2. Retningslinjer for budsjettpolitikken
I tråd med Regjeringens langtidsprogram for 2002-2005 må den økonomiske politikken ivareta følgende hovedhensyn, som er utdypet i avsnitt 2.1 i meldingen:
– Den økonomiske politikken må bidra til en stabil økonomisk utvikling, hvor en unngår unødig sterke konjunkturutslag.
– Den økonomiske politikken må være opprettholdbar over tid, slik at det ikke etter noen år blir nødvendig med store politikkomlegginger som kan svekke grunnlaget for velferden.
– Den økonomiske politikken må bidra til en effektiv utnyttelse av ressursene både i offentlig og privat sektor.
Norsk økonomi har siden 1993 vært inne i en høykonjunktur. Sterk økonomisk oppgang førte til en situasjon med lite ledig kapasitet. Budsjettpolitikken ble strammet til for å motvirke en tiltakende pris- og kostnadsvekst. Samtidig står en overfor langsiktige utfordringer i budsjettpolitikken, fordi utgiftene til pensjoner, pleie og omsorg vil øke kraftig, samtidig som petroleumsinntektene vil avta. Budsjettpolitikken må i tråd med dette være basert både på konjunkturmessige hensyn og mer langsiktige forhold.
Høye oljepriser har gitt klart høyere oljeinntekter for staten enn tidligere regnet med. Dette har gitt store avsetninger i Petroleumsfondet, og fondet forventes å vokse betydelig i årene framover. Dette gjør det nødvendig med en klar strategi for bruken av petroleumsinntekter over statsbudsjettet de nærmeste årene. Hensynet til en jevn og stabil utvikling i norsk økonomi innebærer imidlertid at det er klare begrensninger på hvor raskt en økning i bruken av oljeinntekter kan fases inn. Størstedelen av de store overskuddene på statsbudsjettet som vi nå ser, bør derfor settes til side i Petroleumsfondet for å dekke økte utgifter vi vet kommer når veksten i antall alderspensjonister for alvor tiltar i perioden etter 2015. Et hovedformål med Petroleumsfondet er nettopp at vi på denne måten skiller bruken av inntektene fra petroleumsvirksomheten fra opptjeningen.
Utviklingstrekkene mht. befolkningssammensetning og pensjoner innebærer økte utgifter over offentlige budsjetter framover. I Langtidsprogrammet 2002-2005 presenteres en makroøkonomisk framskriving, Referansealternativet, som illustrerer omfanget av de utfordringene en står overfor. Framskrivingen viser en forholdsvis svak økning i bruken av oljepenger, målt ved det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet fram mot 2020, når hele perioden ses under ett. Underskuddet øker imidlertid sterkt i perioden fra 2020 til 2040 som følge av økningen i pensjonsutgiftene og andre aldersrelaterte utgifter. Det er i dette alternativet ikke rom for noen nye reformer eller velferdsforbedringer i offentlig sektor. Det vil derfor kunne oppstå et sterkt press i retning av økt etterspørsel etter private tilbud av bl.a. helsetjenester.
Referansealternativet illustrerer at dersom det ikke gjennomføres omlegginger av politikken som bidrar til å effektivisere offentlig sektor, eller styrke offentlige budsjetter på annen måte, er det ikke rom for å bruke mer av petroleumsinntektene de nærmeste årene enn det som følger av vedtatte reformer. Dette resultatet samsvarer med at generasjonsregnskapet nå er om lag i balanse.
Grunnlaget for en styrking og videreutvikling av de offentlige velferdsordningene vil primært avhenge av vekstevnen i fastlandsøkonomien, at arbeidstyrken holdes på et høyt nivå, samt at en lykkes i å fornye offentlig sektor slik at en får mer velferd for gitt ressursinnsats. I meldingen vises til omtalen av Fornyelsesalternativet i Langtidsprogrammet 2002-2005, samt til omtalen til slutt i kapittel 2 i meldingen.
I meldingen sammenholdes utviklingen i Referansealternativet med utviklingen i Vegringsalternativet og et alternativ der bruken av oljepenger over statsbudsjettet tilpasses forventet realavkastning av Petroleumsfondet. Også disse beregningsalternativene presenteres i Langtidsprogrammet 2002-2005.
