3. Fornyelse av offentlig sektor
Det er et hovedmål for Regjeringen å forsvare og forsterke fellesskapsløsningene. Velferdssamfunnet må hele tiden videreutvikles for å sikre grunnlaget for verdiskaping, velferd og rettferdig fordeling. Dette vil både stille store krav til å prioritere, og til å forandre og fornye.
I fornyelsen av offentlig sektor er det et viktig mål å sette brukerne i sentrum. Uten en løpende omstilling og fornyelse, vil offentlige tjenester kunne bli dårlig tilpasset befolkningens behov. En slik utvikling ønsker Regjeringen å unngå. I Regjeringens arbeid med fornyelse av offentlig sektor er følgende hovedmål trukket fram:
– Ressurser skal overføres fra administrasjon til tjenesteproduksjon og fra sektorer med synkende behov til sektorer med økende behov.
– Gjennom effektivisering av ressursbruken skal det skapes økt handlingsrom på alle nivåer innenfor offentlig sektor.
– Organisering og tjenesteproduksjon i offentlig sektor skal være basert på brukernes behov.
De siste tiårene har en stadig større andel av befolkningen blitt sysselsatt i offentlig sektor. Dette skyldes en sterk utbygging av velferdsordningene. Flere personer er blitt omfattet av velferdsordningene, og tilbudet til hver enkelt er blitt forbedret. Samlet har dette medført sterk vekst i behovet for arbeidskraft. Også i årene framover forventes det et økende behov for sysselsetting i offentlig sektor.
For å møte de framtidige utfordringene, har Regjeringen allerede startet arbeidet med omfattende reformer og omstillinger innenfor offentlig virksomhet:
– Regjeringen vil foreslå at eierskapet til sykehusene overføres fra fylkeskommunene til staten. Målet med sykehusreformen er mer likeverdige sykehustjenester over hele landet, større effektivitet, bedre funksjonsfordeling, klare og enhetlige ansvarsforhold og bedre utnyttelse av arbeidskraft og kapital.
– Regjeringen vil bedre skole- og utdanningssystemet. Regjeringen ønsker større lokal frihet og større selvstendighet for den enkelte institusjon til å prøve ut nye organisasjonsformer og arbeidsmåter. Regjeringen vil legge om gradsstrukturen innenfor høyere utdanning, og gjennomføre tiltak med sikte på å øke studieprogresjonen. Regjeringen vil også sette ned et offentlig utvalg som skal vurdere innholdet og strukturen i det 13-årige skoleløpet.
– Regjeringen ønsker å endre organiseringen av Forsvaret, slik at Forsvaret blir bedre tilpasset dagens sikkerhetspolitiske situasjon. Sammen med allerede iverksatte rasjonaliseringstiltak skal Forsvaret innen utgangen av 2005 redusere antall årsverk med om lag 5000, og årlige driftsutgifter med om lag to mrd. kroner sammenlignet med et alternativ uten omlegging.
– Regjeringen foreslår at antallet politidistrikter reduseres fra 54 til 28. Med dette tiltaket forventes både en kvalitetsheving og en bedre ressursutnyttelse, ved at frigjort personell kan kanaliseres inn i direkte tjenesteyting. Når det gjelder domstolene, ønsker Regjeringen blant annet å slå sammen de minste domstolene til større enheter.
– Regjeringen har lagt fram forslag om en betydelig omlegging av Postens ekspedisjonsnett med sikte på å tilpasse dette til endrede behov hos brukerne og for å sikre Postens konkurransedyktighet i framtiden.
– Likningsforvaltningen skal omorganiseres. Likningsforvaltningen i det enkelte fylke inndeles i distrikter som kan omfatte en eller flere kommuner. Gjennom denne omorganiseringen skal en oppnå bedre kvalitet og økt effektivitet i likningsarbeidet.
Siktemålet med reformene er å få flere og bedre offentlige tjenester tilpasset brukernes behov, ved at tjenesteytingen organiseres bedre, og ved at det frigjøres mer arbeidskraft.
Effektiv ressursbruk og større grad av brukerorientering er grunnleggende elementer i arbeidet for en rettferdig fordeling. En sterk offentlig sektor er ryggraden i fordelingspolitikken. Hvis offentlig sektor svekkes, er det de svakeste som taper. Bedre tilgjengelighet til offentlige tjenester er også av størst betydning for de svakeste i samfunnet. Det er de svakeste som ofte har de største problemene med å finne fram i et uoversiktlig regelverk, og som er mest avhengig av offentlige tjenester.
Regjeringen vil i arbeidet med fornyelse av offentlige sektor også se spesielt på behovene i distrikts-Norge. Regjeringen vil føre en bevisst statlig lokaliseringspolitikk både når det gjelder fordeling av arbeidsplasser og tilgang på tjenester. Det vil særlig bli fokusert på desentralisering av eksisterende oppgaver og funksjoner, og lokalisering av nye oppgaver utenfor det sentrale Østlandsområdet.
