16.1 Sammendrag

Økende internasjonal åpenhet påvirker oss alle. Grensene viskes gradvis ut - mellom land, regioner og kulturer. De stadig flere og sterkere båndene over landegrensene gir muligheter som aldri tidligere i historien til økt økonomisk vekst, politisk samarbeid og menneskelig kontakt. Globaliseringen bringer samtidig fare for blant annet utestenging og økt fattigdom. Regjeringens mål er å gi alle anledning til å dra nytte av de muligheter globaliseringen skaper. Da må politikken ha et internasjonalt perspektiv og integrere utenrikspolitiske, utviklingspolitiske og miljøpolitiske mål. Da må vi ha innflytelse der de globale spillereglene blir til.

Det er i Norges interesse at det utvikles effektive regionale og globale sikkerhetsordninger. For Norge er det viktig at NATO har hovedansvaret for fred og sikkerhet i Europa. Utvidelsen av NATO vil bidra til økt stabilitet i Europa. Regjeringen stiller seg positiv til utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk i EU. En styrking av de europeiske landenes evne til krisehåndtering vil utgjøre et vesentlig tilskudd til arbeidet for europeisk sikkerhet og stabilitet. Det er etter Regjeringens syn i Norges interesse å støtte arbeidet med både sivile og militære ressurser.

NATOs oppgaver vil i de nærmeste årene i stor grad være knyttet til sikkerhetspolitiske utfordringer som ikke direkte truer allierte lands suverenitet eller territorielle integritet. Det er derfor avgjørende at vårt eget forsvar er i stand til å delta fullt ut i flernasjonale operasjoner for krisehåndtering og konfliktforebygging. Blant annet på bakgrunn av dette har Regjeringen tatt initiativet til en omfattende omlegging av forsvaret i perioden 2002-2005.

Regjeringen vil, som en integrert del av sikkerhetspolitikken, fortsette sitt aktive engasjement for rustningskontroll, nedrustning og ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen og for en ytterligere reduksjon i atomvåpnene. Styrket kontroll med håndvåpen vil videre være et vesentlig bidrag til internasjonal stabilitet og sikkerhet. Samtidig er det nødvendig å se truslene mot vår felles sikkerhet i et bredere perspektiv. Press på ressurser og naturmiljø, høy befolkningsvekst, ekstrem fattigdom og skjev fordeling av goder har stor betydning for mulighetene for fred og stabilitet. Regjeringen vil arbeide for at landene i sør involveres i den internasjonale debatten om sikkerhetsspørsmål.

Regjeringen ønsker å videreutvikle og styrke det bilaterale forholdet til USA, som er bygget på nære historiske bånd og felles verdier. Det er viktig for Norge at USA følger opp sitt engasjement for fred og sikkerhet i Europa.

Regjeringen vil arbeide for å styrke FN og andre internasjonale organisasjoner, samt det internasjonale lov- og avtaleverket. Regjeringen vil fortsette engasjementet for å gjennomføre nødvendige reformer av FN-systemet og sikre nødvendig finansiering. Norge vil i Sikkerhetsrådet arbeide for å styrke FNs evne til å planlegge og gjennomføre fredsoperasjoner, å utvikle en bredt anlagt strategi som tar fatt i underliggende årsaker til krig og konflikt og bidra til å sette et særlig fokus på Afrikas utfordringer.

Regjeringen vil legge vekt på å integrere menneskerettighetsaspekter i alle relevante internasjonale organisasjoners virke og formål. Regjeringen vil legge stor vekt på å videreutvikle menneskerettighetsdialogene med blant annet Kina, Tyrkia, Cuba, Vietnam og Indonesia. I arbeidet for å fremme menneskerettighetene vil Regjeringen samarbeide nært med norske og internasjonale frivillige organisasjoner.

Den økonomiske forskjellen mellom de rike og de fattigste landene øker. Fattigdomsproblemet er en av de største utfordringene i vår tid. Mange land står samtidig overfor en HIV/aids-katastrofe. Bekjempelse av fattigdom er det overordnede målet i Regjeringens utviklingspolitikk. Norge vil arbeide aktivt for FNs utviklingsmålsettinger, herunder en halvering av andelen av verdens befolkning som lever i absolutt fattigdom innen 2015. Gjennom det nye globale vaksinasjonsprogrammet GAVI vil Norge være en pådriver i et globalt partnerskap for vaksinasjon av barn. Regjeringen tar sikte på en betydelig opptrapping av den bistanden som går via de multilaterale institusjonene, og herunder gi prioritet til kampen mot aids-epidemien. Regjeringen fastholder målet om en opptrapping av den norske bistanden til 1 pst. av bruttonasjonalinntekten. Regjeringen ønsker at mottakerland som fører en utviklingsfremmende politikk med sosial profil bør få mer bistand, mens myndigheter i land med mindre god fordelingspolitikk bør få redusert bistanden.

