Avfall og gjenvinning
Regjeringen har som strategisk mål for avfall og gjenvinning å sørge for at skadene fra avfall på mennesker og naturmiljø blir så små som mulig. Dette skal gjøres ved å løse avfallsproblemene gjennom virkemidler som sikrer en samfunnsøkonomisk god balanse mellom omfanget av avfall som genereres, og som gjenvinnes, forbrennes eller deponeres.
Det er i meldingen satt som mål at utviklingen i generert mengde avfall skal være vesentlig lavere enn den økonomiske veksten. Regjeringen vil invitere sentrale aktører fra næringsliv, kommuner, forbrukere og miljøvernorganisasjoner til å delta i et utvalg som skal gi råd om avfallsreduksjon.
Regjeringen vil vurdere om det er grunnlag for en justering av sluttbehandlingsavgiften, samtidig vil det bli utarbeidet en veileder for kommunene om mulighetene for å differensiere avfallsgebyrene etter mengde og/eller type avfall som blir levert fra husholdningene.
Regjeringens nasjonale resultatmål for gjenvinning innebærer at det innen 2010 tas sikte på å øke gjenvinningen fra 53 pst. (1998) til 75 pst. av generert avfallsmengde. Det overordnede strategiske målet på avfallsfeltet innebærer å gjenvinne så mye som det er lønnsomt for samfunnet å gjenvinne. Dette betyr at mål og virkemidler på avfallsfeltet skal baseres på et miljømessig og samfunnsøkonomisk faglig grunnlag, og at det skal tas hensyn til kostnadseffektivitet i virkemiddelbruken. Avfall skal gjenvinnes for å løse de miljøproblemene avfallet forårsaker ved sluttbehandling, samtidig skal det ikke settes i verk gjenvinningstiltak som koster mer for samfunnet enn det samfunnet får igjen.
Økt gjenvinning av de store mengdene bygg- og anleggsavfall skal sikres ved at alle landets kommuner delegeres myndighet til å kreve opplysninger om avfallsmengder og disponeringsform fra tiltakshaver i byggesaker. Det skal gis fortsatt støtte til Økobygg-programmet. En fortsatt høy grad av gjenvinning av våtorganisk avfall skal sikres gjennom strenge restriksjoner på deponering av slikt avfall.
Regjeringen vil redusere mengden spesialavfall på avveie ved å sørge for at kommunene har et tilstrekkelig tilbud for mottak, og man vil vurdere særskilte tiltak for enkelte spesialavfallstyper. Regjeringen vil sikre at en tilstrekkelig nasjonal behandlingskapasitet blir opprettholdt gjennom konsesjonspraksis og ved Norsk avfallshandtering AS.
Regjeringen vil gi næringslivet større handlefrihet og ansvar til å velge avfallshåndtering innenfor de gjeldende miljøpolitiske rammebetingelser, og det er viktig med en klargjøring av avfallsdefinisjonene.
Forurensingsloven skiller i dag mellom forbruksavfall og produksjonsavfall, et forslag til lovendring vil innebære nye begreper og en ny grensedragning mellom disse. - Husholdningsavfall vil være alt avfall fra husholdningene, mens næringsavfall er alt avfall som oppstår der det drives virksomhet. Forslaget innebærer at kommunene fortsatt skal ha ansvaret for - og enerett til - å håndtere husholdningsavfallet, men at de fritas for plikten til å samle inn avfall fra næringslivet. Samtidig som kommunenes plikter reduseres, utvides næringslivets ansvar til selv å sørge for håndtering av eget avfall. Kommunene vil fremdeles stå fritt til å kunne tilby næringslivet tjenester og å ta fortjeneste for dette på samme måte som private renovatører. Næringslivet vil på sin side kunne velge renovatør i et marked.
Regjeringen vil i en eventuell senere proposisjon redegjøre nærmere for en ordning hvor kommunene kan kreve direkte dekning av administrative kostnader forbundet med kontroll av virksomheters avfallshåndtering, basert på delegasjon av myndighet etter forurensningsloven § 52a.
