Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Berit Brørby, Odd Eriksen, Aud Gaundal, Einar Johansen og Leif Lund, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, fra Høyre, Sverre J. Hoddevik og Erna Solberg, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til at St.meld. nr. 17 (2000-2001) Om asyl- og flyktningepolitikken, nylig er ferdigbehandlet i Stortinget og at forslaget ikke ble reist i den sammenheng.

Flertallet vil vise til svarbrev til kommunalkomiteen fra Sosial- og helsedepartementet av 15. mai 2001 (vedlagt), der det framgår at forslaget om obligatorisk HIV/AIDS-test av alle som søker oppholdstillatelse i Norge ikke kan begrunnes i smittevernfaglige hensyn. Tiltaket vil være diskriminerende, representere brudd på menneskerettighetene, og i tillegg være internasjonalt uholdbart.

Flertallet støtter disse konklusjonene.

Flertallet viser til at det er bred politisk enighet i Norge om at landet skal overholde sine forpliktelser i forhold til internasjonale avtaler og FNs flyktningekonvensjonen. Prinsippene i disse avtalene er at det er behovet for beskyttelse som skal være avgjørende for opphold - ikke om vedkommende er syk eller smittet. Intensjonen i forslaget er at mennesker som er smittet av HIV/AIDS nektes opphold i Norge, uavhengig om de har behov for beskyttelse eller ikke. Forslagsstillerne ønsker å frata HIV/AIDS-smittede personer retten til å få innvilget asyl/opphold i Norge. Dette er etter flertallets mening uetisk, representerer et menneskesyn komiteen er dypt uenig i og bryter etter flertallets mening med grunnleggende prinsipper i asylretten.

Flertallet viser til at det i dag tilbys HIV/AIDS-test til alle nyankomne og at helsetjenesten rapporterer at det er uproblematisk å få personer i målgruppen til å teste seg. Det er derfor ikke smittevernfaglige grunner som skulle tale for forslaget. Tvert imot er frivilligheten i framgangsmåten i dag den beste investering i gjensidig tillit som er en forutsetning for god medisinsk oppfølging dersom smitte blir påvist.

Flertallet viser også til WHOs uttalelser fra 1992 angående obligatorisk testing gjengitt i brevet fra Sosial- og helsedepartementet.

Flertallet viser til at det har vært drevet HIV-forebyggende arbeid i Norge gjennom tre handlingsplaner. Rogalandsforskning har evaluert siste handlingsperiode 1996-2000, og blant annet konkludert med at innvandring av HIV-positive personer fra områder med stor smitterisiko har hatt liten betydning for innenlandsk smitte i Norge. Denne smitten har vært lav siden 1996, og det samme gjelder sekundærsmitte. Rapporten sier at dette blant annet kan skyldes forebyggingsarbeidet som innvandrerorganisasjoner har utført med støtte fra det offentlige.

Flertallet vil understreke viktigheten av å følge dette arbeidet opp videre og at dette er en kamp mot sykdommen, ikke mot de smittede.

Flertallet vil påpeke at det må fokuseres på og settes inn tiltak overfor personer med risikoadferd, uavhengig av etnisk opprinnelse og uavhengig av i hvilket ærend en passerer et lands grense.

Flertallet vil også understreke betydningen av å intensivere det internasjonale arbeidet mot HIV/AIDS og viser i den sammenheng til omtale i Langtidsprogrammet St.meld. nr. 30 (2000-2001), kap. 16.

Flertallet vil på denne bakgrunn ikke bifalle forslaget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Lodve Solholm, viser til at den kanskje mest alvorlige smittsomme sykdommen vi i dag har i landet, nemlig HIV/AIDS, er inkludert i den nye smittevernloven. Disse medlemmer viser til at denne sykdommen er en ekstremt alvorlig smittsom sykdom, alvorlig fordi en til dags dato verken har immuniserende vaksine eller adekvat behandling å tilby mot HIV-infeksjon.

Disse medlemmer viser til at HIV-infeksjonen naturlig nok har størst utbredelse i de land hvor sykdommen angivelig først oppsto, nemlig i Afrika - og særlig sør for Sahara. Men selv om en fortsatt har den største spredningen der, har en også de seneste år hatt en alarmerende spredning av sykdommen både i Sørøst-Asia, India og Brasil. Spredningen i den vestlige industrialiserte verden er også for tiden ganske foruroligende.