En handlingsregel basert på at bruken av petroleumsinntekter over statsbudsjettet tilsvarer realavkastningen av Petroleumsfondet, ble bl.a. drøftet i rapporten fra Tempoutvalget fra 1983. Framskrivingen som presenteres i meldingen, innebærer en gradvis økning i bruken av petroleumsinntekter fram til 2020. I framskrivingen har en lagt til grunn at dette benyttes dels til økt offentlig sysselsetting og dels til reduserte skatter.
I meldingen vises utviklingen i henholdsvis bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet og i offentlig sysselsetting. Noen hovedmekanismer knyttet til innfasingen av petroleumsinntektene er illustrert i meldingen:
– Ved å sette av tilstrekkelige midler i Petroleumsfondet til å møte den framtidige utgiftsveksten knyttet til aldringen av befolkningen og framtidige pensjonsutgifter, er det mulig å sikre en jevn utvikling i de offentlige velferdstilbudene uten å måtte stramme inn på andre områder, jf. utviklingen i Referansealternativet. Dette alternativet innebærer at bruken av petroleumsinntekter øker forholdsvis svakt de nærmeste 20 årene, for så å øke sterkt.
– Med en videreføring av veksten i offentlig sysselsetting som på 1990-tallet, vil det oljekorrigerte underskuddet stige raskt, og det vil tvinge seg fram en kraftig innstramming i offentlige finanser noe fram i tid, jf. utviklingen i Vegringsalternativet. En slik rask økning i bruken av petroleumsinntekter de nærmeste årene vil motsvares av økt reallønnsvekst og nedbygging av konkurranseutsatt næringsliv. Denne svekkelsen av konkurranseevnen vil senere måtte reverseres. Petroleumsinntektene er i dette tilfellet i stor grad brukt opp i løpet av de nærmeste 20 årene, og import av varer og tjenester til Norge må da igjen i hovedsak finansieres gjennom eksport fra fastlandsøkonomien.
– Bruk av forventet realavkastning av Petroleumsfondet gir en jevn innfasing av petroleumsinntektene. Dette alternativet sikrer at en ikke tærer på denne delen av statens formue. Samtidig gir det rom for en viss utvikling av velferdstilbudet og/eller en viss reduksjon i skattenivået. Også med en slik innfasing må det imidlertid gjennomføres tiltak som bidrar til å begrense veksten i offentlig sektors utgifter, eller styrke inntektene. Omfanget av de nødvendige innstrammingene i dette alternativet blir imidlertid vesentlig mindre enn i Vegringsalternativet.
Som retningslinje for budsjettpolitikken har det så langt vært lagt til grunn at budsjettet i en normal konjunktursituasjon skal virke om lag nøytralt på økonomien. Dette innebærer at bruken av oljeinntekter målt ved den strukturelle, oljekorrigerte budsjettbalansen holdes uendret over tid. De tre beregningsalternativene som er illustrert i meldingen innebærer økt bruk av oljeinntekter. Dette illustrerer at en videreføring av en nøytral budsjettpolitikk, dvs. uendret bruk av oljeinntekter, vil være svært krevende i et langsiktig perspektiv.
Gjennomgangen i meldingen illustrerer at spørsmålet om hvor store oljeinntekter det er forsvarlig å bruke i årene framover, ikke er et spørsmål om det skal brukes mer av petroleumsinntektene over offentlige budsjetter, men når dette bør skje. I meldingen angis noen sentrale avveininger ved vurderingen av hvordan petroleumsinntektene skal fases inn i årene framover.
Etter Regjeringens vurdering må bruken av oljeinntektene baseres på at den økonomiske politikken skal gi en rimelig generasjonsmessig balanse, at det offentlige tjenestetilbudet skal kunne opprettholdes på lang sikt og at konkurranseutsatt sektor har et omfang som er nødvendig for å ha balanse i utenriksøkonomien over tid. Dette krever at en betydelig del av de store overskuddene en har nå, må settes til side for å dekke framtidige utgifter. Bruken av inntektene fra petroleumsvirksomheten må skilles fra opptjeningen, ved at mesteparten av de høye petroleumsinntektene i årene framover tilføres Petroleumsfondet. Usikkerheten om framtidige inntekter gjør det dessuten viktig ikke å legge opp til et nivå på bruken av inntektene som ikke er opprettholdbart ved et eventuelt oljeprisfall.
Regjeringen mener som nevnt at det er behov for en klar, langsiktig strategi for bruken av oljeinntektene.
