6. En balansert økonomisk utvikling
Regjeringens hovedmål er å sikre arbeid for alle, en rettferdig fordeling, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet og en bærekraftig utvikling. For å nå disse målene må den økonomiske politikken sikre tilstrekkelige ressurser til å finansiere fellesskapsløsningene, bidra til høy sysselsetting, jevne ut svingningene i økonomien, være opprettholdbar over tid og bidra til en effektiv utnyttelse av ressursene både i offentlig og privat sektor. De ulike delene av den økonomiske politikken må virke sammen for å nå disse målene.
Regjeringen vil videreføre den økonomiske politikken basert på Solidaritetsalternativet, som sprang ut av arbeidet til Sysselsettingsutvalget. Gjennomføringen av Solidaritetsalternativet ga gode resultater på 1990-tallet, med økt sysselsetting og redusert arbeidsledighet. Budsjettpolitikken må bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Regjeringen legger vekt på å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet, hvor partene i arbeidslivet gjennom moderate lønnsoppgjør skal bidra til å sikre en sterk konkurranseutsatt sektor. Pengepolitikken skal understøtte budsjettpolitikken og inntektspolitikken i å sikre en stabil økonomisk utvikling. For å bidra til en stabil valutakurs må vi ha lav inflasjon og en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. En videreføring av disse sentrale elementene i Solidaritetsalternativet skal bidra til å sikre arbeid for alle og en sterk konkurranseutsatt sektor.
En hovedutfordring i den økonomiske politikken framover er å sørge for at budsjettpolitikken er opprettholdbar på lang sikt. Dette betyr at den økonomiske politikken skal kunne videreføres uten at en på sikt må gjennomføre en sterk innstramming i de offentlige utgiftene eller en sterk økning i skattenivået. Det ville være lite rimelig å basere budsjettpolitikken på at framtidige generasjoner skal måtte foreta vesentlig større innstramminger enn de vi selv er villig til å foreta nå. Solidaritet i dag må forenes med solidaritet med generasjonene etter oss, og vi bør ikke føre en økonomisk politikk i dag basert på at våre barn og barnebarn skal betale regningen.
Med et samlet overskudd i offentlig forvaltning på over 200 mrd. kroner eller vel 15 pst. av bruttonasjonalproduktet i 2000, kan problemstillinger knyttet til den langsiktige opprettholdbarheten av finanspolitikken synes lite aktuelle for Norge. De langsiktige utsiktene for petroleumsinntektene og folketrygdens utgifter forandrer imidlertid bildet:
– På grunn av et høyt utvinningstempo og høye oljepriser ligger statens petroleumsinntekter i dag betydelig over det nivået en kan regne med på sikt. Oppbyggingen av kapital i Statens petroleumsfond har derfor en motpost i en reduksjon i formuesverdien av petroleumsressursene. På samme måte som den enkelte ikke blir rikere av å ta ut sparepengene fra banken, men bare får mer penger mellom hendene, er vi som nasjon ikke blitt rikere av at vi nå tapper ut petroleumsreservene i høyt tempo.
– Samtidig skjer det en sterk økning i de framtidige forpliktelsene knyttet til folketrygdens alders- og uførepensjon, som ikke er reflektert i de offentlige budsjettene. I løpet av de neste tiårene anslås dette å føre til en dobling av utgiftene til alders- og uførepensjon regnet som andel av bruttonasjonalproduktet.
– I tillegg må vi regne med at aldringen av befolkningen vil føre til en ytterligere økning i behovene på helse- og omsorgssiden.
– Vår evne til å møte disse utfordringene reduseres samtidig av at veksten i antall personer i yrkesaktiv alder gradvis vil stanse opp, og av en stor økning i sykefravær, uføretrygding og tidligpensjonering, noe som vil føre til lavere økonomisk vekst, lavere vekst i skatteinntektene og økte trygdeutgifter.
Basert på utviklingstrekkene ovenfor er det utarbeidet langsiktige økonomiske framskrivinger som illustrerer konsekvensene av ulike veivalg i den økonomiske politikken. Framskrivingene viser at det vil være mulig å finansiere den anslåtte økningen i offentlige utgifter til pensjoner, helse og omsorg med om lag samme skattenivå som i dag. Med langsiktig balanse i de offentlige finansene og oppbygging av betydelige reserver i Petroleumsfondet står Norge bedre rustet enn de fleste andre land til å trygge og videreutvikle velferdsordningene i årene framover.
Hoveddelen av statens inntekter fra olje- og gassvirksomheten har så langt blitt brukt i norsk økonomi. I perioden 1971 til 2000 har staten brukt om lag 800 mrd. kroner av samlede olje- og gassinntekter på om lag 1 100 mrd. kroner. Oljeinntektene har gitt oss lavere arbeidsledighet, mer offentlig velferd og lavere skatter enn vi ellers ville hatt. Det har også gitt oss et bedre grunnlag for å sikre likeverdige levekår og motvirke økte forskjeller i Norge.
