9. Tilbakevending
Tilbakevending er eit viktig element i ein heilskapleg flyktningpolitikk og har stått sentralt i norsk flyktningpolitikk på 1990-talet. Målet er å leggje til rette og motivere for at dei som har fått vern i Noreg, skal kunne vende tilbake til heimlandet når forholda der ligg til rette for det. Det er etablert eit eige program for tilbakevending som omfattar ei individuell støtte og dekking av reiseutgifter til heimlandet. I tillegg har tilskot til tilbakevendingsprosjekt vore viktig i utviklinga av politikken. Det siste året har mange fleire enn tidlegare vendt tilbake til heimlandet under programmet for tilbakevending. Samstundes har det vore ein kraftig auke i talet på flyktningar som har reist tilbake igjen til Noreg etter å ha motteke støtte til tilbakevending og vore ein kort periode i heimlandet. Utfordringa framover vil vere å få meir målretta tilbakevendingstiltak for ulike grupper og rette tilskotsordninga for tilbakevendingsprosjekt inn mot prosjekt som i større grad enn i dag tek vare på tilbakevendingsperspektivet enn det "to-spora løpet". Å leggje til rette for at utfallet av ein flyktningsituasjon anten kan bli tilbakevending til heimlandet eller varig opphald i Noreg. Ei slik målretting kan få konsekvensar for val av satsingsområde for tilskotsordninga. Ei anna utfordring gjeld spørsmålet om ein del av den individuelle støtta kan bli kopla til dei ulike behova dei som reiser frå Noreg har når dei kjem heim.
Regjeringa vil:
– Evaluere tilskotsordninga for tilbakevendingsprosjekt og programmet for tilbakevending. Målet med evalueringa er å sjå om virkemidla vi rår over fungerer etter formålet.
– Vurdere om samanhengen mellom tilbakevending frå Noreg og norsk bistandsverksemd kan bli betre på bakgrunn av erfaringane frå Kosovo og Bosnia-Hercegovina.
– Vurdere om det å få tilbakevendingsstøtte skal føre til at løyve om opphald i Noreg fell bort eller blir trekt tilbake. Det gjeld særleg personar med mellombels opphald på kollektivt grunnlag.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, støtter Regjeringens opplegg for tilbakevending.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at tilbakevending må være en viktig komponent i introduksjonsprogrammene og i alt arbeid med flyktninger og asylsøkere.
Disse medlemmer vil vise til brev fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre av 6. mars 2001, der disse partier tar til orde for at praksis med å knytte retten til tilbakevendingsstøtte til at vedkommende asylsøker ikke nytter sin klagerett. Disse medlemmer vil be Regjeringen endre denne praksis. Det er ikke riktig å knytte økonomiske sanksjoner til å nytte en rett en har etter loven til å klage.
Videre er det behov for at Regjeringen kontinuerlig vurderer ikke bare akutt sikkerhetsrisiko ved tilbakevending, men også tillegger en politisk vurdering av hva som tjener situasjonen i det området asylsøkerne skal sendes. Regjeringen bes ta anmodninger fra UNHCR i den forbindelse svært alvorlig. Kriteriet på en vellykket tilbakevending er ikke først og fremst at asylsøkeren er sendt hjem og ikke vender tilbake hit, men at tilbakevendingen ikke fører til større konflikter og økt usikkerhet i områder der spenningen fra før av er stor.
Disse medlemmer vil også be Regjeringen vurdere sin praksis med å sende barnefamilier ut av landet rett før skoleåret avsluttes. Å få fullført skolegang er viktig og vil være en god hjelp til å komme videre for barn og unge som har vært i Norge en tid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at for den summen man bruker på å hjelpe en flyktning i Norge i ett år kan man hjelpe atskillig flere i deres nærområder. Disse medlemmer mener derfor at det mest humane er å hjelpe folk i nærområdene, da hjelpen når flere mennesker.
Disse medlemmer mener i utgangspunktet at tilbakevending bør være siktemålet i alle asylsaker, og det bør seriøst vurderes om alle oppholdstillatelser til flyktninger i utgangspunktet bør være midlertidige. Dette er det anledning til etter gjeldende konvensjoner.
Disse medlemmer viser til at støtteordningen for tilbakevending nå er altfor liberal idet flere personer som har fått støtte for tilbakevending allikevel returnerer til Norge etter forholdsvis kort tid. Denne ordningen bør endres slik at det enten sies stopp for tilbakevending eller at den økonomiske støtte da må betales tilbake. Disse medlemmer vil også påpeke at hvis det blir mulig for en person som har fått opphold i Norge etter å ha søkt asyl eller kommet som kvoteflyktning allikevel kan vende tilbake under trygge forhold, så burde tilbakevending skje som en plikt. Når selve grunnlaget for oppholdstillatelsen, nemlig beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag, er bortfalt, så burde man være pliktig til å reise hjem.
Disse medlemmer påpeker at permanent oppholdstillatelse (bosettingstilatelse) kan gis etter et visst antall år, etter at spørsmålet om tilbakevending er blitt vurdert. Bosettingstillatelse gis i dag etter tre år, disse medlemmer mener at denne bør forlenges til syv år. For flyktningen vil denne utsettelsen ha liten praktisk betydning.
På bakgrunn av dette fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide et forslag om at bosettingstillatelse først gis etter syv års opphold i Norge."
Disse medlemmer vil påpeke at de norske myndighetene må følge opp IATA-reglene bedre enn de gjør i dag, slik at man kan unngå at det kommer mennesker uten korrekte papirer til Norge for å søke asyl.
I langt større grad må transportselskapene gjøres ansvarlig for at passasjerene har de nødvendige reisedokumenter og adgangen til å returnere personer uten reisedokumenter med samme transportmiddel umiddelbart må utnyttes fullt ut.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på det paradoksale i at alle partier unntatt Sosialistisk Venstreparti de siste åra har økt andelen ODA godkjente u-hjelpsmidler som brukes i Norge. Dette er penger som skulle bidratt til bedre utvikling og til freds- og sikkerhetsskapende arbeid i deler av verden som i langt større grad enn oss opplever krig og uro.Spesielt er det lite konsekvent av Fremskrittspartiet som så sterkt påpeker at det er bedre å bruke pengene i flyktningens nærområder enn å hjelpe de som søker asyl her, når det samme partiet samtidig bruker av u-hjelpspenger i Norge og kutter mest på den hjelpen som kunne bedret situasjonen der flyktninger befinner seg.Dette viser med all tydelighet at argumentasjonen er ren retorikk og at hjelp til nødstilte ikke har prioritet verken ute eller hjemme.