Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

6. Det folkevalgte regionale nivået

I korthet dreier diskusjonen om oppgave- og ansvarsfordelingen mellom forvaltningsnivåene seg om to sentrale vurderinger: For det første: om hvilket nivå som er mest egnet til å ivareta offentlige oppgaver - nasjonalt, regionalt eller lokalt nivå. For det andre: om det skal være statlige forvaltningsorganer eller folkevalgte organer som skal ha beslutningsmyndighet.

Etter Regjeringens syn må endringer i oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene ha som hovedmål å oppnå mer effektiv utnyttelse av forvaltningens samlede ressurser, større brukervennlighet og styrking av det lokale folkestyret. Regjeringen vil særlig understreke at endringer i oppgavefordelingen og den statlige styringen må bidra til å styrke kommunenes stilling i forvaltningen. Innbyggernes identitet og tilhørighet til kommunene er gjennomgående sterk, og kravet på nærhet, kontakt og dialog, likeså behovet for lokale tilpasninger, gir kommunene en helt sentral rolle for gjennomføringen av viktige samfunnsoppgaver.

Sammenlignet med kommunestrukturen i mange land er norske kommuner kjennetegnet av å være geografisk vidstrakte, men befolkningsmessig små. Etter Regjeringens syn legger denne kommunestrukturen begrensinger på omfanget av oppgaver som det er hensiktsmessig å legge til kommunene. En rekke offentlige oppgaver løses best i et geografisk perspektiv mellom landet som helhet og den avgrensing som kommunene representerer. Regjeringen mener det er behov for et folkevalgt regionalt nivå til å ivareta slike oppgaver. Et regionalt politisk organ gir innbyggerne mulighet til å påvirke den politiske beslutningsprosessen omkring spørsmål som håndteres på regionalt nivå. Folkevalgte organer på regionalt nivå øker muligheten for desentralisering av politisk makt, og representerer en utvidelse av lokaldemokratiet ved at viktige samfunnsoppgaver kan settes under folkevalgt kontroll og prioritering.

Endringer av kommuneinndelingen i retning av betydelig færre og større enheter vil bedre kommunenes forutsetninger for å løse kommuneoverskridende og regionale oppgaver. Det er imidlertid vanskelig å tenke seg en radikal omstrukturering av kommuneinndelingen uten at dette styres fra sentralt nivå. Regjeringens utgangspunkt er imidlertid at endringer i kommune- og fylkesinndelingen skal baseres på frivillighet, men Regjeringen legger til rette for frivillige sammenslåinger gjennom økonomiske virkemidler.

For mange oppgaver og utfordringer som overskrider kommunegrensene vil interkommunalt samarbeid utgjøre en fleksibel og effektiv arbeidsform. Løsningen av ulike offentlige oppgaver stiller i mange tilfeller ulike krav til hva som er hensiktsmessige administrasjonsområder. Det finnes ikke en kommune- eller fylkesinndeling som er best egnet til å ivareta alle typer oppgaver. Interkommunalt samarbeid gir kommunene mulighet og frihet til å vurdere om oppgaver løses mest effektivt i egen regi eller i samarbeid med andre. Interkommunalt samarbeid vil derfor representere et nyttig supplement til den kommuneinndeling og oppgavefordeling som til enhver tid gjelder. Regjeringen vil stimulere enda sterkere til at kommunene utnytter muligheten i interkommunalt samarbeid på områder som gir bedre og mer kostnadseffektive kommunale tjenester overfor næringsliv og befolkning. Regjeringen vil legge til rette for at dette også kan omfatte samarbeid om forvaltningsoppgaver.

Regjeringen mener likevel ikke at interkommunalt samarbeid kan erstatte behovet for et eget folkevalgt regionalt nivå som ivaretar regionale oppgaver. Regjeringen kan dermed ikke slutte seg til den såkalte tonivå-modellen for organiseringen av den offentlige forvaltning.

Kjernen i det regionale utviklingsansvaret er å skape en helhetlig og ønsket samfunnsutvikling for egen region. Viktige oppgaver og utfordringer knyttet blant annet til samferdsel, næringsutvikling, miljø og areal lar seg ikke løse i den enkelte kommune. For å møte slike utfordringer er det i mange tilfeller nødvendig å se større områder under ett. Etter Regjeringens syn hører planleggingen og gjennomføringen av slike oppgaver hjemme på en regional arena. Det er fylkeskommunens ansvar og mulighet for å ivareta slike oppgaver - den regionale utviklingsrollen - som Regjeringen ønsker å styrke. Målsettingen med en slik reform er å legge utviklingsoppgaver som i sin karakter er regionale, og som må løses regionalt, under direkte folkevalgt styring, og dermed skape et forvaltningsnivå med et tydelig og samlet ansvar for regionens utvikling.

Regjeringen vil fremheve tre momenter som samlet taler for at det er ønskelig å styrke fylkeskommunens utviklingsrolle. For det første er det viktig å understreke at regional utvikling er et politikkområde som bør være underlagt direkte folkevalgt innflytelse. Det er regionens egenart og særskilte utfordringer som er i fokus for arbeidet, og prosessene er i stor grad kjennetegnet av avveining mellom kryssende interesser og hensyn. Slike avveininger bør ha regional forankring og være folkevalgt styrt.

For det andre deler Regjeringen Oppgavefordelingsutvalgets konklusjon om at fylkeskommunen ikke har lykkes så godt som sentral drivkraft og tilrettelegger for regional utvikling. Som utvalget påpeker kan det skyldes manglende prioritering fra fylkeskommunens side, men også at fylkeskommunen ikke har hatt tilstrekkelige virkemidler for å fylle den planleggings- og utviklingsrolle den har vært tiltenkt. Skal en styrking av den regionale utviklingsrollen bli reell, vil det etter Regjeringens syn forutsette at de regionale organer får større myndighet over de beslutninger som har direkte betydning for den regionale utviklingen. I forhold til dagens organisering vil det innebære at det regionale nivået får et tyngre ansvar for og innflytelse over regional samferdsel, regional planlegging og arealdisponering, regionale miljøoppgaver, regionale landbruksoppgaver, tilrettelegging for næringsutvikling og bygdeutvikling samt regionale kulturoppgaver.

En samling av disse oppgavene vil, for det tredje, legge til rette for gode regionale helhetsløsninger ved at sektorer som i et regionalt utviklingsperspektiv er nært koblet til hverandre samles under ett organ. Tilrettelegging for næringsutvikling er avhengig av samferdselstiltak og av arealforvaltning og miljøtiltak. Utbygging og drift innenfor samferdselssektoren må ses i sammenheng med næringsutviklingen, med endringer i bosettingsmønsteret, med miljøkrav og arealforvaltning etc. En samling av regionale oppgaver under regionalt folkevalgt ledelse vil, etter Regjeringens syn, være en viktig betingelse for å fremme en rasjonell og bæredyktig samfunnsutvikling av landets regioner, og styrke den politiske styring av vesentlige samfunnsoppgaver. I tillegg vil det regionale nivået få ansvaret for å ivareta de nasjonale målene i miljøvernpolitikken og landbrukspolitikken.

Regjeringen foreslår følgende endringer:

  • – Fylkesplanen styrkes og gis en generelt forpliktende virkning. Det vurderes nærmere om deler av fylkesplanen skal gjøres rettslig bindende for arealbruk i regionen. Det forutsettes at kommunene og staten i sterkere grad skal trekkes inn i planprosessen. Kommunene skal fortsatt være den primære arealforvaltningsmyndighet. Dagens form for statlig godkjenning av fylkesplanen foreslås ikke endret.

  • – Beslutninger i innsigelsessaker legges til fylkeskommunen. Fylkesmannen har ansvar for mekling i innsigelsessaker. Miljøverndepartementet kan fortsatt kalle inn planer i særskilte tilfeller på eget initiativ eller på vegne av andre departementer eller kommuner.

  • – Fylkeskommunens innflytelse over regional samferdsel styrkes gjennom bl.a. generelt forpliktende fylkesplanlegging og avgjørende fylkeskommunal innflytelse over investeringer i riksveier unntatt stamveier.

  • – Fylkeskommunene overtar ansvaret for miljøvernoppgavene på regionalt nivå, med unntak av klagebehandling og lovlighetskontroll.

  • – Fylkeskommunene overtar ansvaret for landbruksoppgavene på regionalt nivå, med unntak av klagebehandling og lovlighetskontroll.

  • – På næringsutviklingsområdet blir forvaltningen av tilskudd til regionale samordningstiltak i hovedsak lagt til fylkeskommunen.

  • – På kultursektoren er det et mål å øke den lokale og regionale innflytelsen over institusjoner og økonomiske virkemidler i sektoren.

I tillegg skal fylkeskommunen fortsatt ha ansvaret for videregående opplæring, og for å foreslå eksterne styremedlemmer ved høyskolene.