Etter Regjeringens vurdering må det ved innfasingen av oljeinntektene legges vesentlig vekt på at den økonomiske politikken gir en rimelig generasjonsmessig balanse, at det offentlige tjenestetilbudet skal kunne opprettholdes på lang sikt og at konkurranseutsatt sektor har en størrelse som er nødvendig for å ha balanse i utenriksøkonomien over tid. Dette krever at en betydelig del av de store overskuddene i statsbudsjettet vi har nå, må settes til side for å dekke framtidige utgifter. Bruken av inntektene fra petroleumsvirksomheten skal derfor skilles fra opptjeningen ved at de vesentligste delene av de høye petroleumsinntektene i årene framover tilføres Petroleumsfondet. Usikkerheten om framtidige inntekter gjør det dessuten viktig ikke å legge opp til et nivå på bruk av inntektene som ikke er opprettholdbart ved et eventuelt prisfall.
Spørsmålet om hvor store oljeinntekter det vil være forsvarlig å bruke i årene framover, er ikke først og fremst et spørsmål om en skal bruke mer oljepenger, men når dette bør skje. I denne vurderingen må det foretas en avveiing mellom behovet for en jevn utvikling i det offentlige velferdstilbudet og behovet for en forholdsvis jevn innfasing av oljeinntektene.
Dersom vi i en situasjon med full kapasitetsutnyttelse bruker for mye av inntektene, risikerer vi en for høy aktivitet i økonomien med påfølgende pris- og kostnadsvekst. Dette vil føre til en nedbygging av norsk konkurranseutsatt virksomhet. Vi må unngå å svekke konkurranseutsatt sektor på en slik måte at vi står overfor et betydelig omstillingsproblem et stykke fram i tid.
Innenfor de rammene langsiktige hensyn setter, må derfor den økonomiske politikken bidra til en stabil økonomisk utvikling, hvor en unngår unødig sterke konjunkturutslag. De midlene som disponeres over statsbudsjettet, utgjør en så stor del av den samlede økonomien i Norge at det i praksis ikke er mulig å få en stabil økonomisk utvikling uten at budsjettpolitikken tar et hovedansvar. Vi bør være varsomme med å legge for store byrder på pengepolitikken. Med fortsatt høy aktivitet i økonomien, tilsier dette forsiktighet ved utformingen av budsjettpolitikken. Det inntektspolitiske samarbeidet må bidra til at kostnadsveksten i Norge ikke kommer ut av takt med våre handelspartnere, slik at en kan sikre et varig grunnlag for lav arbeidsledighet.
Inntektene fra produksjonen av olje og gass har styrket grunnlaget for den velferden vi opplever i dag. Produksjonen i Fastlands-Norge utgjør likevel om lag 4/5 av den samlede produksjonen i norsk økonomi. Det skal derfor ikke et stort inntektstap til i resten av økonomien før den handlefriheten som petroleumsinntektene gir, er brukt opp.
På lang sikt vil det således være vekstevnen i fastlandsøkonomien som bestemmer hvilken privat og offentlig velferd vi kan unne oss i Norge. For å videreutvikle velferdssamfunnet, må den økonomiske politikken bidra til at samfunnets ressurser utnyttes mest mulig effektivt. Regjeringens generelle økonomiske politikk og politikken på ulike sektorområder legger stor vekt på effektiv ressursbruk.
– Regjeringen vil styrke arbeidslinja i sysselsettings- og trygdepolitikken. Verdien av vår menneskelige kapital er mer enn 13 ganger større enn verdien av petroleumsformuen. Dette betyr at en reduksjon av den effektive arbeidsstyrken på vel 7 pst., gjennom utstøting fra arbeidslivet eller lavere pensjonsalder, lengre ferie, kortere daglig arbeidstid eller økt sykefravær, vil redusere de framtidige inntektene like mye som om hele petroleumsformuen ble borte. Tiltak for å øke yrkesdeltakelsen og redusere tilgangen til trygdeordningene vil også ha avgjørende betydning for handlefriheten i den økonomiske politikken, gjennom å øke vekstevnen i økonomien og å dempe utgiftsveksten i folketrygden. I meldingen vises det til nærmere omtale i dens kapittel 5.
– Regjeringen vil styrke og fornye offentlig sektor for å skape rom for en videreutvikling av det offentlige tjenestetilbudet i takt med behov og ønsker. Siktemålet er å få mer ut av de ressursene det offentlige allerede disponerer gjennom fornyelse og effektivisering av offentlig sektor. I meldingen vises det til nærmere omtale i dens kapittel 3.
– Regjeringen vil legge til rette for et konkurransedyktig næringsliv, gjennom å legge til rette for en høy produktivitetsvekst, en godt utdannet arbeidsstyrke, en infrastruktur som på en god måte ivaretar næringslivets behov og en aktiv forsknings- og nyskapingspolitikk. I meldingen vises det til omtalen i dens kapittel 4, 7 og 13.
Inntektene fra petroleumsvirksomheten har blitt betydelig høyere de siste to årene enn tidligere forutsatt. Dette har gitt svært store avsetninger til Statens petroleumsfond, og økt rom for bruk av avkastningen av disse midlene. De framskrivingene som er gjort av framtidige oljeinntekter ligger også betydelig over det som tidligere har vært forutsatt. Dette har økt handlefriheten i budsjettpolitikken. Regjeringen mener på den bakgrunn at det er grunnlag for en begrenset økning i bruken av oljeinntektene de nærmeste årene.
