Bakgrunn

19. oktober 1995 vedtok Stortinget å tilføye i Stortingets forretningsorden (forkortet FO) en ny § 21 a som åpner adgang for komiteene til å beslutte at høringer holdes for åpne dører, jf. Innst. S. nr. 8 (1995-96) fra kontroll- og konstitusjonskomiten. Endringene trådte i kraft 1. desember 1995 og ble vedtatt gjort gjeldende som en prøveordning for den daværende valgperiode, det vil si inntil 30. september 1997. 19. juni 1997 vedtok Stortinget å forlenge prøveordningen med to år, inntil 30. september 1999, jf. Innst. S. nr. 276 (1999-97) fra Presi­dent­­skapet. 12. mai 1999 vedtok Stortinget å forlenge prøve­ordningen ytterli­gere inntil 30. september 2001, jf. Innst. S. nr. 168 (1998-99) fra Presidentskapet.

Stortinget vedtok 18. mai 2000 å nedsette et utvalg til å utrede Stortingets kontrollfunksjon. Presidentskapet oppnevnte stortingsrepresentant Ranveig Frøiland som leder av utvalget og følgende andre medlemmer: Stortingsrep­re­sen­tantene Odd Einar Dørum, Carl I. Hagen, Anne Enger Lahnstein, Inge Lønning, Rolf Reikvam og Einar Steensnæs, forsker Hanne Marthe Narud, advokat Fredrik Sejersted og revisjonsråd Bjørg Selås.

Utvalget fikk i oppdrag å avgi en delutredning om åpne komitéhøringer innen utgangen av februar 2001.

Den 13. desember 2000 fremmet representantene Lars Sponheim og Gunnar Kvassheim Dokument nr. 8:31 (2000-2001), hvor punkt 1 går ut på at alle høringer stortingskomiteene avholder med organisasjoner, bedrifter og offentlige etater, som hovedregel gjøres åpne for presse og publikum. Forslaget ble sendt President­skapet, som ved brev av 16. januar 2001 anmodet utredningsutvalget om å vurdere den del av forslaget som angår åpne komitéhøringer og la vurderingen inngå i delutredningen om åpne komitéhøringer.

Utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon avga delutredning om åpne komitéhøringer den 27. mars 2001. Utredningen er trykt som Dokument nr. 19 (2000-2001).

Sammendrag av delutredningen fra utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon

I de 5H årene som har gått siden prøveordningen med åpne komitéhøringer ble innført, har det blitt holdt åpne høringer i 17 saker (per februar 2001), derav i 8 saker i kontroll- og konstitusjonskomiteen. I løpet av året 2000 hadde komiteene i alt 163 høringsseanser, hvorav bare 12 var åpne (i seks ulike saker). Utvalget har et bestemt inntrykk av at antallet lukkete høringer har vært økende i de senere år. Omfanget har nådd et nivå der det etter utvalgets mening kan være grunn til å stille spørsmålstegn ved om komiteene til tider ikke bruker for mye av sin tid og kapasitet på lukkete høringer.

I kontroll- og konstitusjonskomiteen har åpne høringer blitt anvendt i de fleste store kontrollsakene komiteen har hatt til behandling. I de andre fagkomi­teene har åpne høringer bare blitt brukt i enkelte særlig viktige politiske saker. Åpne høringer har altså særlig vært brukt som et kontrollmiddel, til innhenting av informasjon i saker der det har vært mistanke om feil eller mangler i regjering og forvaltning. I tillegg til de åtte sakene i kontroll- og konstitusjonskomiteen omfatter dette også samferdselskomiteens høring om Telianor-fusjonen, som var av utpreget kontrollkarakter.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen vedtok i 1996 et internt reglement for sine åpne høringer, med hjemmel i FO § 21 a siste ledd. De andre komiteene har ikke vedtatt slike regler, og her har ordningen fungert mer fleksibelt og med større variasjoner.

