Komiteen mener ungdomsråd er et eksempel på hvordan dette kan gjøres.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet viser til at undersøkingar viser at distriktsungdom ofte trur at det ikkje finst interessante arbeidstilbod på heimstaden. Desse medlemene vil peike på at fleire kommunar difor har etablert eigne databasar med oversyn over kva utdanning utflytta ungdomar har. Bedrifter og det offentlege brukar databasen for å finne ungdom med rett kompetanse når dei skal rekruttere arbeidskraft. Desse medlemene ber Regjeringa vurdere å opprette ein slik nasjonal kompetanse-database for distriktsungdom.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstrepartiviser til at sentrumsregjeringa tok initiativ til eit forsøk med nedskriving av studielån for ungdom i Indre Namdal. Desse medlemene ber Regjeringa vurdere om nedskriving av studielån er eit så godt verkemiddel at verkeområdet skal utvidast til å gjelde andre distrikt i landet som har problem med å rekruttere ung arbeidskraft.

Desse medlemene vil peike på at det ei målsetjing å sikre at ein større del av verkemidlane går til kvinner. Tal frå Nordlandsforskning si evaluering i 1999 viser at i åra 1994-1998 gjekk berre 27 pst. av midlane i kommunale næringsfond til kvinner. 25 pst. av etablerarstipenda gjekk til kvinner, medan berre 3 pst. av distriktsutviklingstilskotet og 7 pst. av tilretteleggingsmidlane gjekk til kvinner. Desse medlemene meiner at det til dømes innan næringshagesatsinga og BU-tilskotet bør setjast av eigen kvote til kvinner.

Nordlandsforskning har også funne ut at kvinnelege næringskonsulentar/næringssjefar har meir positive haldningar enn mannlege til kvinnelege etablerarar. Difor er det etter desse medlemene si meining eit mål å få fleire kvinnelege næringskonsulentar og næringssjefar.

Kvinner innehar berre 20 pst. av leiarstillingane i kommunar og fylkeskommunar. Det er viktig at kvinner blir meir synlege i leiarposisjonar i distrikta, for å bidra til at meir feminine verdier og standpunkt blir sett på dagsorden.

Ifølgje undersøkingar frå Austlandsforsking ynskjer eit fleirtal av kvinnene i byane seg attende til regionen dei opphaveleg kom frå.

Desse medlemene meiner difor at arbeidet med å leggje til rette arbeidsplassar og stimulere nyskaping blant kvinner og ungdom er eit arbeid som må intensiverast. Kommunane har ei viktig rolle å spele i å leggje tilhøva til rette slik at folk ynskjer å starte opp eiga verksemd.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at for at det skal være attraktivt for kvinner og ungdom å bo og arbeide i distriktene må næringslivet kunne tilby attraktive, varierte og stabile arbeidsplasser. For å få kvinner og ungdom til å bo og trives i distriktene kreves det i tillegg et variert kulturtilbud og et godt utbygget servicetilbud. Morgendagens samfunn vil bli stadig mer kompetanseavhengig og det vil få avgjørende betydning for Distrikts-Norge å klare å utvikle bedrifter som kan nyttiggjøre seg ungdommens og kvinnenes stigende kompetansenivå.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil vise til at de ønsker å styrke såkornfondene fremfor å etablere et statlig investeringsfond som vil øke det statlige eierskapet generelt, og som fra før er alt for dominerende.

Komiteen ser det også som viktig at tilgangen til såkornkapital vert gjort kjent, slik at fleire forretningsidear og nyskapingsprosjekt kan bli realisert.

Komiteenvil peike på at for mange er trivsel og tryggleik i kvardagen avgjerande for om ein vel ein stad framfor ein annan. I dette ligg kravet om barnehageplassar, gode skule-, kultur- og fritidstilbod og eit godt tilbod av offentlege tenester elles innanfor rimeleg avstand. Komiteen meiner det er viktig at ein vektlegg dette dersom distrikta skal konkurrere.

