Vedlegg: Brev fra Miljøverndepartementet, v/statsråd Siri Bjerke til energi- og miljøkomiteen, datert 4. mai 2001
Jeg viser til komiteens brev av 05.04.01 med Dok. nr. 8:58 (2000-2001) Forslag fra stortingsrepresentantene Per-Kristian Foss, Sverre J. Hoddevik og Erna Solberg om at Regjeringen innen utgangen av 2001 fremmer forslag til tidsfrister for a) statlige organers innsigelsesmuligheter i general- og reguleringsplaner og b) kommunens behandlingstid av private reguleringsplaner.
Bruken av tidsfrister i forvaltningen er et komplisert spørsmål som sist har vært gjenstand for en bred drøfting i Ot. prp. nr. 52 (1998-1999) Om lov om endringer i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker. Stortingets behandling juni 1999 resulterte som kjent i at forvaltningsloven fikk tilføyd en ny bestemmelse som vil gi adgang for Kongen til på bestemte områder å fastsette frister for forvaltningens behandling av saker om enkeltvedtak. Dette anses som et ledd i arbeidet for å forbedre den service som forvaltningen yter og bedre forutberegneligheten for publikum.
En viktig konklusjon i proposisjonen er at rask saksbehandling er en blant flere viktige sider av kvaliteten i saksbehandlingen. Jeg vil i den sammenheng vise til følgende presisering: ”For at saksbehandlingsfrister skal føre til kortere saksbehandlingstid, vil det imidlertid normalt være nødvendig å kombinere innføring av frister med effektiviseringstiltak og/eller økte ressurser på det aktuelle forvaltningsområdet. Som regel bør man ikke forutsette at innføring av frister alene vil medføre kortere saksbehandlingstid, fordi dette vil kunne medføre at saksbehandlingen ikke blir så grundig som loven krever, jf forvaltningslovens § 17 første ledd om at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak treffes.”
Telemark fylkeskommune startet prosjektet ”Bedre offentlig saksbehandling” høsten 1995, jf. Byggforsk prosjektrapport 277-2000. Det ble anlagt som et samarbeidsprosjekt mellom kommunene og næringslivet i Grenlandsregionen og offentlige myndighetsorgan på fylkesnivå. Prosjektets mål har vært forbedringer av offentlige tjenester i tilknytning til plan- og byggesaksbehandlingen. Det ble foretatt registreringer som viste at ca 80% av alle planforslagene i Grenlandsregionen fremmes av private forslagsstillere. Det ble derfor sett nærmere på den samlede saksbehandlingstiden for private reguleringsplaner.
Grenlandsprosjektet hadde innledningsvis stor oppmerksomhet rettet mot kort behandlingstid for reguleringsplaner. I tråd med signaler fra byggenæringen ble imidlertid fokus etter hvert dreiet til å legge vekt på at de offentlige planprosessene skal være forutsigbare. Utvikling og behandling av private reguleringsforslag er en samproduksjon mellom utbyggingsinteressene og det offentlige apparatet. Når prosessen fram til vedtatt plan tar tid, blir det interessant å undersøke hvem som bruker tiden og hvor flaskehalsene og usikkerheten om prosessforløpet oppstår.
Prosjektet har utviklet en enkel mal for registrering av tidsbruk i planprosessen. Det skilles mellom den private delen av planprosessen (innledningsvis) og den offentlige beslutningsprosessen (til slutt). En analyse basert på 343 planer viser at den gjennomsnittlige private tidsbruken er på 250 dager, mens den offentlige tidsbruken er 275 dager. Videre viser analysen at det er en vesentlig større spredning på den private tidsbruken fra planarbeidet starter opp til innlevering av et planforslag, enn for den offentlige behandlingstiden. Konklusjonen på dette er at den offentlige beslutningsprosessen er mer forutsigbar enn den private utarbeidelsen av planforslaget.
I Byggforsks prosjektrapport 290-2000 ”Private planer – offentlige utfordringer” er det gjennomført en kvalitativ undersøkelse i fire kommuner på det sentrale Østlandsområdet. Når det gjelder spørsmålet om rask saksbehandling, har rapporten følgende konklusjon: ”Effektivitet er imidlertid ikke alltid opp til kommunene alene. Gjennom saksbehandlingen kan det komme opp forhold som det tar lang tid å avklare og hvor kommunen ikke alltid kan påvirke forløpet. Dette gjelder særlig i plansaker. Enkelte saker reiser problemstillinger som krever spesielle utredninger. At utbygger forestår planleggingen innebærer også at kommunen må avvente nye innspill fra utbygger. I realiteten er det en trekantrelasjon mellom plan- og byggesaksmyndighetene, utbygger/investor og den arkitekten som investor gjør bruk av for å utarbeide planen/prosjektet.”