Med disse forslagene vil Regjeringen samle oppgaver som i et regionalt utviklingsperspektiv er nært knyttet til hverandre hos fylkeskommunen. For eksempel vil det å samle hovedansvaret for miljø og landbruk på regionalt nivå hos fylkeskommunen kunne føre til at disse to områdene ses i sammenheng med hverandre, og med arealplanlegging, næringsutvikling og samferdsel. Dette vil legge til rette for gode regionale helhetsløsninger. I utformingen av det fremtidige regionale nivå har Regjeringen lagt stor vekt på å unngå dobbelt administrasjon og kompetansestrid. Fylkesmannen vil imidlertid fortsatt ha ansvaret for klagesaker og lovlighetskontroll på miljø- og landbruksområdet. Fylkeskommunens ansvar for miljø og landbruk må ivaretas innenfor klare nasjonale rammer.

Regjeringen konkluderer vurderingen av ulike sider ved det nye folkevalgte regionale nivået i forhold til dagens fylkeskommuner med at de foreslåtte endringene vil innebære at den nye fylkeskommunen i sterkere grad enn tidligere vil ha mulighet for effektivt å ivareta oppgaven som initiativtaker og samordningsansvarlig for en helhetlig regional samfunnsutvikling, samtidig som den skal påse at nasjonale mål nås. Hvilken kraft fylkeskommunen kan legge bak det regionale utviklingsarbeidet, vil imidlertid være avhengig av den politiske legitimitet og tillit fylkeskommunen klarer å bygge opp blant fylkets kommuner, statlige etater, næringsliv, frivillige organisasjoner og innbyggere.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til vurderingen av at det fortsatt er behov for et regionalt nivå og sier seg enig i dette.

Flertallet slutter seg til at det er viktig at regional utvikling er et politikkområde som bør underlegges direkte folkevalgt innflytelse. Flertallet peker, som Regjeringen, på at skal en styrking av den regionale utviklingsrollen bli reell, vil det forutsette at de regionale organer får større myndighet over de beslutninger som har direkte betydning for den regionale utviklingen.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enig i at en endring av kommuneinndelingen i retning av færre og større enheter vil bedre kommunenes forutsetninger for å løse kommuneoverskridende og regionale oppgaver og støtter i den forbindelse at Regjeringen legger til rette for frivillige sammenslåinger gjennom økonomiske virkemidler.

Komiteen slutter seg til vurderingen om at kommuneoverskridende utfordringer og oppgaver av regional karakter, gjør krav på politisk avveining og prioritering av ulike interesser og hensyn i større territoriell sammenheng. Komiteen peker på at Regjeringen i meldingen understreker at interkommunalt samarbeid på flere områder har mye for seg og at Regjeringen vil stimulere til samarbeid på tvers av kommunegrenser. Dette slutter komiteen seg til. Regjeringen sier videre i meldingen at den ser interkommunalt plansamarbeid som hensiktsmessig og vil forenkle reglene om interkommunalt plansamarbeid i plan- og bygningsloven.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader om de begrensninger som interkommunalt samarbeid har som samarbeidsform under 1.2.

Disse medlemmer vil også sterkt understreke at Regjeringen ikke følger opp med tilstrekkelig konkrete forslag om desentralisering av myndighet til regionalt utviklingsarbeid til at de nye fylkeskommunene på noen måte kan fylle sin nye rolle. Regjeringens forslag vil i praksis føre til en styrt avvikling av fylkeskommunen fordi den vil mangle mange viktige drifts- og myndighetsoppgaver på samferdsel, arbeidsmarked, kunnskap og kompetanseheving og næringsutvikling. Dette er oppgaver som er nødvendige for at det nye fylket skal bli levedyktig.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til sine generelle merknader under 1.2 hvor de mener det ikke er behov for 3 forvaltningsnivå i Norge, og mener det bør etableres en forvaltningsstruktur basert på 2 nivå.

Disse medlemmer mener begrepet region ikke er et uproblematisk begrep å bruke i forhold til spørsmålet om fylkeskommunens fremtid og eventuell omlegging av arbeidsoppgavene. Region er et udefinert begrep, og det er fullt mulig å konstatere at behov for en regionpolitikk uten at man mener at man trenger et regionalt folkevalgt nivå av typen fylkeskommunen for å gjennomføre det. Disse medlemmer mener at for en rekke av de oppgaver av regionalpolitisk art som regjeringen ønsker å legge til fylkeskommunen, vil dagens fylkeskommuner være for store enheter til at dette blir en effektiv regionalpolitikk av å legge ansvaret til fylkeskommunen. På andre områder som har vært oppe i debatten om et regionalt forvaltningsnivås begrunnelse og formål f.eks. ytterligere å desentralisere statlig makt vil fylkeskommunene være for små. I et europeisk perspektiv brukes begrepet regionalpolitikk ofte om langt større grenseoverskridende områder enn det hele befolkningen i Norge vil utgjøre.

Disse medlemmer mener hele retorikken rundt regionalutviklingsrollen som begrunnelse for å opprettholde dagens fylkeskommuner er feilslått og vil ikke kunne fungere. Disse medlemmer viser til at både de større byene og interkommunalt samarbeid vil være bedre organer for å ta ansvar for en regionalutvikling. Det vil gi naturlig samarbeidsstrukturer i forhold til næringsgrunnlag og geografi og få den legitimitet i arbeidet det vil være at de som forestår samarbeidet har sitt mandat fra de enkelte kommunene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at fylkeskommunenes ansvar for finansiering og organisering av helsevesen og undervisning må overlates til staten, for å sikre et likeverdig tilbud over hele landet. De enkelte sykehusene, videregående skolene og institusjonene innen sosial omsorg fristilles og får sine inntekter i form av statlig stykkprisfinansiering.

Disse medlemmer mener at fylkeskommunenes ansvar for veier, kultur og miljø bør deles mellom stat og kommuner.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader i Innst. O. nr. 86 (2000-2001) der disse medlemmer står fast på vedtaket om at framtidige endringer i kommunestrukturen ikke skal gjennomføres mot kommunenes vilje. Det samme må gjelde eventuelle endringer i forhold til dagens fylkesgrenser.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil slå fast at en god offentlig forvaltning må baseres på oversiktlige enheter og nærhet mellom innbygger og 1. linjenivået. Disse medlemmer legger også til grunn at eventuelle endringer i kommunestruktur kun kan skje som en følge av lokale initiativ og at saken bør legges ut til folkeavstemming i de berørte kommuner.

Komiteens medlem fra Senterpartiet er sterkt kritisk til den politikk Regjeringen legger opp til gjennom å yte stimulerende tiltak for endringer i kommuneinndelingen.

Komiteen mener at kommunene fortsatt skal være den primære myndigheten i arealforvaltning og lokal samfunnsutvikling, samt at kommunen fortsatt skal ha hovedansvar for å bestemme bruken av arealene innenfor eget territorium.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener, som Regjeringen, at løsningen av kommuneoverskridende og regionale samfunnsoppgaver og interesser nødvendiggjør politisk behandling og avklaring på regionalt nivå. Disse medlemmer er enig i at fylkesplanen skal være sentral for avklaring av arealdisponering og utbyggingsmønster over kommunegrensene og delvis over fylkesgrensene, og slutter seg til at fylkesplanen styrkes og gis en generell forpliktende virkning, forutsatt at medvirkning og medbestemmelse styrkes.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen i meldingen varsler at den vil gjennomgå bestemmelsene om fylkesplanlegging i plan- og bygningsloven og vurdere om arealdelen skal gjøres rettslig bindende for arealbruk i fylket.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Regjeringen foreslår at oppgaver innen miljøvern og landbruk overføres fra fylkesmannsembetet til fylkeskommunen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Regjeringen vurderer det slik at reformen vil ha stor betydning for å fremme en helhetlig og økologisk bærekraftig utvikling i alle landets fylker.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser videre til at Regjeringen vil vurdere om offentlige ressurser kan kobles bedre til regionale planer, forpliktende utviklingsavtaler og partnerskapsmodeller der også private krefter er involvert (jf. St.meld. nr. 34 (2000-2001) Om distrikts- og regionalpolitikken). Det sies i meldingen at Regjeringen vil foreta en ytterligere delegering av de distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene til fylkeskommunene. Dette er flertallet enig i.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til planarbeidets betydning som styringsvirkemiddel på lokalt og regionalt nivå. Disse medlemmer er enig i at kommunen fortsatt skal være den primære myndigheten for arealforvaltning og lokal samfunnsutvikling. Kommunen skal fortsatt ha hovedansvaret for å bestemme over bruken av arealene innenfor egne kommunegrenser. I likhet med Regjeringen mener disse medlemmer imidlertid at en mer effektiv arealbruk som også tar hensyn til viktige vernehensyn og miljøverdier nødvendiggjør at en ser flere kommuner under ett. Det samme gjelder i forhold til investeringer i infrastruktur og institusjoner som krever planlegging over kommunegrensene. Dette gjelder ikke minst for samferdselssektoren.