Lovendringsforslaget vil kunne ha betydning for kommunenes inntekter og utgifter på avfallsfeltet og derved for beregningen av husholdningenes avfallsgebyrer. Etter gjeldende regelverk er det ikke adgang for kommunene til å ta fortjeneste på den delen av avfallet som de har plikt til å samle inn. Etter en eventuell lovendring vil denne begrensningen kun gjelde for avfall fra husholdningene. Kommunene vil således - på linje med private aktører - kunne ta seg fortjeneste når det gjelder håndtering av avfall fra næringslivet. Disse inntektene skal etter Forurensningsloven § 34 imidlertid ikke subsidiere håndteringen av husholdningsavfallet, men kan for øvrig benyttes fritt til øvrige formål i kommunene. Inntektene fra håndteringen av næringsavfallet skal på den annen side fullt ut dekke kostnadene ved håndteringen av avfallet. Det er altså ikke tillatt å la husholdningene betale for håndteringen av næringsavfall eller omvendt, verken før eller etter lovendringen.
Regjeringen tar sikte på å fremme en proposisjon om endring av forurensningsloven på bakgrunn av Stortingets behandling av denne meldingen, og Regjeringen mener det vil være behov for overgangsordninger, som tilsier ikrafttredelse av endringen om lag to år etter vedtak.
Regjeringen tar videre sikte på at endringer i de frivillige avtalene for gjenvinning av emballasje vil bli foretatt i samråd med bransjen og øvrige parter, herunder kommunene, i løpet av 2001. Regjeringen vil blant annet nedjustere målsettingene for materialgjenvinning av emballasjeavfall av plast, drikkekartong og kartong og vurdere en eventuell sammenslåing av målsetningene for fiberemballasje. I tillegg vil Regjeringen vurdere å øke målsetningene for energiutnyttelse av emballasjeavfall av plast og drikkekartong. Det vil også bli vurdert en presisering av målsetningen om avfallsreduksjon for å nå målet om lavere vekst i avfallsmengdene enn den økonomiske veksten. Regjeringen vil avklare de beregningstekniske problemer knyttet til avtalene, og innføre krav om uavhengig kontroll med rapporterte tall.
Det vises i meldingen til EUs direktiv om deponering av avfall som skal forebygge og begrense miljøbelastninger fra deponering av avfall. Direktivet legger opp til at deponering skal være siste trinn i avfallshierarkiet og at mengden avfall til deponi skal begrenses. Direktivet vil bli gjennomført i norsk rett gjennom en ny forskrift om deponering av avfall.
På grunnlag av endringer i EUs lister over farlig avfall vil Regjeringen endre listene over spesialavfall i den norske spesialavfallsforskriften. Regjeringen finner det derfor ikke lenger hensiktsmessig å videreføre eierskapet i Norsas AS, og Regjeringen har sammen med de andre eierne overdratt virksomheten.
Komiteenvil vise til at det er 10 år siden en stortingsmelding om avfallspolitikken ble lagt fram for Stortinget. Komiteen mener det har skjedd mye positivt på kort tid i avfallspolitikken. Andelen til gjenvinning har økt betydelig, blant annet har gjenvinning i husholdninger økt fra 33 pst. i 1996 til 50 pst. i 1998. Opp til 93 pst. av befolkningen sorterer en eller flere fraksjoner, og har en god forståelse av hvorfor vi kildesorter avfall. Komiteenhar også registrert den positive utvikling av avfall til sluttbehandling. I dag går 50 pst. til sluttbehandling.
Komiteen viser til de ulike virkemidler og innsamlings- og gjenvinnings-ordningene som er godt etablert.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vet at disse ordningene har en bred oppslutning både i kommuner, næringsliv og blant forbrukerne.
Komiteen vil påpeke at avfallspolitikken er avhengig av at disse ordningene fortsatt fungerer tilfredsstillende. Komiteen forutsetter at disse ordningene videreføres, med justeringer og forbedringer dersom dette er nødvendig, og vil bemerke at emballasjeavtalene har vært et positivt virkemiddel i avfallspolitikken.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er opptatt av hva som hindrer bruk av resirkulert materiale, og ber Regjeringen om å få en vurdering av hva som kan gjøres for å øke etterspørselen etter resirkulerte produkter.
