Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Grethe G. Fossum, Britt Hildeng, Ottar Kaldhol, Torstein Rudihagen og Signe Øye, fra Kristelig Folkeparti, Valgerd Svarstad Haugland, Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S. Sørfonn, fra Høyre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Fremskrittspartiet, Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Venstre, Terje Johansen, og representanten Arvid Falch, viser til at forslaget er oversendt Finansdepartementet til uttalelse. Departementets svarbrev 3. mai 2001 er vedlagt innstillingen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til begrunnelse og forslag i Dokument nr. 8:86 (2000-2001) om å fjerne beskatningen av utgifter til behandling av sykdom, og slutter seg til dette.

Flertallet viser også til finansministerens brev av 3. mai 2001, men kan ikke se at det fremkommer noen nye opplysninger i dette svaret. Flertallet merker seg at finansministeren fortsetter å avvise forslaget, under henvisning til ulike prinsipielle betraktninger, men uten fokus på det grunnleggende spørsmål: å sørge for raskest mulig behandling for de som trenger det.

Flertallet mener, som forslagsstillerne, at en i dette spørsmålet må ha fokus på det overordnete mål om raskest mulig behandling for de som trenger dette. Det hjelper de behandlingstrengende lite at det ifølge Arbeiderpartiet er prinsipielt riktig at de står i helsekø, når det finnes alternativer som raskt kan få dem friske og tilbake i arbeid.

Flertallet mener derfor det er et riktig supplement til det offentlige helsetilbudet at det gis fritak for inntektsskatt og arbeidsgiveravgift ved arbeidsgivers betaling for behandling. Flertallet mener det prinsipielt er betenkelig at det offentlige ikke bare skal spare utgiftene til behandling i disse tilfellene, men i tillegg tjene på beskatning av behandlingen.

Flertallet viser også til at det i en undersøkelse fra Sintef Unimed går frem at 20 pst. av det totale sykefravær sannsynligvis kunne unngås, dersom ventetiden i helsekøer ble eliminert. Dermed vil tiltak som trekker i denne retning ha betydelige positive effekter for samfunnet i form av redusert sykefravær.

Flertallet mener derfor det er riktig å gi skattefritak ved arbeidsgivers betaling for behandling, som et ledd i en bred tiltakspakke for å bedre helsetilbudet til befolkningen og få ned sykefraværet.

Flertallet kan ikke slutte seg til finansministerens betraktning om at en slik ordning vil gi et provenytap som vil føre til økte skatter og avgifter på andre måter. Flertallet mener at tiltaket samlet sett vil gi besparelser for det offentlige, og at det på ingen måte kan være snakk om at det vil oppstå behov for økte skatter på andre områder. Hvis forslaget skal få de effekter som finansministeren advarer mot, så må dette skyldes at forslaget vil føre til raskere behandling enn det offentlige helsetilbudet i dag er i stand til å gi. Hvis ikke vil det ikke være noen grunn for arbeidsgiver til å bekoste behandlingen. Dermed er det klart at det offentlige vil spare utgifter til sykelønn, i tillegg til å spare utgiftene til selve behandlingen. Det er dermed åpenbart at det offentlige samlet sett vil spare på den foreslåtte ordningen, til tross for at det isolert sett vil bli et skattemessig inntektstap.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen snarest mulig legge frem forslag slik at arbeidsgivers utgifter til behandling ved sykdom fritas for arbeidsgiveravgift og inntektsbeskatning."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til svar fra finansministeren datert 3. mai 2001, og svar fra daværende finansminister Restad i spørretimen 3. desember 1999 og svar på interpellasjon 3. februar 2000, vedlagt denne innstillingen.

Disse medlemmer er enig med forslagsstillerne om at det er en prioritert oppgave å sørge for at mennesker får behandling raskt, og at det er nødvendig å bruke et sett av virkemidler for å sørge for dette. Disse medlemmer viser til at å få ned ventelistene ved sykehusene er en prioritert oppgave fra et samlet Storting.

Disse medlemmer vil imidlertid understreke at å innføre skattefritak for arbeidsgivers dekning til behandling av sykdom slik forslagsstillerne foreslår, vil være å skape en forskjellsbehandling som er uakseptabel og vil bryte med sentrale skattepolitiske og helsepolitiske målsettinger. Hovedregelen i skattelovgivningen er at alle typer inntekt skal beskattes, det gjelder uavhengig av i hvilken form inntekten er mottatt, som lønn, naturalia, dekning av privatutgifter eller annen økonomisk støtte. Ved å innføre skattefritak ved behandling av sykdom vil i praksis en arbeidstaker motta økonomisk støtte som andre arbeidstakere med samme sykdom ikke vil motta. Dette vil etter disse medlemmers mening føre til en uakseptabel skattemessig forskjellsbehandling. Hvis vedkommende som ikke får støtte fra sin arbeidsgiver velger å bli behandlet på en privat klinikk, må vedkommende betale dette selv med allerede beskattede midler. Det er videre grunn til at det vil være den ansattes posisjon på arbeidsplassen som vil være avgjørende hvem som vil bli tilgodesett ved skattefritak.

