2.1 Samandrag

Selv om alle fylkene i et 50 års perspektiv har hatt befolkningsvekst, har den langsiktige utviklingen i nærings- og bosettingsmønsteret i all hovedsak gått i sentraliserende retning. Byer og tettsteder har hatt den største befolkningsveksten. Det er det sentrale Østlandsområdet og Sørvestlandet som har hatt den sterkeste befolkningsveksten de siste tjue årene. Regionale sentre og landsdelssentre har bidratt til å demme opp for sentraliseringen mot Osloregionen.

Vi står i dag overfor en ny situasjon som vil få konsekvenser for den videre befolkningsutvikling. En stadig større andel av befolkningen vokser opp i sentrale strøk. Befolkningsframskrivningene tyder på at opp mot halvparten av kommunene kommer til å få en nedgang i folketallet de nærmeste 10 årene. Mange perifere kommuner kommer til å få nedgang i folketallet selv uten netto utflytting på grunn av færre barnefødsler og små ungdomskull. For de fleste av disse vil imidlertid nedgangen være moderat.

Erfaringer, slik de blant annet kommer til uttrykk i landsdelsanalyser og i undersøkelser fra andre land, viser at de regioner og distrikter som har fått til en balansert utvikling med hensyn til befolkning, næringsliv og velferd, er kjennetegnet ved at høyt utdannet arbeidskraft, universiteter, høyskoler og forsk­ningsinstitusjoner er integrert i regionen. I tillegg er det et allsidig næringsliv, gode og sammenhengende kommunikasjoner og et velfungerende privat og offentlig tjenestetilbud. Men også betydningen av "mykere" rammevilkår, som rikt kulturliv, klar regional identitet og levende organisasjons- og foreningsliv, er trukket fram. Slike mangfoldige regioner blir attraktive bosettingsalternativer for både kvinner og menn i ulike faser av livet. Samtidig ser vi også at enkelte regioner som har satset på særlige vekstområder i økonomien (reiseliv og havbruk), har vokst selv om de mangler en god del av de forutsetningene som er nevnt ovenfor.

Selv om tilgangen på arbeidsplasser fortsatt har størst betydning for hvor folk velger å bo, blir bostedsønskene i større grad enn før påvirket av det totale tilbudet av tjenester, fritidstilbud, bosted og arbeidsplasser. Mange bedrifter i mer perifere strøk har problemer med å rekruttere kompetent arbeidskraft, mens det samtidig er mangel på arbeidsplasser for personer med høyere utdanning. Valg av bosted vil variere ut fra både kjønn og den fasen i livet menneskene er i. Flyttetapene i distriktene er høyere for personer med høyere utdanning enn for andre grupper. Undersøkelser viser at mange ønsker å bo i mellomstore byer og tettsteder. I etableringsfasen er det tendenser til at områder utenfor de største byene er mer attraktive.

Det har vært sysselsettingsvekst i hele landet på 1990-tallet. Veksten har likevel vært høyest i sentrale strøk og særlig innenfor privat sektor. Primærnæringene har hatt nedgang i stort sett alle deler av landet. Andelen sysselsatte i primærnæringene varierer betydelig mellom ulike kommunegrupper. Andelen er størst i de mest perifere kommunene. Utviklingen innenfor offentlig sektor ser ut til å være jevnere fordelt enn for de andre næringene. Siden offentlig sektor sysselsetter flest kvinner, har den regionale fordelingen av arbeidsplasser innenfor denne sektoren stor betydning for hvor kvinner velger å bo. Kvinner med høyere utdanning velger ofte å bosette seg i mindre sentrale strøk enn menn med høyere utdanning, fordi mange kvinner blir rekruttert til offentlig sektor.

Tyngdepunktet i regionale arbeidsmarkeder beveger seg inn mot større sentre. Behovet for nyskaping og entreprenørskap er stort for å sikre det økonomiske grunnlaget for velferd, sysselsetting og bosettingsmønsteret framover. Utvikling og etablering av konkurransedyktige og nyskapende bedrifter er avhengig av tilgangen på entreprenørskap, et velfungerende samspill med omgivelsene og et godt tjenestetilbud. Nærhet mellom bedrifter og leverandører og/eller kunnskapsinstitusjoner, er viktige faktorer når vi skal forklare nyskaping, kommersialisering og utvikling av entreprenørskapskulturer både i bedrifter og i regioner.

