4. Mottak
Statlege mottak er eit mellombels butilbod for personar som søkjer asyl i Noreg. Tilbodet gjeld frå ein slik søknad er presentert og til vedkomande er busett i ein kommune, eller til ein har freista å effektuere eit eventuelt endeleg avslag på søknad om asyl. Tilbodet skal vere nøkternt, men forsvarleg. I tillegg til innkvartering får bebuarar i mottak økonomiske ytingar til livsopphald, og dei skal ha tilbod om nødvendige tenester. Dei skal òg ha norskopplæring med samfunnskunnskap og følgje eit eige informasjonsprogram i regi av mottaket. Det er eit mål at bebuarane skal ta aktivt del i drifta av mottaket, med unntak av leiaroppgåver.
Dei som ønskjer det, kan bu privat, til dømes hos venner og familie, men får då ikkje utbetalt økonomisk stønad frå staten, og vil heller ikkje få stønad frå kommunane etter sosialtenestelova, ettersom dei alt har eit tilbod i statleg mottak.
Mottakssystemet er i dag inndelt i to typar av mottak: transittmottak og ordinære mottak. Personar som søkjer asyl, blir - etter at søknaden er registrert av politiet - transporterte til eit transittmottak, der dei bur til dei er intervjua av UDI og har vore igjennom ei helseundersøking.
Pr. 30. september 2000 var det ni transittmottak i Noreg, med til saman over 1 000 plassar. På same tid var det 119 ordinære mottak. På same måten som for ordinære mottak vil talet på transittmottak variere etter behovet. Dei ordinære mottaka er i dag plasserte over heile landet, med ei overvekt av mottak i Nord-Noreg. Hovudtyngda av mottaka har mellom 50 og 150 plassar, men det finst òg døme på mottak med opptil 400 plassar. I dei fleste ordinære mottaka er det lagt opp til at bebuarane sjølve lagar sin eigen mat, men somme mottak har kantiner.
UDI driv ikkje sjølv dei statlege mottaka, men gjer avtalar om drift med kommunar, organisasjonar og private aktørar. Ved utgangen av 1999 blei om lag 60 pst. av mottaka drivne av private driftsoperatørar. I underkant av 30 pst. av mottaka blei drivne av kommunar, medan resten blei drivne av humanitære organisasjonar. Direktoratet kan inngå drifts- og leigeavtalar som varer i maksimalt seks år, og med ein maksimal frist for å seie opp avtalane på seks månader. Det vanlege er at direktoratet inngår avtalar med tre månaders frist for å seie opp avtalen. Det er fastsett økonomiske rammer for avtalar om drift av mottak.
UDI kan i tillegg til faste plassar inngå avtalar om plassar som berre blir betalte for dersom dei er i bruk. Minimum 20 pst. av plassane ved eit mottak skal vere slike plassar. I ekstraordinære situasjonar, når det må etablerast mottaksplassar raskt, kan direktoratet opprette mottak med forenkla drift. UDI kan òg inngå avtalar om opptil 500 beredskapsplassar som skal kunne takast i bruk på kort varsel.
Mottakssystemet har vore i stadig utvikling dei siste ti åra. Det er bygt opp og ned fleire gonger, med tilsvarande variasjon i talet på plassar. Talet på, og samansetjinga av bebuarar har òg endra seg, spesielt når det gjeld barn. Systemet er basert på prinsippet om effektiv ressursbruk, noko som inneber at talet på plassar skal følgje talet på asylsøkjarar. Det har vore vellykka i den forstand at det ikkje har ført til unødig ressursbruk. Samstundes har det fått konsekvensar for kontinuiteten, både når det gjeld kompetansen til driftsoperatørane og vertskommunane, og kvaliteten på tilbodet til bebuarane.
Det som i størst grad har prega mottakssystemet dei siste åra er likevel dei lange opphalda til bebuarane. Bustandarden og tilbodet, som er tilpassa opphald på opp til eit år, er ikkje like godt eigna for dei som har fått lengre opphald enn det. Det gjeld særleg dei økonomiske ytingane og aktivitetstilbodet.
