Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, viser til brev av 30. april 2001 fra Kommunal- og regionaldepartementet v/statsråden (vedlagt) der det gis uttrykk for at forslaget om et slikt regelverk som foreslått i Dokument nr. 8:82 (2000-2001) ikke ansees å være et hensiktsmessig middel til å realisere de gode intensjoner som antas å ligge til grunn for dokumentet.

Flertallet sier seg enig i dette. Flertallet er enig med Regjeringen i at lav offentlig andel av norske uteleieboliger ikke bør fremstilles som en strukturell mangel i det norske boligmarked. Flertallet viser til at den store andelen som eier egen bolig tvert om er et resultat av den enkeltes ønske om å eie egen bolig. Dette bidrar også til en høy vedlikeholdsmessig standard på boligmassen i Norge kontra andre land.

Flertallet viser til bred enighet om avvikling av husleiereguleringsloven gjennom en overgangsperiode på 10 år.

Flertallet deler Regjeringens syn på at hvis noen skal subsidieres er det viktig å vite hvorfor man gjør det. Det vises til at det i Oslo kommune bor ca. 3 000 med uoppsiglig kontrakt, og mange av disse har ikke lenger behov for økonomisk bistand. Flertallet viser til behovet for lokaldemokratisk frihet til å finne praktisk løsning på en lovpålagt oppgave. Flertallet understreker at kommunene har ansvar for å hjelpe bostedløse med bolig etter sosiallovens regelverk. Hvordan de løser denne oppgaven må være opp til den enkelte kommune. For personer med behov for stønad over lengre tid skal den statlige bostøtten avhjelpe boutgifter.

Flertallet innstiller på at forslaget fra Karin Andersen og Kristin Halvorsen ikke bifalles.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet forutsetter at når det gis statlige subsidier til private utleiere må dette føre til husleier som ligger betydelig under gjengs leie, forutsatt at disse dekker løpende kostnader og vedlikehold.

Disse medlemmer mener prinsipielt at utleieboliger som mottar statlig byggetilskudd skal inngå i en kommunal boligtildeling.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, slutter opp om dagens regler som legger til grunn at når det gis boligtilskudd til bygging av utleieboliger så skal utleievirksomheten drives på ikke-kommersiell basis.

Komiteen medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det er behov for flere slike boliger og at nye boliger er dyrere enn brukte. Selv med boligtilskudd vil ofte prisene på nye boliger bli så høye at den leien som må fastsettes for å dekke kostnadene vil kunne bli høyere enn gjengs leie på stedet. Disse medlemmer mener merknaden fra Høyre og Fremskrittspartiet vil kunne føre til at det i mange distrikter vil være umulig å bygge utleieboliger fordi både markedspris og markedsleie for alle boliger ligger langt under det det koster å bygge nytt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at når det gjelder prinsippet om at utleieboliger som mottar statlig byggetilskudd skal inngå i en kommunal boligtildeling, er det i henhold til dagens retningslinjer en forutsetning at kommunen anbefaler søknaden og stiller delvis garanti i forbindelse med et eventuelt låneopptak for slike boliger. Flertallet mener at man gjennom Husbankens godkjenning og tildelingsregler og kommunens anbefaling av søknaden, har en tilstrekkelig trygghet for at tildelingen er i tråd med kommunens eget ønske. Flertallet vil videre peke på at en betydelig del av utleieboliger for unge og vanskeligstilte blir realisert i et samarbeid mellom kommuner og lokale boligbyggelag. Det er svært vanlig at partene hver tildeler 50 pst. av boligene. Hvis man avskjærer f.eks. boligbyggelag fra å kunne tildele en del av utleieboligene til sine unge medlemmer fratar man boligbyggelagene grunnlaget for å bistå myndighetene med å løse utfordringene innen denne delen av boligsektoren.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Sosialistisk Venstrepartis merknad som sier at "Regjeringen legger seg kloss opp til Høyres boligpolitikk slik den praktiseres i Oslo". Disse medlemmer viser til at kommunene står fritt til å fastsette leiene for egne utleieboliger innenfor de rammer husleielovgivningen gir. Et offentlig utvalg har anbefalt gjennom en NOU å legge til grunn prinsippet om kostnadsdekkende husleie. Markedsleie eller gjengs leie betyr at kommunen i tillegg til å dekke sine kostnader også tar ut den merfortjeneste som følger av knapphet på utleieboliger. En slik praksis, som f.eks. i Oslo, er ikke i overensstemmelse med Regjeringens anbefalinger.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, viser til at litt over 20 pst. av bustadene i den norske bustadmarknaden til ei kvar tid er leigde ut. Berre 4 pst. av desse er offentleg eigde. Dei fleste av dei privat eigde utleigebustadene i Noreg blir leigde ut av ikkje-profesjonelle utleigarar. Ofte er dette utleige av delar av eigen bustad, til dømes sokkelleilighet og der utleiga ikkje skjer som del av næring. Leiga er under visse føresetnader friteken for skatt. Leigeprisen er fastsett i ein marknad, men dette tyder ikkje at den treng vere verken høg eller usosial. Mange av dei rimelegaste utleigebustadene i Noreg finn vi nettopp i denne gruppa.

