10. Finaniserings- og tilskuddsordninger for kommunene
Mange kommunar vurderer busetjing av flyktningar som ein økonomisk risiko dei ikkje ønskjer å ta, og viser til at dei statlege tilskotsordningane ved busetjing av flyktningar ikkje dekkjer dei gjennomsnittlege utgiftene. Det gjeld særleg storleiken på integreringstilskotet og tilskotet til norskopplæring for vaksne. Ein annan viktig faktor som blir framheva er ordningane for bustadfinansiering, som kommunane meiner ikkje strekkjer til. Samstundes er det mange døme på at dei kommunane som lenge har drive eit aktivt integreringsarbeid, med vekt på kvalifisering i nær kontakt med det lokale næringslivet, har opplevd at busetjing av flyktningar har gitt eit overskot i kommunerekneskapen. Utfordringa er å gjere flyktningane til aktive borgarar som medverkar med arbeidskraft og skatteinntekter, og ikkje passive mottakarar av offentleg støtte. Det er derfor svært viktig å leggje til rette for eit samordna kvalifiseringstilbod for nykomne flyktningar. Vi har i dag ei rad ulike tilskot til kommunane ved busetjing og kvalifisering av flyktningar. Nokre av ordningane, som integreringstilskotet, er meint å dekkje gjennomsnittsutgifter ei fast tid. Andre tilskot er berre meint å dekkje delar av dei kommunale utgiftene, til dømes tilskotet til særskilt norsk- og morsmålsundervisning i grunnskolen. Dei ulike tilskota har òg ulike målgrupper.
Prinsippet om sektoransvar er bakgrunnen for at det er mange kjelder for finansiering av arbeidet med busetjing og kvalifisering for flyktningar i kommunane. Dei mange ulike tilskota og støtteformene krev stor grad av samordning når det gjeld planlegging og gjennomføring av tiltak for at dei skal verke effektivt. I samband med kvalifisering gjeld det særleg skoleetaten, sosialetaten og arbeidsmarknadsetaten. Det reiser spørsmål om det lar seg gjere å forenkle overføringane, til dømes gjennom samanslåing av tilskot.
Regjeringa vil:
– Vurdere korleis utgiftsnivået i kommunane i samband med asylmottak kan kartleggjast.
– Auke tilskota til kommunane ved busetjing av flyktningar slik: auke integreringstilskotet frå kr 300 000 til kr 365 000, auke dei ekstra eingongstilskota ved busetjing av eldre og funksjonshemma frå kr 100 000 til kr 105 000, låneramma til Husbanken med 2 mrd. kroner, og auke aktivitetsnivået for bustadtilskotet med 152 mill. kroner, jf. statsbudsjettet for 2001.
– Føre vidare ordninga med integreringstilskot til kommunane ved busetjing av flyktningar, men vurdere om tilskotet til norskopplæring for vaksne bør byggjast inn i ordninga med integreringstilskot.
– Sjå til at arbeidsmarknadsetaten går tidlegare og meir systematisk inn med tiltak, innafor ramma for arbeidsmarknadstiltak, for dei som treng kvalifisering retta mot arbeidsmarknaden.
– Vurdere korleis Lundeutvalet sin gjennomgang av fire tilskotsordningar til grunnskoleopplæring bør følgjast opp.
– Gjennomgå og vurdere konsekvensane av dei nye retningslinjene for tilskot til ekstra språkopplæring i vidaregåande opplæring etter at dei har vore verksame i eitt år.
– Føre vidare ordninga med eit særskilt tilskot til kommunane ved busetjing av einslege mindreårige.
– Gå gjennom ordninga med tilskot til barnehagetilbod for barn til nykomne flyktningar for å forenkle mål, intensjonar og rutinar.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser tilat økningen i integreringstilskuddet tilsvarer de krav kommunene har hatt for å få dekket utgifter.Slik integreringstilskuddet nå er utformet virker det som en motivasjon for å få flyktningene raskt ut av sosial- og hjelpetilbudet og over i selvforsørgende arbeid. Det mener flertallet fortsatt er viktig.
Flertallet gir en generell tilslutning til at systemet baseres på gjennomsnittsberegninger også i fremtiden, og viser til at innvandrere er et eget kriterium i inntektssystemet. Likevel er boligkostnader en utgift som varierer sterkt mellom kommunene og hvor gjennomsnittsbetraktninger kan gi feil resultat. Når noen av de kommuner som over tidgjennom både førstegangs bosetting og andregangs bosettingfår størst tilstrømming av flyktninger, er det viktig.
