Spørsmål til St.meld. nr. 17 (2000-2001) Asyl- og flyktningpolitikken i Norge

Jeg viser til brev av 16. januar 2001 mottatt på telefaks 26. januar 2001, med spørsmål til St.meld. nr. 17 (2000-2001) Asyl- og flyktningpolitikken i Noreg. Nedenfor følger svar på spørsmålene:

1. I meldingen vises det til at det ble innført en mer liberal praksis i asyl og flyktningpolitikken. Hvorfor har ikke den praksisen ført til at flere er innvilget asyl?

I meldingen blir det bl.a. vist til at det ble gitt nye retningslinjer for asyl 13. januar 1998. Målsettingen med disse retningslinjene var at flere av de som fikk oppholdstillatelse på humanitært grunnlag skulle få asyl. Det var ikke et mål at flere personer skulle få tillatelse til opphold i Norge som en følge av retningslinjene. Retningslinjene slo fast flere viktige prinsipielle endringer i forhold til tidligere praksis. En viktig endring var at det ikke lenger skulle legges vekt på hvem forfølgeren er. Før 1998 var hovedregelen at bare dersom forfølgeren var myndighetene kunne det gis asyl. Retningslinjene slo fast at også forfølgelse fra private grupper eller enkeltpersoner skal kunne danne grunnlag for asyl. Det betyr at asyl skal gis til alle som blir forfulgt på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning, uansett om forfølgeren er myndighetene, enkeltpersoner, organiserte eller uorganiserte grupper i samfunnet. Det var imidlertid fortsatt et vilkår at hjemlandets myndigheter ikke kan beskytte den forfulgte, ved for eksempel rettsikkerhetsgarantier.

Videre ble kravet til sannsynliggjøring av forfølgelsesfaren senket, ved at tvilen i sterkere grad enn før skal komme søkeren til gode. Asyl skal kunne gis selv om det ikke er sannsynlighetsovervekt for forfølgelse. En annen viktig endring var at retningslinjene slo fast at forfølgelse på grunn av kjønn og seksuell legning skal anses som forfølgelse på grunn av medlemskap i en spesiell sosial gruppe. Dette innebærer at slik forfølgelse skal gi status som flyktning, og dermed danne grunnlag for asyl.

Samtidig ble det gitt retningslinjer om praktiseringen av den såkalte første asylland regelen. I korte trekk innebærer første asylland regelen at personer på flukt som hovedregel er henvist til å søke beskyttelse i det første trygge landet de ankommer etter flukten. Retningslinjene gjør unntak fra dette prinsippet dersom søkeren har tilknytning til Norge i form av familie (ektefelle/samboer, barn, foreldre eller søsken), eller hvis søkeren tidligere har hatt oppholdstillatelse i landet i 1 år eller mer.

I 1999 fikk totalt 181 personer asyl og i 2000 fikk 97 personer asyl av Utlendingsdirektoratet i første instans (tallene for klageinstansen er ikke klare ennå). Antall innvilgelser av asyl vil alltid være avhengig av hvem som søker asyl i Norge og hvilket grunnlag de anfører. Selv om det er få som får asyl, er det viktig å være oppmerksom på at tallet kan variere over tid og ut fra hvilket land eller regime søkerne flykter fra. Videre medfører Norges geografiske plassering i utkanten av Europa at vi mottar mange asylsøkere som har vært i andre land hvor de har hatt anledning til å fremsette søknad om asyl, eller hvor de allerede har fått asylsøknaden sin behandlet. Det kan i denne sammenheng vises til at et stort antall av de som kommer til Norge ikke kommer direkte med fly, men derimot med bil eller tog fra andre land i Europa.

2. Reglene for søking av visum forutsetter at vedkommende søker om kortvarig opphold eller opphold av en viss varighet. Personer med ønske og behov for asyl fyller etter denne forståelsen ikke forutsetningene for visum. Sett i et slikt lys, vil ikke krav om visum i realiteten hindre asylsøkere i å ta seg lovlig inn i landet?

Det stilles ikke krav om visum når utlendinger søker om asyl på norsk grense eller inne i landet. En visumpliktig person som søker asyl/ber om beskyttelse ved innreise skal få asylsøknaden sin behandlet i Utlendingsdirektoratet, med mulighet for å påklage vedtaket etter et eventuelt avslag til Utlendingsnemnda. Vedkommende blir ikke avvist på grensen på grunn av manglende visum.