Regjeringen har lagt vekt på at en retningslinje for bruken av oljeinntektene som ivaretar hensynene angitt i meldingen, samtidig må være forholdsvis enkel og bør kunne fungere som en rettesnor i det løpende budsjettarbeidet. Et nærliggende alternativ vil være å legge opp til en bruk tilsvarende om lag den forventede realavkastningen av Petroleumsfondet. En politikk basert på å bruke forventet realavkastning av Petroleumsfondet sikrer at realverdien av fondet ikke reduseres. Når alle inntektene fra petroleumsvirksomheten avsettes i Petroleumsfondet og en bare bruker avkastningen, vil fondet fortsette å vokse i årene som kommer. Samtidig baseres bruken på realiserte inntektsstrømmer fra oljevirksomheten, og ikke usikre framtidige inntekter.
Etter en samlet vurdering vil Regjeringen legge til grunn følgende som retningslinje for budsjettpolitikken:
– Det må legges stor vekt på å jevne ut svingninger i økonomien for å sikre god kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet.
– Petroleumsinntektene fases gradvis inn i økonomien. Det legges til grunn en innfasing om lag i takt med forventet realavkastning av Petroleumsfondet.
Basert på de anslagene som er lagt til grunn i Langtidsprogrammet, innebærer dette at en i 2010 vil bruke oljeinntekter i statsbudsjettet tilsvarende om lag 5H pst. av BNP for Fastlands-Norge. I 2001 er den tilsvarende andelen knapt 2 pst., målt ved det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet. Da har en på vanlig måte gjort korreksjoner som beskrevet i boks 2.2 i meldingen. Handlingsregelen tilsier ut fra dette en anslått økning i bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet på om lag 0,4 pst. av BNP for Fastlands-Norge i hvert av årene fram til 2010. For 2002 innebærer handlingsregelen en økning i bruken av oljeinntekter på 4 mrd. kroner sammenliknet med en nøytral budsjettpolitikk.
Med en bruk av oljeinntekter i samsvar med forventet realavkastning i Petroleumsfondet, kan overskuddet i statsbudsjettet i 2010 anslås til 6 pst. av BNP, og kapitalen i Petroleumsfondet i 2010 vil øke til nær 130 pst. av BNP. Dette er illustrert i figur 2.2 i meldingen.
Verdien av Petroleumsfondet vil avhenge av oljeprisutviklingen og hvilken avkastning fondet oppnår. Det ville være uheldig om store svingninger i avkastningen i fondet fra år til år skulle forplante seg til fastlandsøkonomien gjennom endringer i bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet. For å motvirke slike svingninger bør den forventede realavkastningen av Petrole-umsfondet, og ikke den faktiske, danne utgangspunktet for innfasingen av oljeinntektene. Ved beregning av den forventede realavkastningen er det lagt til grunn en realrente på 4 pst. Videre tar beregningene utgangspunkt i størrelsen på Petroleumsfondet ved inngangen til budsjettåret. Ved særskilt store endringer i fondskapitalen eller i det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet fra ett år til det neste, må endringen i bruken fordeles over flere år, basert på et anslag på størrelsen på realavkastningen av Petroleumsfondet noen år fram i tid.
Retningslinjene for bruken av oljeinntekter tar utgangspunkt i en normal konjunktursituasjon. I en situasjon med høy aktivitet i økonomien, bør en holde tilbake i budsjettpolitikken i forhold til dette, mens det ved et konjunkturtilbakeslag kan være behov for noe større bruk av oljeinntekter. Finanspolitikken må fortsatt ha et hovedansvar for å stabilisere utviklingen i norsk økonomi.
I meldingen vises det til Langtidsprogrammet 2002-2005 for en nærmere omtale av Regjeringens politikk for å styrke vekstevnen i økonomien.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det i meldingen beskrives flere utfordringer for norsk økonomi. Det er i dag høy kapasitetsutnyttelse og lite ledige ressurser. Særlig er det i mange sektorer knapphet på arbeidskraft. Videre står vi overfor store langsiktige utfordringer i budsjettpolitikken, med kraftig økte utgifter til pensjoner, pleie og omsorg som følge av en økende andel eldre i samfunnet. Det er usikkerhet knyttet til størrelsen på fremtidige petroleumsinntekter, en usikkerhet som blant annet understreker betydningen av at vi i Norge bevarer rom for en konkurranseutsatt sektor utenom petroleumssektoren. Det er også viktig å unngå store omveltninger i den økonomiske politikken på kort tid, blant annet fordi dette i seg selv kan gi store omstillingskostnader.