Disse medlemmer vil i denne sammenheng understreke betydningen av at det regionale nivået styrkes, ved siden av det interkommunale samarbeidet. Disse medlemmer støtter derfor at en tar sikte på en forenkling av reglene om interkommunalt samarbeid i plan- og bygningsloven og en forbedring av koblinger mot fylkesplanleggingen. En løsning av kommuneoverskridende og regionale samfunnsoppgaver og interesser betinger at det skjer en politisk behandling og avklaring på regionalt nivå. Dette gjelder for eksempel innenfor samferdsel, lokalisering av kjøpesentre, bolig- og næringsstruktur, større miljøvernoppgaver m.v. Her vil en styrking av fylkesplanen som planleggingsverktøy være viktig.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti er enig i at det foretas en gjennomgang av bestemmelsene om fylkesplanlegging i plan- og bygningsloven og rutinene for fylkesplanprosessene. Disse medlemmer er enig i at det vurderes hvorvidt arealdelen skal gjøres bindende når det gjelder de arealspørsmål og utbyggingsspørsmål som overskrider kommunegrensene. Disse medlemmer vil be om at denne vurderingen forelegges Stortinget.

Komiteens medlem fra Senterpartiet har merket seg at Regjeringen varsler gjennomgang av dagens regelverk om fylkesplanlegging i plan- og bygningsloven og en vurdering av om arealdelen skal gjøres juridisk bindende. Dette medlem støtter en slik gjennomgang, men vil ta stilling til spørsmålet når vurderingen foreligger.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det skal legges økt vekt på at de regionale utviklingsprogrammene videreutvikles, innarbeides i fylkesplanens handlingsprogram og at det sikres at programmene er godt forankret i nasjonale mål. Disse medlemmer er enig i dette, og vil støtte en ytterligere delegering av de distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene til fylkeskommunene.

Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag om overføring av oppgaver innenfor landbruk og miljø fra fylkesmannsembetet til fylkeskommunen. Disse medlemmer er enig i at en slik overføring kan bidra til større engasjement for miljøspørsmål og en bærekraftig ressursforvaltning, Desentralisering av oppgaver og myndighet er viktig for å bidra til større nærhet til beslutningene. Disse medlemmer vil derfor gi sin prinsipielle tilslutning til gjennomføringen av en slik reform.

Disse medlemmer mener imidlertid at reformen bør innrettes slik at en bedre kan sikre ivaretakelsen av en nasjonal landbrukspolitikk og en nasjonal miljøpolitikk i Norge.

Disse medlemmer mener fylkesplanen må ut­vikle en premissgiverrolle. I dag får man i alt for liten grad gitt regionalt faglig "beskjed" til sentrale styringsmakter om hvor skoen trykker. Gjennom en mer forpliktende fylkesplan vil lokale og regionale myndigheter bli viktige premissgivere for kommende statsbudsjetter og stortingsmeldinger på de ulike saksfelt.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at kommunen skal ha ansvaret for arealplanlegging etter plan og bygningsloven. Disse medlemmer mener grenseoverskridende planleggingsbehov må løses i samarbeid mellom de berørte kommuner eventuelt med fylkesmannen som meglingsinstans for å løse konflikter. Det er etter disse medlemmers mening meningsløst å gi fylkeskommunen en form for overordnet rolle i forhold til denne planleggingen. Fylkeskommunen vil de fleste steder ikke ha bedre grunnlag for å løse grenseoverskridende planleggingsbehov enn et samarbeid mellom de berørte kommuner, tvert om vil det oppstå grenseproblemer i områder med fylkesgrenser og for mange instanser vil blandes inn i avgjørelsesprosessen. Dette skaper forsinkelser, tregere planarbeid og f.eks. at det vil ta lengre tid å tilrettelegge for boligområder. Disse medlemmer mener det er et betydelig behov for å forenkle hele planleggingsprosessen etter plan og bygningsloven.

Disse medlemmer vil vise til NOU 2000:22 hvor evalueringen av fylkesplanarbeidet beskrives slik:

"Når det gjelder spørsmålet om fylkesplanens samordningsfunksjon oppsummerer evalueringen med at fylkesplanen ikke fungerer etter intensjonen i plan- og bygningsloven. Fylkesplanprosessen er i liten grad en arena for politiske prioriteringer og fungerer i liten grad som et intern fylkeskommunalt styringsmiddel. Dette gjelder særlig overfor de tjenesteytende virksomhetene. Fylkesplanen synes også i liten grad å fungere som et regionalt samordnende styringsvirkemiddel i forhold til regional stat og kommunene. Fylkesplanene tar ikke opp de store regionale konfliktene i fylkene."

Det vises videre til studier som viser at:

"[…] fylkesplanprosessene vitner om stort engasjement - fra alle involverte parter både på så vel politisk som administrativt hold. Men fylkesplanen var primært et planleggerinitiativ og -produkt. Entusiasmen begrenser seg til de som deltok i prosessen. Ingen andre synes å tillegge fylkesplanene nevneverdig betydning."

Disse medlemmer mener at fylkesplanlegging i stor grad er overflødig og bør avvikles. Når Regjeringen skriver i St.meld. 31 at fylkesplanlegging er et viktig virkemiddel for å løse oppgaver og utfordringer fremstår det på bakgrunn av evalueringsresultatene som påstander uten belegg. Norge klarer seg fint uten fylkesplanlegging, i realiteten viser evalueringen at det har vi klart til nå. Fylkesplanleggingen har ikke hatt praktisk betydning, men krevd mange årsverk i alle deler av offentlig virksomhet. Ressurser som vi et fornyelsesperspektiv kan bruke på å bedre velferden.

Når flertallet på den ene siden fastslår at det er kommunene som har ansvaret for arealplanlegging, men samtidig er enig i Regjeringens forslag om å gi fylkesplanen en generell forpliktende virkning overfor stat og kommuner i grenseoverskridende spørsmål, og at fylkesplanen skal være sentral i å avklare spørsmål knyttet til arealdisponering og utbyggingsmønster over kommunegrensene, da går man faktisk inn for å etablere fylkeskommunen som overkommune.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til omtalen av endringer i innsigelsesinstituttet. Flertallet har merket seg at Regjeringen vil legge myndigheten til å treffe beslutninger i innsigelsessaker til den nye fylkeskommunen. Flertallet vil understreke at kommunene skal gis rett til å anke avgjørelsen inn for departementet, og flertallet forutsetter at det skal være opp til kommunene selv å vurdere hvorvidt de mener Miljøverndepartementet bør anmodes om å kalle inn planen for vurdering. Flertallet legger således til grunn at kommunene har en selvstendig og ubetinget rett til å anmode Miljøverndepartementet om å innkalle planen. Dette departementet kan fortsatt kalle inn planer i særskilte tilfeller på eget initiativ eller på vegne av andre departementer eller kommuner.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil for øvrig vise til det forslag Stortinget vedtok på Høyres initiativ 26. mars 1998 om en bedre samordning og reduksjon av statlige myndigheters innsigelser overfor kommunenes arealplaner. Disse medlemmer viser til at dette skal følges opp i planlovutvalgets arbeid. Disse medlemmer mener planlovutvalget bør ta utgangspunkt i at fylkesplanleggingen skal avvikles og utarbeide lovendringene i plan og bygningsloven som baserer seg på at fylkesplanleggingen skal avvikles. Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen endre mandatet til planlovutvalget slik at ny plandel i plan- og bygningsloven baseres på at fylkesplanlegging avvikles."

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til innstillingen til Dokument nr. 8:58 (2000-2001) fra Høyre, hvor Høyres fraksjon går inn for at det skal settes tidsfrister for innsigelser i plansaker.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til omtalen av innsigelsesinstituttet i meldingen. Etter disse medlemmers vurdering er det ikke heldig at fylkeskommunen vil sitte både med innsigelsesretten og retten til å avgjøre innsigelser i en del saker. Det er også viktig at en instans som sitter med lokal og regional kjennskap og tilstedeværelse har det primære ansvaret på statlig side for å sikre at nasjonale hensyn blir ivaretatt. Disse medlemmer mener derfor at fylkesmannen fortsatt skal sitte med initiativrett og innsigelsesrett i arealspørsmål, herunder i plansaker og vernesaker. Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at meklingsinstituttet hos fylkesmannen beholdes, sammen med fylkesmannens tilsyns- og kontrollfunksjon.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sikre initiativrett og innsigelsesrett for fylkesmannen i arealspørsmål, herunder plansaker og vernesaker i forbindelse med overføringen av ansvar for miljøsaker og landbrukssaker til fylkeskommunen. For landbruket vil denne retten også måtte omfatte jordlov og konsesjonslov."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det fortsatt vil være behov for regional miljøvernforvaltning. Hvilke oppgaver som skal ligge på regionalt nivå avhenger av hvilken myndighet og hvilket ansvar som besluttes lagt til kommunene. Flertallet peker i den forbindelse på at desentralisering av oppgaver og myndighet til kommunene er grunnleggende i meldingen. Flertallet understreker effekten av å legge slike viktige oppgaver til kommunene, som blant annet vil være større lokalt engasjement, større grad av lokal forståelse og aksept, vitalisering av lokaldemokratiet og integrering av miljøvernhensynet i kommunenes øvrige virksomhet.