Norge ønsker en balansert og regulert innvandrings- og flyktningpolitikk. Det har vært bred politisk enighet om at visuminstituttet skal være et innvandringspolitisk virkemiddel, og ikke et flyktningpolitisk. Visum­plikt overfor borgere av bestemte land kan blant annet begrunnes med innvandringspolitiske hensyn. Dette er ikke i strid med flyktningkonvensjonen eller FNs verdenserklæring om menneskerettighetene av 1948. De aller fleste land som mottar asylsøkere har relativ lik visumpolitikk. For Norge er det ikke mulig å la være å begrense tilstrømmingen av personer som vil søke asyl, sett hen til dagens flyktningstrømmer og innvandringspresset mot den vestlige verden. Se for øvrig svaret på spørsmål 4 nedenfor.

3. Kan Regjeringen avvise at strenge norske visumregler kan bidra til at flere tar seg inn i landet ulovlig og derigjennom øker kriminaliteten?

Den ordinære situasjonen i forholdet mellom to stater er at det gjelder visumplikt med mindre annet er avtalt. Norge har visumplikt overfor de samme land som de øvrige nordiske land, og andre land vi samarbeider med innenfor Schengen-samarbeidet. Det er blant annet utenrikspolitiske- og innvandringspolitiske hensyn som ligger til grunn for vurderingen av om det skal innføres visumfrihet overfor et land.

Å innvilge et visum innebærer en forhåndsgodkjenning av at vilkårene for at en utlending kan tillates å reise inn i et land, anses oppfylt. Vilkårene for å få et visum er i det alt vesentlige de samme som vilkårene for å få tillatelse til å reise inn i Norge for en visumfri utlending som melder seg ved norsk grensekontroll. Dersom en person ikke fyller vilkårene for å få visum til Norge er det heller ikke gitt at vedkommende ville fått tillatelse til å reise inn dersom vedkommende var visumfri. Ulovlig innreise er et brudd på utlendingsloven og rammes av straffebestemmelsene i denne loven enten det gjelder en visumfri eller visumpliktig person. Mennesker som blir smuglet inn til Norge, vil imidlertid ikke bli straffet for ulovlig innreise og opphold dersom de ber norske myndigheter om beskyttelse. Jeg kan på denne bakgrunn ikke se at visumpolitikken i seg selv er avgjørende for kriminalitetsbildet i Norge.

4. Ser Regjeringen behov for å etablere alternative lovlige innreisemuligheter for asylsøkere slik at det blir mulig å nå fram på en legal måte?

Mennesker med behov for beskyttelse flykter i første rekke til land i geografisk nærhet til hjemlandet, og ber enten oppholdslandet eller UNHCR om beskyttelse. Noen har imidlertid behov for å flykte lenger, og da kan det framstå som et moralsk dilemma at potensielle asylsøkere blir hindret i å nå Norges grense på lovlig vis. De flyktningpolitiske utfordringene må imidlertid løses på annen måte enn ved bruk av visuminstituttet.

For å avhjelpe dette dilemmaet har vi såkalte kompenserende tiltak som er nærmere beskrevet i St.meld. nr. 17 (1994-95) om en helhetlig flyktningpolitikk. Dette kan være tiltak i opprinnelseslandet, tiltak i nærområdene, gjenbosetting og asyl til spontanankomne.

De viktigste tiltakene er fredsskapende arbeid og menneskerettsrelatert bistand i opprinnelseslandet og økonomisk, materiell eller personellmessig bistand til tiltak i nærområdet der flyktningene befinner seg, som regel i samarbeid med UNHCR.

Videre har Norge et fast samarbeid med FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) om gjenbosetting av flyktninger. Den årlige kvoten er på 1500 plasser, herav 80 plasser er satt av til hastesaker. De aller fleste som blir overført befinner seg utenfor sitt hjemland. Norske myndigheter har ved ulike anledninger også gitt innreisetillatelse til personer med beskyttelsesbehov, som befinner seg i sitt hjemland. Som eksempel kan nevnes 10 studentledere fra Øst-Timor som ble gitt innreisetillatelse i 1999 og profilerte personer som er utsatt for fare i hjemlandet. Da Norge innførte visum overfor Colombia i desember 1998 som følge av økt tilstrømming av asylsøkere, ble det åpnet for at lokale menneskerettighetsorganisasjoner i Colombia kunne fremme saker som gjaldt personer med beskyttelsesbehov overfor norsk utenrikstjeneste med anmodning om overføring til Norge. I år 2000 kom 17 colombianere på denne måten.