Så langt disse medlemmer har registrert, er det allment akseptert i fagmiljøene at identifisering av HIV-smittede er et viktig ledd i sykdomsbekjempelsen. Videre mener disse medlemmer at HIV antistoff-testing er det eneste redskap en i dag har for å identifisere de smittede. Disse medlemmer ser det da slik at HIV-testing er et særdeles viktig middel til bruk for å utarbeide gode smitteverntiltak mot sykdommen.

Disse medlemmer viser til at HIV-testing så langt har vært et frivillig tilbud til enkeltmennesker og risikogrupper. Testingen har, frem til dags dato, vært fulgt godt opp fra risikogruppene og likeledes fra de asylsøkere og flyktninger som har fått tilbud om slik testing ved innreise til Norge. Disse medlemmene vil likevel påpeke at frivillighet ikke er nok. Disse medlemmer mener derfor at tvangstesting av de som kommer til landet fra høgrisikoland må innføres. Dette for å gi de smittede mulighet til best mulig veiledning om smittefare og risikoadferd. Disse medlemmer mener at mottak må varsles, slik at de kan gjøre de nødvendige tiltak overfor de smittede og andre. Dette innebærer også en eventuell plassering i lukkede mottak, for de som ikke vil etterkomme veiledning og de krav som blir stilt. Disse medlemmene vil ikke frata mennesker som er smittet av HIV/AIDS muligheten til å få oppholdstillatelse landet, uavhengig om de har behov for beskyttelse eller ikke.

Disse medlemmer vil presisere at spørsmålet om oppholdstillatelse ikke berøres av om en asylsøker er smittet og/eller er syk. Det er spørsmålet om vedkommende trenger beskyttelse som skal være det avgjørende.

Disse medlemmene vil vise til at spørsmålet om obligatorisk HIV-testing ble drøftet i Stortinget i Innst. S. nr. 183 (1987-1988), men Stortinget gikk ikke inn for noen obligatorisk testing av noen grupperinger. Disse medlemmer viser imidlertid til følgende merknad fra et stort flertall i Stortinget under behandling av Innst. S. nr. 183:

"For å skaffe en bedre oversikt over smitteutbredelsen og for å hindre smitte, er flertallet, alle medlemmene unntatt Kristelig Folkeparti, enig i at en bør tilstrebe at testing for HIV-antistoff inngår som en naturlig del av undersøkelsene ved legekonsultasjon og sykehusinnleggelse. Som ved all annen undersøkelse må det imidlertid legges medisinskfaglige og økonomiske vurderinger til grunn samt tas etiske og juridiske hensyn."

Disse medlemmer er innforstått med at den alt overveiende fagekspertise, både i Norge og i vestlige land, ikke er tilhengere av obligatorisk HIV-testing, da en mener at en obligatorisk testing eventuelt ved tvang har liten nytteverdi og i stor grad kan redusere den informasjon og holdningsskaping en i dag har i samarbeid med de enkelte HIV-smittede og risikogruppene. Det anføres også fra fagmiljøene at så lenge en ikke har effektiv vaksine eller behandlingstilbud for sykdommen, har rutinetesting for HIV liten verdi.

Disse medlemmer vil dog i denne forbindelse understreke at de samme fagmiljøene anser HIV-testing som særdeles viktig for smitteidentifisering, og som et godt middel for å utarbeide gode smittevernplaner mot sykdommen AIDS. Disse medlemmer er også kjent med at fagmiljøenes tilbakeholdenhet når det gjelder obligatorisk testing, i en viss utstrekning er av sosial etisk karakter. Disse medlemmene vil vise til at Stortinget vedtok smittevernloven i Innst. O. nr. 37 (1993-1994) jf. Ot.prp. nr. 28 (1993-1994) og Ot.prp. nr. 91 (1992-1993). Den nye loven erstattet åtte lover.

Disse medlemmer konstaterer at loven med forskrifter gir muligheter for en utstrakt smitteoppsporing, eventuelt ved tvang. Disse medlemmer er av den mening at de ansvarlige helsemyndigheter ikke følger opp loven godt nok, spesielt når det gjelder smitteoppsporing blant personer som kommer til Norge fra høgrisikoland. Disse medlemmene er av den mening at en må i større grad nytte seg av tvang i smitteoppsporing, slik at en kan beskytte seg mot smitte og risikoadferd ved en omfattende og god veiledning av de smittede.

Disse medlemmer er uenig at alle som kommer til landet skal gjennom en tvangstest, og vil begrense dette til de som kommer fra høgrisikoland.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag til vedtak:

"Stortinget ber Regjeringen utarbeide lovforslag for obligatorisk HIV/AIDS-test av mennesker som søker oppholdstillatelse i Norge og som kommer fra høgrisikoland."