Flertallet viser til at avfall har direkte sammenheng med vårt forbruk. På fire år har avfallsmengden fra norske husholdninger økt med over 10 pst. Metan fra deponier står for 7 pst. av våre klimagassutslipp. Flertallet ser på avfall som ressurser på avveier og vil ha en politikk som stimulerer til gjenbruk.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener at innen 2010 må ikke mer enn 20 pst. av avfallet deponeres uten at energien blir utnyttet.
Disse medlemmer vil presisere at avfallsbehandlingen må tilstrebe et avfallshierarki der gjenvinning er det primære, forbrenning det sekundære, mens deponering må være det siste alternativ for behandling av avfall. Forbrenningsanlegg skal kun ha en begrenset plass i avfallsbildet.
Disse medlemmer vil be Regjeringen om å endre begrepsbruken for tydeligere å skille forbrenning fra materialgjenvinning. "Energigjenvinning" må derfor erstattes med "energiutnyttelse," og målene for materialgjenvinning i bransjeavtalene økes, mens målene for energiutnyttelse reduseres tilsvarende.
Når nye konsesjonssøknader om forbrenning kommer, skal disse vurderes i et helhetlig avfallspolitisk perspektiv.
Regjeringen bør vurdere hvilke krav man skal stille for etablering av forbrenningsanlegg, og viktige faktorer her bør være brenselsammensetning, dimensjonering, utslipp til luft, jord og vann og andre forurensningskilder i området.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at Regjeringen går inn for følgende nasjonale resultatmål:
"Basert på at mengden avfall til sluttbehandling skal reduseres i tråd med hva som er et samfunnsøkonomisk og miljømessig fornuftig nivå, tas det sikte på at mengden avfall til sluttbehandling innen 2010 skal være om lag 25 pst. av generert avfallsmengde."
Flertallet støtter dette målet.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at det er et mål å bevare og bruke ressursene i avfallet, i tillegg til Regjeringens strategiske mål om å sørge for at skadene fra avfall blir så små som mulig på mennesker og naturmiljø. Dette skal gjøres ved å løse avfallsproblemene gjennom virkemidler som sikrer en samfunnsøkonomisk god balanse mellom omfanget av avfall som genereres, og som gjenvinnes, forbrennes eller deponeres. Dette flertallet gir sin tilslutning til dette målet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre ønsker å peke på at det er store globale utfordringer knyttet til det høye uttaket av naturressurser. Etter disse medlemmers mening er avfallshåndtering etter avfallshierarkiet det mest miljøvennlige. Avfallshierarkiet bør være som følger:
1. Hindre at avfall oppstår
2. Ombruk
3. Materialgjenvinning
4. Energiutnyttelse
5. Forsvarlig behandling av restavfall
Disse medlemmer mener at dette avfallshierarkiet bør være bestemmende for avfallshåndteringen. Det ville også medføre at den totale avfallsmengden generert ville blitt redusert, som også burde vært et overordnet mål.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil arbeide for en rasjonell, miljøvennlig og effektiv håndtering av avfall fra husholdninger og bedrifter. Disse medlemmer mener at avfallet i størst mulig grad bør brennes i moderne forbrenningsanlegg der varmen nyttiggjøres til oppvarming av vann, til fjernvarme eller til elektrisitetsproduksjon. Disse medlemmer er skeptiske til dagens kildesorteringssystem, da det har vist seg at dette systemet både er ulikt organisert i mange kommuner. Disse medlemmer vil i den sammenheng vise til SSBs forskningsrapport som slår fast at dagens kildesorteringssystem er ulønnsom og på mange områder mindre miljøvennlig i forhold til deponering eller forbrenning. Disse medlemmer vil videre påpeke at det i mange kommuner har vist seg at avfall kildesorteres i husholdningene, men at man ved sluttbehandlingen av avfallet blander alt sammen tilbake. Hensikten er derved borte, og resultatet er at man har klart å få husholdningene til å betale ekstra avgift.