Flertallet vil understreke at en helhetlig og nasjonal miljøvernpolitikk vil ivareta våre internasjonale forpliktelser, og at statlige rammer således er nødvendig for oppgaveløsningen, som rammer for fylkeskommunenes og kommunenes miljøvernansvar.

Klagesaksbehandling på kommunale enkeltvedtak på miljøområdet, må etter flertallets vurdering ligge hos fylkesmannen. Flertallet understreker i den forbindelse at klagesaksbehandling skal ivareta rettssikkerhet for den enkelte innbygger og hensynet til miljøet.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti vil understreke behovet for et sterkt miljøengasjement lokalt og regionalt. En reform med større overføring av ansvar på miljøområdet kan bidra til dette. Disse medlemmer støtter derfor hovedtrekkene i Regjeringens forslag, og prinsippet om at beslutninger bør fattes så nært innbyggerne som mulig. Disse medlemmer mener imidlertid at det er behov for en bedre avgrensning enn den eksempelvise fordeling når det gjelder ansvar mellom stat, fylkeskommune og kommune. Denne bør foretas ut fra en miljøfaglig gjennomgang og kvalitetssikring. Disse medlemmer vil for eksempel vise til at vern etter naturvernloven generelt er vernevedtak som er foretatt ut fra nasjonale hensyn og som sådan bør ivaretas av nasjonale organer, mens vern etter plan- og bygningsloven er gjenstand for lokal forvaltning. Et annet og tilsvarende eksempel er ansvaret for håndteringen av lov om motorisert ferdsel i utmark og vassdrag. Disse medlemmer vil be om at Regjeringen foretar en slik gjennomgang og kvalitetssikring.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til at i en situasjon der en får overført mer myndighet på miljøområdet vil det etter disse medlemmers vurdering være økt behov for oppfølging for å sikre at en opererer innenfor nasjonale rammer og at overordnete miljøhensyn blir ivaretatt. Det vil være begrenset i hvilken grad departementet på selvstendig grunnlag kan følge opp planaktiviteten og forvaltningen av lover regionalt og lokalt. Dette er bakgrunnen for at disse medlemmer mener at fylkesmannen bør ha en klar initiativrett og innsigelsesrett i arealspørsmål, herunder plansaker og vernesaker i forhold til kommuner og fylker. For at dette skal kunne fungere i praksis bør dette ansvaret derfor inngå i fylkesmannens tilsyns- og kontrollfunksjon. En slik ordning forutsetter at meklingsinstituttet hos fylkesmannen opprettholdes, slik Regjeringen går inn for. Fylkesmannen vil slik kunne oversende relevante saker til departementet. Men det vil måtte være departementet som fatter beslutning i den enkelte sak.

For å kunne gjøre dette på en tilfredsstillende måte, er det etter disse medlemmers vurdering en klar forutsetning at fylkesmannen innehar plan- og miljøfaglig kompetanse, selv om miljøvernavdelingene legges ned. Dette kan for eksempel ivaretas ved opprettelse av en felles ressursforvaltningsavdeling eller en strategisk planenhet under fylkesmannen som håndterer miljøsaker, landbrukssaker, klagesaker og andre arealspørsmål.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er enig i at sterke rettssikkerhetsmessige hensyn tilsier at fylkesmannen fortsatt får ansvaret for klagebehandling og lovlighetskontroll.

Disse medlemmer vil også understreke to andre forutsetninger knyttet til reformen, miljøfaglig kompetanse og sikring av finansiering. Den reform Regjeringen foreslår innebærer en så stor overføring av miljøoppgaver til regionalt og kommunalt nivå at det er helt avgjørende at den miljøfaglige kompetansen blir vesentlig styrket. Antallet miljøvernledere i kommunene er drastisk redusert. 110 kommuner står nå uten en miljøansvarlig i kommunen. 58 pst. av kommunene har fjernet miljøvernlederstillingene. Det betyr at et stort antall av landets kommuner står uten egen miljøkompetanse eller miljøforvaltning. Disse medlemmer er bekymret for dette, ikke minst når kommunene nå skal overta mye av miljøansvaret. Også fylkeskommunenes miljøkompetanse er begrenset.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstrepartimener at det derfor bør etableres minimumskrav i forhold til kommuner og fylkeskommuner på dette området. Dette kan skje ved krav om miljøvernledere, om egne miljøavdelinger, faglig miljøkompetanse eller andre tilsvarende krav. Her er det selvsagt nødvendig å differensiere i forhold til kommunestørrelse. I små kommuner kan man ikke regne med slike ordninger, mens det for kommuner over en viss størrelse er naturlig og nødvendig med egen miljøkompetanse. Det må også stilles krav om at fylkeskommunen styrker sin miljøkompetanse. Miljøkompetanse og miljøtiltak koster. Disse medlemmer mener at det ikke kan være slik at kommunene og fylkeskommunene får overført et såpass stort ansvarsområde, uten at det er sikkerhet for at tilstrekkelig finansiering følger med.

Når nye reformer blir etablert er det tradisjon for øremerking av midler i en overgangsperiode. Etter disse medlemmers vurdering kan det derfor være grunnlag for at en i en overgangsperiode opererer med øremerking av midler på miljøområdet.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sette minimumskrav til at kommuner og fylkeskommuner innehar nødvendig miljøfaglig kompetanse i forbindelse med gjennomføringen av reformen."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at de primært ønsker en 2-nivå-inndeling av forvaltningsstrukturen. Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at en rekke av fylkesmannens miljøoppgaver bør overføres til kommunene og viser til sine merknader under kap. 9.2. Disse medlemmer støtter ikke forslag om å overføre nye oppgaver under miljøområdet til fylkeskommunen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at Sosialistisk Venstreparti ønsker en sterkere nasjonal styring for å ivareta viktige miljø og natur-politiske utfordringer. Lovverket må strammes opp slik at natur og miljø får et bedre vern enn i dag. Dette er en stortingsoppgave. Dette medlem går inn for en større gjennomgang av lovverket på dette området for å forsterke den nasjonale politikken og ansvaret for miljø og natur. En slik gjennomgang må klargjøre rommet for det lokale skjønnet. Områder som det er riktig å stramme inn på er blant annet forvaltning av strandsonen, motorferdsel i utmark og vern av biologisk mangfold. Det må utarbeides nye rikspolitiske retningslinjer med differensierte rammer og regler for ulike områder av landet med ulikt behov for vern på sårbare områder. Uavhengig av hvem som skal forvalte det lokale skjønnet skal dette skje innenfor lovverket som er vedtatt og innenfor rammene for statlig politikk.

Det etter dette medlems syn riktig at folkevalgte skal forvalte det skjønnet som er lagt til lokalt eller fylkesnivå.

Dette medlem vil påpeke viktigheten av å beholde hjemmel som sikrer initiativrett og innsigelsesrett for nasjonale myndigheter i plan- og arealsaker.

Dette medlem vil påpeke viktigheten av arbeidet som er utført gjennom Lokal Agenda og det store miljøengasjementet en finner mange steder. Dette arbeidet er nært knyttet opp mot arbeidet til de frivillige organisasjonene for natur og miljøvern.

Dette medlem viser til viktigheten av å styrke dette arbeidet i forbindelse med at flere beslutninger på området skal legges til kommuner og fylkeskommuner. Dette medlem viser til sine merknader under behandlingen av rikets miljøtilstand og vil gå inn for å styrke disse organisasjonene gjennom økte statlige tilskudd.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen foreta en større gjennomgang av lovverket på miljø- og naturvernområdet for å forsterke den nasjonale politikken og ansvaret for miljø og natur."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til Regjeringens vurderinger hva angår regional landbruksforvaltning. Regjeringen mener det er et behov for en mer samordnet og helhetlig politikk for utviklingsarbeid og planlegging som går på tvers av kommunegrensene og som er av regional karakter, derfor foreslår Regjeringen å styrke fylkeskommunens rolle som regional utvik­lingsaktør og flytte oppgaver, myndighet og ressurser over fra fylkesmannen. Flertallet understreker viktigheten av at klagebehandling og lovlighetskontroll på disse områdene fortsatt skal ligge samlet hos fylkesmannen. Flertallet har merket seg at målet er å videreutvikle kommunene som landbruksmyndighet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Regjeringens langtidsprogram St.meld. nr. 30 (2000-2001) hvor det står følgende:

"Landbruksdepartementet har gjennom St.meld. nr. 17 (1998-99) Verdiskapning og miljø - muligheter i skogbruket og St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon varslet at en ytterligere desentralisering er ønskelig, blant annet for å legge til rette for en størst mulig nærhet mellom forvaltning og ulike brukergrupper. Meldingen stadfestet også at kommunene har en viktig rolle ved utformingen av en lokal landbrukspolitikk innenfor rammene av den nasjonale landbrukspolitikken, og at det legges stor vekt på å øke kommunenes handlingsrom som landbruksmyndighet innen enkelte saksfelt.