Rammebetingelsene for det europeiske samarbeidet er i ferd med å bli endret radikalt. Det vil få konsekvenser for vårt eget forhold til Europa. Den økonomiske og monetære union (ØMU) vil føre til en vesentlig tettere økonomisk integrasjon i EU og tvinge fram en sterkere samordning av den økonomiske politikken. EØS-avtalen sikrer i hovedsak norske næringer adgang til Det indre marked på lik linje med EUs næringsliv. EU-utvidelsen vil berøre Norge på mange måter. Det indre marked vil bli vesentlig større, noe som vil gi nye muligheter for norsk næringsliv. Regjeringen vil samtidig vektlegge at det må finnes gode løsninger som erstatning for de frihandelsavtalene som Norge i dag har med søkerlandene.

Regjeringen vil føre en europapolitikk som aktivt fremmer norske interesser, samtidig som Norge er en aktiv partner og bidragsyter til det europeiske samarbeidet og på den måten tar medansvar for utviklingen av Europa. Regjeringen vil både føre en mer aktiv og offensiv politikk overfor EU, de enkelte EU-landene og søkerlandene og samtidig satse sterkere på å bygge ut vårt samarbeid med Russland og landene i våre nærområder, samt vårt engasjement på Balkan. Regjeringen vil til enhver tid vurdere om Norges tilknytning til det europeiske samarbeidet og de samarbeidsordninger som er blitt etablert, er tjenlige som redskap for å ivareta grunnleggende norske interesser i møte med de nye utfordringene som følge av endringene i Europa. Dette innebærer blant annet at Regjeringen ser det som viktig å ha handlefrihet når det gjelder Norges tilknytningsforhold til EU. Norge må til enhver tid vurdere om tilknytningen til det europeiske samarbeidet og de samarbeidsordninger som er utviklet er tjenlige som redskap for å ivareta grunnleggende norske interesser i møte med de utfordringene som endringene i Europa skaper. Det betyr at en ny søknadsprosess kan starte opp i neste stortingsperiode, med sikte på en søknad om medlemskap i EU tidligst i 2005-2006. En ny vurdering av spørsmålet om EU-medlemskap vil bare være aktuelt dersom vi har sett at EU-utvidelsesprosessen faktisk er i gang, og en ny medlemskapssøknad forutsetter at det har skjedd vesentlige endringer i det norske folks holdning til spørsmålet.

Internasjonal handel har vært spesielt viktig for små land som Norge. Regjeringen støtter tiltak for å medvirke til at alle land skal høste fordeler av deltakelse i det internasjonale handelssystemet. Regjeringen vil gjennomføre en bred utredning av hvilke tiltak som kan settes inn for å korrigere de internasjonale markedskreftene. Regjeringen mener at det bør gjennomføres en utredning av spørsmålet om en global skattlegging av valutatransaksjoner. Regjeringen ser det imidlertid som uaktuelt for Norge å innføre en avgift på valutatransaksjoner på ensidig basis. Regjeringen vil arbeide for fortsatt stor åpenhet og bruk av råd­slaging med fagbevegelsen, frivillige organisasjoner og andre i arbeidet med å utvikle rettferdige rammevilkår for verdenshandelen. Norge har viktige nasjonale interesser knyttet til flere forhandlingsområder innenfor WTO, blant annet markedsadgang for fiskeriprodukter og skipsfartstjenester. Norge legger også vekt på å beholde handlingsrom til utforming av en nasjonal landbrukspolitikk.

Regjeringen vil tilgodese utviklingslandenes - og spesielt de fattigste landenes - særlige behov og bidra til at disse landene integreres bedre i verdenshandelen. Bedre markedsadgang for flest mulig produkter fra utviklingslandene, full tollfrihet for produkter fra de fattigste landene, samt større satsing på handelsrelatert faglig bistand, er viktig for å bedre utviklingslandenes muligheter til å dra nytte av de fordeler globaliseringen byr på. Regjeringen vil være en aktiv internasjonal medspiller i arbeidet for å bedre utviklingslandenes markedsadgang, også til vårt eget marked.