Disse medlemmer mener i utgangspunktet at det er to grunner til at vi skal holde på med kildesortering. Enten ønsker vi å redusere uttaket av naturressurser, eller så vil vi begrense utslippene fra avfallsanlegg. Disse medlemmer viser til at kildesorteringen er blitt et mål i seg selv. Ta for eksempel papiret: Trær er ikke en overbeskattet ressurs i Norge. Det er faktisk dobbelt så mye skog her til lands som for 70 år siden. Disse medlemmer viser til at hvis vi brenner papiravfallet, får vi energi som kan erstatte importert kullkraft fra Danmark.
Disse medlemmer viser til at i SSBs regnestykke er også den tiden privatpersoner først bruker på å sortere avfallet medregnet, og videre den tid det tar å bringe søppelet til innsamlingsplassene, samt kommunens innsats for å finsortere og transporten til gjenvinningsanlegget, for papirets del gjerne til Sverige eller Østen.
Disse medlemmer viser til at glass som lages av stein, selvsagt ikke er en begrenset ressurs. Glass er ikke en avfallstype som gir giftige utslipp, og deponering kan være et alternativ. Disse medlemmer viser til at det samme gjelder metall. Det er et paradoks at myndighetene tilbyr billig energi til den kraftkrevende industrien som produserer metall, mens de støtter resirkulering for å begrense den samme produksjonen.
Disse medlemmer viser til at gjenvinning av plast er tiltak med minimal effekt. Plast er et oljebasert produkt. Ifølge SSB står plastavfallet for 0,6 promille av oljeuttaket i Norge. Sett i et slikt perspektiv, gir det ikke store effekten å resirkulere plast.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen endre det første nasjonale delmålet for avfallshåndtering til å lyde som følger:
Utviklingen i generert mengde avfall skal være vesentlig lavere enn den økonomiske veksten, og ikke overstige nivået i 2002."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at avfallsmengdene øker i alle land i OECD-områdene og at dette bl.a. har sammenheng med den økonomiske veksten og dermed også med velstandsutviklingen.
Flertallet viser til at målet om å frakoble utviklingen i avfallsmengden fra utviklingen i økonomisk vekst er ambisiøs, men er helt nødvendig og mener at det langsiktige målet må være en reell nedgang i avfallsmengdene.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre, slutter seg til meldingens vurdering av at materialgjenvinning bør foretrekkes framfor energiutnyttelse dersom samfunnsøkonomiske vurderinger viser at de to alternativene er likestilte.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, mener forbrenning med energigjenvinning kan være en gunstig sluttbehandling for deler av avfallet. Men det må være en forutsetning at bare restavfall etter forutgående sortering til materialgjenvinning nyttes.
Flertallet mener også at samtlige forbrenningsanlegg må tilfredsstille de nasjonale og internasjonale krav til utslipp og medføre en levert energigjenvinning på minimum 80 pst. etter 3 års drift.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil også påpeke at dersom industrien nytter utsortert restavfall som energibærer, må denne forbrenning skje under de samme krav til utslipp og sluttbehandlingsavgift som for andre avfallsbaserte energigjenvinningsanlegg.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, mener at en for omfattende avfallsforbrenning vil kunne være til hinder for å nå hovedmålet om avfallsreduksjon og for materialgjenvinning.
Flertallet mener derfor at departementet bør etablere klare rammebetingelser, som forebygger mot mulig overetablering av forbrenningsanlegg.
Flertallet mener det er behov for nasjonal styring og planlegging knyttet til etablering og bruk av forbrenningsanlegg.
Flertallethar videre merket seg Regjeringens mål om en fortsatt høy grad av gjenvinning av våtorganisk avfall. Flertallet støtter dette målet, men mener det bør konkretiseres og i prinsippet være 100 pst. slik at intet våtorganisk avfall forbrennes. Bakgrunnen er at energimengden for det første er liten, og at store mengder fosfor brukes i kunstgjødsel. Dette er næringsstoffer som bør tilbakeføres til naturen. Matjorda begynner allerede å bli utarmet og innholdet av organisk materiale og næringsstoffer i matjorda er synkende.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener forbrenning med energigjenvinning er en gunstig løsning for deler av avfallet, spesielt når energien erstatter fossilt brensel og elektrisitet. Det er i første rekke avfall som i dag går på deponi som bør utnyttes til energiformål. Disse medlemmer forutsetter at det fremlegges miljøregnskap i forbindelse med energigjenvinningsprosjekter.
