11.1 Sammendrag

Regjeringens mål er en rettferdig fordeling av inntekt og gode levekår for alle. Levekår omfatter en rekke forhold som er viktige for den enkeltes velferd, blant annet arbeid, helse, bolig, utdanning og inntekt. Fordelingen av goder påvirker den enkeltes velferd direkte, men også gjennom virkningen på samfunnet som helhet. En relativt jevn fordeling styrker det sosiale samholdet og reduserer den sosiale spenningen.

Regjeringens fordelingspolitikk skal bidra til at samfunnets samlede velferd fordeles på en jevn og rettferdig måte. En effektiv fordelingspolitikk omfatter derfor tiltak på en rekke områder: Det offentlige utdanningssystemet med en felles grunnskole for alle og omfattende studiefinansieringsordninger legger til rette for lik rett til utdanning uavhengig av sosial bakgrunn, inntekt eller andre individuelle forhold. En aktiv arbeidsmarkedspolitikk påvirker fordelingen av arbeid og lønn, og trygde- og skattepolitikken påvirker inntektsfordelingen.

Behovet for velferdstjenester varierer fra person til person og gjennom livsløpet. Et viktig fordelingspolitisk mål for Regjeringen er at alle som har behov for det skal ha tilgang på grunnleggende velferdstjenester, og at ingen skal utelukkes på grunn av egen økonomisk situasjon. For å oppnå dette mener Regjeringen det er nødvendig med et godt utbygd offentlig tjenestetilbud for eksempel innen helse- og omsorgssektoren.

Regjeringen legger fram en handlingsplan for sosial og økonomisk trygghet for å løfte mindretallet, jf. kapittel 11.4 i meldingen. Regjeringen vil med de foreslåtte tiltakene gi de vanskeligst stilte i samfunnet et løft, og ønsker særlig å bedre situasjonen for grupper som har lav inntekt og levekårsproblemer over tid. Tiltak rettet mot å bedre arbeidsmarkedstilknytningen og boligproblemene til de vanskeligst stilte, samt tiltak rettet mot grupper uten inntektssikring i folketrygden, vil bli prioritert. Regjeringen er spesielt opptatt av å bedre oppvekstvilkårene for barn som vokser opp i familier med lav inntekt.

En jevn inntektsfordeling er en forutsetning for jevne levekår. Lønn er den dominerende inntektskomponenten i husholdningene. Lønnsforskjellene i Norge er lave sammenlignet med andre land. Et fellestrekk ved de fleste som forblir i lavinntektsgruppen over tid er at de mangler en stabil tilknytning til arbeidsmarkedet. Regjeringen vil derfor arbeide for at så mange som mulig får innpass i arbeidslivet. Det skal være lønnsomt og attraktivt for den enkelte å bidra til verdiskapingen i samfunnet.

Regjeringen vil føre en politikk som motiverer til arbeid framfor trygd. Den økende tendensen til langtidssykemelding og uføretrygding må snus. Trygdesystemet må være fleksibelt og tilpasset den enkeltes behov, og det må utformes slik at det støtter opp under og fremmer enkeltpersoners deltakelse i arbeidsmarkedet.

Regjeringen ønsker mer fleksible løsninger for kombinasjon av arbeid og uførepensjon.

Regjeringen har iverksatt tiltak for å begrense tilgangen til folketrygdens uførepensjonsordning, blant annet ved å skjerpe kravet til at attføring skal prøves før uførepensjon kan bli vurdert. Regjeringen vil videre, som et strakstiltak, styrke innsatsen for at flere uførepensjonister skal vende tilbake til arbeidslivet, på hel- eller deltid, blant annet ved å etablere nettverks­prosjekter for reaktivisering av uførepensjonister.

For å legge til rette for at flere funksjonshemmede skal kunne delta i arbeidslivet, vil Regjeringen, som et annet strakstiltak, prøve ut ordninger som skal sikre dekning av transportutgifter til arbeids- og utdanningsreiser for funksjonshemmede som ikke kan benytte egentransport eller offentlige kommunikasjonsmidler.