Regjeringen vil følge opp meldingene, slik at kommunene kan bli en enda viktigere aktør i gjennomføringen av landbrukspolitikken. Slik stimuleres lokal forankring, forståelse og aksept for viktige landbrukspolitiske oppgaver. På denne måten kan også landbruket bli en integrert del av næringspolitikken i kommunene.

Følgende mål legges til grunn for gjennomgangen på landbruksområdet:

  • – styrking av den landbrukspolitiske dialogen med kommunene

  • – et større engasjement i kommunene om landbrukspolitiske utfordringer

  • – et økt landbrukspolitisk ansvar og handlingsrom til kommunene

  • – enklere forvaltning og administrasjon av virkemidlene

  • – gode og rasjonelle kontroll- og styringstiltak overfor kommunene.

På flere områder innenfor landbruksforvaltningen ligger det til rette for ytterligere desentralisering og forenkling. Oppgaver som egner seg kan være innenfor miljø, bygdeutvikling og skogbruk. Regjeringen vil også fokusere på forenkling av rapporteringen fra kommunene innenfor landbruksområdet. Arbeidet vil bli startet opp i samarbeid med blant annet kommunesektoren våren 2001."

Disse medlemmer viser til omtalen av fylkeskommunens overtakelse av fylkesmannens tilsynsansvar i landbrukssaker. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen vil overføre tilsynsansvaret til fylkeskommunen.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke behovet for et sterkt landbrukspolitisk engasjement lokalt og regionalt. En reform med større overføring av ansvar på landbruksområdet kan bidra til dette. Disse medlemmer støtter derfor hovedtrekkene i Regjeringens forslag, og prinsippet om at beslutninger bør fattes så nært innbyggerne som mulig.

I en situasjon der en får overført mer myndighet på landbruksområdet vil det etter disse medlemmers vurdering være økt behov for oppfølging for å sikre at en opererer innenfor nasjonale rammer og at overordnete hensyn til næring og ressursforvaltning blir ivaretatt.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti mener det vil være begrenset i hvilken grad sentrale statlige myndigheter på selvstendig grunnlag kan følge opp jordvern og næringspolitikken innenfor landbruket og forvaltningen av lover regionalt og lokalt. Dette er bakgrunnen for at disse medlemmer mener at fylkesmannen bør ha initiativrett og innsigelsesrett i arealspørsmål, herunder enkeltvedtak når det gjelder jordlov, konsesjonslov, plansaker og jordvernsaker i forhold til kommuner og fylker. For at dette skal kunne fungere i praksis bør dette ansvaret derfor inngå i fylkesmannens tilsyns- og kontrollfunksjon.

En slik ordning forutsetter at meklingsinstituttet hos fylkesmannen opprettholdes, slik Regjeringen går inn for. Fylkesmannen vil slik kunne oversende relevante saker til Landbruksdepartementet. Men det vil måtte være departementet som fatter beslutning i den enkelte sak.

For å kunne gjøre dette på en tilfredsstillende måte, er det etter disse medlemmers vurdering en forutsetning at fylkesmannen innehar plan- og landbruksfaglig kompetanse, selv om fylkeskommunen overtar hoveddelen av landbrukskompetansen. Dette kan for eksempel ivaretas ved opprettelse av en felles ressursforvaltningsavdeling eller en strategisk planenhet under fylkesmannen som håndterer miljøsaker, landbrukssaker, klagesaker og andre arealspørsmål.

Disse medlemmer er enig i at sterke rettssikkerhetsmessige hensyn tilsier at fylkesmannen fortsatt får ansvaret for klagebehandling og lovlighetskontroll på landbruksområdet.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil også understreke to andre forutsetninger knyttet til reformen, landbruksfaglig kompetanse og sikring av finansiering. Den reform Regjeringen foreslår innebærer en så stor overføring av oppgaver til regionalt og kommunalt nivå at det er helt avgjørende at den landbruksfaglige kompetansen blir vesentlig styrket.

Disse medlemmer er bekymret for den svekkelse av den landbruksfaglige kompetanse som man har sett i kommunene etter at den øremerkete finansieringen forsvant. Ikke minst når kommunene nå skal overta mye av landbruksforvaltningen er det avgjørende for å opprettholde en nasjonal landbrukspolitikk at kommunenes og fylkeskommunenes landbruks- og næringspolitiske kompetanse styrkes. Dette er også svært viktig for å ivareta et multifunksjonelt landbruk i hele landet.

Disse medlemmer mener at det derfor bør etableres minimumskrav i forhold til kommuner og fylkeskommuner på dette området. Dette kan skje ved krav om jordbrukssjef, faglig landbrukskompetanse eller andre tilsvarende krav. Her som på miljøområdet er det selvsagt nødvendig å differensiere i forhold til kommunestørrelse og -type. I små kommuner og i kommuner uten vesentlige landbruksarealer eller landbruksproduksjon kan man ikke regne med slike ordninger. Her vil et interkommunalt samarbeid kunne være naturlig. For kommuner over en viss størrelse og med landbruksproduksjon av et visst omfang er det naturlig og nødvendig med egen landbrukskompetanse. Det må også stilles krav om at fylkeskommunen styrker sin landbruksfaglige og -politiske kompetanse.

Disse medlemmer mener at det ikke kan være slik at kommunene og fylkeskommunene får overført et såpass stort ansvarsområde som landbruket er, uten at det er sikkerhet for at tilstrekkelig finansiering følger med. Når nye reformer blir etablert er det tradisjon for øremerking av midler. Etter disse medlemmers vurdering må det derfor være grunnlag for at en opererer med øremerking av midler på landbruksområdet.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sette minimumskrav til at kommuner og fylkeskommuner innehar nødvendig landbruksfaglig kompetanse i forbindelse med gjennomføringen av reformen."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at de ønsker å nedlegge fylkeskommunen og etablere en forvaltningsstruktur basert på 2 nivå i Norge. I tillegg ønsker Høyre er rekke endringer i dagens lov og regelverk som forvaltes av landbruksavdelingene knyttet til fylkesmannen. Dette gjelder endringer til tilskuddsordninger, økning av konsesjonsgrensen ved overtakelse av landbrukseiendom til 50 dekar og endringer i jordloven. Det er derfor grunn til å anta at en rekke oppgaver som tilligger fylkesmannen i dag vil bli avviklet. Disse medlemmer er enig med regjeringen i at en rekke andre oppgaver innenfor landbruksforvaltningen som i dag er tillagt fylkesmannen kan desentraliseres til kommunene, men disse medlemmer ser ingen grunn til å overføre nye oppgaver til fylkeskommunen. Dette er også i tråd med at Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å fjerne fylkesplanleggingen og gjøre kommunene reelt til hovedansvarlige for arealplanleggingen. Hvis disse partiers forslag til endringer i lov og regelverk knyttet til landbruket blir vedtatt, vil saksmengden til fylkeslandbruksnemndene reduseres så mye at det vil være grunn til å vurdere behovet for slike nemnder i fremtiden.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at landbruksforvaltningen bør kunne styres av kommunene selv, og at det ikke er behov for noe regionalt styringsorgan.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at vi er avhengig av en nasjonal landbrukspolitikk. Likevel bør det regionale nivået utvikles innenfor landbruksforvaltningen. Gjennom å legge regionale strategier for landbruket, kombinert med nasjonale rammer for landbrukspolitikken, kan vi bidra til å utvikle både lokal nisjeproduksjon og volumproduksjon. Det er helt nødvendig at det nasjonale nivået fortsatt tar hånd om de overordnede grepene i landbrukspolitikken, lovverk, forskriftsverk og avtaleverk. Det regionale rommet må utvikles i forhold til strategier innen kvalitetsmål, kompetansemål og bedriftsrettede tiltak.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Regjeringens vurdering av regional samferdsel og slutter seg til premissene og vurderingene i meldingen.

Disse medlemmer mener det er behov for bedre samordning mellom statlig og regional samferdselspolitikk. Utvikling av Nasjonal transportplan med økt fylkeskommunal innflytelse er et viktig bidrag til dette. Fylkesplanene med de 4-årige regionale utviklingsprogrammene (RUP) og Nasjonal transportplan må samordnes best mulig.

Disse medlemmer viser til at Samferdselsdepartementet vil utføre med ulike modeller for transportsystemets forvaltningsorganisering i byene, der investering og drift av både veg- og kollektivmidler ses i sammenheng med arealbruk. Også dette vil bidra til bedre samordning mellom forvaltningsnivåene.