Det varierer mykje korleis driftsoperatør vel å drive mottaka, spesielt når det gjeld bemanning. Det er òg stor variasjon i tilbodet om aktivitetar ved dei ulike mottaka. Kvardagen til nokre bebuarar er prega av lediggang og lite aktivitetar, medan andre bebuarar er i full jobb eller i skolegang. Tenestetilbodet utanfor mottaket kunne generelt vore betre, særleg når det gjeld helse. Dei som har psykiske problem får ikkje alltid den hjelpa dei treng. I tillegg har det vist seg at nokre bebuarar som har behov for medisinar, ikkje har råd til det.
Hovudårsakene til at mange har fått lange opphald i mottak, er dei lange saksbehandlingstidene, og problema med busetjing i kommunane. Forsking viser at bebuarane opplever ventinga som verst. Både uvissa om utfallet av asylsøknaden, og at dei deretter eventuelt må vente på å få vite kor dei skal bu i framtida, gjer opphaldet i mottak tungt og vanskeleg. Regjeringa vil derfor prioritere tiltak som reduserer opphaldstida i mottak, jf. forslaga til tiltak under omtalen av asylsaksbehandling og busetjing.
Dersom den totale opphaldstida blir redusert og i tråd med intensjonane, vil truleg problem knytt til økonomi, helse og aktivitetar òg bli redusert. Samstundes er det ein realitet at dagens organisering ikkje passer for alle. Det er derfor behov for å vurdere bruk av alternative løysingar.
Regjeringa vil:
– Prioritere tiltak som legg til rette for raskare saksbehandling og raskare busetjing i ein kommune for dei som får løyve om opphald i landet, jf. tiltaka under omtalen av asylsaksbehandling og busetjing i kommunane.
– Føre vidare dagens ordning med statlege mottak for asylsøkjarar og flyktningar, men opne for alternative løysingar for personar med særlege behov.
– Systematisere erfaringane med bruk av ulike buformer i samband med mottak, utvide bruka av desentraliserte mottak og setje i gang eit avgrensa prøveprosjekt med ulike alternativ for eiga busetjing.
– Utarbeide tydelegare mål for drifta og tilbodet i mottak, og forbetre og vidareutvikle tilsynet med mottaka, spesielt når det gjeld oppvekstvilkåra for barn og ungdom.
– Framleis plassere mottak over heile landet, men under føresetnad av at mottaka ligg slik til at bebuarane kan delta i eit levande lokalmiljø.
– Vurdere korleis tilbodet i mottak kan bli meir heilskapleg både med tanke på å førebu til grunnleggjande kvalifisering og ei god busetjing, eller med tanke på å førebu ei eventuell tilbakevending til heimlandet.
– Leggje til rette for at det blir etablert kvinnegrupper ved alle mottak.
Leggje til rette for at barn i mottak i alderen fire til og med fem år kan få eit tilbod om halvdagsplass i barnehage.
– Føre vidare ordninga med foreldrerettleiing.
– Vurdere korleis dei bebuarane som har behov for det, kan få dekka utgifter knytt til helse.
– Leggje fram nye retningslinjer for helsetenestetilbod til asylsøkjarar og flyktningar.
– Styrkje dei regionale psykososiale teama for flyktningar med kvalifisert personell som kan gi rettleiing til kommunar som har mottak eller busett flyktningar.
– Vurdere korleis ein kan betre handteringa av smittsame sjukdomar blant bebuarar i mottak og sikre god informasjonsflyt mellom helsetenestene i transittkommunen, mottakskommunen og busetjingskommunen.
– Vurdere om ein skal gi bebuarane eit tilbod om opplæring i engelsk.
– Leggje til rette for at asylsøkjarar med kompetanse som den norske arbeidsmarknaden har bruk for, og som raskt kan mobiliserast, skal kome i arbeid så raskt som mogleg.