For å styrke arbeidsgivernes motivasjon til å ansette personer som ikke har full arbeidsevne, er det igangsatt et forsøk med lønnstilskudd av lengre varighet til arbeidsgivere som ansetter personer med varierende yteevne over tid på grunn av kroniske lidelser. Regjeringen vil vurdere en opptrapping av tiltak i lys av erfaringene som innhentes.

Regjeringen mener sosialhjelpen skal være en midlertidig ytelse, og at det raskest mulig må settes inn aktive tiltak slik at sosialhjelpsmottakere kan få utdanning eller komme i arbeid. Regjeringen har iverksatt forsøk med et mer helhetlig kommunalt ansvar for arbeids- og aktiviseringstiltak for langtidsmottagere av sosialhjelp. Regjeringen vil dessuten videreføre og styrke innsatsen for å få arbeidsledig ungdom i arbeid.

Regjeringen mener det er spesielt viktig å skape gode oppvekstvilkår for barn for å utjevne forskjeller og forebygge dårlige levekår senere i livet. Regjeringen vil derfor bekjempe fattigdom blant barn. Regjeringen ønsker å bedre levekårene til barnefamilier med varig lav inntekt, blant annet gjennom bedre målretting av tjenester og overføringer. Regjeringen vil sikre at alle barn og unge har mulighet til å delta i et fullverdig sosialt liv. Det er behov for tiltak som når barna direkte, blant annet for å gi bedre muligheter for deltakelse i skole- og fritidsaktiviteter. Grunnskolen skal være gratis og fri for egenandeler. Ingen skal stenges ute fra aktiviteter fordi foreldrene ikke har råd til å betale.

Utdanning gir bedre tilknytning til arbeidsmarkedet, og har dessuten en stor egenverdi for den enkelte. En god grunnutdanning legger et godt grunnlag for gode levekår seinere i livet. Regjeringen mener at det beste grunnlaget legges i en felles grunnskole og videregående skole som vektlegger faktiske kunnskaper og ferdigheter, og som også fremmer innsikt, forståelse og evne til samarbeid. Regjeringen er videre opptatt av at sosial bakgrunn ikke skal være til hinder for å kunne ta høyere utdanning. Regjeringen ønsker å følge opp kompetansereformen. I et utjevningsperspektiv er det særlig muligheten for voksne til å fullføre en grunnskoleutdanning og retten til videregående opplæring som har betydning. Regjeringen vil utforme opplæringstilbudene slik at flest mulig av de som er i arbeid kan gjennomføre videreutdanningen uten å gå ut av arbeidslivet.

Helse er en viktig levekårsfaktor. En lang rekke undersøkelser har vist at helsetilstanden følger et sosialt trappetrinnsmønster. Jo høyere sosial posisjon, desto bedre helse og høyere levealder. Innenfor folkehelsearbeidet vil Regjeringen legge større vekt på utjevning av helseforskjeller mellom grupper i befolkningen, herunder sosiale forskjeller. Regjeringen vil sette i verk tiltak rettet mot geografisk avgrensede områder med langvarig opphopning av dårlige levekår i befolkningen. Regjeringen vil særlig arbeide for å bedre levekårssituasjonen i de indre delene av Finnmark, og vil straks iverksette tiltak for å avhjelpe situasjonen gjennom et samarbeid med kommunene i indre Finnmark, fylkeskommunen og aktuelle næringsutviklingsmiljøer.

Boligstandard og boutgifter har stor betydning for den enkeltes levekår og livssituasjon. De boligpolitiske virkemidlene bør først og fremst rettes inn mot økonomisk vanskeligstilte husholdninger og ungdom i etableringsfasen. Regjeringen vil styrke boligtilskuddet i Husbanken og gjennomføre flere forbedringer i bostøtteordningen, særlig for å bedre situasjonen for vanskelig stilte barnefamilier i de største byene og enslige med lav inntekt. I den forbindelse vil Regjeringen vurdere ytterligere heving av boutgiftstaket. Regjeringen vil i tillegg vurdere å myke opp finansieringskravet i bostøtteregelverket for vanskeligstilte barnefamilier med høye boutgifter og lave inntekter.