3.4 Frå enkeltstader til regionar

3.4.1 Samandrag

Regjeringen vil satse på utvikling av regioner som en motkraft til dagens sentralisering. Folk og bedrifter har i dag behov for arbeidsplasstilbud, arbeidskraft og service som ofte ikke kan tilbys i enkeltkommuner, men finnes fordelt over et større område som dekker flere kommuner og steder. By og land, tettsteder og omland har ulike funksjoner i den nasjonale og regionale arbeidsdelingen og er gjensidig avhengig av hverandre. Tettsteder og byer har et variert jobbtilbud og et bredere fritids- og tjenestetilbud enn spredtbygde områder. Å utvikle større sammenhengende arbeidsmarkeds-, bo- og serviceregioner er derfor en hovedstrategi for å kunne gi en så stor del av befolkningen som mulig et slikt samlet tilbud. Utviklingen av regioner i ulike deler av landet må ta hensyn til hva som er funksjonelt og hensiktsmessig for næringslivet og befolkningen. Dette må skje gjennom det regionale utviklingsarbeidet og i nært samarbeid mellom kommuner og fylkeskommuner.

3.4.2 Merknader frå komiteen

Komiteen er samd i at regionale sentra, med eit breiare spekter av tenestetilbod er viktige for distrikta. Komiteen er også samd i at slike sentra må få utvik­le seg vidare.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil likevel understreke at desse sentra ikkje må styrkjast på bekostning av utkantkommunane. Desse medlemene oppfattar Regjeringa sitt mål om større serviceregionar som eit ynskje om sterkare regional sentralisering av det offentlege tenestetilbodet. Desse medlemene stiller seg kritisk til deler av dei omstillingsprosessar som i dag foregår innanfor statlege verksemder nettopp fordi dei ser ut til å verke sentraliserande. Offentlege tenestetilbod skal vere tilstades og operasjonelt nærast mogleg innbyggjarane.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstrepartiet vil også vise til at et flertall i Stortinget våren 2001 har gitt Regjeringen full støtte i omlegginger innenfor offentlig sektor, herunder politireformen og domstolsreformen, jf. St.meld. nr. 22 (2000-2001) og St.meld. nr. 23 (2000-2001). Disse medlemmer understreker at fornyelse av offentlig sektor er avgjørende for å vedlikeholde og få oppslutning om velferdssamfunnet. Disse medlemmer mener det er viktig og riktig å skape systemer som gir bedre bruk av ressursene og derigjennom mer velferd for pengene det offentlige rår over.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartietviser videre til at Regjeringens nye statlige lokaliseringspolitikk vil bidra til å få en bedre regional fordeling av de statlige arbeidsplassene.

Disse medlemmer vil også vise til Regjeringens forslag til endringer i ansvars- og oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene St.meld. nr. 31 (2000-2001) som er en sentral og viktig del av fornyelsen.

Komiteen vil peike på at utviklinga av større bu- og arbeidsmarknadsregionar skjer som ei naturleg følgje av betra kommunikasjonmuligheiter i samfunnet. Betra kommunikasjonar og kortare reisetid mellom jobb og bustad står helt sentralt for å utvikle større bu- og arbeidsmarknadsregionar.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Høgre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ser det som nødvendig å auke satsinga på kollektive transportmiddel, slik at fleire har høve til å reise kollektivt til og frå arbeid. Fleirtallet viser til sine merknader i Innst. S. nr. 119 (2000-2001) om Nasjonal Transportplan 2002-2011.

Komiteen vil vise til at urbaniseringen skaper både muligheter og utfordringer. Byfortetning og tettstedsutvikling gir andre transportbehov og økonomiserer med arealressurser. Samtidig oppstår nye utfordringer med å sikre et rent miljø der mennesker bor tett, og å unngå at folk kaster bort sin tid i kø. Store byer gir mange valgmuligheter for innbyggerne, blant annet når det gjelder arbeid og fritidsaktiviteter, men det oppstår dessverre også særskilte problemer knyttet til kriminalitet, rusmisbruk og andre sosiale problemer.