I nybygde utleigebustader der tomteprisen og byggekostnadene er høge, og det statlege tilskottet lavt, ofte berre mellom 10 og 20 pst., vil utleigeprisen kunne bli høgare enn i dei private sokkelleilighetene. Dette kan bli resultatet, sjølv om det er eit bustadbyggjelag som er ansvarleg for utbygginga og leiga berre reflekterer dei reelle kostnadene ved oppføringa i tillegg til forvaltningskostnader. Eit bustadbyggjelag er ein privat utbyggjar. Dersom det blir stilt krav til desse bustadene om at leigenivået må liggje godt under gjengs leige, vil det vere umogleg for bustadbyggjelaget å få dekt sine kostnader. Ein slik praksis vil kunne skremme private aktørar vekk frå å etablere nye leigebustader. Og sjølv om det er dyrt å bu i OBOS og USBL sine leigebustader i Oslo, pga. høge kostnader og små tilskott, representerer dei eit viktig tilbod i Oslo sin leigemarknad. Eit anna viktig poeng er at dei representerer eit stabiliserande allmennyttig element i ein elles svært så privatisert marknad.

Fleirtalet vil peike på at det sjølvsagt er viktig å sikre seg at subsidieelementet kjem leigetakarane til gode. Dette tyder likevel ikkje alltid at leigenivået vil ligge "betydeleg under gjengs leie".

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til merknad fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet under behandlinga av St.meld. nr. 16 ( 2000-2001) og Innst. S. nr. 114 ( 2000- 2001), der disse partiene står sammen om følgende merknad:

"De investeringer staten gjør i sosiale utleieboliger må varig sikres mot kommersiell og markedsmessig virksomhet."

Dette medlem vil påpeke at forslaget som er fremmet nettopp tar sikte på å etablere virkemidler som kan realisere et slikt politisk mål.

Dette medlem viser til at et Arbeiderpartiet henviser til kostnadsdekkende husleier som prinsipp. Det finnes ingen regler eller virkemidler som gjør at ut­leiere må følge et slikt prinsipp. I mange tilfeller vil kostnadsdekkende husleie overstige gjengs leie, slik Arbeiderpartiet skriver i egen merknad. I pressområdene er gjengs leie alt for høy til at mennesker med dårlig råd kan makte å betale den. Derfor må systemet slik det er i dag forsterkes med regler for maksimal leie.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke at det er behov for økt volum både for et skjermet, regulert marked og for allmennyttige utleieboliger, eid og driftet av for eksempel boligbyggelag. Begge typer boliger må ha mulighet til finan­siering gjennom Husbankens lån og tilskudd. Klausuler knyttet til Husbankens tilskudd til slike prosjekter må utformes slik at subsidien i sin helhet kommer leietaker til gode i form av redusert leie.

Flertallet vil også påpeke at det er rimelig at kommunene får rett til å tildele en viss andel av slike boliger til sosiale formål. Det er viktig at planlegging og regulering av nye prosjekter for utleieboliger og andre utbygginger tilstreber en blanding av ulike typer boliger.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er enig med statsråden som i svarbrev av 30. april 2001 sier at forslaget ikke fremmer effektiv bruk av kommunale boligressurser, ikke stimulerer kommunene til økt boligsosial innsats og at forslaget bryter med viktige styringsprinsipper i forholdet mellom stat og kommune.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet er usamd i framlegget om å lage ei husleigeregulering som i hovudsak skal gjelde kommunale bustader. Årsaka til at husleiga er høg i mange kommunale bustader er som regel ikkje manglande vilje frå kommunen si side til å senke prisane, men vanskeleg kommunal økonomi. Ei ordning som tvingar kommunane til å senke utleigeprisane på kommunale bustader, kan gå ut over andre svake grupper i kommunane.