For Regjeringen er det svært viktig at kommunene og staten samordner innsatsen for å bedre situasjonen for de bostedsløse. Regjeringen har derfor i samarbeid med de fem største bykommunene satt i gang et utvik­lingsarbeid for å bedre boligsituasjonen for bostedsløse og sikre dem et helhetlig hjelpetilbud. Regjeringen vil arbeide for å redusere bruken av hospits, særlig blant barnefamilier. Regjeringen ønsker en samordnet innsats for å løse problemene for de bostedsløse gjennom egne tilpassede boligløsninger med tilkoplede helse- og sosialtjenester.

11.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til kapittel 11 i Regjeringens Langtidsprogram 2002-2005.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener et godt samfunn er preget av gode levekår for alle, i alle aldre og i alle deler av landet. Tilgangen til utdanning og gode helse- og omsorgstjenester skal være uavhengig av størrelsen på den enkeltes lommebok. Barn og ungdom må ha gode oppvekstvilkår. Sammen med en politikk som sikrer arbeid for alle og en solidarisk boligpolitikk, er dette hjørnestenene i en politikk for et rettferdig samfunn.

Disse medlemmer viser til at Regjeringens handlingsplan for sosial og økonomisk trygghet skal gi de vanskeligst stilte et løft. Særlig skal situasjonen for dem med lav inntekt og varige levekårsproblemer bedres. Tiltak for å bedre tilknytningen til arbeidsmarkedet og boligmarkedet, samt tiltak rettet mot grupper uten inntektssikring i folketrygden, vil bli prioritert. Disse medlemmer viser til at Regjeringen særlig vil bekjempe fattigdom blant barn. Derfor skal levekårene til barnefamilier med varig lav inntekt bedres, blant annet med bedre målretting av tjenester og overføringer.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under kap. 17.2.4.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen i Langtidsprogrammet varsler oppfølging av tiltakene i Utjamningsmeldingen. Disse medlemmer mener Stortingets vedtak fra juni i fjor forutsetter en plan for når de ulike tiltakene skal fases inn. Disse medlemmer vil minne om at erfaringen med oppfølgingen av Velferdsmeldingen tilsier nettopp det.

Når Regjeringen uttrykker bekymring for de enslige forsørgere som på grunn av endret regelverk mister retten til overgangsstønad, ser disse medlemmer grunn til å minne Regjeringen om at Arbeiderpartiet avviste Senterpartiet/Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstrepartis forslag i Velferdsmeldingen om nødvendige endringer for enslige forsørgere blant annet i overgangsstønaden, som ville motvirket de negative utslagene som Regjeringen peker på i sitt langtidsprogram.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen har fulgt opp forslaget i Utjamningsmeldingen og tatt initiativ til en sterkere normering av sosialhjelpen ved å innføre rettledende statlige normer for utmåling av økonomisk sosialhjelp. Disse medlemmer er imidlertid bekymret over det lave nivået Regjeringen har lagt seg på i anbefalingene til størrelsen på økonomisk sosialhjelp, og særlig til barnefamiliene. Disse medlemmer mener at Regjeringen i det minste burde ha fulgt SIFOs satser som grunnlag for sosialhjelpen. Disse medlemmer er enig i at barnetrygden kan regnes som en del av inntektsgrunnlaget for tilståelse av økonomisk sosialhjelp, men mener samtidig at Regjeringen har lagt seg på altfor lagt nivå når det gjelder utgifter til livsopphold for barn som følger av forsørgeransvaret for barn. Disse medlemmer er særlig bekymret over dette, fordi denne gruppen er en stor del av de barna som lever i fattigdom i Norge i dag. Disse medlemmer vil henstille til Regjeringen å revurdere satsene til sosialhjelp når det gjelder forsørgertillegget for barn. Disse medlemmer ser det som en investering i framtiden, for å unngå at barn som vokser opp med foreldre med lav inntekt over lang tid, ikke selv skal få problemer på grunn av dårlig foreldreøkonomi.