Det er utvalgets oppfatning at bruken av åpne høringer har fungert tilfreds­stillende i prøveperioden, og at det nå er grunnlag for å innføre dette som en perma­nent ordning, med visse endringer. Utvalget ser åpne høringer som et positivt tilskudd til Stortingets arbeidsform. Som et grunnleggende argument peker utvalget på behovet for offentlighet om de politiske beslutningsprosessene. Stortin­gets innhenting av informasjon gjennom komitéhøringer er en aktivitet som i prinsippet primært bør tilhøre den offentlige sfære, ikke de lukkete rom. Den informasjon som tilflyter Stortinget bør som hovedregel være tilgjengelig for borgerne, med mindre særlige hensyn tilsier annet.

Utvalget fremhever betydningen av at komiteenes møter fremdeles må foregå for lukkete dører, slik at representantene kan føre en fri debatt, lufte fore­løpige forslag og ideer, og komme frem til nødvendige kompromisser. Hørin­ger skal være et forum for informasjonsinnhenting, ikke for debatt. Slik har de åpne høringene til nå i hovedtrekk også fungert.

En klar fordel med åpne fremfor lukkete høringer er etter utvalgets mening at den informasjon som fremkommer både er sikrere og mer anvendelig. Når en komité mottar opplysninger bak lukkete dører, er den langt på vei prisgitt de innkaltes forklaringer. Fordi informasjonen ikke er offentlig tilgjengelig, er det vanskelig for andre aktører i saken å påvise feil og fortielser. Gjennom åpenhet sikres kontradiksjon, enten ved at andre får anledning til å imøtegå det som er sagt i en senere høring, eller ved at de kan bruke media til å påvise feil i det som er fremlagt. Dertil kommer at opplysninger gitt i åpen høring er lettere å bruke for komiteen selv. Til nå har prinsippet om referatforbud fra komitémøter også vært praktisert slik at det forhindrer representantene fra å vise til opplysninger som er avgitt under lukkete høringer.

På en åpen arena er interessegrupper og lobbyister nødt til å argumentere annerledes og mer overbevisende enn de kan gjøre for lukkete dører. Hensynet til interesseorganisasjoners og lobbyisters makt er etter utvalgsflertallets oppfatning snarere et argument for å utvide bruken av åpne høringer enn for å begrense den. Åpne høringer vil synliggjøre hvilke interesseorganisasjoner og lobbyister som gis tilgang til Stortingets komiteer.

I Stortingets kontrollsaker er det etter utvalgets mening et særlig behov for åpne høringer. Komiteens oppgave er her å klarlegge et tidligere inntruffet begiven­­hetsforløp. Ofte vil komiteens grunnlagsmateriale være mer begrenset enn i andre saker, slik at høringer spiller en større rolle for informasjonstilfanget. Kontroll­saker er ofte også mer kontroversielle enn andre saker. Åpne høringer blir dermed særlig viktig for å sikre kvaliteten og brukeligheten av den informasjon som fremlegges for komiteen.

Utvalgets flertall ser det som uheldig at det etter gjeldende regel i FO § 21 a er åpenhet som må begrunnes særskilt. Slik situasjonen er i dag, er de tungt­veiende prinsipielle hensyn som tilsier åpne høringer, bare i begrenset grad realisert. Etter flertallets oppfatning bør derfor hovedregelen endres, slik at utgangspunktet for fremtiden må være at komiteenes høringer foregår for åpne dører, med mindre særlige hensyn tilsier noe annet. Det er med andre ord lukkete dører som bør kreve en nærmere begrunnelse. Som følge av en slik ny hovedregel regner utvalget med en vesentlig økning i antallet åpne hørin­ger.

