4. Spesialisthelsetjenesten
Sosial- og helsedepartementet sendte 18. januar 2001 ut til høring Regjeringens forslag om statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten.
Den foreslåtte reformen har ikke som utgangspunkt kritikk av dagens eiere - fylkeskommunene. Forslaget er først og fremst basert på en systemvurdering. Ved å gjøre ansvarsforholdene klarere og enklere vil det bli enklere å gjøre noe med svakhetene i helsevesenet. Vurderingen er at dette best lar seg gjøre ved å samle eieransvaret, både formelt og reelt. Dette totalansvaret må kombineres med en utstrakt bruk av delegeringsteknikker, og da først og fremst ved at virksomhetene organiseres som foretak.
Forslaget om statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten dreier seg både om ansvaret for å produsere helsetjenester og ansvaret for å sørge for at innbyggerne får de tjenester de har krav på. Reformen vil derfor på ulike måter berøre både offentlig og privat tjenesteproduksjon.
De offentlig finansierte tjenestene innen spesialisthelsetjenesten er i sin helhet omfattet av forslaget om statlig overtakelse. Staten vil derfor også overta de etablerte driftsavtalene med private sykehus, og etablere driftsavtaler med institusjoner som har vært innlemmet i de fylkeskommunale planene uten at avtaleforholdet nødvendigvis er blitt formalisert. Det legges opp til at ansvaret for følgende tjenester overtas av staten fra 1. januar 2002:
– somatiske spesialisthelsetjenester,
– psykisk helsevern,
– rehabilitering og habilitering,
– laboratorie- og radiologiske tjenester,
– private spesialister med driftsavtaler,
– ambulansetjenesten og
– sykehusapotekene.
Forslaget om statlig eierskap baserer seg på opprettelse av et begrenset antall regionale helseforetak. I vurderingen av antallet vil det bli tatt hensyn til at de regionale helseforetakene skal være store nok til å kunne utøve en strategisk styring på tvers av dagens fylkeskommuner. En fordeling av funksjoner og oppgaver mellom sykehusene er nødvendig for å utnytte muligheten for å effektivisere og bedre kvaliteten i helsetjenesten.
Den politiske styringen av spesialisthelsetjenesten vil ved statlig eierskap bli utøvd gjennom overordnede prioriteringer i form av stortingsvedtak for budsjettperioden. Det skal ikke være en politisk styring av selve utførerfunksjonen.
Hvert av de regionale helseforetakene skal ha et styre oppnevnt av eier. Styret skal ha en lokal/regional kompetanse og tilknytning.
Det regionale helseforetaket skal ha en todelt rolle. Det skal sørge for best mulig drift av egne virksomheter, men samtidig ha ansvaret for å kjøpe nødvendige tjenester av andre tjenesteytere, f.eks. andre offentlige helseinstitusjoner, private spesialister, laboratorier eller andre. Dette skal gjøres slik at fordelingspolitikkens mål, slik det er nedfelt gjennom lovgivning og andre politiske vedtak, blir realisert. Det regionale helseforetakets overordnede målsetting blir å fremskaffe best mulige helsetjenester for de tildelte ressurser basert på behovet i regionen.
Komiteen viser til Ot.prp. nr. 66 (2000-2001) Helseforetaksloven, vedrørende statlig overtakelse av spesialisthelsetjenestene, som behandles i Stortinget parallelt med denne meldingen. Temaet vil således ikke bli behandlet i detalj i denne innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at det foreslåtte opplegget vedrørende driften er i samsvar med prinsippet om at fylkeskommunene skal kunne løse de gjenværende oppgaver på en tilfredsstillende måte. Driftsbalansen i fylkeskommunene er samlet anslått til om lag 1,3 mrd. kroner. Følgende elementer viser at opplegget behandler denne ubalansen i samsvar med prinsippet nevnt over:
– En driftsbalanse må dekkes inn over flere år.