Regjeringen ønsker enklere tilgang til offentlige tjenester. Det må bli enklere for brukerne å få nødvendig bistand fra offentlige instanser. Etablering av offentlige servicekontorer er et viktig tiltak for å bedre kontakten mellom brukerne og det offentlige. Her kan all informasjon om kommunale og statlige tilbud samles på ett sted i kommunen, og alle skal kunne få tilstrekkelig informasjon og veiledning ved henvendelse. Det er store muligheter for å effektivisere og forbedre offentlige tjenester ved økt bruk av ny teknologi. I eNorge-planen legger Regjeringen vekt på at elektronisk tjenesteyting skal være hovedløsningen for forvaltningens samhandling med brukerne, at elektronisk handel skal være førstevalget ved nye innkjøp, og at elektronisk saksbehandling skal bli det normale og like akseptert som papirbaserte løsninger. Regjeringen arbeider derfor med å etablere en "døgnåpen forvaltning." Målet er at flest mulig av de offentlige tjenestene skal være tilgjengelige over Internett for brukerne når de selv ønsker det.
Det er også nødvendig å legge økt trykk i arbeidet med regelforenkling. Regjeringen vil derfor intensivere arbeidet med forenkling av de forskrifter og regler som gjelder for næringslivet og husholdningene. Gjennom en egen "forskriftsdugnad" vil alle departementer bidra med forslag til opprydding og forenkling av eksisterende regelverk.
Regjeringen arbeider videre for å finne fram til mer hensiktsmessige organisasjons- og styringsformer. Forholdet mellom staten og kommunesektoren er viktig i den sammenheng. Fornyelse av offentlig sektor innebærer også større endringer innenfor statsforvaltningen.
Etter Regjeringens syn er det viktigste virkemiddelet for å oppnå en best mulig tjenesteproduksjon å satse på egne ansatte gjennom kompetanseutvikling og lignende tiltak, og ved å trekke med de ansatte i nødvendige endringsprosesser for å styrke offentlige tjenester. Mer effektiv drift betyr ikke nødvendigvis hardere arbeidstempo og en mer presset arbeidssituasjon for de ansatte. Det handler om å finne mer fornuftige måter å organisere arbeidet på, slik at hovedinnsatsen kan legges i de oppgavene som skal løses. Regjeringen vil dessuten legge økt vekt på personalpolitikken og på ledelse i offentlig virksomhet. Offentlig sektor trenger gode ledere og motiverte og kvalifiserte ansatte innenfor alle virksomhetsområder.
Regjeringen vurderer også om større grad av fristilling kan være et virkemiddel for å fremme økt effektivitet innenfor offentlig sektor. Økt grad av administrativ frihet i den daglige driften av institusjonene vil være særlig aktuelt innenfor høyt spesialisert virksomhet som sykehus og universiteter/høyskoler.
Gjennom større lokal frihet, mindre detaljstyring og klarere oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene, vil Regjeringen bidra til at tjenestetilbudet blir bedre tilpasset ønsker og behov lokalt. Regjeringen vil overlate mer av styringen til kommunesektoren (kommuner og fylkeskommuner). En brukerorientert og effektiv tjenesteproduksjon i den enkelte kommune forutsetter også en hensiktsmessig organisering av tjenestene internt i kommunen.
Regjeringen ønsker at en større andel av kommunesektorens inntekter skal komme i form av frie midler. Som ledd i dette la Regjeringen fram en plan for å avvikle og innlemme øremerkede tilskudd i rammetilskuddet i Kommuneøkonomiproposisjonen for 2001 (St.prp. nr. 62 (1999-2000)).
Større lokal frihet åpner også for større mangfold og forskjeller mellom kommunene. Slike forskjeller kan bety en bedre tilpasning til befolkningens behov. Men forskjellene vil også kunne være et resultat av at noen kommuner drives mer effektivt enn andre. Det er ikke alltid ønskelig at alle kommuner skal velge de samme løsningene. Det er derfor Regjeringens mål at større lokal frihet skal spore den enkelte kommune til en mer brukerorientert og effektiv drift.
En effektiv offentlig sektor er avhengig av en hensiktsmessig forvaltningsstruktur og en klar oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene. Oppgavefordelingen og fylkesinndelingen er nylig utredet i NOU 2000: 22 Om oppgavefordeling mellom stat, region og kommune. Regjeringen har fulgt opp utredningen med en stortingsmelding om oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene.
Fordelingen av oppgaver og ansvar for tjenester mellom forvaltningsnivåene har som utgangspunkt at ansvaret skal ligge så nært mottakeren av tjenesten som mulig. I stortingsmeldingen om oppgavefordelingen og det regionale nivået foreslår Regjeringen derfor å desentralisere både myndighet og oppgaver til kommuner og fylkeskommuner.