Norge gir videre tilbud om beskyttelse i akutte flyktningsituasjoner som ikke kan håndteres i nærområdene. Jeg viser til at vi tok imot ca 12000 bosniere på 1990-tallet og at vi evakuerte over 6000 personer fra Kosovo til Norge våren 1999.

I spesielle tilfeller er det mulig å søke om asyl ved norske ambassader i utlandet. Dette ble praktisert i Chile mellom 1973 og 1988 da Norge tillot chilenere å søke asyl ved norsk utenriksstasjon. Jeg må imidlertid understreke at normalt blir asylsøknader framsatt ved norske ambassader avslått under henvisning til at vedkommende ikke er flyktning som definert i flyktningkonvensjonen, idet søkeren ikke er utenfor sitt hjemland. Søkerne blir henvist til å kontakte UNHCR. Det samme gjelder personer som på andre måter søker asyl fra utlandet.

Endelig vil jeg understreke at Norge tar imot asylsøknader fra personer som ber om beskyttelse som befinner seg på norsk grense eller i Norge.

5. og 6. Flyktninger som er gitt kollektiv beskyttelse kan tvangshjemsendes opp til 4 år etter at de kom til landet. I hvor mange tilfeller har dette skjedd? Har dette dreid seg om barn?

Jeg viser til St.meld. nr. 17 (2000-2001) s 35 andre spalte hvor det står at Norge kun har benyttet kollektiv beskyttelse to ganger; til bosniere i perioden 1992-1998 og til kosovoalbanere fra våren/sommeren 1999 inntil 6.8.1999. Regjeringen Jagland besluttet i november 1996 at alle flyktninger fra Bosnia-Hercegovina som hadde hatt kollektiv beskyttelse skulle få tillatelse til å bli i Norge. Denne beslutningen medførte at ingen bosniere ble sendt hjem med tvang. For flyktninger fra Kosovo besluttet regjeringen Bondevik at den kollektive beskyttelsen opphørte 6.8.1999. De som mener at de fortsatt har behov for beskyttelse, har anledning til å søke om asyl. Noen kosovoalbanere, inkludert noen barnefamilier, har fått endelig avslag på søknad om asyl, og disse har blitt sendt hjem med tvang. Det betyr at noen barn har blitt sendt hjem til Kosovo med tvang sammen med foreldrene. Jeg besluttet imidlertid 25.10.2000 at barnefamilier kan bli i Norge inntil 1.3.2001 av humanitære grunner, selv om de har fått avslag på asyl her.

7. Har Regjeringen vurdert muligheten av at det kan utstedes besøkvisum ved våre ambassader, slik at kurante saker kommer ut av køen i UDI?

Norske myndigheter mottar årlig ca 100.000 visumsøknader. Gjennom regelverket er det tilrettelagt for at de fleste av disse søknadene kan avgjøres ved utenriksstasjonene. Ordningen innebærer at kun ca 10% av den totale saksmengde sendes til UDI for avgjørelse. De fleste utenriksstasjonene har full kompetanse til å avgjøre visumsøknader, men kan ved vanskelige saker likevel velge å sende sakene til UDI for avgjørelse. Noen stasjoner har bare kompetanse til å avgjøre søknader fra vedkommende lands statsborgere. De sakene de ikke har kompetanse til å avgjøre, må forelegges UDI. Videre finnes det en tredje gruppe stasjoner som bare har kompetanse til å utstede visum (sette inn visummerke) etter at UDI har avgjort sakene. Samtlige søknader som av ulike grunner sendes UDI for avgjørelse, utgjør altså ca 10 % av den totale søknadsmassen. Regjeringen arbeider for tiden med oppmykninger og forenklinger av regelverket, blant annet slik at enda flere visumsøknader kan behandles av utenriksstasjonene.

8. Hvordan begrunner Regjeringen sitt syn på at enslige mindreårige asylsøkere som er i fosterhjem har mindre behov for familiegjenforening enn de som bor i mottak eller er etablert i bolig?