– Om lag 60 pst. av ubalansen, dvs. om lag 800 mill. kroner, er overført til helseforetakene. Dette tilsvarer spesialisthelsetjenestens andel av utgiftene.
– Det legges opp til en økning i fylkeskommunenes frie inntekter på 3-400 mill. kroner i 2002. Ingen større utgiftskrevende reformer er foreslått for fylkeskommunene til neste år, slik at økte frie inntekter i hovedsak kan gå til finansiell styrking.
– Den delen av ubalansen som ikke er knyttet til spesialisthelsetjenesten (det er vanskelig å dele ubalansen mellom sektorer), er det rimelig at fylkeskommunene bidrar til å dekke inn gjennom omprioriteringer og effektivisering.
– Det slettes gjeld for alle fylkeskommuner opp til minimum et nivå tilsvarende gjennomsnittlig sykehusgjeld pr. innbygger. Dette betyr gjeldsslette på 2,3 mrd. kroner utover sykehusgjelden. Deler av gjeldssaneringen kan benyttes til å styrke arbeidskapitalen.
– Det bevilges 2,3 mrd. kroner til dekning av feriepengeavsetninger.
– Ulikheter mellom fylkeskommunene fanges opp ved at både driftsuttrekk og gjeldsoppgjør er basert på faktiske tall for den enkelte fylkeskommune.
Når det gjelder oppgjøret for eiendomsmassen, er dette spørsmålet behandlet i Ot.prp. nr. 66 (2000-2001) Lov om helseforetak m.m. Her legges det opp til at en uavhengig nemnd skal fatte endelige avgjørelser dersom det ikke oppnås enighet mellom staten og den enkelte fylkeskommune om eiendomsoverdragelsen. I Innst. O. nr. 118 (2000-2001) har flertallet sluttet seg til dette opplegget.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at disse partier er imot statlig overtakelse av sykehusene og vil vise til merknader i Innst. O. nr. 118 (2000-2001). Disse medlemmer vil allikevel her påpeke behovet for et raust og ryddig oppgjør når staten overtar sykehusenes drift og eiendommer knyttet til driften, dersom en mener at fylkeskommunen skal leve videre. I proposisjonen om reformen står det at det overordnede prinsippet er at fylkeskommunene etter oppgjøret har tilstrekkelig evne til å løse de øvrige oppgaver de er pålagt. Disse medlemmer vil påpeke at det foreslåtte oppgjøret ikke er i tråd med en slik målsetting. Underfinansieringen og merforbruket på sykehusene blir i liten grad kompensert, i tillegg er det stor uenighet om oppgjør for eiendomsmassen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at det er store ulikheter mellom fylkeskommunene som ikke lar seg fange opp av det foreslåtte oppgjøret som er presentert i Kommuneproposisjonen. Det må være et krav at fylkeskommunene er i økonomisk balanse etter at sykehusene er overført til staten. Disse medlemmer konkluderer med de nevnte forhold og at også andre forhold som det ikke er mulig å ha oversikt over nå, medfører at oppgjøret både for eiendomsmassen og driften må fastsettes etter reelle forhandlinger mellom staten og den enkelte fylkeskommune og det må etableres en voldgiftsordning i det tilfelle en ikke kommer til enighet. Disse medlemmer viser til at føringene for slike forhandlinger vil bli trukket opp ved behandlingen av Kommuneproposisjonen for 2002, hvor disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen oppta forhandlinger med hver enkelt fylkeskommune om oppgjøret både for eiendomsmasse i tråd med føringer i Innst. om kommuneproposisjonen 2002.
Det opprettes en voldgiftsordning for endelig fastsetting av oppgjør der det ikke oppnås enighet i forhandlingene."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til egne forslag og merknader ved behandlingen av St.prp. nr. 82 jf. Innst. S. nr. 326 (2000-2001) og Ot.prp. nr. 66 (2000-2001), jf. Innst. O. nr. 118 (2000-2001).