Komiteens medlemmer fra Høyre vil arbeide for et samfunn som inkluderer alle, hvor alle deltar og får muligheter, og får utvikle seg etter sine evner, ønsker og behov.

Disse medlemmer vil understreke at forskjeller mellom mennesker ikke nødvendigvis innebærer noe negativt. Vi er skapt forskjellige, med ulike anlegg og interesser. Det vil også føre til økonomiske forskjeller mellom oss, uten at det i seg selv er et problem. Den viktigste sosialpolitiske utfordringen er ikke å bekjempe forskjeller, men å bekjempe fattigdom og løfte opp mennesker som har falt utenfor.

Disse medlemmer vil understreke at et godt utdanningstilbud er det viktigste utjevningstiltaket som finnes, og at det er avgjørende med et godt skoletilbud til alle.

Disse medlemmer legger vekt på at sosialpolitikken må være mer enn å mekanisk betale ut sosialhjelp eller trygdeytelser. En velferdsstat som låser mennesker fast i klientrollen, har mislykkes. Støtteordninger som er ment å være midlertidige, må utformes slik at de gir hjelp, men ikke skaper varig avhengighet. Målet med sosialpolitikken må i størst mulig grad være å sette den enkelte i stand til å bli selvhjulpen og uavhengig av offentlig hjelp. Mennesker som har falt utenfor, skal hjelpes til igjen å ta aktivt del i samfunnet ut fra sine evner og ferdigheter. Støtteordningene må utformes slik at alle får utnyttet sine ressurser så godt som mulig. Det skal stilles krav til alle, ut fra hver enkelts evner og ressurser. Å stille krav er et uttrykk for respekt og tro på de enkelte mennesker. Alle mennesker har noe å bidra med. Arbeid og deltakelse gir selvrespekt.

Disse medlemmer viser til at det er en klar sammenheng mellom levestandard og tilknytning til arbeidslivet. Lav levestandard henger i de fleste tilfeller sammen med manglende tilknytning til arbeidslivet. For å bekjempe fattigdom må det være et overordnet mål å bidra til at flest mulig er i arbeid. Skatte- og avgiftspolitikken må innrettes slik at flere kan leve av egen inntekt. Det skal lønne seg å jobbe og det skal være mulig å leve av egen inntekt. De som tjener minst må få lavere skatt ved at bunnfradraget heves. Toppskatten på vanlige inntekter må fjernes.

Disse medlemmer viser til at Høyre vil omorganisere arbeidsmarkedsetaten til en kvalifiseringsetat som skal arbeide med å dyktiggjøre mennesker som har særlige problemer med å få fotfeste i arbeidsmarkedet. Det offentlige hjelpeapparatet er imidlertid ikke de eneste som kan hjelpe folk til å bli selvhjulpne. Det offentlige bør også kunne kjøpe tjenester fra private på dette området.

Disse medlemmer mener det er behov for i større grad å samordne arbeidet ved arbeidsmarkeds­etaten og trygdekontorene for raskt og effektivt å kunne hjelpe mennesker til å komme tilbake i arbeid igjen. Høyre vi styrke ordningen med lønnssubsidier til arbeidsgivere som ansetter personer som på grunn av helseproblemer eller av andre årsaker har vanskelig for å få arbeid.

Disse medlemmer viser til at rusmisbruk er en vanlig årsak til at mennesker faller utenfor. Høyre vil ha en aktiv politikk overfor rusmisbrukere, hvor de får hjelp til å overvinne sitt rusmisbruk slik at de igjen kan ta ansvar for sitt eget liv. Høyre ønsker en restriktiv narkotikapolitikk med vekt på behandling og rusfrihet. For en del narkomane vil imidlertid metadonbasert eller legemiddelassistert behandling være best egnet.