Jeg er ikke kjent med at Regjeringen har et slikt syn. Mitt syn er at barn bør bo sammen med sine foreldre eller andre nære omsorgspersoner, men ikke nødvendigvis i Norge. I de tilfellene der enslige mindreårige søker om familiegjenforening med foreldre eller andre, er omsorgsituasjonen til barnet alltid et sentralt moment i vurderingen. For øvrig får ingen asylsøkere familiegjenforening med slektninger i utlandet. Det er først når asylsøknaden er avgjort og tillatelse innvilget at det er aktuelt å innvilge tillatelse for familiegjenforening.

9. Hva er grunnen til at myndighetsalderen ikke brukes konsekvent som grense i familiegjenforeningssaker for enslige mindreårige asylsøkere?

Jeg har behov for en nærmere presisering av dette spørsmålet. Det jeg for øvrig kan si er at når det gjelder retten til familiegjenforening mellom foreldre og enslig mindreårig, skiller utlendingsforskriften mellom enslige mindreårige som har asyl og enslige mindre­årige som har fått oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Dersom en enslig mindreårig er under 18 år og uten ektefelle eller samboer, har vedkommende rett til familiegjenforening med foreldre dersom den enslige mindreårige har asyl. Dersom vedkommende imidlertid har oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, foreligger ikke et rettskrav på familiegjenforening med foreldre. Slik tillatelse vil likevel kunne gis i medhold av utlendingsforskriften § 24 annet ledd. Det blir foretatt en konkret vurdering der hele den mindreåriges situasjon her i landet har betydning, særlig barnets omsorgssituasjon.

Norge er ikke forpliktet, verken av flyktningkonvensjonen eller andre internasjonale konvensjoner, til å gi familiegjenforening til foreldre til barn som ikke er flyktninger, men som har oppholdstillatelse i Norge.

10. Etter at Stortinget før jul i en flertallsmerknad i Innst. S. nr.5 (2000-2001)ønsket mer bruk av fosterhjem, meldte mange familier seg som fosterfamilier. Hva har Regjeringen foretatt seg for å ta i bruk denne store ressursen som kan bidra mye til å få bosatt mindreårige asylsøkere?

Jeg sendte den 15. januar 2001 et brev til alle landets ordførere hvor jeg kom med en oppfordring om å ta i mot enslige mindreårige. Jeg ba dem særlig vurdere fosterhjem som et alternativ for de yngste som ikke kan bo hos slektninger, siden det nå er tegn til at flere familier melder sin interesse.

Jeg presiserer samtidig at god bosetting av enslige mindreårige krever individuelt tilpassede tiltak. For ungdom over 15 år uten slektstilknytning i Norge, har forskning og erfaring vist at bofellesskap med tre-fire ungdommer og en voksen omsorgsperson er en vellykket løsning. De fleste enslige mindreårige i mottak i dag er mellom 15 og 18 år.

Det bør ikke stilles mindre krav til fosterforeldre for enslige mindreårige enn til andre fosterforeldre. Familier som ønsker å fungere som fosterhjem for en enslig mindreårig må derfor henvende seg til kommunen der de bor. Kommunen vil vurdere om det er aktuelt å be denne familien være fosterhjem for en enslig mindre­årig som kommunen skal bosette. Jeg vet dessuten at det mange steder er behov for personer som kan fungere som besøkhjem, verge eller støttekontakt, et behov som disse familiene vil kunne fylle.

For øvrig viser jeg til mitt svar av 15.1.01 på Kristin Halvorsens spørsmål nr. 152 av 4.01.01 om hva jeg vil gjøre for å bruke fosterhjem som bo- og omsorgsløsning for enslige mindreårige asylsøkere (se vedlegg).

11. Enslige mindreårige asylsøkere er uten foresatte som kan ta vare på dem og ivareta foreldreansvaret. Hva er den prinsipielle forskjellen på enslige mindre­årige asylsøkere og barn under barnevernet?