Komiteen mener at byenes spesielle muligheter og utfordringer må tas hensyn til. Ved siden av vekstfremmende distriktspolitikk må det også være rom for en aktiv og positiv storbypolitikk. Det innebærer at det tas høyde for at bolig-, tomte- og byggekostnadene er høyere i mange byområder enn andre steder i landet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener dette også må gjelde tildeling av midler til for eksempel idrettsanlegg og ordninger for boligsubsidier.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener regiondannelse og utvikling av større regionsenter er en naturlig prosess som vil pågå kontinuerlig i lang tid fremover.

Disse medlemmer mener det er positivt med en skjerpet konkurranse mellom regioner og regionsenter om å tiltrekke seg bedrifter og nye innbyggere. En slik konkurranse om arbeidskraft og bedriftsetableringer resulterer i en dynamisk samfunnsutvikling som er positiv og nødvendig.

Disse medlemmer mener en slik skjerpet konkurranse om å tiltrekke seg nye innbyggere resulterer i regionale og lokale anstrengelser for å fremstå som attraktiv ved å tilby bedre offentlige velferdstilbud, bedre infrastruktur og optimale forhold for næringsetableringer.

Disse medlemmer mener at i et nasjonalt perspektiv representerer flytting som skaper større og sterkere regionsentre en positiv utfordring for regionene og regionsentrene som landet samlet sett er tjent med.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til sine merknader under 4.3.2 om en samferdselspolitikk for distriktene.

3.5 Innsats for småsamfunna

3.5.1 Samandrag

Enkelte deler av landet, først og fremst småkommunene i de tradisjonelle utkantene, har svakere forutsetninger for å utvikle den bredden i næringsliv og servicetilbud som større regioner har. De spesielle utfordringer i slike småsamfunn krever særskilt innsats utover den generelle innsatsen innenfor distrikts- og regionalpolitikken. Slike samfunn står overfor store utfordringer når det gjelder å sikre velferdstilbud, offentlige og private tjenester og sysselsetting. Det er viktig å gjøre samfunnene attraktive som bosted også for ungdom og kvinner. Regjeringen legger opp til at det i den neste fireårsperioden gjennomføres en egen småsamfunnssatsning mot områder med stor nedgang i folketall, og stor avstand til sentre. Fylker som har mange slike områder vil bli prioritert i fordelingen av distriktspolitiske virkemidler. Det vil bli rettet et spesielt fokus mot de deler av statlige politikkområder som har betydning for utviklingen av lokalsamfunn. Arbeidet med etablering av offentlige servicekontorer har særlig betydning for å sikre tilgangen på offentlige tjenestetilbud i små og perifere kommuner og samfunn.

3.5.2 Merknader frå komiteen

Komiteen har merka seg at Regjeringa legg opp til ei spesiell småsamfunnsatsing.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Høgre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, meiner at skal ein utvikle sterke regionar er det avhengig både av gode senter og eit sterkt omland som kan verke i samspel med regionsenteret.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, ønsker å styrke regionsentrene gjennom å tilføre oppgaver utenfra, for eksempel statlige arbeidsplasser.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil leggje til rette slik at alle lokalsamfunn får moglegheit til vekst og utvikling, uavhengig av storleik og geografisk plassering. Satsing på enkeltstader må framleis stå sentralt, då heimstaden og kommunen er det dei fleste føler tilhøyre til, nest etter landet. Å stimulere det lokale engasjementet er viktig i distriktspolitikken.

