Vedlegg 3: Innlegg i Stortinget v/statsråd GudmundRestad, datert 3. februar 2000
President,
Jeg har forståelse for at det oppstår spørsmål om å innføre skattefritak for arbeidsgiverfinansiert medisinsk behandling. Mange vil ønske slike ytelser og dette kan bidra til hurtigere friskmelding av syke arbeidstakere. Dette kan igjen føre til sparte utgifter til sykepenger for det offentlige. Det er selvfølgelig positivt at syke arbeidstakere får rask behandling, men dette betyr ikke nødvendigvis at det er riktig å ha skattefritak for arbeidsgivers dekning av behandlingsutgiftene. Likhetsprinsippet taler for beskatning av slike fordeler.
Skattelovens hovedregel er at enhver fordel vunnet ved arbeid er skattepliktig. Fordel i form av penger, naturalytelse eller annen økonomisk støtte likestilles i denne sammenheng. Dersom en arbeidstaker for eksempel får dekket utgifter til en operasjon ved en privat klinikk, stilles han bedre enn andre arbeidstakere i tilsvarende helsesituasjon hvor arbeidsgiver ikke dekker slike utgifter til privat behandling. Det er ingen forskjell på om arbeidsgiveren dekker regningen direkte, eller om han gir arbeidstakeren et kontant lønnstillegg for å dekke den. Beløpene - som kan bli meget store gjelder videre dekning av privatutgifter og kan ikke anses knyttet til arbeidet. Dette gjelder selv om arbeidsgiverens betaling skyldes en tjenstlig interesse i å få den ansatte tidligere tilbake i arbeid. Han har derfor mottatt en fordel i skattelovens forstand.
Fordelen ved å få utgifter til privat behandling dekket av arbeidsgiver beskattes av den grunn på samme måte som om arbeidsgiver i stedet hadde valgt å øke arbeidstakerens lønn. Dette innebærer både inntektsbeskatning hos arbeidstakeren og plikt til å svare arbeidsgiveravgift for arbeidsgiver. Jeg vil understreke at dette ikke er en ny særregel. Tvert imot dette er en meget gammel bestemmelse som følger av skattelovens alminnelige regler av 1911 om beskatning av arbeidsinntekter.
Dersom en bare skattla kontantlønn og ikke naturalytelser, utgiftsdekning osv., ville det bli omfattende og uheldige tilpasninger i lønnsdannelsen. Arbeidsgiver og arbeidstaker ville kunne avtale at den ansatte i større utstrekning skal lønnes ved at arbeidsgiver dekker vedkommendes private kostnader i stedet for å betale kontantlønn. Dette strider mot tanken om at det ikke skal være skattemessig avgjørende hvilken avlønningsform som velges. En arbeidstaker som får en lavere kontantlønn pluss tilleggsytelser fra arbeidsgiveren, må derfor som hovedregel behandles likt med en arbeidstaker som får høyere kontantlønn uten slike tilleggsytelser.
Økonomiske ytelser fra arbeidsgiveren er skattepliktige selv om en tilsvarende gratisytelse fra det offentlige til samme person vil være skattefri. Dette gjelder også andre typer tjenester fra det offentlige, for eksempel dersom arbeidsgiver betaler barnehageplass eller skoleplass i en privatskole for arbeidstakeres barn.
Det finnes også eksempler på skattefrie ytelser fra arbeidsgiveren. Et eksempel er kollektive bedriftshelsetjenester, dvs. forebyggende helsetiltak blant de ansatte i en bedrift. Det er flere begrunnelser for dette skattefritaket: Tilbudet om bedriftshelsetjeneste er svært utbredt. En ønsker å forhindre helseskader og å stimulere til et godt og sunt arbeidsmiljø. Fritaket vil normalt gjelde et mindre beløp pr. ansatt, og det vil dessuten by på problemer å verdsette tjenesten ved en skattlegging. Derfor er det naturlig at arbeidsgiverbetaling av bedriftshelsetjenester står i en annen skattemessig stilling enn arbeidsgivers dekning av private helsetjenester. Skattefritak på ett område kan vanligvis ikke begrunne fritak på andre eller beslektede områder. Det er snarere grunn til å være nøktern i slike fritaksvurderinger, slik at omfanget av skattefritak samlet sett ikke blir for stort og slik at smittevirkninger kan unngås.