For å sikre at WTO-systemet bidrar til en bærekraftig utvikling, bør miljøhensyn tas på alle relevante områder i en ny forhandlingsrunde. Miljøanalyser, som vurderer miljøvirkninger av endringer i det multinasjonale handelsregelverket og handelsliberalisering, er et redskap i denne sammenhengen.

16.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til kapittel 16 i Regjeringens Langtidsprogram 2002-2005.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at befolkningen i Norge har en av verdens høyeste levestandarder. Vi lever lenge, har lav barnedødelighet, et godt helsevesen, høyt utdanningsnivå, rikelig med tilgang på ren luft og rent vann og et demokratisk samfunn preget av frie valg og rettssikkerhet. For mange barn og voksne i verden er bildet annerledes.

Disse medlemmer viser til at det viktigste målet for Regjeringens utviklingspolitikk er å bidra til å bekjempe verdens fattigdom. I 2001 bruker vi nær 13 mrd. kroner til fattigdomsbekjempelse og annen internasjonal bistand. Disse medlemmer viser til at Regjeringen har som mål å trappe opp den norske bistanden til 1 pst. av våre samlede inntekter. Land som fører en politikk med sosial profil skal få en større del av bistanden. Vaksinering av alle barn gjennom det nye internasjonale vaksinasjonsprogrammet og kampen mot aids-epidemien vil ha høy prioritet. Utviklingsarbeidet skal baseres på respekt for menneskerettighetene.

Disse medlemmer viser til at økende internasjonal åpenhet påvirker oss alle, ved at grenser viskes ut mellom land, regioner og kulturer. De fordeler større åpenhet over landegrensene gir må også komme de fattigste landene til gode. Disse medlemmer viser til at Regjeringen derfor vil gi bedre markedsadgang for flere produkter fra utviklingslandene og full tollfrihet for produkter fra de fattigste landene. Dette vil kunne gi disse landene nye muligheter til økonomisk og sosial framgang.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen vil gjennomføre en bred utredning av hvilke tiltak som kan settes inn for å korrigere de internasjonale markedskreftene, som har økt sin innflytelse som følge av den økte åpenheten. En global skattlegging av valutatransaksjoner vil kunne være et slikt tiltak.

Disse medlemmer viser til at presset på ressurser og naturmiljø, høy befolkningsvekst, ekstrem fattigdom og skjev fordeling av goder mellom land påvirker mulighetene for en fredelig og stabil utvikling. Truslene mot vår felles sikkerhet må derfor ses i et bredere perspektiv enn under den kalde krigens dager. Disse medlemmer viser til at Regjeringen samtidig vil fortsette det langsiktige arbeidet med rustningskontroll, nedrustning og ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen og en ytterligere reduksjon i atomvåpnene.

Disse medlemmer viser til at vårt forhold til USA er bygd på nære historiske bånd og felles verdier. Dette forholdet må utvikles videre. USA må følge opp sitt engasjement for fred og sikkerhet i Europa. NATO har en viktig rolle å spille i denne sammenheng. Utvidelsen av NATO vil bidra til økt stabilitet i Europa. Disse medlemmer viser til at Regjeringen stiller seg positiv til utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk i EU.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen ønsker å styrke FN. Gjennom vår plass i FNs sikkerhetsråd vil Norge jobbe for at organisasjonen skal bli bedre til å redusere konflikter gjennom internasjonale fredsoperasjoner, ta fatt i underliggende årsaker til kriger og konflikter og sette et særlig fokus på Afrikas utfordringer.

Disse medlemmer viser til at det er et felles europeisk ansvar å bistå landene i Sentral- og Øst-Europa i deres anstrengelser for å ta igjen flere tiår med svak økonomisk og sosial utvikling. Også Norge har interesse av og ansvar for å bidra til dette historiske løftet. Solidaritet i dagens Europa handler om å utvide den stabilitets- og velferdssonen som landene i Vest-Europa utgjør, til å omfatte de sentrale- og øst-europeiske landene, og slik skape grunnlag for velferd og utvikling i hele Europa.