Disse medlemmer mener det må satses på et bredt spekter av behandlingstilbud i både offentlig og privat regi. Høyre vil bruke tvangsbehandling av narkomane når det kan motivere for videre behandling med sikte på rusfrihet. Høyre vil opprette flere akuttplasser innen alkohol- og narkotikaomsorgen kombinert med en sterkere satsing på ettervern. Det hjelper lite med akuttplasser hvis man må returnere til sitt tidligere rusmisbrukermiljø etter avrusning. Det må tilbys verdigere botilbud til de tyngste misbrukerne, slik at de har alternativer til gaten eller hospits.

Disse medlemmer vil understreke at frivillige organisasjoner har en viktig oppgave både i rusforebyggende arbeid og i behandling av rusmisbrukere. Høyre vil sikre frivillige organisasjoner rammevilkår som gjør at de fortsatt kan gjøre en viktig innsats på dette området.

Disse medlemmer mener at det er viktig å inkludere funksjonshemmede i samfunnet. Mange funksjonshemmede opplever hindringer i hverdagen. Høyre vil arbeide for å fjerne flest mulig av disse. Høyre vil dessuten arbeide for å øke yrkesaktiviteten blant funksjonshemmede. Arbeidsmarkedsetaten bør følge bedre opp for å gi funksjonshemmede et arbeidstilbud.

Disse medlemmer viser til den sterke veksten i sykefraværet og antallet uførepensjonister. Den sterke veksten i sykepengeutbetalingene binder opp betydelige ressurser for samfunnet. Disse medlemmer viser til at Sintef Unimed i juni 2000 offentliggjorde en undersøkelse som viste at sykefraværet koster samfunnet totalt 85 mrd. kroner i året. 47 mrd. kroner er knyttet til tapt produksjon i privat næringsliv og offentlig tjenesteyting. Resten er folketrygdens og arbeidsgivernes utgifter til sykelønn. Folketrygdens utgifter til sykelønn for 2001 er anslått å bli ca. 25 mrd. kroner, en økning på 27 pst. fra 2000. Til sammenligning utgjorde de offentlige utgiftene til somatiske helsetjenester i 1998 37 mrd. kroner.

Sandman-utvalgets utredning har dokumentert at den norske sykelønnsordningen er enestående i europeisk sammenheng, ved at den ikke inneholder noen egenandel for arbeidstakeren og gir full kompensasjon ved sykdom. Dette gjør den enestående også sammenlignet med andre sosiale ytelser i Norge. Eksempelvis ligger de ytelser man får på attføring etter ett år på sykelønn, eller som uføretrygdet, betydelig under den lønn man hadde mens man var i arbeid. En person med arbeidsinntekt på 300 000 kroner vil f.eks. etter å ha blitt uføretrygdet bare motta ca. 150 000 kroner årlig. Disse medlemmer viser til at Sandman-utvalget la frem forslag om å innføre en egenandel for arbeidstakerne i sykelønnsordningen, som del av en helhetlig tiltakspakke for redusert sykefravær, hvor det offentlige og bedriftene også tar på seg økt ansvar, og hvor det derfor ikke vil være mulig å velge bort et bærende element som innføring av en slik egenandel.

Disse medlemmer viser til at man i Sverige har innført en slik egenandel i sykelønnsordningen, med redusert sykefravær og lavere offentlige utgifter som følge.

Disse medlemmer viser til at Sandman-utvalget også foreslo endringer i uføretrygden. Mange uføretrygdede har en betydelig restarbeidsevne som de ønsker å bruke i inntektsgivende arbeid. Det må i større grad legges til rette for å utnytte den arbeidskraftreserven disse representerer. Disse medlemmer ønsker i likhet med Sandman-utvalget at det innføres en ordning hvor grunnlaget for uføretrygding vurderes jevnlig med sikte på tilbakeføring til arbeidslivet, og viser til Høyres forslag om dette i Budsjett-innst. S. nr. 11 (2000-2001). Disse medlemmer viser til at Høyre der også fremmet forslag for å gjøre det enklere å kombinere arbeid og trygd, ved å endre reglene for hvor mye man kan tjene ved siden av uførepensjonen slik at uførepensjonen reduseres gradvis i takt med arbeidsinntekten. Dagens ordning med en friinntekt på en ganger folketrygdens grunnbeløp har uheldige terskelvirkninger og motvirker at uføretrygdede øker arbeidsinnsatsen utover dette.