Enslige mindreårige asylsøkere trenger tiltak og et støtteapparat som er delvis lik de tiltak og det støtteapparat som norske barn og ungdom trenger som ikke har foresatte. De trenger gode, forutsigbare og trygge omsorgsløsninger, voksenpersoner de kan stole på, sosialt nettverk m.m. Det er kommunen som har ansvar for å oppfylle disse behovene etter bosetting. Siden enslige mindreårige er en uensartet gruppe med ulik sosial, religiøs og kulturell bakgrunn, med ulike opplevelser fra krig og flukt og med ulike mestringstrategier og personlige ressurser, vil hjelpebehovet variere. Det er derfor ikke alltid nødvendig eller riktig å sette inn tiltak etter lov om barneverntjenester. Det er likevel slik at lov om barneverntjenester gjelder for alle barn som oppholder seg i Norge, også for enslige mindreårige. Den enkelte enslige mindreårige harrett til å motta tjenester og tiltak etter lov om barneverntjenester dersom barnet/den enslige mindreårige har et særlig behov for hjelp. Formålet med lov om barneverntjenester er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid og loven skal bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. Det framgår av lovens§ 3-1 at kommunen skal følge nøye med i de forhold barn lever under, og kommunen har ansvar for å finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer. Barneverntjenesten har et spesielt ansvar for å avdekke omsorgssvikt, atferds-, sosiale- og emosjonelle problemer så tidlig at varige problemer kan unngås, og setteinn tiltak i forhold til dette (etter en individuell vurdering).

12. Blir fosterhjem for enslige mindreårige asylsøkere i familier med samme etniske bakgrunn som vedkommende godkjent og kontrollert på samme måte som fosterhjem for norske barn?

Om godkjenning: Når barneverntjenesten plasserer en enslig mindreårig i fosterhjem som et omsorgstiltak etter lov om barneverntjenester § 4-12 eller som et hjelpetiltak etter § 4-4, femte ledd, skal fosterhjemmet godkjennes etter vanlige regler og prosedyrer. Det betyr bl.a. at fosterhjemmet skal være godkjent i forhold til det enkelte barn før plasseringen finner sted.

Flere enslige mindreårige bosettes hos slektninger eller nære familiemedlemmer relativt kort tid etter ankomst til Norge. Slike plasseringer kan vurderes og godkjennes som fosterhjem som et hjelpetiltak etter barnevernlovens § 4-4, femte ledd eller som et omsorgstiltak etter § 4-12. I arbeidet med enslige mindreårige kan det videre være aktuelt å foreta en vurdering og godkjenning av en slektsplassering med hjemmel i § 4-7. Barnevernlovens § 4-7 omtaler barn som foreldrene selv plasserer utenfor hjemmet og det spesielle med denne bestemmelsen i loven er at barna allerede bor i fosterhjemmet når godkjenningsspørsmålet kommer opp. Det går fram av barnevernloven at barneverntjenesten kan kreve å godkjenne et slikt plasseringssted hvis

• 1. barnet er plassert på en slik måte at foreldrene ikke kan sies å ha den daglige omsorgen for barnet,

• 2. plasseringen varer mer enn to måneder og

• 3. vilkårene i lovens § 4-3 er tilstede, dvs at barneverntjenesten må ha rimelige grunner til å tro at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter loven, f. eks. hjelpetiltak etter § 4-4.

Krav om godkjenning gjelder ikke når barnet er over 15 år, når plasseringen er nødvendig av hensyn til barnets skolegang, eller når barnet blir plassert i offentlig institusjon på grunn av sin helse og utvikling.

Om tilsyn: Blir den enslige mindreårige plassert i fosterhjem etter barnevernloven skal det føres tilsyn med barnet. Dette gjelder også når fosterhjemmet er en familie med samme etniske bakgrunn som den enslige mindreårige. Plikten til å føre tilsyn gjelder både når fosterhjemsplasseringen har skjedd etter beslutning om hjelpetiltak etter § 4-4, femte ledd eller ved vedtak om omsorgsovertakelse og når en privat plassering i ettertid blir godkjent og faller inn under fosterhjemsdefinisjonen i § 4-22 første ledd bokstav b.

I de tilfeller hvor en enslig mindreårig bosettes hos slektninger uten vedtak etter barnevernloven mener departementet at også disse plasseringene/familiene bør få faglig oppfølging/veiledning og det bør føres tilsyn fra ansvarlig instans i kommunen.