Et nærliggende alternativ vil være å legge opp til en jevn innfasing av inntektene over tid tilsvarende om lag den forventede realavkastningen av Petroleumsfondet. En politikk basert på å bruke forventet realavkastning av Petroleumsfondet sikrer at realverdien av fondet ikke reduseres. Samtidig baseres bruken på opptjente inntekter, og ikke usikre framtidige inntekter.
Etter en samlet vurdering vil Regjeringen legge til grunn følgende som retningslinje for budsjettpolitikken:
– Det legges stor vekt på å jevne ut svingningene i økonomien for å sikre god kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet.
– Petroleumsinntektene fases gradvis inn i økonomien. Det legges til grunn en innfasing om lag i takt med forventet realavkastning av Petroleumsfondet.
For en nærmere omtale av blant annet spørsmålet om innfasing av oljeinntekter vises det til St.meld. nr. 29 (2000-2001).
Komiteen slutter seg til Regjeringens hovedmål for den økonomiske politikken om arbeid for alle, en rettferdig fordeling, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet og å bidra til en bærekraftig utvikling. Komiteen vil også understreke at et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er en forutsetning for å nå disse målene, og at en politikk for økt produktivitet i offentlig og privat sektor vil være avgjørende for videreutvikling av velferdssamfunnet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at Regjeringen vil videreføre den økonomiske politikken basert på Solidaritetsalternativet, under henvisning til resultatene denne strategien har gitt. Flertallet er enig i at det er mange positive trekk i den økonomiske utviklingen det siste tiåret, men vil også peke på at det de siste årene har skjedd en bekymringsfull nedbygging av industrien, både når det gjelder sysselsetting og som andel av den samlete verdiskaping. Denne utviklingen skyldes blant annet at kostnadsveksten i Norge de siste årene har vært høyere enn hos våre handelspartnere.
Flertallet mener finanspolitikken må bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Videre er finanspolitikken avgjørende for å bestemme størrelsen på offentlig og privat, herunder konkurranseutsatt, sektor. Flertallet mener finanspolitikken over tid bør sikte mot å gi rom for en konkurranseutsatt sektor om lag av samme omfang som i dag. Partene i arbeidslivet skal gjennom moderate lønnsoppgjør sikre en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor og holde arbeidsledigheten lav. Pengepolitikken skal understøtte finanspolitikken og inntektspolitikken i å sikre en stabil økonomisk utvikling.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at Regjeringen går inn for en langsiktig strategi for bruken av oljeinntektene, der det legges opp til å bruke den årlige forventede realavkastningen av Statens petroleumsfond. Flertallet støtter grunntanken i en slik strategi.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, tar videre til etterretning at Regjeringen har endret retningslinjene for pengepolitikken, og viser til nærmere omtale nedenfor.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det i meldingen beskrives flere utfordringer for norsk økonomi. Det er i dag høy kapasitetsutnyttelse og lite ledige ressurser. Særlig er det i mange sektorer knapphet på arbeidskraft. Videre står vi overfor store langsiktige utfordringer i budsjettpolitikken, med kraftig økte utgifter til pensjoner, pleie og omsorg som følge av en økende andel eldre i samfunnet. Det er usikkerhet knyttet til størrelsen på fremtidige petroleumsinntekter, en usikkerhet som blant annet understreker betydningen av at vi i Norge bevarer rom for en konkurranseutsatt sektor utenom petroleumssektoren. Det er også viktig å unngå store omveltninger i den økonomiske politikken på kort tid, blant annet fordi dette i seg selv kan gi store omstillingskostnader.
Flertallet understreker at både kortsiktige og langsiktige forhold dermed tilsier tilbakeholdenhet med vesentlig økt bruk av oljeinntektene i norsk økonomi, for å unngå skadevirkninger som på sikt kan være betydelig større enn de kortsiktige gevinstene en slik politikk vil kunne gi.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil også understreke at det på lang sikt er vekstevnen i fastlandsøkonomien som bestemmer velferdsutviklingen i Norge, slik det også pekes på i meldingen. Uansett utvikling i petroleumspriser og produksjon vil verdiskapingen i Fastlands-Norge være langt høyere enn inntektene fra petroleumssektoren. Dette innebærer at det må legges avgjørende vekt på tiltak som fremmer verdiskaping og økt produktivitet i både offentlig og privat sektor. Flertallet mener derfor at en økning i bruken av petroleumsinntekter bør rettes inn mot tiltak som kan øke produktiviteten, og dermed vekstevnen, i resten av økonomien.
Komiteen vil peke på at skatte- og avgiftspolitikken, og satsing på infrastruktur, utdanning og forskning er viktig for å få en mer velfungerende økonomi.
Komiteen mener det, utover en økt satsing, er avgjørende å sørge for en mest mulig effektiv bruk av de store ressursene som brukes både i offentlig og privat sektor i dag. Det må unngås at petroleumsformuen og -inntektene brukes som unnskyldning for å la være å foreta nødvendige systemreformer. De langsiktige fremskrivningene i Langtidsprogrammet 2002-2005 viser spesielt at det er en forutsetning for videre utvikling av velferdssamfunnet at produktiviteten i offentlig sektor forbedres. Komiteen viser til at fornyelsesprogrammet for offentlig sektor legger vekt på at tjenestene skal bli mer fleksible og tilpasset brukernes behov. Komiteen viser til merknader til de øvrige kapitlene for en nærmere drøfting av konkrete tiltak når det gjelder fornyelse av offentlig sektor.