Komiteen vil understrekeat opphold i flyktningmottak skal gi trygghet, ikke virke passiviserende og gi en god start for integrering av asylsøkere som senere får opphold i Norge. Komiteen er dessverre kjent med at det ikke alle steder er tilfelle. Kvinner og barn i enkelte mottak føler utrygghet, innholdet i mottakstiden blir passiviserende og for lite gjøres for å starte integrering.
Kvaliteten på mottakene er viktigere jo lengre tid asylsøkere må oppholde seg på mottak. Det eretter komiteens mening viktig å gjøre oppholdstiden så kort som mulig. Rask saksbehandling og bosetting gjøre at flyktninger raskest mulig får en "normal" situasjon og kan starte ett nytt liv i Norge.
Komiteen er enig med Regjeringen i atdet bør vurderes å etablere noen mottak med lengre avtaletid for å sikre en kjernekompetanse. Det er liten grunn til å tro at det ikke også i fremtiden vil komme flyktninger til Norge, og at det vil være et behov for en grunnstruktur av mottak. Komiteen mener det er behov for et sett med kjernemottak som ivaretar en kompetanse på god drift av mottak. Disse bør i oppbyggingsfasen av mottak ha en kunnskapsformidlingsrolle overfor nye operatører og mottaksansatte.
I tillegg er det behov for å ha mottak som er spesialisert og med noe sterkere ressurser til å ta seg av personer med psykiske problemer eller annen atferd som er til stor belastning for andre beboere på mottaket.
Komiteenmener derfor det bør innføres ulike mottak, hvor noen mottak har et regionalt kompetanseansvar, og noen mottak har et spesielt ansvar forpersoner som krever styrket bemanning eller tilgang på ekspertise.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet, forutsetter at all mottaksdrift legges ut på anbud - så fremt det ikke er helt spesielle flytkningekriser som skal håndteres, og at Regjeringen i budsjettet til høsten kommer tilbake til Stortinget med en skisse på basis av mottaksstruktur og opplegg for en slik todeling. Flertallet vil understreke at anbud ikke bare er viktig for å få lave kostnader knyttet til mottak, men også viktig fordi det krever at UDI klart strukturerer sine krav og forventninger til de som skal drive mottakene, og ikke minst definerer et kvalitetsnivå. Dette vil gi bedre og mer gjennomsiktige beslutningsprosesser, noe som også vil være en trygghet mot påstander om ulikebehandling og uryddige tildelingsrutiner. Flertallet mener innkjøp og andre tjenester bør legges ut på anbud.
Etter komiteens mening er det òg viktig at kriteriene som legges til grunn i en nedbyggingsprosess blir åpne og klare av de samme grunner .
Komiteen er enig i at det må være fokus på kvalitet i mottakene. Kvalitet skal dreie seg om trygghet til de som bor der, mulighet til selvaktivisering, mulighet til informasjon og kontakt med lokalbefolkning. Komiteen vil understreke at frivillige organisasjoner er en uvurderlig ressurs for å skape bedre kontakter med lokalbefolkning. Dette kan være et viktig supplement til etableringen av kvinnegrupper ved alle mottak, og barne- og ungdomstilbud. Komiteen vil understreke at åpningen for midlertidig arbeidstillatelse har gitt flere flyktninger mulighet til en meningsfylt hverdag utenfor mottakene. Samtidig har det ved enkelte mottak medført at svært mange jobber, samtidig som de ikke betaler for bolig. Komiteen mener at det er en god start på integreringen av flyktninger at flyktninger som er i arbeid kan betale noe for botilbudet på mottaket. Komiteenviser til at statsråden i brev til saksordfører er enig i dette, og at UDI nå har retningslinjer for slik husleiebetaling.
Komiteen viser til at det i en rekke år har vært planlagt bygget et nytt transittmottak nær Gardermoen. Komiteen viser til statsrådens redegjørelse for komiteen av 13. februar 2001 hvor det klart fremgår at planleggingsarbeidet for det nye mottaket starter helt på nytt etter at både Onsrud og Trandum er skrinlagt som alternativer.