13. Norge er tilsluttet Dublin-konvensjonen der prinsippet er at når en søknad er avgjort i et land som er tilsuttet konvensjonen, har ikke andre land etter konvensjonen plikt til å behandle saken. Ikke alle land som er tilsluttet Dublin-konvensjonen har eller praktiserer kriteriene for asyl likt. Dette betyr at personer som etter norske kriterier ville hatt krav på asyl, ikke får mulighet til å prøve sin sak om igjen - og tilsvarende kan Norge ved sin strenge praksis hindre at asylsøkere får prøvd sin sak i andre land. Har Regjeringen planer om å samordne norske asylkriterier med andre land under Dublin-konvensjonen?

Dublin-konvensjonen regulerer hvilken stat innen samarbeidsområdet som skal være ansvarlig for å behandle en søknad om asyl. Konvensjonen har ikke regler om den materielle asylpolitikken, det vil si hvordan asylsøknadene skal behandles eller vurderes, utover at konvensjonen pålegger statene å respektere flyktningkonvensjonen. Hvert land behandler søknaden om asyl i henhold til nasjonal lov og internasjonale forpliktelser. Dublin-konvensjonen innebærer imidlertid bare en rett til å sende vedkommende tilbake, ikke en plikt. Alle medlemsland har derfor rett til å behandle en asylsøknad framsatt i landet dersom asylsøkeren samtykker i det.

Asyl og innvandringspolitikk er et fellesskapsanliggende for EU i søyle 1, det overnasjonale samarbeidet. Siktemålet i EU er å harmonisere asyl- og innvandringspolitikken, blant annet reglene om midlertidig beskyttelse, mottaksforhold for asylsøkere og familiegjenforening for innvandrere. Norge er ikke knyttet til disse politikkområdene i EU. Fra norsk side vil vi imidlertid følge EU-samarbeidet med stor interesse framover, siden et land i vår del av verden vanskelig vil kunne føre en politikk på utlendingsområdet som avviker i stor grad fra våre naboland. En annen sak er at vi tradisjonelt har hatt et tett nordisk samarbeid i asyl- og innvandringspolitikken. Som kjent vil de øvrige nordiske landene være del av den EU-politikken som utvik­ler seg.

14. Ser Regjeringen behov for å utarbeide klarere retningslinjer for hvordan intervjusituasjoner der barn er involvert skal gjennomføres?

Det er Utlendingsdirektoratet som intervjuer enslige mindreårige asylsøkere og barn som søker asyl sammen med sine foreldre. Direktoratet holder på med å utarbeide interne, detaljerte retningslinjer for hvordan barn skal intervjues. Retningslinjene skal være til hjelp for saksbehandlerne i intervjusituasjonen.

15 og 16. Har Barneombudet ressurser til å følge opp saker som angår asylsøker- og flyktningbarn? I hvilket omfang har Barneombudet behandlet slike saker?

Når det gjelder Barneombudets ressurser og oppgaver blir disse forholdene redegjort for i de årlige stortingsproposisjonene om budsjett m.m. Barneombudet vil måtte prioritere oppgaver innenfor de budsjettrammer som det blir tildelt.

Barneombudet har fokus på mange felter og temaområder. Innenfor disse områdene vil også problemstillinger av generell karakter knyttet til asylsøkerbarn og flyktningbarn være inkludert. Barneombudet har kontakt med aktuelle organisasjoner og fagpersoner og uttaler seg i forbindelse med høringsaker som gjelder asylsøker- og flyktningbarn.

Barneombudet behandler ikke enkeltsaker, men vil kunne ta opp problemstillinger knyttet til enkeltpersoner på et mer generelt grunnlag i henhold til sin instruks.

17. Organisasjoner som gir tilbud til innvandrere får i hovedsak sin støtte over KRDs budsjetter. For å forsterke sektoransvaret i ulike departement kan det tenkes at det ville være bedre å finansiere noen organisasjoner under andre departementer - for eksempel idrettstilbud under kultur, SOS rasisme under BFD osv. Har Regjeringen vurdert dette?

Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) har sektoransvaret når det gjelder rasisme og diskriminering. I tillegg ønsker departementet gjennom sine tilskuddsordninger å bidra til å fremme kontakt, dialog og samarbeid mellom personer med innvandrerbakgrunn og deres organisasjoner, myndighetene og samfunnet for øvrig.