En omlegging fra lukkete til åpne komitéhøringer vil antagelig medføre at det samlede antallet høringer vil kunne gå noe ned. For enkelte av de aktører som i dag møter i komiteene, er det ikke opplagt at slike møter vil være like attraktive dersom prosessen skal være åpen. Og ettersom en åpen høring er noe mer omsten­delig enn en lukket, vil komiteene antagelig legge listen noe høyere for hvem som innkalles, eller som får lov til å komme etter egen anmodning. Etter utvalgets mening vil dette være en fordel. Bruken av høringer har i de senere år nådd et omfang som tilsier at en viss innstramming er hensiktsmessig. Utvalgets flertall antar også at bruken av høringer vil bli mer strukturert dersom åpenhet blir en hovedregel. Åpne høringer vil måtte organiseres bedre, slik at flere berørte parter innkalles av gangen, i færre, men bedre forberedte hørin­ger.

Utvalgets flertall er klar over at en økning i antallet åpne høringer vil medføre administrative utfordringer, men vil ikke tillegge det avgjørende vekt. Dette er praktiske spørsmål som etter utvalgets mening lar seg løse.

Utvalgets mindretall, Inge Lønning, finner det lite formålstjenlig å la begrepet høring omfatte alle de ulike former for innhenting av informasjon som i fagkomiteenes regi foregår eller kan være aktuelle i Stortingets virksomhet som lovgivende og bevilgende myndighet. Et felles regelverk for komiteens arbeid, basert på et så omfattende og udifferensiert høringsbegrep, vil etter mindretallets oppfatning kunne få vidtrekkende og utilsiktede konsekvenser for Stortinget og representantenes arbeidsform og funksjonsdyktighet. Mindretallet mener det er viktig å trekke et skille mellom kontrollhøringer og andre slags høringer. De grunner som i forbindelse med kontrollhøringer kan anføres for åpenhet, er av prinsipiell art og må derfor tillegges avgjørende vekt. For mindretallet veier de praktiske argumentene, som taler i mot åpenhet som generell regel for all ekstern informasjonsinnhenting, tyngre enn de pragmatiske argumentene som taler for.

Dersom åpenhet innføres som hovedregel, blir det viktigere enn før å sondre klart mellom komitéhøringer og komitémøter. Utvalget foreslår at "høring" blir definert i FO § 21 første ledd som "et møte i komiteen der den mottar muntlige forklaringer fra personer som den selv anmoder om å komme, eller som søker om å få legge frem opplysninger for komiteen". Som "høring" regnes derimot ikke møter mellom komiteen og eksterne som foregår utenfor det ordinære stortings­arbeidet, under komiteens reiser, befaringer o.l. Møter mellom en komité og representanter for et av Stortingets eksterne kontrollorganer er det etter utvalgets oppfatning heller ikke naturlig å anse som omfattet av reglene om høringer.

Utvalgets flertall foreslår at et mindretall på N av komiteens medlemmer skal kunne kreve at det avholdes høring i en sak som komiteen har til behandling, og at et tilsvarende mindretall kan avgjøre hvem som skal innkalles til høringen. Etter flertallets oppfatning er det uheldig at et flertall kan nekte å imøtekomme forslag fra et kvalifisert mindretall om å avholde høringer eller nekte å innkalle personer som mindretallet ønsker å høre forklaring fra. Det må anerkjennes at mindretallet kan ha legitime informasjonsbehov som går på tvers av flertallets politiske ønsker. Hvorvidt høringen skal foregå for åpne eller lukkete dører, vil etter flertallets forslag fremdeles måtte avgjøres ved vanlig flertall.

Et mindretall i utvalget, leder Ranveig Frøiland, foreslår at et alminnelig flertall skal bestemme at en høring avholdes, men at et mindretall på N siden kan bestemme hvem som skal innkalles til høringen. Et annet mindretall, Inge Lønning, finner det ikke tjenlig å innføre mindretallsrettigheter som skal gjelde for alle typer av høringer.