Flertallet viser til at det fra 1. august 2000 ble innført en tilskuddsordning for kommuner som overtar omsorg for barn i asylmottak, og en statlig refusjon for fylkeskommunale barnevernutgifter i slike saker. Ordningen ble bare gjort gjeldende for nye saker. Flertallet viser til at en del kommuner har helt parallelle saker fra før 1. august 2000 hvor de fortsatt betaler for barnevernstiltakene - f.eks. fosterhjem. Flertallet mener denne forskjellsbehandlingen er urimelig, og viser til at statsråden anslår det til å forekomme 1 til 2 slike vedtak pr. år. Flertallet mener det bør ryddes opp i denne ulike behandlingen og vil understreke at dette gjelder et fåtall saker som har økonomisk stor betydning for de kommunene det gjelder, men som summert dreier seg om små summer.
Flertallet vil derfor fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gi kommuner og fylker kompensasjon for fortsatt løpende utgifter knyttet til vedtak om omsorgsovertakelse for barn i asylmottak fattet før 1. august 2000, tilsvarende den kompensasjon som gis for slike utgifter på grunnlag av vedtak fattet etter denne dato."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil primært vise til Fremskrittspartiets merknader under kapittel 5 om Statens flyktningeverk.
Disse medlemmer vil vise til Fremskrittspartiets merknader under kapittel 5 om integreringstilskuddet.
Disse medlemmer mener videre at sosialstønaden kun bør utbetales i tilvist kommune. Når utlendingen klarer seg selv kan han eller hun bosette seg hvor som helst i landet. Dette vil etter disse medlemmers syn bidra til at noen flyktninger får et ekstra incitament til å bli selvforsørgende.
Disse medlemmer vil videre vise til merknader i kapittel 4 om Dokument nr. 8:73 (1999-2000).
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at sammensetningen og manglene i boligmarkedet i Norge er årsak til at mange asylsøkere og andre med dårlig økonomi får store problemer. Norge mangler nesten helt utleieboliger med regulerte lave priser. Det er behov for en langt sterkere innsats på dette området enn det Regjeringen legger opp til, og det er behov for regulerte lave leiepriser på de sosiale utleieboligene.
Disse medlemmer vil vise til at mange kommuner melder at å finne bolig til rimelig pris er av de største problemene i integreringsarbeidet.
Disse medlemmer mener dette problemet lett kan avhjelpes ved at lånerammen i Husbanken og tilskudd økes ytterligere. Tilskuddene knyttet til den enkelte bolig må økes vesentlig, slik at prisen blir overkommelig.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at tilskudd pr. bolig måøkes i snitt med 50 pst. Dette medlem vil også vise til egne forslag om en sterk utbygging av rimelige utleieboliger i Dokument nr. 8:74 (1998-1999), om forslag i Dokument nr. 8:91 (2000-2001) om strakstiltak for bostedsløse og i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2000-2001) om et statlig boliginvesteringsselskap som kunne gå inn på eiersiden i utleieboligprosjekter, både for å få i gang nok boligbygging og for å sikre at leieprisene i disse boligene holdes nede.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at Kommunal- og regionaldepartementet i brev til kommunalkomiteen 2. juni 2000 viser at underdekning av kommunale utgifter til norskopplæring til flyktninger og asylsøkere var på 260 mill. kroner i 2000, og anslås til 295 mill. kroner i 2001, 305 mill. kroner i 2002 og 315 mill. kroner i 2003. Sosialistisk Venstreparti fremmet da forslag om at alle slike utgifter skulle dekkes av statstilskudd. Disse medlemmer forutsetter at det gis full utgiftsdekking før tilskuddet legges inn i integreringstilskuddet.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at tilskudd som foreslås lagt inn i integreringstilskuddet oppjusteres til full utgiftsdekning før innlemmingen."
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at behovene innen psykiatrien er store og at det er behov for slike tjenester ved alle mottak og der flyktninger bosettes. Dette må få som konsekvens at hensynet til tilgjengelighet på slike tjenester tillegges stor vekt i mottaksplassering og bosetting.
Mangelen på fagfolk innen dette feltet gjør at det er behov for at Regjeringen og Kommunenes Sentralforbund i samarbeid lager en rekrutteringsplan og at denne er forpliktende og følges opp i årsbudsjettene.