Regjeringen mener det er behov for å opprettholde et direkte valgt forvaltningsnivå mellom stat og kommune, men at det er nødvendig med endringer i organiseringen av det regionale nivået. Regjeringen ønsker å gjennomføre reformer som gir en klarere ansvars- og rollefordeling mellom fylkeskommunen og den regionale statsforvaltningen.
Regjeringen har foreslått at de kommunene som slår seg sammen ikke får reduserte statlige overføringer de første 10 årene etter sammenslutningen.
Ved siden av økt innsats for å sikre høy yrkesdeltakelse, er omstilling og fornyelse av offentlig sektor det viktigste bidraget til å bevare et sterkt velferdssamfunn og gode offentlige tjenester i årene som kommer. Nettopp fordi disse oppgavene er så grunnleggende viktige for utviklingen i norsk økonomi under ett, vil det være nødvendig med stor politisk oppmerksomhet og tett oppfølging i hver av de omfattende prosessene som fornyelsen består av i årene som kommer.
Komiteen viser til kapittel 3 i Regjeringens Langtidsprogram 2002-2005.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil peke på at ved siden av innsatsen for å sikre høy yrkesdeltakelse, er omstilling og fornyelse av offentlig sektor det viktigste bidraget til å bevare et sterkt velferdssamfunn og gode offentlige tjenester i årene som kommer. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen allerede har startet arbeidet med omfattende reformer og omstilling innenfor offentlig sektor.
Disse medlemmer vil peke på at gode velferdstjenester er avgjørende for den enkeltes velferd. I Norge har det offentlige hatt ansvaret for mer av de grunnleggende velferdstjenestene enn i mange andre land. Offentlig sektor er en ryggrad i velferds- og fordelingspolitikken. Disse medlemmer mener derfor at det er et hovedmål å forsvare og forsterke fellesskapsløsningene. Samtidig må fellesskapsløsningene videreutvikles for å sikre grunnlaget for verdiskaping, velferd og rettferdig fordeling.
Disse medlemmer vil vise til at vi de siste årene har hatt en sterk utbygging av barnehager, skoletilbud, helsetjenester og eldreomsorg. Dette har gitt en sterk vekst i antallet som jobber i offentlig sektor. Veksten må fortsette, blant annet fordi det blir flere eldre. Veksten vil særlig komme i kommunene, fordi de har ansvaret for størstedelen av tjenestene. Samtidig er det grenser for hvor mange som kan og bør jobbe i offentlig sektor. Dette krever at vi fornyer offentlig sektor, slik at ressursene brukes mest mulig effektivt. Disse medlemmer vil peke på at det er nødvendig for å kunne fortsette utbyggingen av tjenestetilbudet, i en situasjon med begrenset tilgang på arbeidskraft.
Disse medlemmer mener at det skal bli enklere tilgang til offentlige tjenester, og er enig i at det bør opprettes offentlige servicekontorer i alle kommuner. Her kan all informasjon om offentlige tilbud, både kommunale og statlige, samles på ett sted, og alle skal få hjelp ved å henvende seg til servicekontoret.
Datateknologien gir oss nye muligheter, og disse medlemmer gir sin tilslutning til at elektronisk tjenesteyting skal være hovedløsningen for det offentliges kontakt med brukerne. Elektronisk saksbehandling skal bli det normale og like akseptert som papirbaserte løsninger. Målet er at flest mulig offentlige tjenester skal være tilgjengelige over internett, og slik skal det etableres en "døgnåpen forvaltning."
Disse medlemmer støtter Regjeringen innsats for å forenkle forskrifter og regler som gjelder for næringslivet og for folk flest. Det er satt i gang en egen "forskriftsdugnad" for å rydde opp i og forenkle forskrifter. Unødige hindringer for elektronisk kommunikasjon vil bli fjernet.
Disse medlemmer er enig i at offentlig sektor skal fornyes og forbedres gjennom å satse på egne ansatte. Kompetanseutvikling og medvirkning er viktige stikkord. Disse medlemmer vil understreke at mer effektiv drift ikke nødvendigvis betyr hardere arbeidstempo og en mer presset arbeidssituasjon, men at en finner mer fornuftige måter å organisere arbeidet på.
Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen også vil vurdere om mer effektiv drift kan oppnås gjennom å gi de enkelte virksomheter større frihet og handlingsrom. Frivillige organisasjoner kan også bidra til fornyelse av offentlig sektor. Disse kan fungere som et supplement og korrektiv til offentlige tilbud, og disse medlemmer er enig i at det skal stimuleres til økt frivillig innsats.