Flertallet understreker at både kortsiktige og langsiktige forhold dermed tilsier tilbakeholdenhet med vesentlig økt bruk av oljeinntektene i norsk økonomi, for å unngå skadevirkninger som på sikt kan være betydelig større enn de kortsiktige gevinstene en slik politikk vil kunne gi.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil også understreke at det på lang sikt er vekstevnen i fastlandsøkonomien som bestemmer velferdsutviklingen i Norge, slik det også pekes på i meldingen. Uansett utvikling i petroleumspriser og produksjon vil verdiskapingen i Fastlands-Norge være langt høyere enn inntektene fra petroleumssektoren. Dette innebærer at det må legges avgjørende vekt på tiltak som fremmer verdiskaping og økt produktivitet i både offentlig og privat sektor. Flertallet mener derfor at en økning i bruken av petroleumsinntekter bør rettes inn mot tiltak som kan øke produktiviteten, og dermed vekstevnen, i resten av økonomien.
Komiteen vil peke på at skatte- og avgiftspolitikken og satsing på infrastruktur, utdanning og forskning er viktig for å få en mer velfungerende økonomi.
Komiteen mener det, utover en økt satsing, er avgjørende å sørge for en mest mulig effektiv bruk av de store ressursene som brukes både i offentlig og privat sektor i dag. Det må unngås at petroleumsformuen og -inntektene brukes som unnskyldning for å la være å foreta nødvendige systemreformer. De langsiktige fremskrivningene i Langtidsprogrammet 2002-2005 viser spesielt at det er en forutsetning for videre utvikling av velferdssamfunnet at produktiviteten i offentlig sektor forbedres. Komiteen viser til at fornyelsesprogrammet for offentlig sektor legger vekt på at tjenestene skal bli mer fleksible og tilpasset brukernes behov. Komiteen viser til innstillingen til Langtidsprogrammet for en nærmere drøfting av konkrete tiltak når det gjelder fornyelse av offentlig sektor.
Komiteen viser til at Regjeringen mener den økonomiske politikken må ivareta hensyn til en stabil økonomisk utvikling som er opprettholdbar over tid og som bidrar til en effektiv utnyttelse av ressursene. Komiteen slutter seg til dette.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til at Regjeringen foreslår en retningslinje for bruk av petroleumsinntektene i tråd med årlig forventet realavkastning av Petroleumsfondet. Regjeringen gir videre uttrykk for at en i situasjoner med høy aktivitet i økonomien bør være mer tilbakeholden med bruken av petroleumsinntekter enn denne regelen tilsier, mens det ved konjunturtilbakeslag kan være behov for en noe større bruk.
Flertallet mener en regel om å bruke petroleumsinntektene tilsvarende den årlige forventede realavkastningen av Statens petroleumsfond vil være et fornuftig utgangspunkt. Flertallet vil imidlertid understreke at bruken av realavkastningen må tilpasses konjunktursituasjonen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet, Venstre og representanten Steinar Bastesen vil peke på at det hadde vært en klar fordel om spørsmålet om fondsbasering av deler av Folketrygdens forpliktelser var avklart før en gjennomførte endringer i retningslinjene for bruk av petroleumsinntektene. Disse medlemmer viser til at den tidligere regjeringen Bondevik varslet en avklaring av dette spørsmålet i Langtidsprogrammet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Venstre har merket seg at Regjeringen har lagt fram nye retningslinjer for innfasing av oljepenger i økonomien, og tar til etterretning at Regjeringen på svært kort tid har endret sin oppfatning av oljeinntektenes innvirkning på norsk økonomi. Det kan virke noe påfallende at Regjeringen legger til rette for bruk av avkastningen nå, da det kun er få måneder siden Regjeringen hevdet at økt bruk av oljepenger ville svekke grunnlaget for økonomien i fremtiden og medføre et dårligere velferdstilbud til oss alle.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener videre at en gradvis innfasing av petroleumsinntektene i norsk økonomi, kombinert med Regjeringens endrete pengepolitikk, setter særlige krav til strukturpolitikken for å sikre at bruken av oljeinntektene slår ut i økt velferd og ikke i økte kostnader. Særlig er det viktig at tilgangen på arbeidskraft bedres, gjennom tiltak på en bred front.