Komiteen viser til at Regjeringen mener den økonomiske politikken må ivareta hensyn til en stabil økonomisk utvikling som er opprettholdbar over tid og som bidrar til en effektiv utnyttelse av ressursene. Komiteen slutter seg til dette.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til at Regjeringen foreslår en retningslinje for bruk av petroleumsinntektene i tråd med årlig forventet realavkastning av Petroleumsfondet. Regjeringen gir videre uttrykk for at en i situasjoner med høy aktivitet i økonomien bør være mer tilbakeholden med bruken av petroleumsinntekter enn denne regelen tilsier, mens det ved konjunturtilbakeslag kan være behov for en noe større bruk.
Flertallet mener en regel om å bruke petroleumsinntektene tilsvarende den årlige forventede realavkastningen av Statens petroleumsfond vil være et fornuftig utgangspunkt. Flertallet vil imidlertid understreke at bruken av realavkastningen må tilpasses konjunktursituasjonen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener videre at en gradvis innfasing av petroleumsinntektene i norsk økonomi, kombinert med Regjeringens endrete pengepolitikk, setter særlige krav til strukturpolitikken for å sikre at bruken av oljeinntektene slår ut i økt velferd og ikke i økte kostnader. Særlig er det viktig at tilgangen på arbeidskraft bedres, gjennom tiltak på en bred front.
Komiteen vil understreke at en slik regel for bruk av petroleumsinntekter ikke kan være statisk, og at det er viktig med kontinuerlig vurdering for å fange opp ny informasjon og eventuelle utilsiktede virkninger.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil i denne sammenheng understreke betydningen av at finans-, penge-, struktur- og inntektspolitikken skal virke sammen for å nå målet om stabile rammevilkår for næringslivet og en sunn økonomisk utvikling. Finanspolitikken må brukes aktivt for å utjevne svingningene i økonomien og for å virke konjunkturstabiliserende. Flertallet mener samtidig at en bør være varsom med å legge for store byrder på pengepolitikken da dette over tid vil kunne føre til en styrket krone som igjen vil svekke konkurranseutsatt sektor.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener det er viktig å opprettholde rom for en sterk konkurranseutsatt sektor, og mener derfor det må legges stor vekt på at videre utvikling av velferdssamfunnet og det offentlige tjenestetilbudet er basert på modernisering og effektivisering i offentlig sektor og tiltak for å øke tilgangen på arbeidskraft.
Komiteen viser til at Regjeringen den 30. mars 2001 nedsatte en pensjonskommisjon med representanter fra partiene på Stortinget og uavhengige eksperter som skal avklare hovedmålene og prinsippene for et samlet pensjonssystem. I mandatet for denne kommisjonen heter det at "Et spørsmål som må vurderes, er om en fondering av pensjonsytelsene kan bidra til å sikre et bærekraftig pensjonssystem på sikt."
Komiteen legger til grunn at pensjonskommisjonen vil kunne legge frem konkret forslag til en reform, blant annet basert på vurderingene i NOU 1998:19 Fondering av folketrygden? og NOU 1998:19 Fleksibel pensjonering.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener at en av de aller viktigste langsiktige utfordringene vil være finansieringen av våre fremtidige pensjonsforpliktelser. I denne sammenheng vises det til at den nylig nedsatte pensjonskommisjonen skal se på disse spørsmålene. Flertallet mener det er naturlig å se på eventuell fondering av Folketrygden i denne sammenheng samt finne tiltak som gjør at flere arbeidstakere kan stå lenger i arbeid. Til sammen vil dette kunne gi løsninger og innretninger av Folketrygden som kan skape større tillit og trygghet hos folk til at de får den pensjonen de har krav på i fremtiden.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det ved Kronprinsregentens resolusjon av 29. mars 2001 er fastsatt nye retningslinjer for pengepolitikken, og tar dette til etterretning.
Flertallet viser til at pengepolitikken i Norge tradisjonelt har vært rettet inn mot å holde en fast eller stabil valutakurs, og at en de senere årene i økende grad har fokusert på de grunnleggende forutsetningene for dette. Erfaringene har vist at det er vanskelig å finstyre valutakursen, samtidig som det i en liten åpen økonomi som den norske er en nær og gjensidig sammenheng mellom valutakursutvikling og inflasjon.
Flertallet er enig i at pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske krones verdi, nasjonalt og i forhold til våre handelspartnere, og samtidig understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting.
Flertallet viser til at Regjeringen i samsvar med dette har fastsatt at den operative gjennomføringen av pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon.
Flertallet viser videre til at dette er definert som en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 pst., og at det forventes at konsumprisveksten som hovedregel vil ligge innefor et intervall +/- 1 prosentpoeng rundt dette målet.
Flertallet har merket seg at en målsetting om en årsvekst i konsumprisene på 2,5 pst. innebærer at en legger opp til en noe høyere prisvekst enn det man sikter mot i euroområdet. Samtidig er imidlertid en slik målsetting på linje med for eksempel Storbritannia, og i tråd med den gjennomsnittlige prisstigning i Norge på 90-tallet.