Desse medlemene ynskjer i staden for sterke senter på bekostning av omkringliggjande kommunar, å styrkje regionsentra gjennom å tilføre oppgåver frå osloområdet, til dømes statlege arbeidsplassar.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Høgre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ser på omgrepet region som eit samarbeidsopplegg mellom ulikt plasserte aktørar og kommunar. Gjennom samarbeid og gode kommunikasjonar kan desse samla gi eit tilbod av arbeidsplassar og service på linje med større byar, og dermed motvirke sentralisering.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet viser til svar frå statsråden der ho seier at tiltaka i meldinga ikkje fører til auka sentralisering i Norge. Desse medlemene vil peike på at den politikk som ligg til grunn for inntektssystemet for kommunane åpenlyst spriker med dei målsetjingar som ligg i meldinga. Det nye inntekts­systemet inneber betydelig flytting av tilskotsmidlar frå utkantkommunar til dei større sentrumskommunane. Det beste eksemplet på at det er slik, er at det har vore naudsynt å setje i verk fleire tilpassingsordningar for å korrigere for utslaga av inntektssystemet. Når det ekstraordinære skjønnet gradvis vert teke bort frå 2002, etter forslag frå Regjeringa, vil dette ha stor negativ verknad for mange små utkantkommunar. Det framgår av svar frå departementet at 30 av dei kommunane som taper mest på avviklinga av ekstraordinært skjønn har vore med i KRD si "Utkantsatsing".

Desse medlemene vil også vise til at dei nye busetjingskriteriene er ei betring for mange kommunar, men dei omfattar bare skulesektoren og gir ingen kompensasjon for kostnader til smådrifts- og spreiddbygdulemper innan helse, pleie- og omsorgssektoren.

Desse medlemene vil vise til sine respektive merknader ved handsaminga av St.prp. nr. 82 (2000-2001) Kommuneproposisjonen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ser at det er behov for omlegging av inntektssystemet for å motvirke store ulikheter i velferds-, omsorgs- og skoletilbud. Alle kommuner må settes i stand til å gi et godt tilbud. Endringer i inntektssystemet kan aldri oppveie behovet for bedre samsvar mellom oppgaver og økonomi, men samsvar mellom oppgaver, ansvar og økonomi er en forutsetning for å kunne gjennomføre nødvendige omlegginger i inntektssystemet. Dette medlem vil peke på at folk ønsker flere og bedre tjenester. Blir kommunale tjenester for dårlige og lite tilgjengelig, vil de med god økonomi etterspørre private tjenester. Vilje til å være med på en solidarisk finansiering av fellesgodene gjennom skattesystemet vil svekkes og presset på privatisering økes. Dette presset er størst i kommuner med vekst fordi her henger oppbygging av tjenester etter befolkningsøkningen. Slik legges grunnlaget for rettmessig misnøye og nye markedsmuligheter for private tilbydere. Derfor er en bedring av økonomien og raskere og bedre dekking av utgiftene i vekstkommunene, en viktig strategi mot privatisering.

Dette medlem viser til merknader om inntektssystemet i innstillingen til kommuneøkonomien for 2002.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader om SND under kap. 5.1.2.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at det er behov for et regionalt folkevalgt forvaltningsnivå som kan drive fram god regional politikk, velferdsløsninger med lokal tilpassing og være samarbeidsforum for regionale saker. Statlig politikk kan ikke overta denne rollen på en vellykket måte. Interkommunalt samarbeid kan heller ikke erstatte behovet for et regionalt folkevalgt nivå. Det er viktig at ikke flere og flere store beslutninger og samarbeidsløsninger som omfatter mange kommuner, blir løftet ut av kommunale budsjetter og løst i mer uformelle samarbeidsorgan som ikke er under direkte folkevalgt styring. Dette vil undergrave lokaldemokratiet og pulverisere ansvaret for beslutninger som skal fattes.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet har en sterk tiltro til at lokalsamfunnet kan finne egne løsninger på sine egne oppgaver ved å ta i bruk egne krefter. Staten må slutte med å overstyre kommunene. Kommunene er i stand til å ta ansvar selv, og lage gode løsninger for sine innbyggere. Kommunepolitikere og innbyggere ber om større lokal frihet, ikke flere øremerkede bevilgninger. Med lavere statlige styringsambisjoner og færre regler kan kommunene bruke sine inntekter bedre og bidra til mer velferd for dem som bor i kommunen.