Disse medlemmer mener staten må ha det overordnede ansvaret for samferdselspolitikken. Sterke statlige enheter er nødvendig for å ivareta nasjonale interesser knyttet til transport. Disse medlemmer mener det er viktig å sikre en helhetlig samferdselspolitikk på regionalt nivå, men også samlet sett, på tvers av forvaltningsnivåer. Ordningen med et statlig vegvesen innebærer etter disse medlemmers mening store fordeler. Disse er bl.a. knyttet til planlegging, utbygging, vedlikehold og drift av vegnettet. På disse områder er det betydelige samordningsgevinster og stordriftsfordeler på tvers av fylkeskommuner og regioner. Oppbygging av parallell kompetanse i fylkeskommunene vil være sløsing med ressurser og gi mindre veg for pengene.

Etter disse medlemmers mening vil overføring av vegkontorene til fylkeskommunene klart kunne gi større regionale forskjeller i vegstandard. Dette kan bl.a. svekke næringslivets krav til et mest mulig enhetlig vegnett og øke transportkostnadene spesielt for distriktene.

Både Regjeringen og Stortinget har gitt økt trafikksikkerhet høyest prioritert i transportpolitikken. Det understrekes at de fleste ulykkene skjer i vegsektoren, og at det er nødvendig å styrke Statens vegvesen for å nå målsettingen om reduksjon i trafikkulykkene. Også av denne grunn mener disse medlemmer det er nødvendig med samordnet statlig innsats i vegsektoren. Overføring av vegkontorene til fylkeskommunene vil svekke arbeidet for økt trafikksikkerhet.

Det må etter disse medlemmers mening legges vekt på at ressursene til transport utnyttes mest mulig effektivt. For de fleste deler av transportsektoren som luftfart, jernbane og kystforvaltning er det gjennomført organisatoriske endringer for å øke effektiviteten. Det er store ressurser å spare på å gjennomføre tilsvarende endringer også for Statens vegvesen. Dette er bakgrunn for forslaget om å organisere vegvesenet i 5-8 regioner, og det forutsettes at Regjeringen kommer tilbake til dette i statsbudsjettet for 2002.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det delte ansvaret for samferdsel er til hinder for en regional helhetlig samferdselspolitikk. Disse medlemmer mener nasjonalt beslutningsnivå må begrenses til å ha ansvar for prioritering av de nasjonale vegene, stamvegene, mens ansvar for investeringer og vedlikehold av øvrige riksveger overføres til fylkene. Disse medlemmer mener at disse midlene må kunne brukes i en helhetlig samferdselsmessig sammenheng. Disse medlemmer vil vise til at en overføring av øvrige riksveger til fylkene gjør et skille mellom fylkesveger og øvrige riksveger unødvendig.

Disse medlemmer mener at på bakgrunn av en slik endring i beslutningsnivåene vil det være naturlig å endre vegkontorenes tilhørighet. Disse medlemmer mener at vegkontorene bør integreres i fylkenes samferdselsetat, slik at vi får en felles samferdsels- og vegetat. Disse medlemmer mener at det statlige vegkontoret skal ha ansvar for stamvegene, og at den fylkeskommunale samferdsels- og vegetat skal utføre arbeidet også på stamvegene når det gjelder byggeprosjekter, drift og vedlikehold. Disse medlemmer mener at antall vegkontorer ikke må reduseres.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å overføre ansvaret for investeringer og vedlikehold av riksveger til fylkeskommunene."

"Stortinget ber Regjeringen integrere vegkontorene i fylkenes samferdselsetat slik at vi får en felles samferdsel- og vegetat."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til sine merknader under 1.2 om sine forslag til organiseringer gitt en avvikling av fylkeskommunen. Disse medlemmer vil vise til at Regjeringens skisse til organisering av forholdet mellom fylkeskommune, veikontor og statlige føringer i liten grad skiller seg ut fra det som i dag er praksis og som har Høyres støtte. Disse medlemmer vil vise til følgende fellesmerknad mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre i Innst. S. nr. 119 (2000-2001) når det gjelder omorganisering av veikontorene:

"Disse medlemmer vil vise til at det i dag er vegkontor i alle landets fylker. I en tid med knappe bevilgninger til vegsektoren er det nødvendig å utnytte de ressurser som stilles til disposisjon på en god måte. I denne sammenhengen må en også vurdere om strukturen med ett vegkontor i hvert fylke er en kostnadseffektiv organisering. Disse medlemmer mener derfor det er nødvendig å gjennomgå vegkontorstrukturen med henblikk på best mulig ressursutnyttelse. Disse medlemmer vil derfor be Regjeringen sørge for at en slik gjennomgang blir foretatt og at saken legges frem for Stortinget."

Disse medlemmer viser til at det er stor forskjell på kommunestørrelsen i Norge og at de større byene selv bør kunne ta hånd om kollektivtrafikkansvaret og tilhørende midler. Disse medlemmer er kjent med at enkelte kommuner har søkt å få overta dette ansvaret i en forsøksperiode, det mener disse medlemmer bør gjennomføres og foreslår:

"Stortinget ber Regjeringen iverksette forsøk hvor kommuner som ønsker det kan få overta ansvaret for kollektivtrafikk og tilhørende midler."

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ser det oppdelte ansvaret for samferdsel som et hinder for en regional helhetlig samferdselspolitikk. Gjennom rammeoverføringene til fylkene har fylkene ansvar for kollektivmidler og fylkesveger. Stortinget øremerker investeringsmidler til riksveger etter prioritet fra fylkene. Drifts- og vedlikeholdsmidler ligger i vegetaten. Det ligger således ingen mulighet for å prioritere mellom formålene.

Dette medlem mener at nasjonalt beslutningsnivå bør begrense seg til å ha ansvar for prioritering av nasjonale veger, stamvegene, mens ansvar for investering, drift - deriblant riksvegferger - og vedlikehold av øvrige riksveger overføres til fylkene. Dette må ikke overføres som øremerkede midler, men kunne nyttes i en helhetlig samferdselsmessig sammenheng. For at det regionale nivå skal kunne prioritere mellom formålene bør derfor midler til fylkesveger og kollektivformål kunne ses i sammenheng med midler til øvrige riksveger. Dette kan skje ved å trekke ut av de generelle rammeoverføringene midlene til kollektiv- og fylkesveger, slå dem sammen med midlene til investering, drift og vedlikehold på riksveger til en rammeoverføring til samferdsel som fylkene har full frihet til å prioritere innenfor. En slik overføring av øvrige riksveger til fylkene overflødiggjør også skillet mellom fylkesveger og øvrige riksveger, i og med at det fulle ansvar for begge typer vegnett ligger på samme forvaltningsnivå.

Dette medlem vil peke på at når meldinga omtaler et tredelt vegnett, er det lite presist da vegnettet i realiteten er firedelt. Det er et klart skille mellom stamveger og øvrige riksveger. Stamveger er en egen post i budsjettet og prioritering foretas på nasjonalt nivå. Øvrige riksveger prioriteres i hovedsak fra fylkene og kommer fra Stortinget som øremerkede midler ut fra disse prioriteringer.

Dette medlem mener at det også bør vurderes å innbefatte midler til kjøp av nærtrafikktjenester på jernbane i en slik rammeoverføring.

Med bakgrunn i en slik styrking av regionalt beslutningsnivå vil det være nødvendig å endre vegkontorenes tilhørighet. Vegkontorene bør integreres med fylkenes samferdselsetat, slik at vi får en felles sam-ferdsels- og vegetat med ansvar for kollektiv og veg. Et statlig vegdirektorat har ansvar for stamvegene, og den fylkeskommunal samferdsels- og vegetat utfører arbeidet også på stamvegene når det gjelder byggeprosjekter, drift og vedlikehold.

Dette medlem vil derfor gå imot at antallet vegkontorer reduseres, da de bør integreres i fylkeskommunen.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen trekke midlene til kollektivtrafikken ut av de generelle rammeoverføringene. Midlene legges inn i en rammeoverføring der kollektivmidler, midlene til investering, drift og vedlikehold på riksveger og fylkesveger og kjøp av regional og lokal togtrafikk samlet overføres til fylkeskommunen som en sum. Det gis full frihet for fylkeskommunen til å prioritere innenfor ramma."

Dette medlem konstaterer at TP 10-planene ikke førte til en helhetlig transportplanlegging. Hovedårsaken lå i at det ikke var noe forvaltningsnivå som hadde et samlet ansvar, og som hadde tilgang til investerings- og driftsmidler som de kunne utnytte for helhetlige løsninger. Investeringsmidler til veg lå på nasjonalt nivå og ble øremerket gjennom stortingsbehandling, mens kollektivsiden som er et fylkeskommunalt ansvar ikke får samme fokus. Dette medlem vil også påpeke at det ikke blir gitt noen tilbakemelding til Stortinget om utviklingen på tilbud, tilgjengelighet, pris og kvalitet på kollektivtrafikk i fylkene.