Disse medlemmer mener at Norge til enhver tid må vurdere om dagens tilknytning til det europeiske samarbeidet er best egnet til å ivareta våre interesser. Disse medlemmer viser til at Regjeringen derfor ønsker å ha handlefrihet når det gjelder Norges tilknytning til EU. Det betyr at en ny søknadsprosess kan starte opp i neste stortingsperiode, med sikte på en søknad om medlemskap i EU tidligst i 2005–2006. Disse medlemmer mener en ny vurdering av spørsmålet om EU-medlemskap bare vil være aktuelt dersom vi ser at EU-utvidelsesprosessen faktisk er i gang, og en ny medlemskapssøknad forutsetter at det har skjedd vesentlige endringer i det norske folks holdning til spørsmålet.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under kap. 17.2.3.

Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at Norges åpne økonomi og utsatte geografiske posisjon gjør det viktig for oss å ha en aktiv utenrikspolitikk. For Høyre er forpliktende samarbeid over landegrensene et grunnleggende prinsipp i utenrikspolitikken og det beste svaret i møte med de utfordringer globaliseringen stiller oss overfor. Samarbeid med omverdenen er avgjørende, både for å finne løsninger på felles problemer og for å ivareta Norges interesser.

De atlantiske bånd har vært en sentral del av Norges utenriks- og sikkerhetspolitikk siden 2. verdenskrig. Høyre vil styrke de atlantiske bånd, som fortsatt er svært viktige i norsk sikkerhetspolitikk. Forbindelsene til Nord-Amerika er, sammen med et nært samarbeid med våre europeiske naboer, hjørnestenene i norsk utenrikspolitikk.

Norges forsvar og sikkerhet vil også i fremtiden være forankret i NATO. Endringer i europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk på 1990-tallet gjør at vårt forsvar står overfor andre og mer sammensatte utfordringer. Utviklingen av en felles europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk kan så lenge Norge står utenfor EU redusere Norges innflytelse i de vestlige fellesskap. Disse medlemmer vil understreke at forbedret evne til norsk deltakelse i NATO- eller EU-ledede operasjoner er viktig for å motvirke dette.

De største trusler mot europeisk sikkerhet er i dag knyttet til etniske og regionale konflikter, spredning av masseødeleggelsesvåpen og utbredelse av kriminalitet og terrorisme. Forsvaret er basert på mobilisering mot et større angrep, og ikke tilpasset disse konfliktene i fredstid. Disse medlemmer vil gjennom behandlingen av St.prp. nr. 45 (2000-2001) arbeide for et sterkt forsvar som også skal kunne bidra til å håndtere kriser, nasjonalt og internasjonalt. Dette vil bety et forsvar som er bedre oppdatert når det gjelder materiell og som har en mer effektiv organisasjon enn i dag.

Deltagelse i internasjonale operasjoner er et vesentlig ledd i Norges NATO-forpliktelser og dessuten et viktig bidrag til europeisk sikkerhet. Disse medlemmer ser det derfor som viktig at det etableres en innsatsstyrke for internasjonale operasjoner og at denne holder høyt nivå.

Disse medlemmer viser til at Høyre gjennom mange år har vært pådriver for økt satsing over samarbeidsprogrammet med Sentral- og Øst-Europa og foreslo også i budsjettet for 2001 å øke bevilgningene til dette formålet med 200 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag. Høyre er tilfreds med at Regjeringen har utarbeidet en handlingsplan for økt samarbeid og kontakt med søkerlandene, men mener de økonomiske rammene for planen ikke er tilstrekkelige. Sammenlignet med hva EU-landene selv bidrar med i utvidelsesprosessen, er Norges bidrag svært beskjedent. Disse medlemmer mener bevilgningene til ulike prosjekter og samarbeidstiltak i de nye demokratiene i øst må økes betraktelig.

Disse medlemmer ser det som viktig å utvikle et godt forhold til Russland. Norge bør bidra til økonomisk vekst, næringsutvikling og til et stabilt russisk demokrati. På det sikkerhetspolitiske området må Norge arbeide for å trekke Russland med i et aktivt og konstruktivt samarbeid med NATO.

De store miljøproblemene i Nordvest-Russland er en særlig utfordring for Norge. Disse medlemmer mener Norge må øke engasjementet gjennom avtaler, direkte prosjekter, støtte til mer miljøvennlig næringsvirksomhet og oppbygging av miljøfaglig kompetanse og interesse i Russland. Norge må arbeide for å engasjere EU og USA sterkere i miljø- og atomsikkerhetsarbeidet. Samtidig må Norge ha en beredskap i våre nordlige landsdeler som gjør oss bedre forberedt på å møte en mulig miljøkatastrofe i nordområdene.