KRD gir driftsstøtte til landsdekkende organisasjoner som

• – ivaretar asylsøkeres, flyktningers og innvandreres interesser og rettigheter, med særlig fokus på situasjonen for kvinner, barn og unge

• – bygger opp kunnskap om behovene til asylsøkere, innvandrere og flyktninger

• – dokumenterer og motvirker rasisme og diskriminering

• – fremmer kontakt, dialog og samarbeid mellom innvandrerorganisasjoner, andre frivillige organisasjoner og myndighetene, og fungerer som brobygger mellom minoritetsgrupper og majoritetssamfunnet.

Ut over dette gis det støtte til frivillig virksomhet i lokalsamfunn. Denne blir forvaltet gjennom fylkeskommunen. Tilskuddsordningen er todelt. En del går til lokale innvandrerorganisasjoner og en del til frivillige virksomhet. Tilskuddet blir fordelt til fylkeskommunene ut fra en beregning per capita av innvandrerbefolkningen i fylket.

Driftstilskudd gis til lokale innvandrerorganisasjoner som skal:

• – medvirke til drift av lokale innvandrerorganisasjoner

• – gi innvandrere tilgang til flere sosiale nettverk

• – ta vare på fellesinteressene til innvandrere i forhold til lokale myndigheter

Tilskuddet til frivillig arbeid i lokalsamfunn skal:

• – føre til kontakt, samhandling og nettverksbygging mellom personer med innvandrerbakgrunn og resten av befolkningen

• – fremme toleranse mellom ulike grupper av befolkningen

• – rekruttere flere personer med innvandrerbakgrunn til frivillige organisasjoner og frivillig arbeid på tvers av befolkningsgrupper.

Det gis også tilskudd til kommunale innvandringstiltak til de 12 kommunene som hadde flest innvandrere per 1.1.2000. Tilskuddet blir tildelt på grunnlag av en samlet og prioritert søknadsliste fra hver av de kommunene det gjelder.

Formålet med dette tilskuddet er:

• – å stimulere til tiltak som medvirker til deltaking, nettverksbygging og aktivitet

• – stimulere til kommunale aktiviteter og prosjekt overfor innvandrerne

• – stimulere til å sette i gang tiltak som kan forebygge tvangsekteskap og kvinnelig kjønnslemlesting (omskjæring) og medvirke til at kommunen etablerer beredskap for å kunne være til hjelp i krisesituasjoner

• – støtte aktive og levedyktige internasjonal senter i en overgangsfase.

Andre departement gir også støtte til innvandrerorganisasjoner og til prosjekt som ligger innenfor deres sektoransvarsområde. Barne- og familiedepartementet (BFD) gir blant annet støtte til Landsrådet for barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU), som forvalter tilskuddsordningen "Idébanken - støtte til flerkulturelle tiltak blant barn og ungdom". Formålet med støtteordningen er å stimulere til tiltak som kan redusere skillene mellom norske ungdommer og ungdom med annen etnisk bakgrunn. Idébanken er tuftet på ideene fra Rasismekampanjen 1995 som både KRD og BFD ga støtte til. BFD bidrar til at barne- og ungdomsorganisasjoner kan styrkes som arena for medbestemmelse og demokrati gjennom to tilskuddsordninger. Gjennom den ene ordningen gis det støtte til landsomfattende organisasjoner. Men det er også åpnet for at organisasjoner som har et lite rekrutteringsgrunnlag kan få støtte. I tillegg har det kommet en ny tilskuddsordning med støtte til lokale aktiviteter både innenfor og utenfor de tradisjonelle barne- og ungdomsorganisasjonene. Grupper som vil starte aktiviteter for barn og unge på hjemstedet, kan søke.

Kulturdepartementet gjennom Kulturrådet støtter bl a prosjektet "Mosaikk" som er et utviklingsprogram for kunst og kultur og det flerkulturelle samfunnet. Midlene skal benyttes til tiltak som fremmer og integrerer flerkulturelle uttrykk i de etablerte kunst- og kulturpolitiske ordningene. Tiltakene skal også bedre minoriteters muligheter for kulturell utfoldelse og deltakelse i kunst- og kulturlivet på egne premisser.