Kommunene står for størsteparten av velferdstilbudene, og disse medlemmer mener at Staten må legge til rette for at kommunene kan ivareta ansvaret på en god måte. Regjeringen vil overlate mer av styringen til kommunene, og det støtter disse medlemmer. Slik kan tilbudet bli bedre tilpasset lokale ønsker og behov og mindre ressurser gå til administrasjon. Større lokal frihet åpner for større mangfold mellom kommunene. Det oppmuntrer den enkelte kommune til en mer brukerorientert og effektiv drift.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen fortsatt vil legge forholdene til rette for frivillige kommunesammenslutninger. Disse medlemmer vil blant annet vise til at Regjeringen i Kommuneøkonomiproposisjonen for 2001 foreslo å innføre et nytt inndelingstilskudd innenfor rammen av inntektssystemet, slik at kommunene som slår seg sammen ikke får reduserte statlige overføringer de første ti årene etter sammenslutningen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under kap. 17.2.9.
Disse medlemmer mener at sentrale offentlige oppgaver må ha en forankring i folkevalgte organer som sikrer at innbyggerne gis reell myndighet og ansvar gjennom deltakelse, innsyn og medvirkning. Løsningene må underbygge og stimulere demokratiet slik det kommer til uttrykk i våre tradisjoner.
Disse medlemmer mener at oppgavene må styres og løses på lavest mulig nivå slik at det gir nærhet til brukeren og at lokalbefolkningen kan ha innflytelse over utformingen av sin egen region, distrikt og lokalområde.
Disse medlemmer mener det er kommunene selv som skal ta initiativ til eventuelle kommunesammenslåinger. Disse medlemmer vil derfor gå imot kommunesammenslåinger der kommunestyrene har gått imot dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at målsettingen med fornyelse av offentlig sektor er å styrke den og gjøre den mer tilpasset morgendagens behov. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen i Langtidsprogrammet presenterer noen nye erkjennelser. Det er for eksempel bra at Regjeringen ønsker å effektivisere offentlig sektor for å øke handlingsrommet på alle nivåer innenfor sektoren. At Regjeringen nå ønsker at organisasjon og tjenesteproduksjon skal baseres på brukernes behov og at dette kan oppnås gjennom fristilling av offentlige virksomheter er også positivt. Viktige erkjennelser til tross, Regjeringen ser ut til å være handlingslammet når det gjelder konkrete forslag til hvordan brukernes behov skal legges til grunn og hvordan offentlig sektor gjennomgående skal bli mer effektiv.
Disse medlemmer vil ha en offentlig sektor innrettet mot det enkelte menneskes behov for tjenester. Vi er alle forskjellige som mennesker, med hver våre behov. Det er derfor viktig med et mangfold av tilbud. Disse medlemmer understreker at omfattende reformer når det gjelder organiseringen av offentlig sektor er nødvendige for å sikre den enkelte de nødvendige tjenestene når man får behov for dem. Vi er i dag avhengige av politiske beslutninger for å få en god utdanning for våre barn, behandling når vi blir syke, og pleie og omsorg når vi blir gamle. Disse medlemmer vil styrke brukernes innflytelse over tilbudet, og legge til rette for et mer variert og mangfoldig tilbud gjennom å slippe private til i konkurranse om bedre og mer kostnadseffektive tjenester.
Disse medlemmer fastholder det offentliges ansvar for å finansiere grunnleggende velferdstjenester knyttet til utdanning, helse, pleie og omsorg. Men offentlig ansvar for finansiering betyr ikke at det offentlige også må produsere tjenestene. Disse medlemmer vil slippe private til i konkurranse med det offentlige om å gi oss de beste tjenestene til lavest mulig pris. I dagens situasjon med offentlig monopol på produksjon av mange tjenester, har man ikke det samme kravet til effektiv produksjon og fornyelse som i et marked med fri konkurranse. Disse medlemmer mener det offentlige bør konsentrere seg om rollen som bestiller av velferdstjenester på vegne av befolkningen, og formulere og stille krav til disse tjenestenes kvalitet og innhold. Et skille mellom bestiller- og utførerrollene vil legge til rette for økt oppmerksomhet om tjenestenes kvalitet. Disse medlemmer vil kombinere markedets fortrinn ved produksjon av varer og tjenester med en offentlig finansiering som sikrer alle adgang til elementære velferdsgoder, uavhengig av personlig økonomi. Dette kan skje ved bruk av anbud, eller gjennom stykkprisbaserte finansieringsordninger der pengene følger brukeren til den tilbyder brukeren velger, offentlig eller privat.