Disse medlemmer vil videre anføre at det vil være betenkelig at det er arbeidsgiveren, og ikke helsevesenet som skal prioritere hvem som skal få behandling. Det må være helsefaglige grunner til prioriteringer i helsevesenet, og ikke hvem som av arbeidsgivere vurderes attraktiv, som skal få behandling.

Disse medlemmer vil videre understreke at det er et mål med et godt offentlig helsetilbud til hele befolkningen. Ved å etablere skattefritak for behandling i det private helsevesen, vil det skapes et større marked til private klinikker som ikke er ønskelig. Dette kan undergrave det offentliges behandlingstilbud, og prinsippet om likeverdighet til behandling. Det er grunn til å understreke at det i dag mangler kvalifisert arbeidskraft innen det offentlige helsevesen, og at å åpne for skattefritak for sykdomsbehandling vil medføre økt etterspørsel ved de private klinikkene.

Disse medlemmer vil videre vise til at en slik ordning vil virke sterkt diskriminerende på alle de som ikke er i arbeidsmarkedet, og som dermed ikke har en arbeidsgiver. Dette gjelder for eksempel kronisk syke, arbeidsledige, studenter, hjemmearbeidende, barn og ungdom og pensjonister.

Disse medlemmer vil også understreke at provenytapet ved å etablere en slik ordning vil måtte dekkes inn ved andre skatter og avgifter.

Disse medlemmer foreslår på denne bakgrunn at forslaget avvises.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener det kan være gode grunner isolert sett til å støtte forslaget om skattefritak der arbeidsgiver kjøper helsetjenester som får arbeidstaker raskere tilbake i arbeid. Både for den enkelte og for bedriftene vil det kunne være gevinster å hente på å gi skattefritak for privatfinansierte operasjoner.

Dette medlem mener at forslaget, på tross av disse fordelene, reiser en rekke prinsipielle problemstillinger. Det kan medføre at ikke alle arbeidstakere får tilbud om helsebehandling, noe som kan ha som konsekvens at arbeidstakere ved samme bedrift blir forskjellsbehandlet. Dette medlem mener også det er betenkelig at prioriteringen av hvem som har størst behov for rask behandling i større grad vil bli tatt av arbeidsgivere, og ikke først og fremst på medisinsk grunnlag. Dette kan åpne for en utvikling i retning av et sorteringssamfunn.

Dette medlem mener de etiske problemstillingene forslaget reiser, er større enn fordelene som kan oppnås. Dette medlem vil på bakgrunn av dette ikke gi skattefritak for behandling betalt av arbeidsgiver.

Dette medlem viser til den offentlige ordningen der midler overføres fra trygdeetaten til helsesektoren for å prioritere arbeidstakere i sykemelding som står i kø for behandling. Dette medlem mener Regjeringen bør vurdere å utvide ordningen med kjøp av private behandlingsplasser.

Den offentlige ordningen med kjøp av behandling for arbeidstakere som er sykemeldt, er basert på et samarbeid mellom Rikstrygdeverket og det offentlige helsevesenet, som vurderer sykdommens lengde og alvorlighetsgrad. Denne ordningen har ikke tilsvarende slagside som skattefritak av utgifter til behandling vil ha, fordi det ikke er den enkelte arbeidsgivers økonomi, eller arbeidstakerens prioritering mellom arbeidstakere, som avgjør hvem som får behandling ved kjøp av helsetjenester gjennom folketrygden.

Stortingets behandling av Dokument nr. 8:36 (2000-2001) Sykehusbehandling i utland på gitte vilkår kan disponeres til sykehusbehandling i Norge og Dokument nr. 8:45 (2000-2001) Om å bevilge 1 100 mill. kroner til utnyttelse av ledig behandlingskapasitet ved offentlige og private sykehus i Norge, viser til at det er ledig kapasitet i sykehussektoren til å behandle flere. Dette medlem ber Regjeringen utnytte den ledige kapasiteten på de områder der ventetiden på behandling er lengst, og på de sykdommer som krever raskest behandling.