Desse medlemeneer samd i at det er grunn til uro over husleigeauka både i dei kommunale og private utleigebustadene. Det er difor behov for tiltak på fleire område. Den kommunale økonomien må bli betre slik at det vert samsvar mellom dei oppgåvene kommunane skal løyse og dei inntektene kommunane har. Dessutan er det behov for å auke både løyvingane og låneutmålinga frå dei tilskottsordningane i Husbanken som går til byggjing av utleigebustader og lavinnskottsbustader. Det er òg behov for å sjå på særlege finansieringsordningar for bustader til bustadlause.

Desse medlemene vil koma tilbake til dette i samband med statsbudsjettet for 2002.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke realiteten i at Norge har en strukturell mangel i boligmarkedet. Sammenlignet med andre europeiske og nordiske land mangler Norge nesten helt billige sosiale utleieboliger.

Leiemarkedet i Norge er minimalt i forhold til andre europeiske land. Litt over 20 pst. av boligmassen er leieboliger og av disse er ca. 4 pst. sosiale utleieboliger; dvs. boliger som i en eller annen form er subsidiert og tildelt etter kriterier. Gjennomsnittet i EU var 18 pst. i 1996 ( Kilde: Paul Balchin: "Housing Policy in Europe"). Dette viser at det er store mangler det segment i den norske boligmassen som kan hindre bostedsløshet og bolignød. Dette rammer unge og folk med dårlig råd ekstremt hardt.

Dette medlem mener at Husbanken skal brukes aktivt i den sosiale boligpolitikken. Husbankens rolle i boligpolitikken ble gjennom 90-tallet svekket. Myndighetene minsket sitt ansvar for den sosiale boligpolitikken gjennom innføringen av markedsstyrt rente, reduksjon i beløpene til tilskudd og lån. Resultatet ble voldsomme utgiftsøkninger spesielt for folk i etableringsfasen. Stabilitet i så store og viktige utgiftsposter knyttet til bolig og utdanning er helt avgjørende for den enkeltes trygghet og for å sikre samfunnsinteresser. De to siste års budsjetter har snudd denne tendensen noe, men fremdeles er virkemidlene alt for små. Dette er alvorlig fordi Norge i utgangspunktet har alt for få billige utleieboliger og mangelen er større enn i land vi kan sammenligne oss med. Sammenfallende med at staten har redusert sitt bidrag har også flere kommuner minsket sitt engasjement for de vanskeligstilte. Husleien i de få sosiale utleieboligene Norge har, øker nå dramatisk fordi de største kommunene innfører markeds-/gjengs leie som prinsipp. Dette gir til dels svært høye leier som er skyhøyt over det unge og vanskeligstilte kan klare.

Dette medlem vil påpeke at det ikke er holdepunkter for å anta at antall bostedsløse eller mennesker med store problemer med å skaffe seg et trygt sted å bo har gått ned. På tross av at myndighetene i mange år har kjent til de store problemene er det ikke gjort vesentlige grep for å bedre situasjonen.

Dette medlem vil påpeke at konsekvensen av dette er at nesten hele boligsektoren i Norge er overlatt til markedet og den enkelte. Markedet vil aldri kunne framskaffe nok rimelige boliger til folk med dårlig råd, fordi det ikke vil være bedriftsøkonomisk lønnsomt å bygge eller leie ut til en tilstrekkelig lav pris. Markedet vil ikke avspeile den reelle etterspørsel fordi ingen priser er lave nok for de med lavest betalingsevne. Skal en sikre at mennesker med dårlig råd eller liten egenkapital har en akseptabel bolig, må staten og myndighetene forpliktes på å føre en sosial boligpolitikk som sikrer bolig til alle.

Det trengs raskere utbyggingstakt og klarere måltall for bygging eller etablering av billige utleieboliger og de investeringer staten gjør i sosiale utleieboliger må sikres varig mot kommersiell og markedsmessig virksomhet.