Komiteen vil peke på at statsråder fra flere forskjellige regjeringer har hatt ansvar for dette prosjektet over flere år.
Komiteens flertall, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det nå er brukt nesten 30 mill. kroner på transittmottaket, og selv om Onsrud kan selges og vil redusere tapsmidlene noe, så er det et større beløp som vil gjenstå som tapt. Flertallet er kritisk til både prosjektgjennomføringen og ikke minst at man fortsatt må bruke penger gjennom en arkitektkonkurranse etter at man var blitt gjort oppmerksom på kommunens krav om gangvei. Flertallet mener òg at Stortinget på et tidligere tidspunkt burde vært informert om status for prosjektet. Formelt ble Stortinget aldri informert om problemene knyttet til transittmottaketableringen på Onsrud før statsrådens redegjørelse av 13. februar 2001, selv om Stortinget implisitt er blitt gjort kjent med det gjennom svar på skriftlig spørsmål i juni 2000.
Flertallet vil understreke at det i prosessen rundt etableringen av transittmottaket har vært dårlig kommunikasjon fra UDI, både til dagens transittmottaks operatører, Røde Kors og driftsoperatørene på mottaket på Trandum, Flyktningbistand as. Flertallet forutsetter at man i fremtiden samarbeider og informerer bedre.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har registrert at det har vært reist kritikk mot at UDI har informert for dårlig i forbindelse med opprettelsen av transittmottaket. Kritikken har vært reist både av Røde Kors og fra driftsoperatøren på Trandum, Flyktningbistand as. Disse medlemmer forutsetter at man i framtiden samarbeider og informerer bedre.
Komiteen er enig i at de forsøk man har med desentraliserte mottak synes positive. Beboerne bor i vanlige leiligheter. Dette gir bedre bokvalitet, mulighet for kontakt med nærmiljøet blir større, og for barn og familier gir det mindre urolighet knyttet til spente situasjoner. Komiteen er også enig i at det bør etableres forsøk med selvbosetting, men forutsetter at dette gjøres innenfor strukturer som enten knytter enkeltpersoner opp mot et mottak eller gjennom å etablere mottakskontaktpunkt som de enkelte selvbosatte faller inn under. Med et økt fokus påavdekking av kvalifisering og språkopplæring knyttet til mottakene, er det en forutsetning at også selvbosatte blir trukket inn i dette.
Komiteen har registrert at helsetilbudet oppfattes som et problem både i forhold til smittespredning og i forhold til kostnader ved medisinsk behandling. Komiteen viser til at Regjeringen i meldingensier at det skal etableres nye retningslinjer forhelsetilbud for asylsøkere og flyktninger, og at man skal vurderehåndteringen av smittsomme sykdommer og informasjonsflyten mellom de kommuner flyktninger oppholder seg i.
Komiteen vil understreke at dette er viktig for å forhindre oppblomstring av sykdommer som er bekjempet i Norge.
Komiteen vil understreke at det er viktig at arbeidet med å avdekke asylsøkeres reelle og formelle kvalifikasjoner starter allerede i mottaket slik at søknader om å få godkjent utdanning,og eventuelle påfyllingsbehov, avklares så raskt som mulig.
Komiteen viser for øvrig til sine merknader under pkt. 5.2.
Komiteen vil peke på at St.meld. nr. 17 (2000-2001) i sterkere grad kunne vektlagt bruker-/beboermedvirkning på mottakene. Intensjonene i alt integreringsarbeid må være at flyktningene skal ta aktivt del i og medansvar for beslutninger som angår dem selv. Mange mottak gjør i dag en god innsats på dette området og Regjeringen må ta initiativ til at beboermedvirkning blir et førende prinsipp og utarbeide kvalitetsmål for dette arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at selv om antallet asylsøkere varierer fra år til år, er det ingenting i situasjonen i verden som tilsier at behovet for asyl vil minske. Arbeid med både utlendingssakene, inkludering og integrering er ikke et midlertidig og kortsiktig behov, men er en permanent og varig oppgave. Hele statsforvaltningen og offentlig sektor må omstilles i forhold til et flerkulturelt samfunn og tilegne seg nødvendig kunnskap og kompetanse.