Komiteen vil understreke at en slik regel for bruk av petroleumsinntekter ikke kan være statisk, og at det er viktig med kontinuerlig vurdering for å fange opp ny informasjon og eventuelle utilsiktede virkninger.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil i denne sammenheng understreke betydningen av at finans-, penge-, struktur- og inntektspolitikken skal virke sammen for å nå målet om stabile rammevilkår for næringslivet og en sunn økonomisk utvikling. Finanspolitikken må brukes aktivt for å utjevne svingningene i økonomien og for å virke konjunkturstabiliserende. Flertallet mener samtidig at en bør være varsom med å legge for store byrder på pengepolitikken, da dette over tid vil kunne føre til en styrket krone som igjen vil svekke konkurranseutsatt sektor.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Venstre og representanten Steinar Bastesen mener også det er viktig å ha en balanse i forholdet mellom privat og offentlig sektor i norsk økonomi. Både for å sikre fortsatt rom for et konkurranseutsatt næringsliv, og for å gi tilstrekkelige incentiver til økt produktivitet og effektivisering i offentlig sektor, mener disse medlemmer det må være en målsetting at veksten i offentlig sektor over tid ikke skal være høyere enn veksten i verdiskapingen i Fastlands-Norge. Disse medlemmer vil peke på at et slikt mål for omfanget av offentlig sektor ikke er i konflikt med retningslinjene for bruk av petroleumsinntekter, men at det gir føringer for hvordan disse inntektene skal anvendes i økonomien.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener det er viktig å opprettholde rom for en sterk konkurranseutsatt sektor, og mener derfor det må legges stor vekt på at videre utvikling av velferdssamfunnet og det offentlige tjenestetilbudet er basert på modernisering og effektivisering i offentlig sektor og tiltak for å øke tilgangen på arbeidskraft.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre viser til at Regjeringen i St.meld. nr. 29 (2000-2001) foreslår en handlingsregel om å bruke petroleumsinntekter tilsvarende den årlige forventede realavkastningen av petroleumsfondet. I første omgang er det beregnet å kunne øke offentlige utgifter med 4 mrd. kroner utover en nøytral budsjettendring, men beløpet vil stige raskt for hvert år på grunn av forventede store avsetninger til Petroleumsfondet i de nærmeste årene.
Disse medlemmer mener det vil være positivt med en handlingsregel for å disiplinere styringen i en oljeøkonomi.
Disse medlemmer mener spørsmålet om innenlandsk bruk av oljeinntekter ikke er et spørsmål om å finne penger, men om å tilpasse etterspørselen til tilbudet av arbeidskraft. Det er derfor i første rekke nødvendig å rette oppmerksomheten mot en politikk for økt tilgang på arbeidskraft.
Disse medlemmer kan ikke se at Arbeiderparti-regjeringen gir svar på hvordan det økte behovet for arbeidskraft skal skaffes til veie. Uten økt tilgang på arbeidskraft vil økt bruk av oljepenger skape økt pris- og lønnspress, med økte renter og svekket norsk konkurranseutsatt næringsliv som resultat. Ingen innstramming rammer mer usosialt enn høye renter.
Disse medlemmer mener derfor en handlingsregel for bruk av oljeinntektene må ta hensyn til tilgangen på arbeidskraft og sammenhengen mellom veksten i statsbudsjettets utgifter og veksten i økonomien totalt sett, målt som BNP for Fastlands-Norge. Det er uansett en forutsetning at en opptrapping av bruken av realavkastningen av oljeinntektene må ses i sammenheng med konjunktursituasjonen.
Disse medlemmer mener finanspolitikken fortsatt skal ha et hovedansvar for å stabilisere utviklingen i etterspørselen etter varer og tjenester. Finanspolitikken må virke sammen med pengepolitikken, inntektspolitikken og strukturpolitikken for å nå målet om å føre en mest mulig stabil økonomisk politikk. Dette medfører at finanspolitikken må benyttes aktivt for å stabilisere konjunkturutviklingen og jevne ut svingninger i økonomien.
I en situasjon med høykonjunktur og hvor det fra før er en høy kapasitetsutnyttelse i økonomien, er det viktig at finanspolitikken er tilstrekkelig stram. Alternativet til en slik politikk er at priser og lønninger stiger og at nødvendige innstramminger foretas gjennom høyere rente. Det rammer både husholdninger og bedrifter, og er den mest usosiale form for innstramming. Et høyere nasjonalt rentenivå kan dempe investeringslysten i bedriftene, og kan særlig ramme mindre bedrifter og gründere, som i større grad er avhengige av å ta opp lån i Norge.