Disse medlemmer har for øvrig merket seg at Regjeringen ikke kommer med nye, konkrete initiativ på dette området, men nøyer seg med å varsle nye meldinger og for øvrig følge opp Stortingets vedtak i forbindelse med utjevningsmeldingen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under kap. 17.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti påpeker at det er fordelingspolitikken som viser et samfunns menneskesyn. Sosialistisk Venstreparti kjemper for et solidarisk samfunn, der de økonomiske forskjellene mellom folk er små og alle har muligheten til et godt liv. Men SSBs inntekts- og formuesstatistikk viser at utviklingen har gått i feil retning gjennom hele 90-tallet. Både inntekt og formue blir stadig skjevere fordelt - de rikeste tar en større del av kaka, mens de fattigstes del blir mindre. I følge SSB er det særlig utbetaling av aksjeutbytte som er blitt dramatisk skjevere fordelt. Dette medlem godtar ikke en urettferdig fordeling av makt og økonomiske goder. Forskjeller må utjevnes gjennom aktiv omfordeling.

Norge er i dag et av verdens rikeste land. På tross av det er det mennesker og grupper som er fattige. Velferdsstatens viktigste mål må være å sikre alle innbyggere økonomisk grunntrygghet. Nå mangler vi en tidsmessig og gjennomarbeidet politikk som er egnet til å nå dette målet. Politikken nå er usammenhengende og motsetningsfylt. Den klarer ikke å motvirke de ulikheter markedet skaper. På lengre sikt kan bare en mykere arbeidslinje, en sosial boligpolitikk, en fornyelse av virkemiddelapparatet og lavere skatter for lavinntektsgruppene avskaffe fattigdommen.

Det er stort behov for en ny og helhetlig tiltakskjede, og da vil spørsmålet om fornyelse av den økonomiske grunntryggheten være sentralt. Dette medlem vil derfor foreslå utredning av samfunnslønn.

Den moderne fattigdommen fører til utestengning fra kulturelle og sosiale aktiviteter og fellesskap. Dette rammer i særlig grad barn og unge. Undersøkelser viser at det er tre grupper som er særlig utsatt: arbeidsløse, enslige forsørgere og innvandrere. Det er derfor særlig viktig å satse på tiltak som hjelper disse gruppene.

Spesielt er det viktig å sette fokus på fattige barnefamilier. Det er mange tusen barn som vokser opp i fattigdom i Norge. Barnefattigdom er et alvorlig og uakseptabelt angrep på anstendighet og velferd i vår tid. Vi står overfor valg som til sjuende og sist dreier seg om ideologi og holdninger. Barn er den viktigste ressursen vi har i dette samfunnet. At barn må leve i fattigdom i dagens Norge er etisk uakseptabelt og en enorm sløsing med samfunnets ressurser. Pågangsmot og livslyst ødelegges og mange barn føler at de har veldig lite å se fram til.

Tiltak for å rette dette opp må være både langsiktige og akutte tiltak å gjøre noe med de verste utslagene av fattigdom i barnefamilier raskt. Kontantoverføringene fra fellesskapet og gode velferdsordninger i form av sosial boligbygging, tilgjengelige helsetjenester og opplæring- og utviklingsmuligheter for alle er aktuelle tiltak. Regjeringens skisserte tiltak i meldingen er på langt nær gode nok og akutte hjelpetiltak mangler helt.

Dette medlem vil i tillegg til de forslagene Regjeringen skisserer foreslå konkrete tiltak som er rettet direkte mot målgruppa fattige barnefamilier og direkte mot de økonomiske årsakene til at barn blir utestengt fra sosiale fellesskap i skole og fritidsaktiviteter.