Disse medlemmer mener at samtlige forbrenningsanlegg må tilfredsstille de nasjonale og internasjone krav til utslipp og at Regjeringen legger opp til mål om levert energigjenvinning som medfører at minimum 80 pst. på landsbasis av produsert energi fra anleggene anvendes.
Disse medlemmer vil påpeke at industriens bruk av avfall som energibærer til erstatning for bruk av fossile brensler, er god miljø- og ressurspolitikk. Slike løsninger reduserer utslipp av klimagasser, forutsatt at forbrenningen skjer under strenge krav til utslipp.
Komiteens medlemmer fra Høyre registrerer at en for omfattende avfallsforbrenning kan være til hinder for materialgjenvinning i enkelte geografiske områder. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen vil nedsette et utvalg som skal gi råd om avfallsreduksjon.
Disse medlemmer mener det er behov for en nasjonal plan for å nå hovedmålet om avfallsreduksjon og gjenvinning.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at EU nå arbeider med et kompostdirektiv, og at det ser det ut til å bli et krav om innsamling og kompostering av våtorganisk avfall fra tettsteder med over 10 000 innbyggere innen 3 år, og for tettsteder med over 2 000 innbyggere innen 5 år. Disse medlemmer mener disse målene også bør gjøres gjeldende i Norge.
Når det gjelder spesialavfall, sier komiteen seg tilfreds med at vi nå har god nasjonal behandlingskapasitet for å behandle praktisk talt alt spesialavfall som ikke kan gjenvinnes. NOAH AS i Brevik har en mottakskapasitet på 30 700 tonn spesialavfall pr. år, mens avfallstilstrømmingen i dag ligger på ca. 20 000 tonn spesialavfall.
Norge har et potensial på spesialavfall som er noe større enn det NOAH AS har som målsetting, og da ser komiteen bort fra spesialavfall på avveie.
Komiteen er kjent med at Norge eksporterer betydelige mengder spesialavfall til utlandet, og at dette kan være en av årsakene til at NOAH AS ikke mottar nok spesialavfall til å utnytte full kapasitet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, mener dette kan også være en av årsakene til at NOAH sliter med store økonomiske problemer i dag. Flertallet vil minne om målsettingen om at alle skal ta ansvar for eget avfall, og mener derfor at avfall produsert i Norge, skal tas hånd om i Norge. Flertallet vil derfor be Regjeringen om å gå gjennom regelverket for eksport av spesialavfall, og i framtiden være svært restriktiv med å gi eksporttillatelse for spesialavfall dersom vi i Norge kan håndtere samme type avfall. Flertallet forutsetter at NOAH AS forholder seg til det reelle skandinaviske prisnivå til enhver tid.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener at det snarest må etableres et forbedret opplegg for overvåking av anleggene, av fjorden og av lufta, etter oppstarten av NOAH/Norcem"s nasjonale spesialavfallsbehandling.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet ber Regjeringen arbeide for at statens eierinteresser i NOAH reduseres vesentlig. Disse medlemmer forutsetter at NOAH etter et slikt salg får rammevilkår som gjør selskapet økonomisk konkurransedyktig.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, er av den formening at kommunene må ha kontrollansvar og beredskapsordninger.
Flertallet mener at Miljøverndepartementet, i samarbeid med aktuelle fagmiljøer, i størst mulig grad må konkretisere på hvilket grunnlag kommunenes utgifter til kontroller og beredskap skal beregnes, når nytt lov- og regelverk trer i kraft.
Flertallet mener næringslivet må bidra økonomisk til dette kontroll- og beredskapsansvaret, for å unngå at disse utgiftene pålegges husholdningene.
Flertallet vil også peke på at det er viktig å få en klarest mulig grensedragning mellom de forskjellige avfallstyper i bygninger hvor det er både husholdninger og næringsvirksomhet. Flertallet mener det er viktig at myndighetene følger opp gjennom kontroller og undersøkelser at husholdningenes renovasjonsutgifter (gebyrer) ikke øker utover det som kan karakteriseres som normal prisstigning i forbindelse med gjennomføringen av de foreslåtte endringene i forurensningslovens avfallsdefinisjoner.