På bakgrunn av nevnte rapporter går det fram at ensidig fokusering på tidsfrister for den offentlige saksbehandlingen ikke nødvendigvis sikrer kravet om raske og effektive planprosesser. Jeg mener dette indikerer at det er viktig å se innføringen av tidsfrister i sammenheng med en bred gjennomgang av plan- og bygningslovens saksbehandlingssystem. Både spørsmål om ressurser og saksbehandlingskapasitet, forholdet til rettssikkerhet og mulighet for politisk deltagelse samt store variasjoner i faktiske forhold lokalt må tas i betraktning. For en del plansaker, særlig enklere reguleringsplaner, er det åpenbart behov for å gjøre framdriften bedre enn i dag. På den annen side kan lang tidsbruk i enkelte plansaker skyldes planens omfang og betydning, der det foreligger reelle og kompliserte konflikter som det er nødvendig å bruke tid på å løse.
Når det gjelder frister for bruk av innsigelser er jeg likevel innstilt på å vurdere dette nærmere i forbindelse med de reformer som måtte følge av Stortingets behandling av St.meld. nr. 31 (2000-2001), jf. nedenfor.
Regjeringen har nettopp fremmet St. meld. nr. 31 (2000-2001) Kommune, fylke, stat – en bedre oppgavefordeling. I meldingen foreslås det å innføre bindende arealplanlegging på fylkesplannivå. Det foreslås også å legge endelig vedtaksmyndighet i innsigelser til det folkevalgte organet i den nye fylkeskommunen. I tillegg legges det opp til at fylkesmannens fagansvar innen miljøvern og landbruk flyttes til fylkeskommunene. Dette innebærer vesentlige endringer i måten nasjonale arealinteresser formidles og ivaretas i forhold til den kommunale arealplanleggingen. Det vil være hensiktsmessig å se eventuelle lovendringer for å innføre tidsfrister på statlige og fylkeskommunale organers innsigelsesmuligheter i lys av Stortingets behandling av denne meldingen.
Departementet er informert om at planlovutvalget i inneværende år tar sikte på å arbeide videre med utformingen av saksbehandlingsreglene for planer. Resultatet fra høringen av planlovutvalgets delinnstilling blir et viktig grunnlag for dette arbeidet. Det ventes at utvalgets forslag vil inngå i den andre delinnstillingen som etter planen er ferdig mot slutten av år 2002.
I sin delinnstilling NOU 2001:7 ”Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven” framgår det at utvalget ikke ser det som mulig eller ønskelig å fastsette en generell fristregel for planbehandlingen, for eksempel når planmyndigheten skal ha ferdigbehandlet plansaken. Til dette er de forskjellige plansaker for sammensatte og innbyrdes ulike. Utvalget utelukker likevel ikke at det i forhold til mindre, gjennomføringsrettede planer kan innføres generelle fristregler som stiller krav til planmyndighetenes behandling av slike plansaker. Videre mener utvalget at det kan være grunn til å vurdere hvor vidt det bør innføres frister som knytter seg til saksbehandlingens enkelte deler.
Etter utvalgets oppfatning bør det overveies å innføre flere bestemmelser i loven der planmyndighetene gis adgang til å fastsette frister overfor andre berørte, slik at planmyndigheten oppnår nødvendig framdrift i plansaken. Utvalget viser her spesielt til frister i forhold til berørte offentlige organers og sektorers adgang til å reise innsigelse mot kommunal plan.
Utvalgets andre delinnstilling vil fange opp aktuelle resultater fra behandlingen av St. meld. nr. 31 (2000-2001) om Oppgavefordelingen og fra Regjeringens arbeid med fornyelse av offentlig sektor. Det er viktig at høringsuttalelsene til innstillingen vurderes samlet slik at det blir mulig å sikre en best mulig sammenheng mellom de ulike delene av saksbehandlingen, for på den måten å få etablert et effektivt, forutsigbart og framtidsrettet saksbehandlingssystem i plan- og bygningsloven. Jeg kan derfor ikke tilrå å behandle den delen av forslaget som omhandler frister for kommunenes behandling av private reguleringsplaner uavhengig av den samlede gjennomgangen av loven.
Bruken av tidsfrister vil være et viktig virkemiddel for å sikre bedre framdrift i behandlingen av plansaker. Jeg er i den forbindelse positiv til bruk av frister i tråd med de tanker planlovutvalget har, blant annet når det gjelder frister i forbindelse med innsigelser. Samtidig viser jeg til at hele innsigelsessystemet er foreslått endret, jf. St. meld. nr. 31 (2000-2001). Som ledd i oppfølgingen av denne meldingen, er jeg innstilt på å fremme forslag om endringer på dette området våren 2002.
Når det gjelder frister for kommunens behandling av private reguleringsplaner, mener jeg det vil være uheldig å behandle dette løsrevet fra den samlede gjennomgangen av plan- og bygningslovens saksbehandlingsregler. Jeg er imidlertid innstilt på at denne gjennom-gangen samlet sett skal gi et mer effektivt og forutsigbart plansystem.