Disse medlemmer understreker at modernisering er ikke noe vi gjør en gang for alle. Modernisering er noe vi må gjøre kontinuerlig ettersom verden rundt oss hele tiden er i forandring. Hvis vi ikke evner å modernisere vil offentlig sektor stagnere. Det vil gi dårlige skoler, dårlige helsetilbud, og høyere skatter og avgifter. Akkurat som privat sektor må være dynamisk, og hele tiden må utvikle og fornye sine varer og tjenester må også offentlig sektor være dynamisk og kontinuerlig fornye seg. Offentlig sektor legger allerede beslag på en stor andel av ressursene i økonomien ytterligere vekst må derfor først og fremst komme gjennom økt produktivitetsvekst i offentlig sektor. Disse medlemmer vil gjøre offentlig sektor til en god arbeidsplass med interessante og utfordrende arbeidsoppgaver, hvor de ansatte kan tilbys en konkurransedyktig lønn. Gjennom å slippe private til der offentlig sektor tidligere har vært enerådende, blir det også konkurranse om arbeidskraft som hittil bare har hatt offentlig sektor som marked. Det offentlige vil da i større grad måtte tilby konkurransedyktige lønns- og arbeidsvilkår for å kunne rekruttere kompetent personell.
Disse medlemmer mener det er viktig å erkjenne at offentlige velferdsordninger har klare begrensninger. Offentlige tjenester kan tilfredsstille våre materielle behov og gi en økonomisk trygghet. Offentlig sektor kan imidlertid aldri erstatte betydningen av de nære personlige bånd til venner og familie. I familien er det de følelsesmessige båndene som er grunnlaget for oppdragelsen og samholdet. Dette styrker omsorg, omtanke og pliktfølelse mellom mennesker på en måte som offentlige institusjoner ikke kan erstatte. Tilsvarende spiller frivillige organisasjoner en viktig rolle i lokalsamfunn som arenaer for engasjement og medmenneskelighet som offentlige velferdstilbud aldri kan erstatte.
Disse medlemmer mener Regjeringens arbeid med å utvikle en mer brukervennlig offentlig forvaltning er gledelig. Offentlige servicekontorer og en døgnåpen, interaktiv elektronisk saksbehandling er viktige bidrag for å gjøre offentlig forvaltning og offentlige tjenester mer tilgjengelig og brukervennlig. Disse medlemmer legger vekt på at de offentlige servicekontorene og offentlige nettjenester tilbyr brukerne informasjon om kvaliteten på og tilgjengeligheten av offentlige tjenester. For foreldre som velger skole er skolenes pedagogiske og faglige nivå og de siste års eksamensresultater sammenlignet med andre skoler viktig informasjon. Tilsvarende er kvaliteten på behandlingen og ventetiden viktig for pasienter som skal velge sykehus. For studenter er forhold som faglig nivå og tilgangen på veiledning ofte avgjørende for valg av studiested. Informasjon og åpenhet om tilgangen og kvaliteten på offentlige tjenester er avgjørende for å utvikle en reelt brukerstyrt offentlig sektor.
Disse medlemmer har merket seg Regjeringens forskriftsdugnad og arbeid med å utarbeide et enklere offentlig regelverk. Dette er et viktig arbeid som må få høyeste prioritet. Det omfattende og uoversiktlige offentlige regelverket er både et problem for rettssikkerheten og medfører store administrative kostnader. Disse medlemmer mener det er et betydelig samfunnsøkonomisk problem når knappe arbeidskraftressurser bindes opp i uproduktivt arbeid. Små bedrifter er særlig utsatt fordi de må bruke en uforholdsmessig stor andel av arbeidskraftressursene. Disse medlemmer konstaterer at denne byrden både er et resultat av politisk styringsiver og av at det gjennom lang tid har vært manglende fokus på behovet for forenklinger. Disse medlemmer viser til at skiftende regjeringer har satt fokus både på skjemaveldet og den omfattende lov- og forskriftsjungelen. Til tross for det er skjemabelastningen på næringslivet tilnærmet uendret og lov og regelverk like komplisert som før. Disse medlemmer mener derfor det er behov for tiltak som kan endre den innebygde dynamikken i offentlig forvaltning mot stadig mer omfattende rapporteringsplikt, lover og forskrifter. For å frigjøre verdifulle ressurser i næringslivet peker disse medlemmer på følgende tiltak:
– Det innføres etatsvise ordninger som belønner ansatte i offentlig byråkrati og forvaltning som fremmer gjennomførbare forslag til forenklinger og fjerning av unødvendige skjemaer, lover og forskrifter. Konkret bør det settes av midler i hver etat som premierer gode forslag. På denne måten kan tilvante arbeidsformer og gamle incentivstrukturer i forvaltningen endres til fordel for et enklere regel- og forskriftsverk.
– Som en hovedregel skal ethvert forslag om et nytt skjema, lov eller forskrift ledsages av forslag om å fjerne et annet. Dersom særlige hensyn tilsier at dette ikke er mulig skal det begrunnes i hvert enkelt tilfelle.