Levekårsundersøkelser viser at flertallet av landets befolkning har gode levekår, og at utviklingen har vært positiv i 1980- og 1990-årene. De mest perifere områdene av landet kommer dårligst ut når det gjelder utdanning, inntekt og formue, men best ut på områdene boligsituasjon, forurensning, tjenestetilbud og sosialt nettverk. I de større byene finner vi både de beste og de dårligste levekårene i landet. I en årlig levekårsundersøkelse utført av Statistisk sentralbyrå ligger ni av de ti kommunene som kommer dårligst ut, i Nord-Norge. Kommuner på Vestlandet har de beste levekårene.

2.2 Merknader frå komiteen

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, sluttar seg til at hovudmåla i distrikts- og regionalpolitikken skal ligge fast, og at målsetjinga er å oppretthalde hovudtrekka i busetnadsmønsteret og ha likeverdige levekår i heile landet.

Fleirtalet seier seg samd i Regjeringa si omtale av hovudutfordringane for å sikre framtida i distrikta.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at tunge trendar peikar mot at sentraliseringa vil halde fram, og at det difor er naudsynt med ei ekstraordinær satsing for å nå hovudmåla i distrikts- og regionalpolitikken i komande periode.

Desse medlemene saknar dei heilskaplege tiltaka som må til for å snu trendane i ei lei som kan sikre busetnad og næringsliv i distrikta.

Desse medlemene viser til at Regjeringa legg opp til ei forskyving av tyngdepunkt i retning mindre vekt på distriktskommunane, gjennom fleire stortingsmeldingar som vert handsama i Stortinget våren 2001.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at meldinga på god måte skisserer virkemidler i distriktspolitikken.

Disse medlemmer viser også til St.meld. nr. 31 (2000-2001) hvor Regjeringen legger opp til en politikk for sterke regioner som virkemiddel mot økt sentralisering.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen legger opp til at det i den neste fireårsperioden gjennomføres en egen småsamfunnssatsing mot områder med stor nedgang i folketall, og stor avstand til sentre. Disse medlemmer slutter seg til denne satsningen.

Fleirtalet i komiteen, medlemane frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er einig i at fokus skal flyttast frå sentral styring til større regionalt ansvar for politikkutforming og regional utvikling. Utforminga av offentlege styringssystem og verkemiddelbruk må som ei følgje av dette utviklast i forhold til lokale og regionale utfordringar.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at om det regionale nivået skal tilførast større ansvar må dette følgjast opp gjennom auka midlar og ei nedbygging av den sentrale statsforvaltinga.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, legg til grunn at ein må opne for å utvikle eit større regionalt rom for utviklingsprosessar. Fylkesplanane og dei 4-årige regionale utviklingsprogramma må saman med ein overordna statleg politikk leggje grunnlaget for operasjonalisering av auka regionalt ansvar. Det er avgjerande at statlege styringssignal vert betre samordna, samstundes som fylkeskommunane vert gitt eit større koordineringsansvar. Fleirtalet viser til merknad under kap. 5.2.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er langt på vei enig i den faktabeskrivelsen Regjeringen gir i forhold til de utfordringene Distrikts-Norge står overfor. Derimot er de virkemidlene som Regjeringen vil satste på, som regionale utviklingsplaner, ikke egnet til å løse de utfordringene som distriktene står overfor.

Også i distriktene skjer det betydelige endringer i bosettingsmønsteret. Endringer i næringsstruktur og utbygging av samferdselstiltak er viktige drivere av denne utviklingen. Det er viktig at politikken spiller med og utnytter disse trendene slik at de kan bidra til vekst i distriktene og skape gode bo- og arbeidsregioner. Da er ikke satsing på offentlig næringsstøtte og tiltakspakker det som skal til, men satsing på infrastruktur og en generell bedring av bedriftenes rammevilkår gjennom blant annet en reduksjon av skatte- og avgiftsnivået.