Flertallet har videre merket seg at de nye retningslinjene ikke i seg selv bør innebære en vesentlig annerledes innretting av de pengepolitiske virkemidlene, og at det dermed ligger til rette for kontinuitet i utøvelsen av pengepolitikken.
Flertallet viser for øvrig til at Norges Bank i brev av 27. mars 2001 legger til grunn at en gradvis innfasing av petroleumsinntektene i takt med forventet realavkastning av Petroleumsfondet isolert sett vil kunne bidra til at vilkårene for konkurranseutsatt virksomhet svekkes.
Flertallet mener dette understreker betydningen av tiltakene omtalt i denne innstillingens avsnitt 2.2, der det blant annet legges vekt på effektivisering av offentlig sektor, tiltak for å styrke vekstevnen i norsk økonomi, tiltak for å bedre tilgangen på arbeidskraft og et konkurransedyktig skatte- og avgiftsnivå. Flertallet viser til at det er ulike synspunkter på hva som er kravene til et konkurransedyktig skatte- og avgiftsnivå, og viser til de enkelte fraksjoners merknader.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at skattegrunnlaget må være så bredt at det kan finansiere en aktiv velferdsstat. Et bredt skattegrunnlag gjør det også mulig å holde lavere skatte- og avgiftssatser. Skattene må være slik at de som har mest yter mest. Skattesystemet må bidra til at vi bruker ressurser på en rasjonell, effektiv og miljømessig god måte. Grunnrente må i størst mulig grad komme fellesskapet til gode gjennom en effektiv beskatning. Videre mener disse medlemmer at skattesystemet må være lett å forstå, lett å administrere og at folk må oppfatte det som rettferdig.
Disse medlemmer mener skatt på arbeid må utformes med sikte på at det skal være mer lønnsomt å arbeide enn å motta trygd. Det er derfor viktig å unngå for høy marginalskatt på arbeidsinntekt, særlig for personer med lave inntekter og for personer som kombinerer pensjon og arbeid. Disse medlemmer viser til at Regjeringen går inn for å redusere skatten på arbeid.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen legger til grunn at det er begrensede muligheter for å øke det samlede skatte- og avgiftsnivået i årene som kommer. Dette skyldes både at et for høyt skattenivå vil føre til ineffektiv bruk at samfunnets ressurser, det blir for lite lønnsomt å arbeide og investere og at konkurranse om å tiltrekke seg internasjonalt flyttbare ressurser gjør at en må ta hensyn til utviklingen i andre land.
Disse medlemmer viser til at skatte- og avgiftsinntektene i Norge nå tilsvarer om lag 44 pst. av BNP. Dette er noe lavere enn i Danmark, Finland og Sverige, men høyere enn i land som Tyskland, Storbritannia, Japan og USA. Disse medlemmer viser til at skatter og avgifter som andel av BNP er et lite presist mål på den virkningen skatter og avgifter har på velferdsnivået og den økonomiske aktiviteten i landene.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen ønsker at norsk næringsliv skal sikres konkurransedyktige rammevilkår. Skattesatser, støtteordninger og andre tradisjonelle næringspolitiske virkemidler utgjør bare en del av disse vilkårene. Disse medlemmer viser til at det er vel så viktig å føre en økonomisk politikk som sikrer stabilitet, og dermed reduserer usikkerhet. En framtidsrettet utdannings- og forskningspolitikk, en god infrastruktur i form av veier, jernbane, flyplasser og havner og aktiv bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi skal gjøre næringslivet mer nyskapende og omstillingsdyktig. Disse medlemmer mener et samfunn preget av trygghet, rettferdig fordeling og gode velferdsordninger også gir næringslivet gode forutsetninger for høy verdiskaping.
Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet og sentrumspartiene i budsjettavtalen for 2001 ble enige om at beskatningen av nærings- og kapitalinntekter skulle legges om etter følgende prinsipper:
– en mer rettferdig fordeling
– nøytralitet mellom ulike investerings-, finansierings- og virksomhetsformer
– en effektiv beskatning av kapitalinntekter
– en tilnærming mellom beskatningen av kapital og arbeid slik at delingsmodellen dermed blir avviklet.
Disse medlemmer viser til at disse prinsippene bygger videre på prinsippene som lå til grunn for skattereformen av 1992.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen som en oppfølging av budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene tar sikte på å fremme en stortingsmelding med en helhetlig vurdering av nærings- og kapitalbeskatningen, der beskatningen av arbeids- og kapitalinntekter ses i sammenheng. I dette arbeidet vil det bli vurdert ulike modeller for endret skattlegging av nærings- og kapitalinntekter. Disse medlemmer mener at et viktig element i en slik reform vil være å redusere satsforskjellene mellom arbeids- og kapitalinntekter.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under kap. 17.2.9.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener petroleumsinntektene også bør brukes til å gjennomføre en trygghetsreform av Folketrygden. Disse medlemmer viser til kap. 15 for en nærmere omtale av dette.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen i meldingen over noen linjer omtaler skatte- og avgiftsspørsmål. Disse medlemmer er glad for at Regjeringen i meldingen går langt i å innrømme at skattenivået i Norge er høyt, og at utviklingen i våre naboland går i stikk motsatt retning av Norge på dette området. Disse medlemmer er samtidig skuffet over at Regjeringen ikke tar konsekvensene av dette. Disse medlemmer mener det ikke holder at Regjeringen kommer med vage formuleringer om fremtidige skatter og avgifter. Tiden er overmoden for et krafttak for å bringe det norske skatte- og avgiftsnivået ned.