Komiteen viser til at Regjeringen den 30. mars 2001 nedsatte en pensjonskommisjon med representanter fra partiene på Stortinget og uavhengige eksperter som skal avklare hovedmålene og prinsippene for et samlet pensjonssystem. I mandatet for denne kommisjonen heter det at "Et spørsmål som må vurderes, er om en fondering av pensjonsytelsene kan bidra til å sikre et bærekraftig pensjonssystem på sikt."
Komiteen legger til grunn at pensjonskommisjonen vil kunne legge frem konkret forslag til en reform, blant annet basert på vurderingene i NOU 1998:19 Fondering av folketrygden? og NOU 1998:19 Fleksibel pensjonering.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener at en av de aller viktigste langsiktige utfordringene vil være finansieringen av våre fremtidige pensjonsforpliktelser. I denne sammenheng vises det til at den nylig nedsatte pensjonskommisjonen skal se på disse spørsmålene. Flertallet mener det er naturlig å se på eventuell fondering av folketrygden i denne sammenheng samt finne tiltak som gjør at flere arbeidstakere kan stå lenger i arbeid. Til sammen vil dette kunne gi løsninger og innretninger av folketrygden som kan skape større tillit og trygghet hos folk til at de får den pensjonen de har krav på i fremtiden.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og representanten Steinar Bastesen mener det bør gjennomføres en reform av folketrygden, der hele eller deler av tilleggspensjonen fondsbaseres. Disse medlemmer mener videre en slik reform bør innebære at det åpnes for både statlig og privat fondsoppbygging, for å finansiere deler av det som i dag er Folketrygdens pensjonsforpliktelser. Disse medlemmer mener en slik reform vil bidra til å trygge befolkningens pensjonsrettigheter, gi bedre styring med statens fremtidige pensjonsforpliktelser, gi grunnlag for et mer balansert forhold mellom privat og offentlig sparing og eierskap og vitalisere det norske kapitalmarkedet. Ved endringer i opptjeningssystemene i et slikt fondert system vil pensjonsordningene også gi bedre incentiver til å motvirke den økende tendensen til tidligpensjonering. Disse medlemmer viser også til at Verdensbanken har anbefalt å fondsbasere pensjonsforpliktelsene, og at det blant annet i Sverige er gjennomført reformer i pensjonssystemet som går i denne retning.
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Steinar Bastesen mener at det også ved reform av folketrygden vil være behov for retningslinjer for forvaltning av den øvrige petroleumsformue, selv om omfanget av denne blant annet vil avhenge av hvor mye en velger å fondere, den fremtidige utvikling i priser og produksjon for sokkelvirksomheten og hvilke former for overgangsordninger som velges. Disse medlemmer legger til grunn at Statens petroleumsfond videreføres som en generell statlig spareordning, og at petroleumsinntektene utover det som avsettes til de fondsbaserte pensjonsordningene fortsatt skal settes inn på Statens petroleumsfond.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at en vesentlig og delvis avgjørende vektlegging av etterspørselssiden og "finanspolitiske indikatorer" ved behandlingen av statsbudsjettet legger en klar begrensning på offentlige utgifter, og dermed på hvor mye penger staten tilsynelatende kan bruke. I dagens budsjettsystem regnes alle foreslåtte endringer av regjeringens forslag å ha tilnærmert nøyaktig samme finanspolitiske virkning, helt uavhengig av den reelle situasjonen. Dette er en åpenbar svakhet som både hindrer fornuftig pengebruk og en nyansert finanspolitisk debatt. Slik statsbudsjettet i dag er satt opp, skilles det ikke mellom kjøp av varer og tjenester fra utlandet og kjøp av varer og tjenester innenlands. For Norge er dette nå en betydelig hindring for en fornuftig disponering av den økonomiske velstand i et langsiktig perspektiv.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen legger opp til en enorm statlig finansiell sparing. Sparingen skal i all hovedsak, gjennom oljefondet, plasseres i utlandet. Oljefondets andel av den samlede forventede sparing er formidabel. Enda mer interessant for å illustrere ansvarligheten i å bruke mer av oljerikdommen, er det å se på om bruken av oljepenger i dag tapper ut engangsnaturressurser, fremfor å spare eller omplassere formuen som ligger bundet i naturressursene.
Disse medlemmer erkjenner at en del av oljeinntektene - den såkalte oljerenten - i prinsippet er uttapping av ikke-fornybare ressurser, og at vi som nasjon, for å sikre den økonomiske utviklingen på lang sikt, ikke kan la forbruket følge de årlige svingninger i oljerenten. Fremskrittspartiet erkjenner også at offentlig finansiell sparing vil være nødvendig for å dekke forpliktelser det offentlige har med hensyn til fremtidige overføringer, overføringer som forventes å øke når oljerenten reduseres.
