Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigurd Grytten, Inger Lise Husøy, Laila Kaland og lederen Gunnar Skaug, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Kari Økland, fra Høyre, Svein Ludvigsen, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen, og representanten Vidar Kleppe, viser til at Stortingets ombudsmann for forvaltningen (Sivilombudsmannen) i mars 2001 avga årsmelding til Stortinget om virksomheten for 2000. Komiteen er tilfreds med at det i meldingen er redegjort for institusjonens virksomhet og gitt en oversikt i form av referat av 87 saker av alminnelig interesse.

Komiteen registrerer at det i meldingsåret ble avsluttet 2 209 saker. Dette er 138 færre enn i 1999 og 24 flere enn i 1998. Blant de avsluttede sakene inngår 2 systematiske undersøkelser. Den ene gjaldt praktiseringen av forvaltningsloven i saker om voldsoffererstatning. Den andre var en undersøkelse i forbindelse med disponeringen av kontantytelser fra folketrygden. Komiteen viser videre til at det i meldingsåret er avgitt en egen sak om praktiseringen av offentlighetsloven i Lillehammer og Trondheim kommuner. Av de avsluttede sakene ble 1 214 realitetsbehandlet og 995 avvist. Komiteen merker seg videre at beholdningen av uavsluttede saker utgjorde 493 ved årsskiftet 2000/2001. Av de 493 sakene er 40 mer enn ett år gamle.

Videre har komiteen merket seg at det å gjennomføre systematiske/generelle undersøkelser på ulike forvaltningsområder også vil gi Sivilombudsmannen et bedre grunnlag for å bedre forvaltningspraksisen. Gjennom en slik bred tilnærming til bestemte sakstyper oppnår også Sivilombudsmannen en mer inngående kjennskap til om forvaltningen etterlever saksbehandlingsreglene, hvilket igjen gir ombudsmannen et bedre grunnlag for å behandle fremtidige klagesaker på disse saksfeltene.

Komiteen konstaterer at når det gjelder de systematiske/generelle undersøkelsene som er foretatt fra ombudsmannens side, ligger det i disse undersøkelsene et omfattende og grundig arbeid som komiteen synes det er viktig at ombudsmannen foretar. Komiteen har merket seg at Sivilombudsmannen i meldingsåret har avsluttet 2 systematiske undersøkelser.

Komiteen er tilfreds med at det ved målrettet innsats vil være mulig for ombudsmannen å redusere saksbeholdningen ytterligere samtidig med at kravet til grundighet i saksbehandlingen opprettholdes.

Komiteen viser til og er tilfreds med at det den 1. januar 2001 trådte et lovvedtak i kraft som slår fast at offentlighetsprinsippet også gjelder for ombudsmannens saksdokumenter. Og at nærmere regler herunder for å unnta dokumenter fra offentlighet, gis i ombudsmannens instruks. Samt at det etter innføringen av de nye reglene er etablert en journal i papirform ved ombudsmannens kontor.

Komiteen vil understreke viktigheten av at ombudsmannens merknader følges opp av de ansvarlige organ som får bemerkninger fra ombudsmannen.

Komiteen vil derfor avslutningsvis vise til en rekke viktige saker som er omhandlet i meldingen og som viser bredden i ombudsmannens virke for meldingsåret 2000.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og representanten Vidar Kleppe viser til at ombudsmannens rolle iht. ombudsmannslovens formålsbestemmelse, § 3 jf. instruksens § 1, er ”å søke å sikre at det i den offentlige forvaltning ikke øves urett mot den enkelte borger”. Dette formålet må være førende for all virksomhet hos ombudsmannen. Disse medlemmer er av den oppfatning at dette formålet tilsier at ombudsmannens virke må være rettssikkerhets- og realitetsorientert. Hvis klagebehandlingen for ombudsmannen effektivt skal ivareta disse formål (og være en enkel og rimelig måte for en part å få prøvet sin sak på), er det viktig at hans prøving av sakene går rett til ”kjernen av problemet” og at ombudsmannen fullt ut benytter det mandatet Stortinget har gitt ham, når det er nødvendig.

Videre vil disse medlemmer peke på at utvalget av saker som ombudsmannen tar opp til prøving, bør dekke et representativt spekter av offentlig sektor. Dersom det på visse myndighets- eller tjenesteområder kreves at den juridiske kompetanse blir komplettert av annen sakkunnskap, er det uheldig om en reell ombudsmannsprøving i slike saker blir unngått allerede av den grunn.

Disse medlemmer ser ombudsmannens årsmelding som en grundig tilbakerapportering om virksomheten i fjoråret, både på generelt plan, og i enkeltsakene. Etter disse medlemmers syn bør ombudsmannen vurdere om særlig kapitlene om nærmere avdekkede problemområder og påviste feil eller mangler ved lover, forskrifter, praksis m.v. blir konkretisert noe bedre fra ombudsmannens side. Herunder ville disse medlemmer se det som en fordel om ombudsmannen, så langt han finner det forsvarlig etter sitt mandat, også indikerer hvilke tiltak som Stortinget, regjeringen eller forvaltningen selv bør iverksette.

Saker etter offentlighetsloven og klager pga. sen saksbehandling i forvaltningen er blant områdene som meldingene fra ombudsmannen gjennom flere år, og fortsatt, indikerer som for dårlig etterlevet i praksis. Hvis ombudsmannen selv ut fra sin erfaring ser muligheter til forbedringer i regelverket, bør det være en fordel for Stortinget å bli gjort kjent med dette.

Disse medlemmer har merket seg at årsmeldingen denne gang refererer en faglig og reell uenighet mellom Justisdepartementet og ombudsmannen når det gjelder tolkingen av forvaltningslovens § 28. Komiteen slutter seg til ombudsmannens vurderinger og stiller seg undrende til at departementet har meddelt ombudsmannen å ikke ville invitere Stortinget til den klargjøring som måtte være nødvendig dersom departementet ikke vil rette seg etter ombudsmannens lovforståelse eller anbefalinger. Generelt vil komiteen anta at en evt. bestående uenighet mellom ombudsmannen og departementet om en lovforståelse bør bringes inn for Stortinget.

Disse medlemmer viser for øvrig til ombudsmannens vurderinger som en slutter seg til.