Disse medlemmer viser til at skatter og avgifter er nødvendige for å finansiere fellesgodene. Men det høye norske skatte- og avgiftsnivået innebærer betydelige merkostnader som ikke står i forhold til gjenytelsene fra det offentlige. Den enkeltes valgfrihet og mulighet til å klare seg på egen inntekt blir redusert. Innsatsvilje og skaperevne blir motarbeidet. Mangfoldet i samfunnet blir mindre når stadig mer skal presses inn i skattefinansierte offentlige løsninger. Disse medlemmer vil la folk bestemme over mer av sin egen inntekt.
Disse medlemmer viser til at i dagens verden flytter de beste forretningsideene dit rammebetingelsene for verdiskaping er best. Det høye norske skatte- og avgiftsnivået er en viktig årsak til at bedrifter og personer velger å flytte fra Norge, og at nyetableringer skjer i andre land. Resultatet er færre arbeidsplasser, lavere investeringer og et mindre skattegrunnlag. Over tid vil dette undergrave velferdsstaten.
Disse medlemmer vil understreke at globaliseringen fører til reduserte skatteinntekter for det offentlige. Vi har imidlertid muligheten til å velge hvordan dette skal skje. Holder vi på dagens høye skatter og avgifter, vil reduksjonen i skatteinntekter komme gjennom utflytting, handelslekkasjer og stagnerende verdiskaping. Disse medlemmer vil i stedet redusere skatte- og avgiftssatsene. Dermed blir det mer attraktivt å bli og etablere seg i Norge, både for enkeltpersoner og bedrifter. Den enkelte betaler mindre i skatt, men verdiskapingen og velferdsgrunnlaget blir i Norge.
Derfor mener disse medlemmer at det totale skatte- og avgiftsnivået må reduseres ned mot nivået i EU-landene. Det må legges stor vekt på å redusere de skatte- og avgiftstyper som svekker Norges konkurranseevne. Dette vil sikre velferden, både for den enkelte og for samfunnet. Den enkelte går en tryggere fremtid i møte når skattenivået ikke fører til nedlagte arbeidsplasser. Velferdssamfunnet er avhengig av et verdiskapende næringsliv, ikke minst for å finansiere fellesgodene. Disse medlemmer viser til at Høyres skattepolitikk dermed legger grunnlaget for gode, offentlige velferdstilbud også i et langsiktig perspektiv.
Disse medlemmer vil at det skal lønne seg å arbeide og å yte en ekstra innsats. Derfor vil disse medlemmer redusere skatten på arbeidsinntekt. Bunnfradraget må økes for at de med lavere inntekter lettere skal kunne leve av egen inntekt. Disse medlemmer vil arbeide for et flatere og enklere skattesystem, ved å kombinere økte fradrag med en gradvis avvikling av toppskatten. Dermed vil forskjellene i marginalskatt på arbeidsinntekter og kapitalinntekter jevnes ut. For disse medlemmer er det viktig at en slik utjevning skjer ved å gi arbeidstagerne skatteletter fremfor å sette arbeidsplasser i fare ved å legge nye skattebyrder på næringslivet.
Disse medlemmer mener det er et mål at flest mulig kan eie egen bolig, og vil avvikle fordelsbeskatningen av egen bolig og fritidsbolig.
Disse medlemmer vil redusere de høye norske særavgiftene. Avgiftene rammer blindt, uavhengig av den enkeltes evne til å betale. Ofte er det de med dårligst råd som rammes hardest av de høye særavgiftene. Samtidig fører flere av særavgiftene til handelslekkasjer og svekket konkurranseevne for norsk næringsliv. Disse medlemmer vil derfor senke avgiftene ned mot et nordisk og europeisk nivå. Blant annet vil disse medlemmer redusere den samlete avgiftsbelastningen på bil. Det er også nødvendig å redusere avgiftene på grensehandelsutsatte varer deriblant avgiften på alkohol.
Disse medlemmer er imot rushtidsavgift. En slik ny avgiftsbelastning vil ha en skjev sosial profil.
Disse medlemmer vil styrke norske arbeidsplasser, norske bedrifter og norsk eierskap gjennom lettelser i beskatningen av næringsvirksomhet og eierskap. Selskapsbeskatningen må forbedres, blant annet ved å forbedre avskrivningsreglene. Disse medlemmer vil også fjerne den særnorske investeringsavgiften. Den fører til at investeringer er dyrere i Norge enn i andre land, og bidrar dermed til å drive næringsvirksomhet og arbeidsplasser ut av landet.