Undervedlegg: Brev fra Kommunal- og regionaldepartementet v/statsråden til Stortingets presidentskap, datert 15. januar 2001

Spørsmål nr 152 fra stortingsrepresentant Kristin Halvorsen til kommunal- og regionalminister ­Sylvia Brustad

Spørsmål:

"I Innst. S. nr. 5 (2000-2001) støtter flertallet i kommunalkomiteen økt bruk av fosterhjem som bo- og omsorgsløsning for enslige mindreårige asylsøkere. Røde Kors går også inn for dette. Mange familier har meldt fra at de vil være fosterfamilier. Hva vil kommunalministeren gjøre for å bruke denne nye muligheten til å få slutt på lange institusjonsopphold for enslige mindreårige asylsøkere og til å få bosatt dem og inkludert dem i lokalsamfunn og familier?"

Svar:

Jeg antar du viser til ventetiden i statlige mottak som de fleste enslige mindreårige må gjennom før en kommune er klar til å ta i mot dem.

For gruppen enslige mindreårige er rask bosetting av særlig stor betydning. Dette er barn og unge som befinner seg utenfor sin normale sosiale ramme, uten voksne holdepunkter i et nytt og ukjent land. Å korte ned oppholdstiden i mottak for disse barna og la dem få en mest mulig normal livssituasjon, er derfor en høyt prioritert oppgave som jeg som kommunal- og regionalminister er særlig opptatt av.

Samtidig er jeg klar over at det kan være en stor utfordring for en kommune å skulle ta imot enslige mindreårige. Enkelte av dem kan ha særlige behov når det gjelder bo- og omsorgsløsninger. Tilrettelegging for kontakt med andre i samme situasjon og egen nasjonal gruppe, og ikke minst tiltak for at de unge skal mestre skole og andre aktiviteter i lokalsamfunnet, er av stor betydning.

Når kommunene tar i mot enslige mindreårige er det ulike bo- og omsorgsløsninger som velges, og fosterhjem er en av dem. Når en enslig mindreårig har slekt som er bosatt i en kommune, anmoder UDI denne kommunen om å bosette den unge hos eller nær slektningene. Bofellesskap etableres som regel for de eldre ungdommene (over 15 år) uten slektstilknytning i Norge. Forskning viser at de mest stabile og vellykkede plasseringene har vært bokollektiv som omsorgsløsninger.

Små barn trenger som regel en annen og tettere oppfølging av voksne omsorgspersoner enn hva et bofellesskap kan gi. De yngste som ikke kan bo hos slektninger, blir vanligvis bosatt i fosterfamilie.

Jeg mener det er den enkelte unges situasjon og behov som må ligge til grunn for hvilke omsorgsløsninger som etableres. God bosetting av enslige mindreårige krever individuelt tilpassede tiltak som ivaretar deres behov for trygghet, tillit, omsorg, kontinuitet og oppdragelse. Ifølge barnevernloven § 4-22 skal det derfor velges personer til fosterforeldre som har evne til å gi barnet et trygt og godt hjem, og som kan løse oppfostringsoppgavene i samsvar med barnets behov, forutsetninger om oppholdets varighet m.m. Det bør ikke stilles mindre krav til fosterforeldre for enslige mindreårige enn til andre fosterforeldre.

Jeg setter stor pris på å høre at flere familier i det siste har meldt fra at de ønsker å være fosterfamilier eller på andre måter vil stille seg til rådighet for å bedre situasjonen for enslige mindreårige. Jeg har allerede sendt et brev til alle landets kommuner hvor jeg oppfordrer kommunene til å bosette enslige mindreårige og særlig vurdere bruk av fosterhjem som bo- og omsorgsløsning for de yngste barna, siden det nå er tegn til at flere familier melder sin interesse.

Familier som ønsker å bli fosterfamilier bør ta kontakt med kommunen hvor de bor, for at barneverntjenesten kan vurdere om fosterhjemmet tilfredsstiller kravene til en god bo- og omsorgsløsning. Kommunen kan så kontakte UDIs regionkontor, som vil ha oversikt over hvor mange enslige mindreårige som venter på å bli bosatt i deres region, og hvem som eventuelt kan bo i kortere eller lengre tid hos den aktuelle familien. Det er viktig at kommunens apparat kobles inn så tidlig som mulig slik at fosterfamilien kan få den hjelp og søtte den måtte trenge, og slik at det kan legges opp en mer langsiktig plan for den unges ulike aktiviteter og framtid.