Det fremmes i dokumentet følgende forslag:

• "1. Stortinget ber Regjeringen endre retningslinjene for utmåling av stønad til livsopphold slik at barnetrygd, kontantstøtte og engangsstønad ikke regnes med i inntekten ved beregningen av sosialhjelpen, og slik at normen blir en forpliktende minstesats.

• 2. Stortinget ber Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett legge inn nødvendig kompensasjon for disse utgiftene i kommunenes rammetilskudd.

• 3. Stortinget ber Regjeringen straks stille en tilleggsbevilgning til disposisjon for å fjerne alle egenandeler i skolen. For kommende budsjettår bes Regjeringen sørge for å etablere et lov- og regelverk som gjør grunnskolen gratis.

• 4. Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2001 fremme forslag om økt barnetrygd fra og med tredje barn."

Som bakgrunn for forslaget framholder forslagsstillerne at mange tusen barn vokser opp i fattigdom i Norge, og at barnefattigdom er et alvorlig og uakseptabelt angrep på anstendighet og velferd i vår tid.

Forslagsstillerne vil foreslå konkrete tiltak som er rettet direkte mot målgruppa fattige barnefamilier og direkte mot de økonomiske årsakene til at barn blir utestengt fra sosiale fellesskap i skole og fritidsaktiviteter. Det framholdes at det i dokumentet tas opp noen helt nødvendige strakstiltak for å avhjelpe situasjonen for de fattigste familiene, men at på lengre sikt kan bare en mykere arbeidslinje, en sosial boligpolitikk, en fornyelse av virkemiddelapparatet og lavere skatter for lavinntektsgruppene avskaffe fattigdommen.

Det påpekes at svært mange av barnefamiliene som er fattige, i dag er henvist til en skjønnspreget og usikker kommunal sosialhjelp. Forslagsstillerne mener nivået på og måten sosialhjelpen er innrettet på, er en svært viktig og treffsikker faktor når en skal se på akutte tiltak mot fattigdom. Det vises til at barnetrygden, stønader ved fødsel og kontantstøtte går uavkortet til alle, men at de som har så dårlig råd at de må ha sosialhjelp, opplever at disse stønader trekkes fra sosialhjelpen, slik at en i praksis ikke får beholde én krone. Det påpekes at Regjeringen i forbindelse med utarbeidingen av veiledende satser for sosialhjelp har stadfestet sitt syn om at disse ytelsene skal tas med som inntekt når sosialhjelpen skal regnes ut. Forslagsstillerne mener at å fastsette at sosialhjelpen ikke skal avkortes på grunn av disse stønadene, vil gi flere tusen kroner rett til de fattigste barnefamiliene, og at dette ikke vil være noen særfordel for dem, bare likebehandling i forhold til alle andre som får pengene uavkortet.

Forslagsstillerne peker på at det er store underskudd i kommunesektoren, og mener at veiledende nasjonale normer for sosialhjelp ikke vil sikre at barnefamilier med dårlig råd får det bedre, fordi Regjeringen ikke vil forplikte kommunene til å følge normen eller bidra med penger. Det uttales at de svært lave satsene Regjeringen anbefaler, legitimerer at kommuner som hittil har hatt et akseptabelt nivå på sosialhjelpen, setter satsene ned, og at det derfor er nødvendig å innføre en fast minstenorm ingen kan gå under. Forslagsstillerne mener at staten må finansiere dette løftet for de fattigste.

Det vises til at mange kommuner kutter i skolebudsjettene, og at det kreves egenandeler til klasseturer, svømming, kosetimer, gaver og noen ganger til helt vanlige læremidler. Det påpekes at noen ikke har råd til egenandelene, og at økonomisk fattigdom bevirker utestenging og påvirker livslyst og pågangsmot til de aller fattigste ungene. Forslagsstillerne mener at når grunnskolen skal være gratis, bør også den obligatoriske leirskolen være det, samt skoleturer til teater og kino, avslutningsarrangementer, badeturer og skidager, fordi det er i regi av skolen.

Det uttales at av en rekke ulike tiltak som kan tenkes overfor barnefamiliene når det gjelder direkte støtte eller skattereduksjoner, er det økt barnetrygd fra og med tredje barn som mest vil bedre fordelinga mellom fattige og rike familier.