Det er oljerenten, ikke de samlede oljeinntektene, som er det korrekte målet på uttømming av ressursene i oljesektoren. Øvrige oljeinntekter, som skyldes at det brukes realkapital og arbeidskraft i oljesektoren, er fullt ut sammenlignbare med øvrig verdiskapning i Norge og kan i prinsippet forbrukes uten at grunnlaget for fremtidig verdiskapning reduseres. Det samme gjelder den årlige avkastningen på oljefondet. Fremskrittspartiet vil derfor legge oljerenten og ikke permanentinntekten til grunn som et ansvarlig mål for bruk av oljepenger til forbruk.
Disse medlemmer vil uansett påpeke at langsiktig ansvarlighet i finanspolitikken først og fremst dreier seg om å øke samlet verdiskapning. Sparing av oljeinntekter har ikke noen verdi i seg selv. Poenget er at vi sørger for størst mulig verdiskapning nå og i fremtiden. Grunnlaget for vekst i verdiskapning legges gjennom ansvarlig investering i ulike former for formue som gir avkastning, og ved å legge til rette rammevilkårene slik at ressursene blir brukt best mulig.
Etter disse medlemmers oppfatning bør store deler av oljeformuen brukes til å fondsbasere pensjonssystemet. Dette vil redusere risikoen knyttet til at det er budsjettprosessen som bestemmer hvor mye av oljeinntektene som hvert år havner i fondet, og ikke minst risikoen befolkningen står ovenfor hva gjelder retten til utbetalt pensjon. Staten bør dermed overføre verdier til befolkningen, og samtidig fondsbasere pensjonsutgiftene.
Disse medlemmer viser for øvrig til Innst. S nr. 230 (2000-2001) Langtidsprogrammet 2002-2005.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker at det sentrale målet for den økonomiske politikken på kort og lang sikt er å sikre velferdsstatens framtid. Dette er av avgjørende betydning for den individuelle velferden til store grupper i det norske samfunnet, samtidig som tryggheten og de relativt mindre forskjeller dette gir er en sentral verdi for alle nordmenn. For Sosialistisk Venstreparti er det et mål at alle skal få realisert sine evner til gavn for seg selv og samfunnet.
For å oppnå dette er det viktig at det føres en økonomisk politikk som er bærekraftig på lang sikt. Det innebærer at det må legges stor vekt på å stimulere til god utnyttelse av samfunnets menneskelige og kapitalmessige ressurser. Det må vises forsiktighet i bruken av fellesskapets ressurser - både når det gjelder petroleumsformuen og når det gjelder naturressurser og vårt felles miljø. Samtidig må man sikre en mer rettferdig fordeling av samfunnets ressurser.
Dette medlem er enig i en forsiktig bruk av oljeformuen. Hovedregelen om å bruke forventa realavkastning i økonomien, innebærer i realiteten at oljeformuen ikke røres. Realverdien av formuen vil opprettholdes, men omplasseres fra petroleum til finanskapital i et relativt høyt tempo. Og det er kun avkastningen av den delen av formuen som er omplassert til finansmarkedene man ønsker å bruke til økt velferd i norsk økonomi, mens kapitalen blir stående urørt. Dette medlem vil imidlertid understreke at Stortinget til enhver tid står fritt til å bruke de penger Stortinget finner riktig, og vil advare mot en skjematisk forståelse av den foreslåtte tommelfingelregelen. Dette medlem støtter intensjonen i regelen, men vil forbeholde seg retten til å vurdere dette på fritt grunnlag fra budsjett til budsjett.
Dette medlem vil peke på at den økte ressursbruken bør kanaliseres til formål som gir framtidig vekst. Særlig bør tiltak som øker den menneskelige kapital - barn og unge, forskning og utdanning - og tiltak som gir en bærekraftig utvikling - kollektivtrafikk og miljøtiltak - prioriteres.
Komiteens medlem fra Venstre viser til atNorges Bank har fått som mål for pengepolitikken at årsveksten i konsumprisene over tid skal være nær 2,5 pst. Omleggingen vil sannsynligvis ikke føre til store endringer av pengepolitikken i praksis, slik Norges Bank tolket valutaforskriften som var gjeldende fram til 29. mars 2001. Omleggingen kan likevel sees som et ledd i å tilpasse politikken til økt bruk av oljeinntekter. En slik politikk krever sterkere produktivitetsvekst i norske bedrifter enn i utlandet om ikke nedbyggingen av konkurranseutsatt sektor skal bli sterkere enn det som er ønskelig ut fra et langsiktig behov.