Dersom man skulle innføre regler om skattefrihet for dekning av private helseutgifter, ville dette medføre en betydelig skattemessig forskjellsbehandling mellom arbeidstakere. Noen arbeidstakere ville få dekket utgifter til privat behandling skattefritt, mens andre måtte velge mellom å betale tilsvarende behandling med egne beskattede midler eller å vente i køen i det offentlige helsevesen. Hvem som skulle kunne dra nytte av skattefritaket ville bli avgjort av arbeidsgivers vilje og evne til å betale. Arbeidsgivers vilje ville igjen kunne avhenge av hvor gunstig posisjon arbeidstaker hadde i arbeidsmarkedet, og hvor viktig han eller hun er for arbeidsgiveren. Det kunne fort bli en elitepreget utvelgelse av hvilke arbeidstakere som skulle nyte godt av skattefri arbeidsgiverdekning av privat behandling.
Den helsepolitiske prioriteringen av hvem som har størst behov for hurtig behandling ville i større grad bli overført fra det offentlige helsevesen til private arbeidsgivere. De arbeidstakere som er mest attraktive på arbeidsmarkedet, ville komme behandlingsmessig gunstigere ut enn personer som ikke er i en slik situasjon, uavhengig av hvem som har størst behov for behandling.
Regler om skattefritak vil også stimulere til økt etterspørsel etter private helsetjenester. Fordi ressursene i helsevesenet er knappe - særlig gjelder dette kvalifisert personell - vil dette kunne være med på å svekke behandlingstilbudet i det offentlige helsevesen.
Regler om skattefritak ville for øvrig innebære vanskelige grensedragninger med hensyn til hva som skal omfattes av fritaket, for eksempel hvilke typer lidelser, behandling osv. som skal falle innenfor ordningen.
Jeg vil gjøre oppmerksom på at skattytere som har usedvanlig store utgifter på grunn av varig sykdom eller svakhet, kan ha krav på særfradrag i inntekten. Skatten kan videre settes ned eller ettergis når det på grunn av særlig alvorlig eller langvarig sykdom eller av andre årsaker virker særlig urimelig eller uforholdsmessig trykkende å fastholde hele skatten. I noen tilfeller vil disse reglene medføre lavere eller ingen skatt på fordel ved arbeidsgivers dekning av behandling ved privat institusjon.
Jeg er opptatt av at folk flest skal få behandling for sykdom og lidelser uten å måtte vente for lenge på relevant behandling. Etter mitt syn er det imidlertid andre virkemidler enn skattesystemet som må tas i bruk for å fremme en bedre utvikling på dette området Vi har en landsdekkende og permanent offentlig ordning ved at trygdemyndighetene har anledning til å kjøpe private polikliniske behandlingsplasser. Denne ordningen bidrar til en raskere behandling av sykemeldte arbeidstakere, slik at disse blir hurtigere friske og kommer tidligere tilbake til arbeidet. Dette er et tilbud til alle arbeidstakere som har medisinsk behov for den type behandling som faller inn under ordningen. Her får man altså ingen utvelgelse utfra hvor sterk posisjon arbeidstaker har i arbeidsmarkedet. Man utnytter dessuten ledig kapasitet i helsevesenet, slik at det totale helsetilbudet ikke svekkes. Bevilgningene til denne ordningen ble økt på statsbudsjettet for 2000. Utformingen av ordningen er for øvrig under løpende vurdering, og jeg vil i samråd med Helseministeren og Sosialministeren vurdere en ytterligere styrking av ordningen.