Disse medlemmer viser til at Norge i økende grad må forholde seg til utviklingen i Europa og et utvidet og styrket EU-samarbeid. EØS-avtalen innebærer at Norge importerer EU-lovgivning uten at Norge får delta i utformingen. Dette er et demokratisk problem. Det er bare ved medlemskap i EU at Norge kan ha innflytelse på lovgivningen.

Disse medlemmer mener EØS-avtalen ikke er tilstrekkelig for å ivareta norske interesser, både på grunn av utviklingen innad i EU og på grunn av forskyvningen av balansen mellom EU- og EFTA-pilaren i EØS-samarbeidet. Utviklingen i EU kjennetegnes av at samarbeidet utvides til nye politikkområder og av at flere politikkområder i større grad ses i sammenheng. Når EU samordner seg gjennom brede, sektorovergripende initiativer, blant annet for å styrke medlemslandenes konkurranseevne, blir EØS-avtalen en for snever plattform for innflytelse. Utviklingen kan også på sikt utfordre forutsetningen om like konkurransevilkår innen EØS-området.

Utvidelsen av EU bidrar til varig fred og økonomisk og politisk stabilitet i Europa, noe som kommer Norge til gode. Norge er som utenforland blindpassasjer til en historisk prosess som mer enn noe annet vil forme vår egen verdensdel og våre egne sikkerhetsmessige, kulturelle og økonomiske rammebetingelser.

Utvidelsen vil innebære en forverring i markedsadgangen for norsk sjømat. EØS-avtalen er ikke tilstrekkelig for å sikre fiskerinæringens interesser overfor et utvidet EU. Disse medlemmer mener Norge må arbeide for en reforhandling av protokoll 9 i EØS-avtalen.

Disse medlemmer mener Norges utenforskap skaper særlig alvorlige problemer i forhold til sikkerhets- og forsvarspolitikken. EU har de senere år gradvis tilpasset seg målet om å fremstå som en utenriks- og sikkerhetspolitisk enhet med egen evne til sivil og militær krisehåndtering. Viktige avklaringer om det institusjonelle samarbeidet mellom EU og NATO gjenstår. Norge har begrenset innflytelse over de beslutninger som EU fatter på dette området, til tross for at dette også berører grunnleggende norske sikkerhetsinteresser. Vår avhengighet av NATO og amerikanske forsterkninger gjør det helt avgjørende for oss at en ny byrdefordeling mellom USA og EU ikke går på bekostning av de transatlantiske bånd.

Disse medlemmer mener våre utfordringer av demokratisk, økonomisk og sikkerhetspolitisk art som utviklingen i EU stiller oss overfor kun kan gis et fullgodt svar ved at Norge blir medlem av EU. Så lenge Norge står utenfor er det likevel viktig at EØS-avtalen ikke svekkes ytterligere.

Disse medlemmer understreker at arbeidet for å styrke en global rettsorden, der menneskerettigheter respekteres, og der verdier som likeverd, demokrati og frihet underbygges, er helt avgjørende for arbeidet med å sikre grunnleggende menneskerettigheter globalt og regionalt. Norge må støtte opp om håndhevelsen av internasjonale rettsregler. Et sterkt og effektivt FN kan bidra til å sikre at menneskerettigheter ikke lenger anses for å være et internt anliggende for stater. Disse medlemmer støtter derfor opprettelsen av en internasjonal straffedomstol for brudd på menneskerettigheter. For at FN skal bli et effektivt og respektert redskap for internasjonal fred, utvikling og rett, må imidlertid organisasjonen reformeres. Disse medlemmer mener at FNs sikkerhetsråd må gjenspeile maktfordelingen i dagens internasjonale samfunn bedre og at FN må settes bedre i stand til å handle i krisesituasjoner og bruke de midler som stilles til rådighet av medlemslandene på en mer effektiv måte.

Disse medlemmer mener at Norge som et av verdens rikeste land har et moralsk ansvar for å bekjempe nød og fattigdom. Miljø- og fattigdomsproblemet er verdenssamfunnets største utfordring. Økonomisk utvikling er nødvendig for å møte denne utfordringen. Utviklingslandene har selv et ansvar for å legge forholdene til rette for utvikling gjennom en fungerende rettsstat, markedsøkonomi og demokrati. Sammen med utdanning er dette helt avgjørende faktorer for å skape utvikling og bekjempe fattigdom.