Disse medlemmer ser personlig ansvar og initiativ som en nødvendig drivkraft for et godt samfunn. Personlig ansvar og initiativ omfatter ikke bare det å skape noe for seg selv og sine nærmeste, men også initiativet til å løse oppgaver i lokale fellesskap. Kulturlivet, det frivillige barne- og ungdomsarbeidet, dugnadene og den offentlige debatt som danner normer i samfunnet er eksempler på aktivitet som ikke kommer i stand uten at noen kjenner personlig ansvar og tar personlig initiativ. Men også på disse områdene kan det private initiativ bli kvalt av offentlig engasjement.

3.6 Utfordringar i nord og i grenseregionane

3.6.1 Samandrag

Nord-Norge er i enda større grad enn andre landsdeler preget av spredt bosetting, lange avstander, hardt klima, stor avhengighet av offentlig sektor og et ensidig næringsliv. Nord-Norge, spesielt Nord-Troms og Finnmark, har derfor fortsatt behov for ekstra oppmerksomhet og innsats. Den kommende evalueringen av tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark vil gi grunnlag for videre vurdering av tiltakene.

Regjeringen ser deltakelse i det grenseregionalt samarbeid mot EU-landene (Interreg-programmene) og i Barentsregionen som viktig for regional utvikling i Norge og for Norges nærområdepolitikk. På bakgrunn av dette og evalueringen som er gjennomført, har Norge takket ja til å delta i en ny Interreg-periode. Den nye perioden, Interreg III, strekker seg fra 2000 til 2006. Den økonomiske rammen er økt, og geografien er endret slik at alle deler av landet kan delta i ett eller flere Interreg-programmer.

3.6.2 Merknader frå komiteen

Komiteen vil vise til at Nyskapings- og teknologiprogrammet i Nord-Norge (NT) har gitt gode resultat. Dette programmet må vidareutviklast, og komiteen ber Regjeringa utvikle fleire regionalt drevne nyskapings- og teknologiprogram etter denne modellen. Siktemålet er å gje økonomisk støtte til nyskapingsprosjekt, fagleg rettleiing og oppbygging av kompetansenettverk. Målgruppa av bedrifter skal vere eksisterande og nystarta nyskapande teknologibedrifter.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil peke på at dette allerede er fulgt opp av Regjeringen.

Komiteen vil vise til at fiskeriressursene er fornybare forutsatt en forsvarlig forvaltning. Det ligger et stort potensial i videreutvikling av fiskeriressursene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet vil peke på at Regjeringen har understreket at man fra norsk side skal ha en liberal praksis mht. innkreving av visumgebyr når det gjelder folk-til-folk samarbeid innen Barentsregionen. Flertallet vil understreke at det ikke har kommet signaler på at dette ikke fungerer tilfredsstillende etter at Schengen-samarbeidet er trådt i kraft.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peike på at Nord-Norges ressursrikdom i form av fiskeressursar og oppdrettslokalitetar utgjer eit vekstpotensial regionalt og for heile landet, men at dette er svært sårbare ressursar. Desse medlemene etterlyser eit klarare engasjement for økologisk bærekraftige driftsformer, og for regionalpolitiske tiltak som kan sikre at ein større del av verdiskapinga kjem primærleddet og lokalsamfunnet til gode.

Desse medlemene har merka seg at Schengen-avtalen påfører visumkostnader som er så høge at dei kan hindre samarbeid og utvikling mellom Nord-Norge og Nordvest-Russland. Utviklinga i vår nordlege grenseregion er avhengig av eit smidig system for grensepassering. Desse medlemene vil be Regjeringa vurdere tiltak for å sikre at samarbeidsmoglegheitene ikkje blir svekka.