• – Slutt å regne barnetrygd, kontantstøtte og engangsstønad med i beregningen av sosialhjelpen. I praksis behovsprøves nå barnetrygden og kontantstøtten bare for de fattigste. Fattige familiene blir fratatt det ekstra økonomiske tilskuddet alle andre får og forskjellene øker. Å gå vekk fra avkorting vil gi flere tusen kroner rett til de fattigste barnefamiliene. Det vil ikke være noen særfordel for dem, bare likebehandling i forhold til alle andre som får pengene uavkortet.

• – Innfør forpliktende minstesatser for sosialhjelp og la staten betale ekstrakostnadene. Veiledende nasjonale normer for sosialhjelp vil ikke kunne sikre at barnefamilier med dårlig råd får det bedre, fordi kommunene ikke er forplikte til å følge normen og Regjeringen vil ikke bidra med penger til å sette dem i stand til det. Kommunesektoren har gjennom flere år akkumulerte underskudd på ca. 11 mrd. kroner i 1999 - ca. 10 mrd. kroner i 2000 og det ligger an til et tilsvarende underskudd i 2001. Gapet mellom pålagte oppgaver og økonomi øker. Økte rammer til kommunen i årets budsjett er på forhånd spist opp av pålegg og reformer, og gir ikke nok rom for satsing på økte sosialhjelpssatser til de fattigste. Normen for sosialhjelp må bli slik at det går an å leve av den. Flere kommuner har satt satsene ned. Reglene kan få svært dramatiske konsekvenser for de barnefamiliene som har behov for hjelp. Det er derfor nødvendig å innføre en fast minstenorm ingen kan gå under. Staten må finansiere dette løftet for de fattigste.

• – Fjern alle egenandelene i skolen nå. Grunnskolen skal være gratis. Tiltak til barn og unge nedprioriteres systematisk og det gjør at det er stor pengemangel i skolen i mange kommuner. KS har gjennomført en spørreundersøkelse i 185 kommuner og 16 fylkeskommuner som viser at hver tredje kommune kutter i skolebudsjettene på grunn av økonomiske vanskeligheter. Det har vært politisk enighet om å fjerne egenandelene i skolen. Likevel kreves det inn slike egenandeler hver eneste dag: til klasseturer, til svømming, til kosetimer, til gaver og noen ganger til helt vanlige læremidler. Denne situasjonen kan ikke fortsette. Vi må gjennom politiske beslutninger sørge for å gi en klar beskjed til alle barn og unge om at de er like mye verdt, og at de skal få like muligheter til å delta i skolens ulike aktiviteter. Ingen er mer avhengig av å være med på alt skolen kan tilby dem, enn de som har lite penger hjemme og heller ingen er mer avhengig av at skolen er god og mangfoldig enn de som kommer fra familier med dårlig råd.

• – Øk barnetrygden for tredje og fjerde barn. Ifølge Statistisk sentralbyrå vil økt barnetrygd for tredje eller flere barn treffe veldig godt i forhold til de fattige familiene.

• – Innfør maksimalpriser på skolefritidsordning og barnehager.

Dette medlem understreker at skattepolitikk har tre formål. Skatt og avgifter skal finansiere bedre velferdsordninger, bidra til en mer rettferdig fordeling og skape et bedre miljø. Økte minstefradrag, økt progresjon i inntektsskatten og høyere skatt på kapitalinntekt og formue, kombinert med grønne avgifter, vil danne et skattesystem som utjevner sosiale forskjeller, og som samtidig bidrar til et bedre miljø. Skatt på vanlig og lav arbeidsinntekt må reduseres, mens skatt på aksjeutbytte må videreføres som den kanskje mest presise omfordelende skatt.

Dette medlem påpeker at egenandeler innenfor helsevesenet er skatt på sykdom. Sammen med kraftige økninger i gebyrer og avgifter fører denne utviklingen til et skattesystem som rammer sosialt skjevt.

Komiteens medlem representanten Steinar Bastesen viser til kap. 17.6.