For å skape økonomisk vekst er det nødvendig å ­utvikle en vel fungerende privat sektor. Å stimulere til dette er viktig og må få større oppmerksomhet i norsk utviklingshjelp. De rike land må gi utviklingslandene muligheter til økonomisk utvikling ved å la dem få selge sine produkter på verdensmarkedet. Norge og de andre industrialiserte landene må derfor åpne sine grenser for deres varer. Disse medlemmer vil åpne for vesentlig friere import av varer fra utviklingsland.

I tillegg til å arbeide for en langt friere verdenshandel, mener disse medlemmer Norge må ha et høyt nivå på bistanden til de fattigste deler av verden. Det må legges vekt på at bistanden fremmer demokrati og respekt for menneskerettigheter. For enkelte land kan betjening av en for stor gjeld i forhold til landets økonomi føre til at man ikke har muligheter til å gi befolkningen det nødvendige utdannings- og helsetilbud som kan skape utvikling. Disse medlemmer støtter derfor gjeldsavskrivning til de fattigste landene i koordinering med andre kreditorland. Det bør stilles krav til respekt for menneskerettigheter og en økonomisk politikk som legger til rette for utvikling.

Globaliseringen gir økonomiske gevinster og økt levestandard gjennom spesialisering og utnyttelse av naturgitte fortrinn, økt konkurranse og bedre utnyttelse av ressursene. Disse medlemmer mener Norge i internasjonale fora som Verdens Handelsorganisasjon må arbeide for frihandel og fri bevegelse av kapital, innenfor rammene av nødvendige regler for verdenshandelen.

Når personer og kapital kan flytte på tvers av landegrensene, skaper det sterkere konkurranse landene imellom om å tiltrekke seg bedrifter og investeringer. Viktige faktorer er infrastruktur, en godt utbygget rettsstat, økonomisk og politisk stabilitet i landet, graden av reguleringer, kvaliteten på tjenestetilbudet rundt bedriften, lønnsnivå, skattenivå og tilgangen på godt kvalifisert arbeidskraft.

Kapitalmarkedene avslører svakheter i lands økonomiske politikk eller i organiseringen av finansektoren og samfunnet generelt. Internasjonale kapitalmarkeder har altså en svært viktig funksjon, men også mange svakheter. Disse medlemmer mener det er behov for et internasjonalt regelverk for finansmarkedene og støtter arbeidet som pågår i retning av dette - blant annet i G7, IMF og Verdensbanken. Arbeidet for å overvåke enkeltlandenes økonomi og økonomiske politikk er også viktig for å avdekke eventuelle problemer tidlig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under kap. 17.

Komiteens medlem fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten Steinar Bastesen viser til at Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gikk imot EØS-avtalen da Stortinget i 1992 gikk inn for å ratifisere avtalen. Senterpartiet mener EØS-avtalen innebærer at Norge i stor grad må innarbeide EUs regelverk i norsk lovgivning. Disse medlemmer viser til den vurdering som professor Trond Nordby og forsker Frode Veggeland har gitt i en artikkel i Tidsskrift for samfunnsforskning (Nr. 1-1999), hvor det bl.a. heter:

"Vår tese er at norsk lovgivningsmyndighet, på de områder avtalen dekker, er suspendert, og at Stortinget langt på vei er blitt en passiv mottaker av EUs lover og regler."

Disse medlemmer mener de fordeler EØS-avtalen innebærer for norsk næringsliv, ikke står i forhold til avtalens demokratiske underskudd og den politiske pris Norge må betale for EØS-avtalen.

Disse medlemmer viser til at EØS-avtalen svekker Norges handlefrihet både sentralt og lokalt. Avtalen svekker norsk distriktspolitikk, bl.a. ved at EU sensurerer den norske ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. EØS-avtalen har også ført til at Norge vil måtte akseptere produkter som er skadelige for helse og miljø. EØS-avtalen har heller ikke vært til hinder for at EU har reist antidumpingsak mot Norge når det gjelder lakseeksporten, med de konsekvenser dette har fått for både pris og vekstmuligheter. Med utgangspunkt i EØS-avtalen har EU også lagt press på Norge for å få godkjent den s.k. gassdirektivet som griper direkte inn i Norges forvaltning av gassressursene. Disse medlemmer vil også vise til at EU ikke var villig til å akseptere Veterinæravtalens sikkerhetsklausul som grunnlag for det importforbud Norge iverksatte i forbindelse med munn- og klovsyken i mars 2001, og at EU i den forbindelse vurderte å reise sak mot Norge for EFTA-domstolen.