Dette medlem vil påpeke at mens TP 10-planene anbefalte løsning som hadde en miljøprofil, bl.a. ved kollektivsatsing, var de statlige midler i hovedsak øremerkede veginvesteringsmiddler som ikke kunne omprioriteres. Erfaringene fra dette arbeidet viste at skal et slikt planarbeid få praktiske resultater i pakt med ønskede miljømål, må det regionale beslutningsnivå ha tilgang til å prioritere midlene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Regjeringens vurderinger av fiskeri- og havbruksforvaltningen og tar dette til orientering.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet har ingen særskilte merknader til dette punkt utover de som gjelder generelt fylkesplanlegging og næringsutvikling i hhv. 6.2.2 og 6.2.7.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at fylkeskommunenes prioritering av havneutbygging skal ligge til grunn for bruken av investeringsmidler for fiskerihavner, i og med at dette er nært tilknytta den næringspolitiske strategi regionalt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det fremgår av meldingen at Regjeringen ønsker å styrke fylkeskommunens rolle som regional utviklingsaktør, blant annet for å legge til rette for å styrke den samlede verdiskapningen i hele landet. Flertallet viser til at dette vil være avgjørende for å kunne sikre bosettingsmønsteret i landet. Flertallet legger vekt på at utviklingsarbeid på regionalt og lokalt nivå skal være godt forankret i de nasjonale nærings- og regionalpolitiske målsettinger.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til St.meld. nr. 36 (2000-2001) SND: Ny giv, ny vekst, nytt næringsliv, som behandles i Stortinget parallelt med denne meldingen. Disse medlemmer viser til at SND-meldingen omhandler samordning av virkemidlene SND har, for å bidra til økt verdiskapning og et fremtidsrettet og konkurransedyktig næringsliv. Disse medlemmer viser til at formålet er at SNDs ordninger skal bli mer fleksible, og at di­striktskontorene styrkes og gjøres til gode inngangsporter til statens samlede virkemidler for næringslivet.

Disse medlemmer er enige i at ansvaret for ordningen med etablererstipend overføres fra fylkeskommunene til SND.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti ser det som viktig at samarbeidet mellom SNDs di­striktskontorer og fylkeskommunene forsterkes.

Disse medlemmer har merket seg Regjeringens forslag til ny modell for de regionale styrene i SND, og støtter hovedtrekkene i forslaget. Disse medlemmer vil imidlertid påpeke betydningen av at næringspolitikken forankres best mulig i det regionale folkevalgte nivået, og går derfor inn for at fylkeskommunen skal ha rett til å utnevne de regionale styrenes medlemmer med politisk tilknytning.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet har ingen tiltro til at fylkeskommunenivået vil være en effektiv regionalutvik­lingsaktør. Disse medlemmer mener kommunene enten alene eller i naturlige interkommunale samarbeidsordninger i felles arbeidsmarkedsregioner vil fylle denne rollen bedre enn fylkeskommunene. Disse medlemmer mener dette blir en løsning nærmere befolkning og næringsliv som skaper mer egenmobilisering og entusiasme. Disse medlemmer mener det bør utvikles forsøk med desentralisering av arbeidet som regional utviklingsaktør til kommuner og interkommunalt samarbeid og fremmer forslag om dette:

"Stortinget ber Regjeringen utvikle forslag hvor enkeltkommuner og interkommunale samarbeidsorganer får overta rollen som regional utviklingsansvarlig, og dermed de virkemidler som tillegges fylkeskommunen knyttet til regional næringsutvikling."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil for øvrig vise til sine generelle merknader, samt vise til Fremskrittspartiets merknader i Innst. S. nr. 318 (2000-2001), jf. St.meld. nr. 34 (2000-2001).

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil peke på at det er svært viktig å sikre utviklingsdyktige næringsmiljøer ute. Det regionale nivået må derfor tilføres kompetanse og virkemidler til å utvikle en slik rolle. Det legges til grunn at alt operasjonelt arbeid rettet mot innbyggere/brukere saksbehandles og bevilges i regionen. Prinsippet om optimal nærhet til innbyggerne er viktig.

Disse medlemmer påpeker at for å sikre tilstrekkelig kompetanse, må det regionale nivået ha en sterk, ubrutt kanal inn mot det sentrale virkemiddel­apparatet som må ha ansvar for å skaffe nødvendig info/kunnskap/kompetanse.

Disse medlemmer mener at kompetanse vil være den viktigste suksessfaktor i all virksomhet og derfor må være det viktigste utgangspunkt for organisering av den næringsrettede virksomheten i fylkene.

Disse medlemmer ber Regjeringen bidra til å utvikle regionale partnerskap, hvor flere statsinstitusjoner deltar med sine ressurser og sin kompetanse. Gjennom å bringe Norges Forskningsråd og Norges Eksportråd sammen med SND og SIVA ut i det regionale næringsutviklingsarbeidet, vil en kunne utvikle betydelige synergieffekter.

De lokale og regionale betingelsene for næringsutvikling er svært forskjellige i ulike deler av landet. Det betyr at mål, strategier og tiltak for å skape utvikling også må være forskjellige og tilpasset de aktuelle forutsetningene og utfordringene i den enkelte region.

Disse medlemmer påpeker derfor at den overordnede politikk for regional utvikling må ta hensyn til disse forskjellene og tillate en betydelig fleksibilitet i prioriteringer, arbeidsformer og tiltak.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til sine merknader i budsjettinnstillingene og til forslag i forbindelse med de distriktspolitiske redegjørelsene om å øke rammene for SND, desentralisere deler av administrasjonen i SND og desentralisere myndighet til fylker og kommuner på områder som arbeidsmarked, samferdsel og næringsutvikling.

Dette medlem mener at flest mulig av de distriktspolitiske virkemidlene må legges som helhetlige bevilgningsrammer som kommuner og fylkeskommuner kan disponere mye friere enn i dag, ut fra lokalt vedtatte planer og behov. Begrensingen mot bruk av distriktspolitiske penger på kommunale og fylkes-kommunale kjerneoppgaver må fjernes.

Dette medlem mener en desentralisering av SNDs fylkeskontor til den nye fylkeskommunen må utredes. Det vil være en naturlig konsekvens av at fylkeskommunen skal ha hovedrollen som regionale ut­viklingsaktør.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede og legge fram forslag om desentralisering av SNDs fylkeskontor til den nye fylkeskommunen."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Regjeringens vurdering av videregående opplæring og kompetanseutvikling. Disse medlemmer slutter seg til vurderingene som fremkommer i meldingen på dette området. Det vises til St.meld. nr. 27 (2000-2001) Gjør din plikt - krev din rett, hvor det foreslås endringer i styringen ved utdanningsinstitusjonene.

Disse medlemmer forutsetter at det er et nært og tett samarbeid mellom fylkeskommunene og Aetat, spesielt når det gjelder kompetanseheving og opplæring.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at utdanningssatsing er det viktigste og riktigste bidraget til å utvikle hele Norge og gi hver enkelt maksimale muligheter til å utvikle seg og ta kontroll over sin livssituasjon. Disse medlemmer vil vise til at utdanning er det viktigste strategiske instrument både i distrikts- og regionalpolitikken. Skal denne utdannings-satsinga bli vellykket er det en forutsetning at fylkeskommunen i sin nøkkelrolle får økonomiske muligheter til å satse både på kvalitet og bredde og gjøre nødvendige investeringer.

Disse medlemmer mener at det må settes i gang et arbeid for å flytte Aetats virksomhet når det gjelder kompetanseheving, opplæring og tiltaksvirksomhet til fylkeskommunen. I en slik modell vil den regionale politikken på området utformes innenfor den nasjonale politikkens rammer. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede og legge frem forslag om å flytte Aetats oppgaver når det gjelder kompetanseheving, opplæring og tiltaksvirksomhet til fylkeskommunen."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at hovedproblemet vedrørende samordninger mellom Aetat og de ulike forvaltningsnivåene, er samordninger mellom kommunenes sosialtjeneste og Aetat for å mobilisere flere av dem som står utenfor arbeidsmarkedet. Disse medlemmer mener bruk av arbeidsmarkedsmidler i en situasjon med mangel på arbeidskraft bør brukes individorientert og derfor ikke har noe å gjøre på fylkesnivå.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil fastholde at arbeidsmarkedspolitikken spiller en viktig rolle i velferds- og næringspolitikken, men også i distrikts- og regionalpolitikken. Derfor må arbeidsmarkedspolitikken ta distriktshensyn og samordnes med de andre virkemidlene i distriktspolitikken. Dette krever ulik formidlings- og kompetansestrategi tilpasset ulike landsdeler og distrikter. Aetats politikk må ikke bidra til å tappe viktige ressurser ut av regioner og distrikter og må ikke virke i motsatt retning av statens og fylkenes satsing i regional- og distriktspolitikk. Det blir viktig at Aetats strategi er i samsvar med satsingsområder i fylkesplanen. Aetats virkemidler og regional satsing på kompetanseheving må sees under ett og virke sammen.

Disse medlemmer vil vise til at fylkeskommunen fra før av har ansvaret for tilrettelagt opplæring for voksenopplæringen og på videregående nivå. Disse medlemmer mener det er en klar sammenheng mellom relevant utdanning og mulighet til arbeid som tilsier at Aetats virkemidler må sees i sammenheng med midler til kompetanseheving i fylkeskommunen.