Desse medlemene vil peike på at det vil vere vesentleg for det grenseregionale samarbeidet at Regjeringa forsøker å påvirke innhaldet i programma slik at dei lettare kan nyttast på tiltak som har prioritet i regionane. Det må verte større fridom med omsyn til korleis midlane kan brukast og korleis programma kan verte tilpassa regionale behov, ikkje slik som no at ein må leite etter tiltak som er tilpassa reglane i programma.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil understreke at de store avstandsulempene Nord-Norge sliter med, fører til at gode kommunikasjoner er helt avgjørende for en positiv utvikling i landsdelen. Det innebærer en politikk med økt satsing på infrastruktur og reduserte transportavgifter.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at overvåkningskomiteen for bruk av Interregmidlene ennå ikke er oppnevnt. Dette medfører at prosjekter ikke kommer i gang. Disse medlemmer ber Regjeringen få dette på plass raskt.

3.7 Omstillingsutfordringa

3.7.1 Samandrag

Kommunal- og regionaldepartementet vil videreføre ordningen med en særskilt omstillingsstøtte til kommuner og regioner som har et ensidig næringsgrunnlag, og som står overfor spesielt store omstillingsutfordringer. Dette gjelder ofte nedleggelse av hjørnesteinsbedrifter, men kan også gjelde når summen av flere mindre sysselsettingsreduksjoner blir betydelige. Omstillingsarbeidet skal rettes mot omstilling av hele lokalsamfunnet og regionen og ikke bare mot bedriftene. I dette arbeidet er det normalt nødvendig med en bred felles innsats fra alle aktører. En særlig utfordring er den forestående omstillingen i forsvaret.

3.7.2 Merknader frå komiteen

Komiteenviser til at det er utnyttinga av den rike tilgangen på naturressursar som har lagt grunnlaget for det busetnadssmønsteret vi har og det velferdssamfunnet vi lever i. Mykje av vårt lands eksportinntekter kjem frå bedrifter og næringar i distrikta som er basert på utnytting av ulike naturressursar. Komiteen ser at mykje av dette næringslivet er avansert på sine område og ligg teknologisk heilt i front på verdsbasis. Store deler av produksjonen består likevel av lite bearbeidde varer der dei viktigaste konkurransefaktorane er pris og volum.

Komiteen vil peike på at det ligg store moglegheiter for auka verdiskaping og konkurransekraft i det etablerte næringslivet i distrikta. Likevel er ikkje dette nok til å sikre stabile inntekter og trygge leveforhold i mange lokalsamfunn. For å skape attraktive arbeidsplassar og næringsutvikling ynskjer komiteen ei tredelt satsing. Fleire rapportar, seinast ein Ernst & Young- rapport utarbeidd for KRD frå i vår, viser korleis det å flytta tenester ut kan gi gevinst ikkje berre for distrikta, men også for staten. Det må satsast på auka kunnskapsinnhald og omstilling i eksisterande produksjon og næringsliv. Vi må samtidig bidra til at det vert utvikla og etablert langt fleire nye bedrifter innan nye næringar - også i distrikts-Norge.

Komiteen meiner det er avgjerande å kunne ha fleire tilbod av utfordrande og utviklande arbeidsplassar og miljø. Utan dette risikerer lokalsamfunn i distrikta å tape i konkurransen om ungdom, utviklingsmoglegheiter og arbeidsplassar.