– Det innføres en solnedgangsregel som foreslått i Dokument nr. 8:76 (2000-2001). Dette innebærer at dersom en forskrift ikke er vedtatt på nytt etter 10 år faller den bort. Dette vil i praksis si at forvaltningen med jevne mellomrom må foreta en systematisk vurdering av verdien av de enkelte forskriftsbestemmelsene.
– I forbindelse med fremleggelsen av de årlige statsbudsjettene utarbeides en oversikt over skjemabelastningen og antall lover og forskrifter næringslivet må forholde seg til. Oversikten bør inneholde en sammenligning med tidligere år og mellom ulike etater. Slik blir det mulig å se om utviklingen går i riktig retning og sammenligne innsatsen i ulike deler av forvaltningen.
– For at bedriftene lettere skal kunne holde oversikten og tilpasse egne rutiner fastsettes to årlige offentliggjøringsdatoer for skattemessige forskrifts- og regelverksendringer med iverksettelse to måneder senere.
– Statistikkloven pålegger næringslivet innrapportering av statistiske opplysninger til Statistisk sentralbyrå. Der det er mulig må Statistisk sentralbyrå begrense seg til å innhente opplysninger fra representative utvalg av bedrifter istedenfor å innhente opplysninger fra samtlige foretak.
Disse medlemmer erkjenner samtidig at man bare kan komme et stykke på vei gjennom tiltak for å forenkle eksisterende lover og forskrifter. Så lenge den grunnleggende årsaken til det omfattende lov- og forskriftsverket Regjeringens og stortingsflertallets ønske om å detaljregulere og kontrollere består, er forenklingsmulighetene nødvendigvis begrensede. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringens ambisjon er å forenkle lovtekster og slå sammen ulike lover og forskrifter, ikke detaljstyre mindre. Begrensningene i åpningstidsloven, stivbeinte regler om frivillig overtid og midlertidige ansettelser samt forslagene om å begrense størrelsen på nye hytter og innføre minstepriser på utleie av jakt og fiskerettigheter er eksempler på Regjeringens og stortingsflertallets reguleringsiver. Det samme er de nye boligtakseringsreglene og det nye kompliserte momsregelverket.
Disse medlemmer vil vise til at de fleste kommuner i dag opplever svært vanskelige økonomiske tider. Dette til tross for at kommuneøkonomien på hele 90-tallet har vokst hurtigere enn i noe tiår tidligere. Disse medlemmer mener offentlig sektors vekst må være lavere enn veksten i private sektor. Det er nødvendig for å nå målet om å begrense det offentliges andel av økonomien, styrke familienes økonomi, sikre vekst i konkurranseutsatt næringsliv og derved inntektskilden til velferden i fremtiden. Det er derfor viktig å sikre at kommunene får mest mulig ut av sine midler, både gjennom en økonomisk politikk som holder kostnadene nede og gjennom finansieringsformer i kommunesektoren som stimulerer til effektiv drift.
Disse medlemmer vil peke på at kommunenes inntektssystem har gjennomgått store omlegginger på 1990-tallet. Virkningene av endringene har i hovedsak medført større utjevning mellom kommunene, og i dag er 397 av landets kommuner såkalte minsteinntektsskommuner. For alle kommunene har rammebetingelsene og inntektssystemet har vært preget av betydelig ustabilitet.
Den siste tiårs perioden har:
– Andelen av kommuneinntektene som kommer fra skatt er sunket. Kommunenes andel av inntektskatten er blitt betraktelig mindre.
– Inntektssystemet blitt endret. Gjennom den såkalte Rattsø-innstillingen i 1996, ble utgiftsfordelingskriteriene i inntektssystemet endret slik at systemet skulle baseres på mer objektive kriterier. Stortingsflertallet vedtok en midlertidig tapskompensasjon for de kommuner som etter de nye justerte kriteriene ville få mindre. I praksis medfører det at de kommuner som det ble konstatert at hadde fått for lite tidligere i forhold til befolkningsstruktur og geografi, nå fem år senere, kun har mottatt 50 pst. av det stortingsvedtaket i 1996 innebar.
– De frie inntektene til kommunene er blitt en langt mindre andel av inntektene , mens de øremerkede tilskuddene har eksplodert.
– Kommunens andel av selskapsskatten har blitt overført til staten.
– Inntektsutjevningen har medført at 397 av kommunene kun sitter igjen med 10 øre av den siste kommunale skattekronen.
Resultatet av vedtakene er at staten har overstyrt mer og mer, og at kommunene har mindre og mindre igjen for å forsøke å utvikle inntektsgrunnlaget sitt. Disse medlemmer mener det er viktig å snu denne utviklingen. For å sikre mer effektiv utnyttelse av midlene i kommunesektoren må inntektssystemet endres, øremerkingen reduseres og lov- og regelverket forenkles.