Ifølge flertallets utkast til bestemmelse i FO § 21 tredje ledd kan komiteen beslutte at høringen helt eller delvis skal foregå for lukkede dører "dersom det anses nødvendig". Ifølge premissene vil lukkete dører særlig være aktuelt i saker som angår opplysninger underlagt taushets­plikt. Men dette er ikke noe krav, og komiteen kan fritt velge å lukke dørene også i andre typer saker, dersom det anses hensiktsmessig. Dette kan f. eks. være aktuelt dersom den innkalte særlig ber om det. Det foreslås bestemt i FO at komiteen bare kan motta taushetsbelagte opplysninger for lukkete dører. Under åpen høring må komitémedlemmene ikke gjengi eller vise til opplysninger underlagt taushetsplikt. Dagens forbud mot meningsutveksling mellom komitémedlemmene under en åpen høring foreslås videreført.

Dersom åpenhet blir hovedregelen, er det praktisk vanskelig å videreføre det nåværende ubetingete forbudet mot at åpne høringer holdes samtidig med at det er møte i Stortinget eller avdelingene. Derfor foreslår flertallet en bestem­melse om at "så vidt mulig bør det unngås" at åpne høringer holdes når det er slike møter. Utvalgets mindretall, leder Ranveig Frøiland og Inge Lønning, foreslår videre­føring av dagens forbud mot at åpne høringer holdes mens det er møte i Stortinget eller avdelingene.

Etter dagens § 21 a er det opp til komiteen å beslutte om det skal tas steno­grafisk referat fra en åpen høring. Utvalget foreslår at denne regelen videre­føres, men slik at det også åpnes for mulighet til i stedet å nøye seg med lydbånd­opptak, som et mindre arbeidskrevende alternativ. Hvorvidt referatene senere skal skrives ut, vil det også være opp til komiteen å avgjøre. Dersom åpenhet blir hovedregelen, vil det i praksis være en rekke åpne høringer der det neppe er behov for skriftlige referater.

I kontrollsaker er det etter utvalgets mening behov for fastere og mer detaljerte regler for åpne høringer enn i andre typer saker. Derfor foreslås et eget reglement for åpne høringer i kontrollsaker. Reglementet bør vedtas av Stortinget i plenum og blir dermed bindende for komiteene. "Kontrollsaker" defineres som "alle saker som behandles i kontroll- og konstitusjonskomiteen, med unntak av saker som gjelder grunnlovsendring, bevilgninger til Stortinget og valglovgiv­ning", videre saker i de andre komiteene "når den åpne høringen har som formål å klarlegge eller vurdere et tidligere faktisk begivenhetsforløp". Dessuten foreslås bestemt at i samtlige komiteer kan N av medlemmene kreve at også andre høringer skal avholdes etter reglene for kontrollhøringer.

I reglementet foreslås regler om at den innkalte skal ha rett til innsyn i komiteens saksdokumenter, i den grad regler om taushetsplikt ikke stenger for det. Før utspørringen starter, skal den innkalte gis inntil ti minutter til å fremføre sin versjon av saken. Etter at utspørringen er over, skal den inkalte gis inntil fem minutter til å sammenfatte saken. Den innkalte skal ha rett til å bringe med seg en bisitter (rådgiver) og har rett til å konferere med bisitteren før svar avgis. Bisitte­ren kan supplere forklaringen dersom møteleder gir adgang til dette. Komitémed­lemmene skal ikke ha adgang til å kommentere de svar som avgis, annet enn der dette inngår som en naturlig og nødvendig del av et oppfølgings­spørsmål.