Når arbeidsmarkedet er stramt og finanspolitikken blir mer ekspansiv, blir det vanskelig å forhindre at den konkurranseutsatte delen av næringslivet presses ut stadig raskere av innenlandsk lønnsvekst. Dette medlem mener viser i den sammenheng til Norges Banks brev til Finansdepartementet av 27. mars 2001, gjengitt i St.meld. nr. 29 (2000-2001):
" Norges Bank vil for sin del legge til grunn at en gradvis innfasing av petroleumsinntektene om lag i takt med forventet realavkastning av Petroleumsfondet isolert sett vil kunne bidra til at vilkårene for konkurranseutsatt virksomhet svekkes."
Norges kostnadsmessige konkurranseevne er blitt svekket i hele perioden siden midt på 1990-tallet. I perioden siden 1998 har det foregått en nedbygging av konkurranseutsatt næringsliv, utviklingen har vært særlig negativ innen industrien. Samtidig har offentlig sektor vokst mye sterkere enn forutsatt. I Regjeringens langtidsprogram forutsettes det at Norge skal greie å komme ned på samme kostnadsvekst som våre handelspartnere fra og med 2003, men det legges opp til at finanspolitikken vil virke i motsatt retning. På denne bakgrunn er det grunn til å vente betydelig nedbygging av konkurranseutsatt sektor i kommende fireårsperiode og dermed redusert sysselsetting. En slik forvitring av næringslivet er etter dette medlems oppfatning en uønsket utvikling. Det er behov for å opprettholde en mangfoldig konkurranseutsatt sektor for å kunne redusere vår oljeavhengighet på lengre sikt, og bl.a. for å bidra til kontinuerlig innovasjon og utvikling i norsk næringsliv.
Det er derfor ikke forsvarlig å øke bruken av oljepenger i norsk økonomi uten at det samtidig gjennomføres virkningsfulle tiltak for å øke tilgangen på arbeidskraft og utnytte arbeidskraften bedre.
Dette medlem vil spesielt peke på følgende sentrale tiltak:
– Både i overgangen fra utdanning til arbeid og i overgangen fra arbeid til pensjon, må det gjennomføres tiltak for å stimulere til yrkesaktivitet. Det må tas nødvendige grep for å bringe utgiftsveksten i trygdeutgiftene bedre under kontroll og hindre at mange i yrkesaktiv alder faller ut av arbeidsmarkedet. Blant annet må det sees på tiltakene i Sandman-utvalgets innstilling for å redusere de voksende utgiftene til uføretrygd og sykelønn. Det må legges til rette for betydelig økt arbeidsinnvandring til Norge.
– Ved økt bruk av oljeinntekter i norsk økonomi bør en stor del benyttes til å redusere skattenivået på arbeidsinntekt. Redusert inntektsskatt vil igjen bidra til å øke tilgangen på arbeidskraft og vil være en viktig del av en omlegging av skattesystemet til flatere skatt og økt bruk av grønne skatter. Redusert inntektsskatt bør først og fremst komme gjennom økning av bunnfradragene som gir god sosial fordeling og sterkest kommer dem med lave inntekter til gode.
Dette medlem mener videre det er viktig at økt bruk av oljeinntekter også brukes på framtidsrettede satsinger som styrker viktige samfunnsområder og samtidig legger grunnlaget for at vi skal ha et produktivt og konkurransedyktig næringsliv. Det er av spesiell betydning at det er attraktivt for bedrifter med høy lønnsomhet å drive sin virksomhet i Norge.
Dette medlem vil spesielt prioritere følgende satsningsområder:
– Økt satsing på forskning og utdanning spesielt gjennom å styrke høyere utdanning og den frie grunnforskningen, samt forskning og utvikling i næringslivet gjennom innføring av en ordning med skattereduksjon for slike investeringer.
– Styrket satsing på kollektivtrafikk og andre samfunnsøkonomisk lønnsomme samferdselsinvesteringer som kan øke framkommeligheten, redusere næringslivets kostnader og binde distriktene bedre sammen.
– Sikre internasjonalt konkurransedyktige betingelser for næringslivet slik at konkurranseutsatte bedrifter velger Norge som lokaliseringsland for sin virksomhet.