Disse medlemmer ber Regjeringen legge fram en slik distriktspolitisk strategi for arbeidsmarkedspolitikken.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utarbeide en distriktspolitisk strategi for Arbeidsmarkedsetaten. "

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til sine merknader under 1.2 om å avvikle fylkeskommunen. Disse medlemmer har ingen generelle innvendinger til at videregående skoler kan ligge under fylkeskommunen hvis den skal opprettholdes, men mener at det viktig å gi valgfrihet for elevene, og at fylkesgrenser ikke påfører enkelte elever unødig lange reiser for å få et skoletilbud i eget fylke hvis det er nærmere til samme utdanningstilbud i nabofylket. Disse medlemmer mener generelt at skolene bør få et større selvstyre og få mulighet til å utvikle egenart og ulike pedagogiske ideer. Derfor mener disse medlemmer det bør etab­leres et stykkprissystem hvor pengene følge eleven.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener både universitet og høyskoler bør sikres uavhengighet av politiske myndigheter ved at de blir selvstendige juridiske enheter, med frihet til å velge styresammensetning og organisasjonsmodell. Disse medlemmer mener det er høyskolen selv som bør utpeke eksterne styremedlemmer.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at enkelte kommuner har uttrykt ønske om selv å drive de videregående skolene i sin kommune. Disse medlemmer mener det ville være interessant å gjennomføre forsøk hvor ansvaret for videregående skoler ble overlatt til enkeltkommuner. Disse medlemmer foreslår derfor:

"Stortinget ber Regjeringen innvilge forsøk med at kommuner overtar ansvaret for videregående skoler hvis enkeltkommuner ønsker dette."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til sine generelle merknader, og i denne sammenheng særlig til Fremskrittspartiets prinsipielle holdning om at staten bør overta det økonomiske ansvaret for all utdanning. Disse medlemmer viser for øvrig til Fremskrittspartiets merknader og forslag i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 27 (2000-2001).

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at kompetansereformen er en arbeidslivsreform. Kompetanse er et viktig virkemiddel for utvikling av arbeidsliv og næringsliv, og er dermed viktig for den regionale utviklingen. Disse medlemmer vil understreke at folkevalgte, regionale organ må få samordningsansvar for gjennomføringa av kompetansereformen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at fylkeskommunen får koordineringsansvaret for kompetansereformen."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Regjeringens vurdering av kultursektoren. Disse medlemmer slutter seg til vurderingene som framkommer i meldingen på dette området.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at de mener at de såkalt funksjonsfordelingsinstitusjonene fortsatt skal ha en delt finansiering mellom staten og lokale myndigheter. Disse medlemmer mener staten har et ansvar for å finansiere kulturvirksomhet i alle deler av landet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til sine generelle merknader.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at lokale og regionale nivåer må ha stor frihet til å utvikle en kulturpolitikk basert på lokale forhold og behov. Det vil være viktig å bidra til regionale nettverksløsninger mellom ulike kulturinstitusjoner, for eksempel regionale teatersamarbeid.

Disse medlemmer vil understreke det viktige kulturarbeidet som foregår på regionalt nivå i regi av fylkeskommunen. Gjennom dette arbeidet har en sikra koordinerte og effektive turneer, flere kulturopplevelser og at kulturkronene er blitt brukt på en effektiv måte. Når en nå skal utvikle en "kulturell skolesekk"/"kultur-niste" for hele landet, er det viktig at det skjer ut fra lokale forhold, og at det bygges på de erfaringene og det arbeidet som allerede er gjort. En slik investering vil være god distriktspolitikk og god politikk for barn og unge.

Disse medlemmer vil peke på viktigheten av å beholde fagkompetanse når det gjelder bibliotek og vil derfor gå imot fjerning av kompetansekrav knyttet til bibliotekene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter seg til meldingens vurderinger av ansvaret for enkelte velferdstjenester, herunder tannhelsetjenesten, rusmiddeltiltak, barnevern og familievern.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til merknadene fra Høyre og Arbeiderpartiet om videre utredningsarbeid vedrørende både rusomsorgen og tannhelsetjenesten i Innst. O. nr. 118 (2000-2001). Disse medlemmer viser videre til at det også foregår en vurdering av plasseringen av 2. linjetjenesten i barnevernet. Disse medlemmer mener det er mye som tyder på at 1. og 2. linjetjenesten i barnevernet bør sees i nærmere sammenheng, og mener at hvis ikke vurderingen konkluderer med at ansvaret for 2. linjetjenesten bør flyttes til kommunene, så bør det iverksettes forsøk med å gi kommunene dette ansvaret.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener det kan være uheldig å skille ansvaret for spesia­listhelsetjenesten fra ansvaret for sosiale tjenester knyttet til barnevern, rus, familievern og tannhelsetjenesten. Dette medlem mener det bør foretas videre vurdering av hvor ansvaret bør ligge. Det dreier seg om spesialisthelsetjenester som krever kompetanse og et apparat av et visst omfang. Flere av tjenestene er også nært knyttet til tiltak innen psykiatri som nå er underlagt staten. Dette understreker svakheten ved en ensidig overføring av spesialisthelsetjenesten til staten uten å se den i sammenheng med fylkeskommunenes ansvar for de sosiale tjenestene innen barnevern, rus, familievern og tannhelsetjenesten.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknader og forslag i Innst. O. nr. 118 (2000-2001) om statlig overtakelse av fylkeskommunale sjukehus.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til de vurderinger som gjøres om fylkesinndelingen i meldingen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har ingenting imotat det blir færre fylkeskommuner, men mener dette må skje på frivillig grunnlag. Disse medlemmer viser til de økonomiske virkemidler som er stilt til rådighet for dette, samt et eget rådgivende utvalg for dette og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener man neppe avskaffer grenseproblemer ved å flytte på grensene, da oppstår det som oftest bare nye. For øvrig tar disse medlemmer Regjeringens opplegg til etterretning som den endelige bekreftelsen på at kommunal- og regionalministerens opprinnelige tanker om å etablere regioner er gravlagt sammen med flertallet i oppgavefordelingsutvalgets ønsker om å redusere antallet fylker til mellom 10 og 15 i Norge.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til merknad under kap. 6.2.1.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Regjeringens vurdering om at det regionale nivået gis demokratisk legitimitet gjennom direkte valg og slutter seg til dette.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at direkte valg ikke nødvendigvis gir bedre demokratisk legitimitet hvis rollene man velges til, ikke har legitimitet i befolkningen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, viser til underpunktet om legitimitet. Mangel på folkelig oppslutning og legitimitet angis å være et sentralt ankepunkt mot dagens fylkeskommune.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har merket seg at Regjeringen i meldingen anfører at de endringene som er foreslått i oppgavefordelingen, vil bety at fylkeskommunen får et tydelig ansvar for regionens utvikling, noe som igjen vil legge til rette for økt interesse om politiske prosesser på fylkesnivå.

Disse medlemmer slutter seg til Regjeringens vurdering om at en styrking av fylkeskommunens legitimitet i stor grad vil være avhengig av fylkeskommunens egen innsats for å synliggjøre regionalpolitiske problemstillinger overfor innbyggerne, samt evne til å løse regionale utfordringer og oppgaver på en god og effektiv måte.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er opptatt av den spesielle situasjon Oslo er i gjennom sin status som både kommune og fylkeskommune. Flertallet peker på at de prinsipielle spørsmålene dette reiser i høyeste grad må vurderes nærmere. Flertallet vil særskilt peke på myndighet innenfor innsigelsesinstituttet på miljø- og landbruksområdet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er grunnleggende uenige i Regjeringens vurderinger av hvordan de nye oppgavene vil sikre fylkeskommunen legitimitet. Den nye fylkeskommunen vil ha arbeidsoppgaver som er diffuse, få reelle ansvarsområder og mange kompetansestridigheter med andre forvaltningsnivå med langt høyere folkelig oppslutning og legitimitet enn fylkeskommunen har. Disse medlemmer mener fylkeskommunen først og fremst vil fremstå som et politisk byråkrati uten direkte betydning for den enkelte innbygger, men som den som får ansvaret for forsinkelser i arealutvikling, boligbygging osv. Disse medlemmer tror ikke fylkeskommunen med disse arbeidsoppgavene vil bestå særlig lenge.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil også sterkt understreke at Regjeringen ikke følger opp med tilstrekkelig konkrete forslag om desentralisering av myndighet til regionalt utviklingsarbeid, til at den nye fylkeskommunen på noen måte kan fylle sin nye rolle og viser til egne forslag i denne meldingen. Overføring av myndighet slik som foreslått av disse partier er vesentlige og fundamentalt viktige. Disse medlemmer vil vise til at uten å sette fylkeskommunen i førersetet på så vesentlige punkter, vil ikke den foreslåtte reformen kunne bidra med noe nytt og vesentlig.

Forrige kapittelNeste kapittel