I prøveperioden har komitélederen normalt fungert som møteleder under høringene, med samme rolle i utspørringen som de andre komitémedlemmene. På denne måten har samme person vekslet mellom ulike roller: som aktiv deltaker i utspørringen og som den som samtidig har ansvaret for å sikre at høringene foregår på en forsvarlig måte. Etter utvalgets mening er en slik rollekombinasjon proble­ma­­tisk under åpne kontrollhøringer, særlig dersom saken er politisk kontroversiell. En nøytral og upartisk møteledelse er etter utvalgets oppfatning nødvendig både for å heve kvaliteten på utspørringen, for å sikre høringens troverdighet utad, og for å styrke de innkaltes stilling. Derfor foreslås bestemt i reglementet at møte­lederen under en kontrollhøring skal opptre upar­tisk i saken og ikke selv har adgang til å stille spørsmål. Møtelederen skal påse at spørsmå­lene holder seg innenfor temaet og at den innkaltes rettssik­ker­het ivaretas. Som følge av dette foreslås at komiteen skal velge særskilt møte­leder for den enkelte sak. Komité­lederen kan velges til møteleder, men dette vil kunne være upraktisk dersom denne tidligere har vært aktivt engasjert i saken eller ønsker å delta i utspørringen. I slike tilfelle kan komiteen velge et annet av komitémedlemmene eller en stortingsrep­resentant som ikke sitter i komiteen, til møteleder. En ekstern møteleder kan, dersom komiteen ønsker det, med fordel velges blant de representanter som jevnlig leder møter i Stortinget eller avdelingene.

Tre hovedutspørrere, som skal få tildelt særskilt tid til å stille spørsmål, foreslås utpekt for hver høring, den ene må være saksordføreren. N av komité­medlemmene kan kreve utpekt en av hovedutspørrerne.

Det skal være opp til møtelederen underveis å åpne for oppfølgings­spørsmål.

Det foreslås ikke åpnet adgang for andre enn komiteens medlemmer til å stille spørsmål under en høring.

Det foreslås særregler om kontrollhøringer av embets- og tjenestemenn. Gjelder det ansatte i et departement, skal anmodningen om å møte til høring rettes til statsråden, som kan være til stede under høringen. Alle spørsmål stilles til statsråden, som velger hvem som skal svare. Spørsmål kan stilles direkte til innkalte embets- eller tjeneste­menn bare dersom dette av særskilte grunner anses nødvendig, og komiteen etter egen behandling i lukket møte bestemmer dette. Embets- og tjenestemenn i ytre etater kan anmodes direkte om å møte til høring. Statsråden skal varsles og gis adgang til å være til stede. Spørsmål stilles direkte til den innkalte, men stats­rå­den skal gis adgang til å supplere forklaringen. For høring av alle embets- og tjenestemenn skal gjelde at komiteen plikter å ta hensyn til de lojali­tetsforplik­telser som eksisterer innad i forvaltningen og mellom embets­verk og statsråd.

Utvalget foreslår at FO redigeres slik at reglene om komitémøter samles i § 20, mens § 21 frigjøres til å omfatte bestemmelser om høringer. Det foreslås også at dagens uskrevne regler om lukkede komitémøter nedfelles i § 20.

Utvalget foreslår at de nye reglene skal tre i kraft 1. oktober 2001.

Presidentskapets merknader

Endringene i forretningsordenen

Presidentskapets flertall, alle unntatt Svein Ludvigsen, slutter seg til forslaget fra utvalgets flertall om å endre FO slik at komitéhøringer som hovedregel skal foregå for åpne dører, jf. FO § 21 fjerde ledd første punktum.

Presidentskapets mindretall, Svein Ludvigsen, slutter seg til utvalgets mindretall, medlemmet Inge Lønning, om at det er lite formålstjenlig å innføre en praksis hvor regelen er at høringer i alle komiteer skal være åpne. For mindretallet veier de praktiske argumentene som taler mot åpenhet som generell regel for all ekstern informasjonsinnhenting i komiteens regi, tyngre enn de argumentene som taler for. Mindretallet tar opp forslaget i delutredningen side 25 - spalte II - § 21 (III) fra Inge Lønning.

Utvalgsflertallet har formulert utkastet til bestemmelse i FO § 21 tredje ledd slik at komiteen kan beslutte at dørene skal være lukket "dersom det anses nødven­dig". Ifølge utvalgets premisser vil dette særlig være aktuelt i saker som angår opplysninger underlagt taushetsplikt, men dette er ikke noe krav, og "komiteen kan fritt velge å lukke dørene også i andre typer saker, dersom det anses hensikts­mes­sig. Dette kan f.eks. være aktuelt dersom den innkalte særlig ber om det", jf. s. 17 i Dok. nr. 19. Om det samme spørsmålet bemerker utvalget på s. 28: "Det er ikke knyttet særskilte vilkår til komiteens adgang til å lukke dørene; her står komiteen fritt i hvilke hensyn den vil legge vekt på."