Flertallet har registrert at det fra enkelte høringsinstanser er uttrykt engstelse for at de foreslåtte endringene i loven kan medføre økt forsøpling med derpå negative konsekvenser for det ytre miljøet. Flertallet mener kommunene må få en reell mulighet til å kontrollere at alle næringsdrivende håndterer sitt avfall på en forsvarlig måte.
Flertallet mener dette kan gjøres gjennom en internkontroll/forskrift som forplikter avfallsprodusenter og virksomheter som samler inn, transporterer og behandler avfall, til å dokumentere at gjeldende regelverk følges.
Flertallet støtter at det gjennomføres overgangsordninger på to år i forbindelse med innføring av det nye systemet.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre, støtter hovedlinjene i Regjeringens forslag til ny ordning for håndtering av avfall.
Dette flertalletretter spesielt søkelyset mot våtorganisk avfall (blant annet matavfall) fra næringslivet, og at dette må følges særskilt opp med tilsyn.
Dette flertallet vil på denne bakgrunn be Regjeringen om å vurdere å gi kommunene anledning til å bestemme tvungen renovasjon og behandling for våtorganisk avfall etter lokale forhold, og etter de kommunale renovasjonsforskrifter.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til Dokument nr. 8:81 (2000-2001), jf. Innst. O. nr. 81 (2000-2001) Innstilling fra finanskomiteen om forslag fra representantene Per Sandberg og Øyvind Vaksdal om lov om endring i lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven). (Interkommunale selskaper som opptrer i konkurranse med kommersielle aktører skal anses å ha erverv som formål).
Disse medlemmer viser til at forslaget ble behandlet og nedstemt i Odelstinget 28. mai 2001.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er opptatt av å sikre at regelverket utformes på en slik måte at ikke kommunene mister det avfallet det er penger i til private aktører, for så å sitte igjen med avfall som vil øke husholdningenes renovasjonsgebyrer. Ikke minst er det lett å se at mindre kommuner i distriktene fort kan få mange fordyrende faktorer dersom de fratas råstoff. Dette medlem mener det som hovedregel skal være kommunene, alene eller interkommunalt, som har ansvaret for det aller meste av anfallshåndteringen. Regjeringens forslag om fjerning av kommunens forvaltningsansvar for 30 pst. av forbruksavfallet, må derfor revurderes.
Komiteen vil henstille til Regjeringen om at de arbeider videre med å finne en mer rettferdig fordeling av sluttbehandlingsavgiften i forhold til de miljøskader den enkelte sluttbehandling gir.
Komiteenmener at differensieringen bør skille mellom deponier som medfører skadelige utslipp til dårlige resipienter og deponier med utslipp til gode resipienter.
Videre mener komiteen at man kan skille mellom deponier med og uten gassuttak, mellom deponier med og uten energiproduksjon av deponigassuttak, og til slutt kan man ha en differensiering mellom forbrenningsanlegg med lite og mye levert gjenvunnet energi.
Komiteen er opptatt av at alle ledd i avfallspolitikken bidrar positivt til en utvikling som medfører en samfunnsøkonomisk god avfallspolitikk. Et bidrag til dette kan være forskning.
Komiteen vil derfor rette oppmerksomheten mot returselskapene. Disse er etter hvert i besittelse av atskillig kapital, blant annet betalt inn av forbrukerne ved kjøp av varer. Komiteenvil be departementet se på muligheten, i avtalene med materialselskapene, for å legge inn krav om at en del av midlene nyttes til FoU-tiltak innenfor avfallsområdet, i samarbeid med fellesorganisasjonen for materialselskapene med flere.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener Regjeringen må bidra til å finne løsninger som gjør at organisasjoner som driver innsamling på ideelt grunnlag, som Fretex, ikke må begrense sin virksomhet på grunn av sluttbehandlingsavgiften.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil som eksempel vise til at om norske myndigheter garanterte for et årlig minimumskjøp av nødhjelpstepper produsert av innsamlede strikkeplagg, ville dette kunne ha flere positive effekter. Dette medlem mener Regjeringen med slike enkle grep selv kan bidra til økt materialgjenvinning, stabil sysselsetting og økt fokus på å hjelpe folk i nød.