Disse medlemmer mener inntektssystemet må i vareta tre viktige hensyn:
– Inntektssystemet må gi mulighet for et likeverdig tjenestetilbud for innbyggerne.
– Inntektssystemet må stimulere til kommunalt selvstyre.
– Inntektssystemet må gi incentiver til næringsutvikling.
For å oppnå dette må finansieringen av kommunene endres slik at :
– Inntektssystemet baseres på objektive kriterier for utgiftsulikheter. Da vil velgerne kunne se om politikerne gjør en god jobb i deres kommune ut fra hva de får ut av de inntektene de har til rådighet. Inntektene vil være sammenlignbare med de man har i andre kommuner. I dag er forskjeller i tjenestetilbudet først og fremst skapt av at inntektssystemet forskjellsbehandler kommuner. Disse medlemmer vil peke på at en rekke kriterier ennå ikke er fult ut utredet og må innarbeides i inntektssystemet. Dette gjelder særlig problemer med vekst og fraflytting, samt mangelen på kriterier for sosiale problemer som bl.a. rusmidler. Disse medlemmer viser at Høyre har fått flertall for at dette skal utredes nærmere
– De fleste inntekter til kommunene må komme gjennom rammebevilgninger og egne skatteinntekter. Øremerkede midler må så langt som råd fjernes. Disse medlemmer vil imidlertid peke på at det er viktig å skille mellom ulike typer øremerkede tilskudd. Disse medlemmer ønsker å videreføre stykkprisfinansieringsordninger av typen "pengene følger individet". Disse medlemmer vil vise til at dette er svært effektivitetsfremmende ordninger som ikke har de samme byråkratieffektene som andre øremerkede ordninger har. En annen variant som bør videreføres er tilskudd til ordninger/tiltak som det ikke er grunnlag for å ha i alle kommuner/fylker. Disse medlemmer mener de øremerkede ordningene bør fjernes er tiltak/ordninger av generell karakter som finnes rundt om i alle fylker og kommuner.
– Kommunene må igjen få en andel av selskapsskatten og inntektsutjevningen må endres slik at kommunene sitter igjen med mer av veksten i skatteinntekter.
En slik omlegging av inntektssystemet vil stimulere det kommunale selvstyret og være effektivitetsfremmende. Disse medlemmer vil likevel understreke at det er viktig at mindre styring gjennom økonomi, ikke medfører mer styring gjennom lov og regelverk overfor kommunene. Disse medlemmer er fornøyd med at det nå synes som om Høyres initiativ fra 1998 om en ny gjennomgang av statens styring gjennom lov og regelverk innenfor de ulike sektorene endelig får konkret oppfølging. Samtidig vil disse medlemmer advare mot tendensene til å erstatte øremerkingen med detaljert lovverk, slik det bl.a. signaliseres i forbindelse med skolefritidsordningen. Disse medlemmer vil understreke at det hadde vært behov for en gjennomgang av regelverket av andre en det byråkratiet som selv har skapt dagens regler, slik Høyre tok til ordet for i Dokument nr. 8:9 (1998-1999). Dette ville gitt en langt mer åpen og kritisk gjennomgang av regelverket enn den lukkede prosessen som nå pågår.
Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene må ha som formål at tjenestene skal ligge så nær mottakeren som mulig. I tillegg mener disse medlemmer at fornyelsen av offentlig sektor må frigjøre ressurser fra administrasjon og byråkrati til faktisk tjenesteyting.
Disse medlemmer konstaterer samtidig at Regjeringens opplegg til oppfølging av Oppgavefordelingsutvalget i St.meld. nr. 31 (2000-2001) ikke følger opp disse hovedhensynene. Disse medlemmer mener det er åpenbart at Regjeringen har lagt til side fornyelsesprosjektet på grunn av indre motstand i eget parti. Den prinsipielle behandlingen av oppgavefordelingen for årene fremover kunne skapt grunnlag for en reell styrking av lokalt selvstyre i kommunene, fjerning av unødvendige byråkratioppgaver og frigjøring av flere ressurser til tjenesteyting. Disse medlemmer mener at en forvaltningsreform hvor fylkeskommunen nedlegges og hovedtyngden av oppgavene overføres til kommunene, mens sykehusene og enkelte samferdselsoppgaver overføres til staten, ville gjort det mulig å sanere unødvendig dobbeltarbeid, kutte ut en hel del unødvendig planarbeid, fjerne svarteperspillet mellom forvaltningsnivåene og styrke kommunenes rolle betydelig. Disse medlemmer viser for øvrig til Høyres merknader og forslag ved behandlingen av St.meld. nr. 31 (2000-2001).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under kap. 17.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker betydningen av at velferdsstaten er i stand til å gi brukerne et best mulig tilbud på en kostnadseffektiv måte. Offentlig sektor står for mye av den helt sentrale tjenesteproduksjon, og for brukerne av disse tjenestene - enten dette er elever, pasienter, sosialhjelpsmottakere eller rusbrukere - er deres livskvalitet i stor grad avhengig av en god kvalitet på tilbudet. Dette medlem mener derfor at forbedring av offentlig sektor må være en kontinuerlig prosess der man først og fremst satser på å gi brukerne et best mulig tilbud, blant annet ved systematisert sammenligning mellom kommuner.