Disse medlemmer vil fjerne formuesskatten. Formuesskatten innebærer at den effektive skatten på kapitalavkastning i Norge er svært høy for enkelte typer kapital, den fører til skattemotiverte kapitalplasseringer ved at ulike typer kapital forskjellsbehandles og den svekker norsk eierskap. Videre vil disse medlemmer fjerne dobbeltbeskatningen av utbytte. Disse medlemmers mål om å fjerne toppskatten og å gjøre hele eller deler av trygdeavgiften om til innskudd på private pensjonskonti vil gi tilnærmet lik skattesats for ulike typer inntekt. Dermed kan delingsmodellen fjernes. Disse medlemmer vil lette belastningen ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter ved å redusere arveavgiften.
Disse medlemmer kan langt på vei slutte seg til analysen i Langtidsprogrammet når det gjelder hvilke utfordringer og forbedringsbehov vi står overfor når det gjelder tilgangen på arbeidskraft og å utnytte ressursene mer effektivt i offentlig og privat sektor. Samtidig finner disse medlemmer grunn til å etterlyse konkret tiltak for å møte disse utfordringene. Regjeringen gir i meldingen svært få konkrete signaler, og disse går dessverre i motsatt retning av det som er nødvendig. Følgende sitat fra kapittel 5 i meldingen er betegnende for hele meldingen:
"Utviklingen på dette området, og utsiktene fremover gjør at det er svært viktig å snu utviklingen bort fra økt tilgang til uføretrygd og økt sykefravær. Regjeringen vil imidlertid ikke svekke arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen."
Her slås det først fast at det er svært viktig at noe gjøres, men det eneste signalet som kommer fra Regjeringen er at den ikke vil ta i bruk det sannsynligvis viktigste og mest effektfulle virkemiddelet for å løse problemet.
Disse medlemmer viser til at mangel på arbeidskraft er en av våre viktigste utfordringer, og at forslaget om å innføre en egenandel i sykelønnsordningen må ses i sammenheng med dette. Skal vi lykkes i å øke tilgangen på arbeidskraft er det nødvendig med tiltak på bred front, også når dette betyr tiltak som isolert sett er upopulære. Disse medlemmer viser til avsnitt 5.2 i denne innstillingen for en bred gjennomgang av Høyres tiltak for å bedre tilgangen på arbeidskraft.
Disse medlemmer vil også understreket nødvendigheten av å fornye og effektivisere offentlig sektor, slik det tas til orde for i meldingen. Disse medlemmer konstaterer dessverre med skuffelse at det også på dette området er dårlig samsvar mellom situasjonsbeskrivelsen i langtidsprogrammet og den konkrete politikk Regjeringen står for. Skal en gjennomføre en modernisering og forbedring av offentlig sektor er det nødvendig å gjennomføre omfattende endringer, også i praksis. Regjeringens politikk er i alt for stor grad preget av snakk om behovet for fornyelse, mens de konkrete endringsforslag som er kommet eller varslet i altfor liten grad innebærer reelle endringer.
Disse medlemmer mener det er nødvendig med omfattende omorganisering, deregulering, konkurranseutsetting og privatisering i offentlig sektor, for å sikre at tjenestetilbudet blir best mulig til en lavest mulig kostnad. Samtidig vil disse medlemmer understreke at det også er nødvendig med en sterk vilje til prioritering blant offentlige oppgaver. I et samfunn i utvikling må det offentlige tjenestetilbudet også utvikle seg. Dette kan innebære nye offentlige tjenester og oppgaver, men det må også innebære at man ser kritisk på de eksisterende oppgaver og tjenester.
Disse medlemmer viser til avsnitt 3.2 for en bredere gjennomgang av Høyres politikk for reformer i offentlig sektor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under kap. 17.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker at det sentrale målet for den økonomiske politikken på kort og lang sikt er å sikre velferdsstatens framtid. Dette er av avgjørende betydning for den individuelle velferden til store grupper i det norske samfunnet, samtidig som tryggheten og de relativt mindre forskjeller dette gir er en sentral verdi for alle nordmenn. For Sosialistisk Venstreparti er det et mål at alle skal få realisert sine evner til gavn for seg selv og samfunnet.
For å oppnå dette er det viktig at det føres en økonomisk politikk som er bærekraftig på lang sikt. Det innebærer at det må legges stor vekt på å stimulere til god utnyttelse av samfunnets menneskelige og kapitalmessige ressurser. Det må vises forsiktighet i bruken av fellesskapets ressurser - både når det gjelder petroleumsformuen og når det gjelder naturressurser og vårt felles miljø. Samtidig må man sikre en mer rettferdig fordeling av samfunnets ressurser.
Dette medlem er enig i en forsiktige bruk av oljeformuen. Hovedregelen om å bruke forventa realavkastning i økonomien, innebærer i realiteten at oljeformuen ikke røres. Realverdien av formuen vil opprettholdes, men omplasseres fra petroleum til finanskapital i et relativt høyt tempo. Og det er kun avkastningen av den delen av formuen som er omplassert til finansmarkedene man ønsker å bruke til økt velferd i norsk økonomi, mens kapitalen blir stående urørt. Dette medlem vil imidlertid understreke at Stortinget til enhver tid står fritt til å bruke de penger Stortinget finner riktig, og vil advare mot en skjematisk forståelse av den foreslåtte tommelfingerregelen. Dette medlem støtter intensjonen i regelen, men vil forbeholde seg rette til å vurdere dette på fritt grunnlag fra budsjett til budsjett.