Flertallet er enig med utvalget i at komiteene fritt bør kunne velge å lukke dørene, dersom det anses hensiktsmessig. For at dette skal komme bedre til uttrykk i FO, foreslår flertallet at bestemmelsen formuleres slik at lukkete dører kan vedtas "dersom det anses hensiktsmessig".

Et annet flertall i Presidentskapet - Kirsti Kolle Grøndahl, Gunnar Skaug og Svein Ludvigsen - er enig med utvalgets mindretall - Frøiland og Lønning - i at dagens forbud mot at åpne høringer holdes mens det er møte i Stortinget eller avdelingene, bør videreføres. FO § 21 sjette ledd siste punktum foreslås utformet i samsvar med dette.

Et mindretall i Presidentskapet - Hans J. Røsjorde, Odd Holten og Jorunn Ringstad - følger forslaget fra flertallet i utvalget om at det unntaksvis åpnes for at åpne høringer kan holdes samtidig med møter i plenum.

Når det gjelder alle komitéhøringer, slutter Presidentskapets flertall - Kirsti Kolle Grøndahl, Gunnar Skaug og Svein Ludvigsen - seg til forslaget fra mindre­tallet i utvalget - Frøiland og Lønning - om å opprettholde dagens regel om at en komité­høring krever beslutning av komiteen med vanlig flertall. Videre går flertallet inn for å opprettholde regelen om at komiteen med vanlig flertall bestemmer hvem som skal inviteres til høring. FO § 21 første ledd tredje punktum foreslås utformet i samsvar med dette.

Presidentskapets mindretall - Hans J. Røsjorde, Odd Holten og Jorunn Ringstad - slutter seg til forslaget fra flertallet i utvalget om at høring skal avholdes og anmodning om å møte til høring fremsettes når minst N av komiteens medlemmer ber om det. Mindretallet presiserer at "N av komiteens medlemmer" skal forstås slik at det omfatter N av komiteens totale medlemstall.

Nåværende § 21 fjerde ledd bestemmer at komiteen etter søknad kan få Presidentskapets samtykke til å dekke nødvendige utgifter for personer som deltar i en høring etter anmodning fra komiteen. Presidentskapet foreslår denne bestem­melsen tatt inn som tredje ledd i den nye § 21.

Dersom de endringer i FO som foreslås i denne innstilling blir vedtatt, må forholdene legges til rette for at flere åpne høringer kan holdes samtidig. De eksisterende komitérommene vil av praktiske og sikkerhetsmessige grunner være lite hensiktsmessige for åpne høringer. Derfor blir det nødvendig å utføre visse bygnings­mes­sige ­arbeider innenfor Stortingets bygningsmasse for å istandbringe flere rom som vil være egnet for åpne høringer. Både fordi det vil ta noe tid å fullføre disse arbeidene, og fordi det kan bli problematisk for komiteene å praktisere en hovedregel om åpne høringer allerede den første høstsesjon i en ny valgperiode, er Presidentskapets flertall, alle unntatt Hans J. Røsjorde, kommet til at nyordningen først bør iverksettes fra 1. januar 2002. De nåværende regler i FO foreslås derfor forlenget ut året 2001. Jf. postene C og D i utkastet til vedtak.

Presidentskapets medlem Hans J. Røsjorde følger utvalgets forslag om at de nye reglene skal tre i kraft 1. oktober 2001. Derfor har dette medlem et eget forslag til post D og vil stemme mot post C.