Disse medlemmer vil vise til Sosialistisk Venstrepartis forslag tidligere om paratkommuner. En ordning med kjernemottak vil kunne fungere på samme måte. Det er svært viktig å arbeide mer langsiktig i forhold til organisering for å ta vare på og utvikle kompetanse og erfaring og innarbeide dette i lang- og kortsiktige kommunale planer. Disse medlemmer vil hevde at kvalitet i mottakene må gå foran krav til geografisk spredning.
Det må stilles klare krav til hvem som skal drive mottak, hva slags forutsetninger de bør ha og hva de kan tilby. Det er viktig at mottaksarbeidet blir profesjonalisert og plassert som et viktig ledd i integreringsarbeidet i Norge.
Disse medlemmer vil påpeke at det er viktig at driftsoperatører som har opparbeidet seg en betydelig kompetanse, kunnskap og erfaring får muligheter og mer forutsigbarhet for å ta vare på dette. Disse driftsoperatørene kan gjøre andre operative tjenester i forhold til integreringsarbeidet enn de brukes til i dag. Dette vil avlaste utlendingsforvaltningen og gi muligheter for utlendingsforvaltningen til å bruke mer tid til å forbedre sin kvalitet og effektivitet.
Disse medlemmer er enig i at det kan være behov for spesialiserte mottak, men mener det ikke enkelt kan settes et skille mellom de som "skaper utrygghet" og andre. Dette kan føre til at kriminelle, psykiatriske pasienter og torturofre blir plassert sammen fordi de oppleves truende. Det må være faglige vurderinger og ikke synlig atferd som ligger til grunn for opprettelsen av egne mottak med spesialkompetanse og behovet for egne opplegg tilpasset behovene som bestemmer eventuell ny struktur.
Disse medlemmer vil vise til at SINTEF-rapporten fra 1999 avslørte at mange som bor i mottak opplever ren fattigdom. Rapporten avslører store mangler ved driften. Å bo i mottak beskrives som en stor tilleggsbelastning for mennesker i en vanskelig livssituasjon. Lang ventetid er verst. Rapporten levner ingen tvil om at forholdene er kritikkverdige og at tiltak må settes inn for å bedre forholdene. Opphold i mottak kan påføre asylsøkere tilleggsproblemer og bidra til å gjøre vellykket tilpassing senere svært vanskelig.
Basisbeløpet beboere i mottak får har ikke vært justert på flere år. De mottar i dag 2 500 kroner pr. person hver måned til alle personlige utgifter. Dette er i snitt 1 000 kroner mindre pr. måned enn sosialhjelpsmottakere. Kommunal- og regionaldepartementet skriver i svar til komiteen av 29. januar 2001 på spørsmål fra Sosialistisk Venstreparti:
"I visse tilfeller fører dette til at beboere ikke har råd til nødvendige helsetjenester og medisiner."
Dette er kritikkverdig og kan ikke fortsette. Både hensynet til den enkelte og behovet for å hindre smittespredning og økt sykelighet krever ny politikk på dette området. Disse medlemmer mener det er behov for å fjerne egenandelen ved bruk av helsetjenester for de som bor i mottak eller iverksette andre tiltak, slik at nødvendig helsehjelp blir gitt.
Beboere blir også trukket i stønaden dersom de tjener mer enn 500 kroner i løpet av en måned. Dette er demotiverende for de som får mulighet til en liten jobb og vil gjøre det fristende å arbeide svart. Grensene for friinntekt må heves og grunnlaget for beregning av nivået på inntektssikringen må gås igjennom, slik at den dekker basale behov. Det er naturlig å bruke SIFOs satser som et utgangspunkt for en slik vurdering.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet for 2002 fremme forslag til økt stønad til livsopphold, nødvendig gjennomgang av egenandeler i helsetjenesten og heve grensene for friinntekt for beboere på mottak."