Disse medlemmer vil gi uttrykk for at EØS-avtalen binder Norge tett opp til EUs regelverk på mange viktige samfunnsområder. I rapporten "Mot et globalisert Norge?" fra Makt- og demokratiutredningen, slås det fast "at norske myndigheters handlefrihet på de områder som omfattes av EØS-avtalen, ikke er vesentlig større under EØS-avtalen enn de ville vært ved et medlemskap i EF". Rapporten slår videre fast at EØS-medlemskapet medfører viktige formelle skranker for norsk miljøpolitikk og norsk miljørett, i tillegg til de mer uformelle begrensningene. Senterpartiet vil understreke at det ikke bare er de partier som i sin tid gikk imot EØS-avtalen som hevder at avtalen er beheftet med demokratiske svakheter. Disse svakhetene anføres av enkelte partier som en begrunnelse for at Norge skal søke medlemskap i EU.

Disse medlemmer mener imidlertid det er viktige forskjeller på EØS-avtalen og EU-medlemskap. Selv om Norge, med en utadvendt økonomi, ikke vil være upåvirket av EUs beslutninger, innebærer EØS-avtalen tross alt at Norge kan føre en selvstendig politikk på en del viktige områder som for eksempel skattepolitikken, penge- og valutapolitikken, fiskeri- og landbrukspolitikken og i utenrikspolitikken. Norsk medlemskap i EU vil innebære at Norge i enda større grad må tilpasse seg EUs politikk. EØS-avtalen har også den fordel sammenlignet med EU-medlemskap, at avtalen kan sies opp.

Disse medlemmer mener regjeringspartiets vegring mot å bruke vetoretten innebærer at Norge ikke utnytter det handlingsrom som EØS-avtalen gir. Da Stortinget sluttet seg til EØS-avtalen, ble det fra flertallets side lagt stor vekt på at vetoretten var til for å kunne brukes.

Disse medlemmer vil arbeide for at EØS-avtalen kan erstattes med et alternativt avtaleverk med EU, et regelverk som gir Norge en annen institusjonell løsning enn dagens EØS-avtale. Senterpartiet viser i den forbindelse til at Sveits har inngått syv bilaterale avtaler med EU. Disse avtalene, som enn å ikke er ratifisert av EU, ventes å tre i kraft i løpet av sommeren 2001. De syv avtalene som spenner over et bredt felt, innebærer ikke overføring av myndighet til overnasjonalt organ, med et unntak for luftfart. Senterpartiet vil også understreke at den frihandelsavtale som EØS-avtalen erstattet, ikke er sagt opp, jf. avtalens artikkel 127 og 103, nr. 5.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til den dreiningen i amerikansk utenrikspolitikk som har skjedd etter at George W. Bush ble president. Både forholdet til Russland, planene om et omfattende rakettforsvar og den amerikanske linjen i miljøpolitikken er etter Sosialistisk Venstrepartis oppfatning svært foruroligende. Dette medlem mener at den varslede norske USA-strategien må innebære at Norge bruker all sin innflytelse til å motarbeide den utenriks- og sikkerhetspolitiske linja til den nye amerikanske presidenten.

Dette medlem mener at viktigste utfordringene i det europeiske samarbeidet er å tette velferdsgapet mellom øst og vest, å sikre samarbeid om å løse felles miljøproblemer og å bygge varig tillit i sikkerhetspolitikken.

Dette medlem vil understreke at europapolitikken ikke bare handler om hvordan vi kan fremme norske interesser i Europa, men at Norge skal bidra blant annet til europeisk samarbeid om en fornuftig miljøpolitikk, om å utjevne levekårsforskjeller, om å bekjempe arbeidsløshet og om solidaritet med fattige land. Norge kan påvirke europeisk politikk også ved å statuere eksempler, og vise opp politiske alternativer. Den handlefriheten Norge har utenfor EU, gir oss muligheten til å være foregangsland i miljøpolitikken, en mulighet som i dag ikke utnyttes.

Dette medlem er kritisk til den holdning Norge har inntatt i Midtøsten-spørsmålet, og mener at Norge i sterkere grad bør stille krav til Israel om å oppfylle FNs Midtøsten-resolusjoner og vise større respekt for menneskerettighetene. Gjennom Sikkerhetsrådet må Norge arbeide for at FN skal kunne spille en rolle i Midtøsten bl.a. for å beskytte sivilbefolkningen. Dette medlem understreker det ulike styrkeforholdet mellom palestinere og israelere i konflikten, og peker på at Israel - i motsetning til Palestinerne - er en stat som sitter på et militærapparat og infrastruktur, og som gjentatte ganger har brutt med FN resolusjoner uten videre sanksjoner.