Den teknologiske utviklinga fører til at stadig større deler av aktiviteten i samfunnet møter konkurrerande løysingar. Krafta i dei teknologiske endringane er så stor at den kan kome til å tvinge fram store endringar i hittil skjerma verksemder - også offentleg sektor - uavhengig av dei politiske vedtaka. Dette er ikkje nødvendigvis negativt, men komiteen ser at denne utviklinga kan skape større forskjellar både innan økonomi, kompetanse og regionalt.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil vise til at det er viktig å ligge i forkant av en slik utvikling slik at aktivitetene blir konkurransedyktige. Skjerming av sektorer for konkurranse vil svekke distrikts-Norge slik denne type skjerming historisk alltid har gjort.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Høgre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti meiner at stortingsmeldinga manglar ei grundig analyse av desse endringsprosessane. Medan den industrielle revolusjonen medførte at samfunnet blei organisert på grunnlag av den industrielle masseproduksjonen sin logikk - store einingar organisert i hierarkiske strukturar, medfører IT-revolusjonen heilt nye organisasjonsformer - mindre einingar organisert i nettverk. Dette gir heilt nye moglegheiter for desentraliserte løysningar, men desse moglegheitene er ikkje drøfta i meldinga i det heile.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at omstillingsprogrammene som følge av momsreformen må redusere sin aktivitet eller tidsrammen for omstillingsprogrammene. Dette medlem forutsetter at tapet i sin helhet blir dekket av økte tilskudd og at dette blir kompensert i budsjett for 2001.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peike på at ei av dei store utfordringane for distrikts-Norge er at mange har ei utdanning og ein kompetanse som i stadig mindre grad er relevant for framtidas arbeidsmarknad. Dermed kan det bli skapt ein vond sirkel: Mange regionar har høg del tilsette i yrke der sysselsetjinga går ned, dei nye og kompetansekrevjande jobbane - også i statleg sektor - blir i liten grad lagt til distrikta fordi innbyggjarane manglar relevant kompetanse og ungdom som søker utdanning flytter ut fordi dei ikkje får jobb på heimstaden. Utfordringa er å finne verkemiddel for å snu dette til ein positiv spiral.

Fleirtalet vil peike på at å utvikle samarbeid mellom kommunar gjennom samdrift i nettverk er ein måte å kompensere for ulemper knytt til å vere eit småsamfunn, ikkje minst er det viktig for å skaffe alle kommunane god nok kompetanse til å løyse dagens utfordringar.

Eit anna fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, vil også peike på at desentralisering av offentlege funksjonar - virtuelle løysingar kopla opp til kompetanseutvikling regionalt er ein god strategi. Utvikling av nettbaserte undervisningsløysingar og web-basert undervisning må utviklast for å gje moglegheit til både grunnutdanning og etter- og vidareutdanning lokalt.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Høgre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremjar følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa leggje fram ei analyse over kva konsekvensar IKT-utviklinga har for arbeidsmarknaden i distrikta, og kva tiltak som må gjerast for å sikre at også dei perifere deler av landet kan ta del i den nye teknologien."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at hensynet til både bosettingen og samfunnsøkonomien gjør at det fortsatt er nødvendig med en ekstraordinær innsats for å fremme næringsutvikling i distriktene. Disse medlemmer slutter seg til at den næringsrettede ekstrainnsatsen i distriktspolitikken blir rettet inn mot følgende tre hovedområder:

• – Økt oppmerksomhet på kompetanse og innovasjon i det eksisterende næringslivet.

• – Det blir viktig å stimulere til økt etablering av konkurransedyktige, framtidsrettede og nyskapende virksomheter. I dette vil det ligge en særlig utfordring i å stimulere til etableringer innenfor næringer med høy verdiskapningspotensial.

• – Det er viktig å styrke samarbeidet mellom bedrifter og mellom bedrifter og kunnskapsinstitusjoner ved at en utvikler gode regionale verdiskapingsmiljøer. Større deler av dagens virkemiddelbruk vris fra støtte til enkeltbedrifter til i større grad å styrke bedrifters utviklingsmiljøer.

Disse medlemmer vil peke på at lokalisering av høyere utdanning, desentraliserte studietilbud og etter- og videreutdanning omtales i meldinga under punkt 4.1.2. Disse medlemmer vil også vise til omtale av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) og bredbåndsinfrastruktur er et omtalt satsningsområde i meldinga, det samme gjelder det IT-baserte helsenettet som er utviklet i Nord-Norge. Disse medlemmer vil peke på at det er knyttet forventninger til økt bruk av ny teknologi, også som et virkemiddel for å nå distriktspolitiske mål. Disse medlemmer viser til rapporten "IKT og desentralisering" fra februar 2000, som vil inngå i Regjeringens arbeid med statlig lokalisering.