Det er arbeidskrevende å utarbeide stenografisk referat fra en åpen høring. Stortingets referentkorps er ikke bemannet for å kunne dekke åpne høringer og vil i liten grad ha kapasitet til å dekke flere samtidige åpne høringer. Etter President­skapets oppfatning er det - bortsett fra kontrollhøringer - i få tilfelle behov for å ta stenografisk referat. Presidentskapet foreslår fastsatt i FO at for andre saker enn kontrollsaker trengs det samtykke av Presidentskapet til en komitébes­lutning om stenografisk referat. ("Kontrollsaker" er definert i § 1 i reglementet for åpne kontrollhøringer i denne innstilling.) For høringer hvor det ikke skal tas stenogra­fisk referat, kan komiteen beslutte at det skal gjøres lydbånd­opptak. Det vil også være opp til komiteen å avgjøre om et lydbåndopptak senere skal skrives ut.

Reglementet for åpne kontrollhøringer

Presidentskapet fremmer innstilling om at Stortinget vedtar et reglement for åpne komitéhøringer i samsvar med utvalgets forslag, med de unntak som fremgår nedenfor.

§ 1 første ledd inneholder definisjonen av "kontrollsaker". Når det gjelder saker som behandles i kontroll- og konstitusjonskomiteen, foreslås alle "bevilg­ninger" unntatt fra definisjonen av kontrollsaker. Utvalget har foreslått en bestemmelse om at i samtlige komiteer kan N av medlem­mene kreve at også andre høringer skal holdes etter reglene for kontroll­hørin­ger. Presidentskapet finner det ikke naturlig å legge en slik rett til et mindretall og fremmer ikke dette forslaget. Det blir opp til komiteen å beslutte med vanlig flertall at også andre høringer skal holdes etter reglene for kontroll­høringer.

President­­skapets flertall - Kirsti Kolle Grøndahl, Gunnar Skaug og Svein Ludvigsen - har utformet § 2 første ledd som en følge av vedtaksutkastet fra det samme flertall om at komiteen med vanlig flertall beslutter om det skal holdes høring og hvem som skal anmodes om å møte til høring, jf. FO § 21 første ledd tredje punktum.

Presidentskapets mindretall - Hans J. Røsjorde, Odd Holten og Jorunn Ringstad - har utformet et forslag til § 2 første ledd som er en følge av deres forslag til FO § 21 første ledd tredje punktum.

Presidentskapet slutter seg ikke til utvalgets forslag i § 2 tredje ledd om at komiteen skal velge særskilt møteleder for høringen, og at det til dette vervet kan velges et annet komitémedlem eller en stortingsrepresentant som ikke er medlem av komiteen. Etter Presidentskapets oppfatning bør møte­ledelsen tilligge komité­ledelsen også under høringer. FO § 20 første ledd har bestemmelser om komité­ledelsen. Komitélederen bør ikke utelukkes fra å kunne stille spørsmål under høringer, blant annet fordi han/hun kan være det eneste komitémedlem fra sin stortingsgruppe. Når komitélederen stiller spørsmål, bør imidlertid møte­ledelsen overlates til nestlederen, eventuelt den valgte sekretær. Presidentskapet foreslår en bestemmelse om dette i § 4 første ledd. Likevel vil det være problematisk med et generelt forbud mot at møtelederen selv stiller spørsmål, og Presidentskapet fremmer ikke forslag om dette. Når det ikke utelukkes at møtelederen kan stille spørsmål, vil det heller ikke være naturlig å reglementsfeste at møtelederen skal opptre upartisk i saken.

Når det gjelder utvalgets forslag om at det for hver høring skal utpekes to hovedutspørrere i tillegg til saksordføreren, og at disse skal gis særskilt tid til å stille spørsmål, jf. § 2 tredje ledd og § 4 tredje ledd, foreslår Presidentskapet at komiteene kan oppnevne hovedutspørrere, men at de ikke skal ha plikt til dette. Som følge av dette fremmes ikke forslag om at N av komiteens medlemmer kan kreve å få velge en av hovedutspørrerne.