Dette medlem mener at sikkerhets- og forsvarspolitikken må gjenspeile de reelle maktforholdene i verden i dag. Oppløsningen av Sovjetunionen og de tidligere østblokklandene har endret trusselbildet betraktelig. Trusselen fra Russland er minimal, likesom trusselen om større verdenskriger. Mindre konflikter med etnisk og kulturell bakgrunn har imidlertid fått et økende omfang. Dette medlem mener at dagens sikkerhets- og forsvarspolitikk i større grad må erkjenne at forsvarets oppgaver i større grad er knyttet til fredsbevarende operasjoner og mindre om hjemlig infrastruktur. Sosialistisk Venstreparti mener nedrustningsarbeidet må styrkes, og er sterkt i mot USAs planlegging av NMD raketter som vil resultere i store internasjonale spenninger.

Det norske forsvaret er i stor grad fortsatt organisert for å motstå en storstilt invasjon av norsk territorium, hvilket ikke lenger er en sannsynlig trussel. Denne organiseringen bidrar til at altfor store ressurser går med til å drifte en uforholdsmessig stor organisasjon. Dette medlem deler Regjeringens syn i at en organisering av forsvaret er nødvendig for å møte dagens virkelighet. Tre pilarer er sentrale i sikkerhets- og forsvarspolitikken, et sterkt og handlekraftig FN, en alleuropeisk sikkerhetspolitikk og et nasjonalt forsvar som samarbeider med de nordiske naboer.

Dette medlem understreker nødvendigheten av et mer kritisk forhold til generelle økonomiske sanksjoner som rammer hele befolkninger. I Irak har økonomiske sanksjoner slått urimelig hardt ut for sivilbefolkningen, og ikke virket etter hensikten. Dette medlem mener at det er positivt at Regjeringen vil arbeide for å endre sanksjonene, men etterlyser en helhetlig Irak-politikk som kan bidra til å bringe utvikling inn i det fastlåste forholdet mellom Irak og FN.

Dette medlem mener det er svært beklagelig at de rike landenes bistandsinnsats er blitt redusert de siste årene, og ser det som viktig at Norge fortsetter å øke innsatsen for verdens fattige. Dette medlem mener at norsk bistand i enda større grad bør fattigdomsorienteres. Grunnleggende helse- og utdanningstilbud er avgjørende forutsetninger for vekst og utvikling i fattige land. Dette medlem deler Regjeringens syn på AIDS-epidemien som en av de alvorligste utfordringene innen utviklingspolitikken, og vil spesielt peke på de tragiske ringvirkningene AIDS-epidemien har for barn i fattige land.

Dette medlem mener at de frivillige organisasjonene er svært viktige samarbeidspartnere i utviklingspolitikken, særlig når det gjelder bidra til utvikling av det sivile samfunnet i utviklingsland.

Dette medlem viser til det økte omfanget av spekulative valutatransaksjoner som bidrar til ytterligere destabilisering av økonomien i de fattigste landene. Dette medlem peker på at skatt på valutatransaksjoner vil kunne avhjelpe denne situasjonen, og mener Norge i internasjonale fora bør arbeide for å få til en slik skatt.

Dette medlem understreker behovet for et sterkt og handlekraftig FN. Det er nødvendig med en kritisk holdning til den økende portefølje Verdensbanken har opparbeidet på bekostning av FN i utviklingsområder. Dette medlem understreker at de prinsipper som ligger til grunn for Verdensbankens utviklingskriterier, alltid må utfylles med mer langsiktige hensyn og en bredere fokusering på utvikling av hele samfunn. Norge må følge opp det arbeid som foregår i FN, og være en pådriver for et mer handlekraftig FN som er styrket i sin stilling som global konfliktløser og ­utviklingsagent. Dette innebærer en gjennomgang av sammensetningen og en avgrensning av vetoretten av Sikkerhetsrådet, samt at det taes initiativ for å styrke FNs økonomi.

Dette medlem viser til at det er innledet arbeid for en ny omfattende forhandlingsrunde i WTO. I denne sammenheng skal det blant annet forhandles om avtalen om handel med tjenester (GATS). Dette medlem mener at Norge må motarbeide en ny GATS-avtale som kan bidra til å presse fram ytterligere konkurranseutsetting og privatisering av offentlige tjenester.

Komiteens medlem representanten Steinar Bastesen viser til sine merknader i kap. 17.6.