Norge går nå inn i en periode der mangel på arbeidskraft er det fremste hinderet for fortsatt velstandsutvikling. Dette medlem fastslår derfor at økt produktivitet også i offentlig sektor er nødvendig for å få til en videreutvikling av den norske velferdsstaten. Men en mer effektiv organisering og bedre tjenesteyting oppnås best gjennom avtaler med de ansatte, i stedet for konkurranseutsetting og privatisering. Privatisering og konkurranseutsetting vil føre til en utvikling som undergraver det politiske ansvaret for den offentlige tjenesteproduksjonen. Privatisering av velferdsordninger vil gi private aktører mulighet til å skumme fløten av velferdssystemet. Offentlige midler må brukes til velferdsgoder, ikke til profitt for investorer.
Brukere av offentlige tjenester har krav på et tilbud som dekker deres behov, har god kvalitet og som leveres til avtalt tid. Dette medlem vil derfor gå inn for å prøve ut en ordning med forbrukergarantier. Dersom kommunene ikke kan levere tjenester til avtalt tid, skal brukerne gis alternativer eller kompensasjon. Slike ordninger kan for eksempel prøves ut innen avfallshåndtering, TT-transport eller hjemmehjelp.
Dette medlem legger vekt på at ansvar for utforming og formidling av offentlige tjenester skal ligge nærmest mulig brukerne. Gjennom systematiske brukerundersøkelser skal brukerne ha innflytelse på alle tjenesteområder. Offentlige tjenester skal være lettere tilgjengelige, blant annet ved at åpningstider i større grad tilpasses brukernes behov. Offentlige servicekontor må videreutvikles og tilpasses lokale forhold. Det skal være bedre muligheter for kontakt med de ansatte, og flest mulig tjenester skal tilbys via Internett.
Dette medlem understreker at et godt og likeverdig velferdstilbud i hele landet forutsetter en sterk kommuneøkonomi. En svekket kommuneøkonomi river bort grunnlaget for annen satsing. Gode offentlige tjenester er en forutsetning for å få til ny næringsetablering. Desentralisering av makt og reell utflytting av beslutninger er nødvendig for å få dette til.
Det er behov for en langt bedre regional samordning av næringsutvikling, ressursforvaltning, samferdsel, boligbygging og utvikling av offentlige tjenester. Storbyene, og særlig Oslo, har problemer med overbelastede trafikksystemer og boligmangel. Distriktene trues av fraflytting og arbeidsledighet. Dette medlem mener fylkeskommunene må ha regional planlegging som en sentral oppgave, og bli gitt virkemidler og myndighet slik at de i langt større grad enn i dag kan sette planlagte tiltak og politikk ut i livet.
Dette medlem ser offentlige servicekontorer som en offensiv organisering for å bedre tilgjengeligheten for brukerne til offentlig service, på så vel statlig, regionalt og kommunalt nivå. Men det betinger en god samordning, bl.a. mellom statlige etater som må pålegges å ha omfattende servicepakker som integreres i servicekontortilbudet. Dette ikke bare på informasjonsnivå, men også på tjenesteyting.
Dette medlem viser til at det har foregått en viss utbygging av polutsalg for å få en bedre tilgjengelighet i distriktene, men at det uansett vil ha klare begrensninger hvor mange polutsalg som kan etableres. Det bør derfor vurderes om offentlige servicekontorer kan ha et minimumstilbud av polvarer. Det vil gi tilgjengelighet på lovlig alkohol i distriktene, og kan bidra til mindre ulovlig omsetning. En eventuell forbruksøkning som følge av lettere tilgjengelighet, må følges opp med økte bevilgninger til forebyggende arbeid.
Dette medlem ser en god og likeverdig postservice for hele landet som viktig, både ved tilgang til posttjenester lokalt og ombringertjeneste på alle hverdager. En omorganisering av postkontornettet må koordineres tidsmessig, ved at postkontorene ikke må legges ned og posttjenesten flyttes til butikker eller bensinstasjoner før etablering av offentlig servicekontor blir realisert. Dette medlem ser det som ønskelig at offentlig sektor på en bedre måte samordner sin omorganisering for å nå et optimalt resultat.
Komiteens medlem representanten Steinar Bastesen viser til kap. 17.6.