Dette medlem påpeker at petroleumsformuen er hele folkets formue. Dette er verdier som er blitt stilt til vår disposisjon gjennom heldige geologiske hendelser langt tilbake i tid. Det er derfor ikke urimelig om vesentlige deler av formuen bør investeres i næringsvirksomhet som kan skape utvikling i den fattigste delen av verden, kombinert med en økning av bistanden. Som et absolutt minimum bør vi sørge for å forvalte denne formuen på en måte som ikke bidrar til å forverre situasjonen for utsatte grupper. Forvaltningen av oljefondet bør underlegges etiske retningslinjer.
For å gi framtidige generasjoner reell mulighet til å ha innflytelse på disponeringen av oljeformuen, vil SV ha et lavere tempo i utvinning og letevirksomhet på norsk sokkel. Av hensyn til klimaproblemene kan det faktisk tenkes at våre barn og barnebarn vil foretrekke å la være å utvinne deler av petroleumsressursene. Det er også grunn til å spørre om man ikke trenger arbeidskraften på andre felter i økonomien. Dette medlem vil derfor anbefale å redusere letevirksomheten, særlig i de sårbare områdene i nord.
Hensynet til bærekraft i forhold til naturressurser og miljø må også ivaretas av den økonomiske politikken. Det er nå fem år siden grønn skattekommisjon leverte sine anbefalinger, men det står fremdeles mye igjen før disse er fulgt opp. Dette medlem mener det bør være et mål for neste langtidsperiode at grønne skatter innfases i den økonomiske politikken. Det vil redusere miljøbelastningene, samtidig som det blir mulig å redusere andre skatter og avgifter som bidrar til dårligere effektivitet i økonomien. Det vises for øvrig til merknader til kap. 8.
Det er et potensial for å bedre velferden i Norge gjennom å forbedre effektiviteten i utnyttelsen av ressursene vi disponerer. Det er primært kapasiteten i arbeidsmarkedet som bremser den økonomiske utviklingen i Norge. Tiltak som kan få ledige ut i arbeid, og tiltak som kan bedre den effektive tilgangen på arbeidskraft, bør derfor etterlyses. Dette medlem vil særlig rette fokuset mot en satsing på skole og utdanning som kan øke arbeidskraftens produktivitet, og viser for øvrig til merknader til kap. 5.
Også i skatte- og avgiftspolitikken er det mulig å finne effektivitetsforbedringer. Gjennom satsing på avgifter som korrigerer uønsket atferd, på skatter med bredt grunnlag og lave satser og forutsigbarhet i skatte- og avgiftspolitikken, vil man kunne sikre offentlige inntekter med et så lite effektivitetstap som mulig. Dette krever bl.a. at Stortingsflertallet avstår fra skattevedtak som ikke er utredet, og der konsekvensene ikke er kjent.
Det bør være et mål for den økonomiske politikken i neste periode å bidra til en stabil utvikling. Raske endringer i aktivitetsnivået vil skape omstillingskostnader. Arbeidsledighet er i tillegg til å være et alvorlig problem for de som rammes, sløsing med samfunnets ressurser. Dette medlem påpeker at Norge de siste 20 årene konsekvent har hatt motsatt konjunkturutvikling av EU. En forutsetning for å kunne føre en effektiv stabiliseringspolitikk er derfor at Norge unngår medlemsskap i EU og deres økonomiske og monetære union (ØMU).
Også pengepolitikken må styres politisk. Dette medlem viser til Regjeringens foreslåtte omlegging av pengepolitikken i St.meld. nr. 29 (2000-2001), der målet politikken legges om fra et fastkursmål til et inflasjonsmål. Dette innebærer blant annet at Norges Bank får en mer selvstendig rolle i den økonomiske politikken, på bekostning av det politiske system. Vi kan risikere å oppleve at effekten av en ekspansiv politikk et flertall på Stortinget går inn for, blir opphevet av en innstramming av pengepolitikken. Det er også et faktum at pengepolitikken er et indirekte virkemiddel som rammer de ulike sektorene i økonomien vilkårlig. Skadevirkningene av en innstramming via pengepolitikken kan derfor bli vesentlig større enn gjennom en presis bruk av finanspolitiske virkemidler i de sektorene der innstrammingsbehovet er størst. Dette medlem er derfor skeptisk til den foreslåtte omleggingen av pengepolitikken.
Regjeringens langsiktige framskrivninger er sårbare for endrede forutsetninger. Andre verdier på sentrale størrelser som produktivitetsutvikling, oljepris og yrkesdeltakelse, kan endre premissene for diskusjonen radikalt. Det er derfor grunn til en viss forsiktighet i tolkningen av konsekvensene av de ulike alternativene som skisseres. Uansett er Norge i en unik situasjon. Med dagens økonomiske politikk har vi balanse i generasjonsregnskapet - noe vi er nesten alene om i verden. Det innebærer at enhver produktivitetsforbedring kan brukes til å forbedre fordeling og velferd uten at det går på bekostning av framtidige generasjoner.
Komiteens medlem representanten Steinar Bastesen viser til kap. 17.6.