Dette medlem vil vise til en behovsundersøkelse gjort av Norsk Byggforskningsinstitutt viser at behovet for boliger til unge og vanskeligstilte er på ca. 30 000-50 000 i de nærmeste åra og Regjeringen sier sjøl i et brev av 12. februar 1999 til kommunalkomiteen at det er behov for 2 000-5 000 boliger pr. år de neste 5 åra, og peker på at behovet antakelig vil øke. Denne mangelen er så stor at den må kalles strukturell og dagens poltikk vil ikke rette på dette.

Dette medlem vil avvise at forslaget er ment å omfatte de kommunale boligene som bebos av leietakere uten behov for regulert husleie. Forslaget dreier seg kun om de boligene som tildeles på sosialt og/eller økonomisk grunnlag.

Dette medlem vil hevde at en kommunal bostøtte ikke kompenserer for bortfall av rimelige kommunale leieboliger. Slike ordninger vil variere i varighet og omfang. Et prinsipp om kostnadsdekking er frivillig og vil ikke selv om det ble gjennomført heller ikke sikret lave nok husleier. Dette medlem vil vise til at i Bergen er den kommunale bostøtten en overgangsstøtte som trappes ned over 3 år for så å falle helt bort 4. år. Dette gir en svært utrygg og uforutsigbar boligsituasjon for den enkelte og bidrar ikke til å bedre boligsituasjonen til de som har behov for det. Med et slikt sy­stem vil andelen rimelige boliger bli sterkt redusert - stikk i strid med intensjonen i Regjeringens politikk.

Dette medlem vil påpeke at det gjennom Husbankens låne- og tilskuddsvilkår kan settes klausuler med krav til inntekt og alder hos de som skal få tildelt slik bolig. Dette er imidlertid tidsbegrensede klausuler og er ingen garanti for at den investeringen samfunnet gjør, sikres varig til formålet. Det sikrer heller ikke lave husleier. Det er Husleielovens regler som bestemmer husleien, og reglene der vil tilsi at boliger flest etter hvert vil få gjengs eller markedsleie. En statlig satsing på å bygge flere billige utleieboliger må inneholde virkemidler som sikrer at investeringen kommer formålet til gode - ikke bare i dag og de nærmeste åra, men som en varig beholdning av sosiale utleieboliger.

Dette medlem vil påpeke at Regjeringen legger seg kloss opp til Høyres boligpolitikk slik den praktiseres i Oslo. Hovedvirkemiddelet i den politikken er personrettet bostøtte og at markedet ellers skal bestemme prisen. En god bostøtteordning er etter dette medlems mening nødvendig, men langt fra tilstrekkelig. Bostøtten er en driftsutgift som bygger opp boligformue hos utleier. I Husbankmeldingen for 1997-99 går det fram at det i 1998 ble utbetalt 1,4 mrd. kroner i bostøtte. Ca. 2,2 mrd kroner av utbetalt sosialhjelp ble beregnet til å dekke boutgifter. Til sammen 3,6 mrd. kroner på bare ett år i rene driftsutgifter. Dette medlem vil peke på at en investering i utleie­boliger med regulert lav leie i et skjermet marked vil være langt mer langsiktig og framtidsrettet bruk av penger og gi en helt annen botrygghet for den enkelte og på lengre sikt redusere behovet for bostøtte. Spesielt vil dette bidra til å bedre situasjonen for unge i etableringsfasen som også faller utenfor bostøtteregelverket.

Det finnes ikke mekanismer i dagens boligpolitikk som sikrer unge og vanskeligstilte et skjermet botilbud de kan makte økonomisk og ingen mekanismer som sikrer at statens store investeringer ikke bare ender opp som grunnkapital i et nye forretningsområde for ut­leiere og kommuner. Dette medlem konstaterer at Regjeringa og flertallet fortsetter å lukke øynene for denne realiteten og virkningen av å ikke innføre husleie­regulering i de sosiale utleieboligene.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til regelverk som sikrer lave og regulerte husleier i sosiale utleieboliger."

Komiteen viser ellers til sine respektive merknader i Innst. S. nr. 100 (1998-1999), Innst. S. nr. 35 (2000-2001) og Innst. S. nr. 149 (2000-2001).