Vedlegg: Brev fra Justis- og politidepartementet v/statsråden til justiskomiteen, datert 1. mars 2001
Jeg viser til komiteens brev 20. februar 2001.
1. Representanten Hagen foreslår i Dok. nr. 8:47 (2000 2001) at det innføres en mulighet for å nytte "kollektiv straff", slik at samtlige deltakere i en "gjeng" skal kunne straffes for noe som en av de andre deltakerne har foretatt seg. Forslaget bygger på den forutsetning at den som skal kunne straffes, har valgt å delta i en gjengs straffbare aktivitet, men at det er vanskelig å avdekke hvem som utførte den straffbare handlingen, for eksempel slo, stakk med kniv, fyrte av skudd, ropte skjellsord osv.
2. Etter min vurdering etterlater begrunnelsen i forslaget et feilaktig inntrykk av gjeldende rett. Det er ikke riktig at alle går fri selv om det ikke er mulig å avdekke hvem som utførte den kriminelle handling. Hovedregelen i norsk rett er at medvirkning til straffbare handlinger kan straffes. Hver deltaker skal vurderes individuelt. Det innebærer at en person kan straffes for medvirkning selv om påtalemyndigheten ikke kan bevise hvem som utførte selve handlingen. Ofte vil trolig en eller flere som blir dømt for medvirkning, i realiteten være hovedmannen.
Det er en forutsetning at medvirkning til den aktuelle forbrytelsen er straffbar. Medvirkningsansvaret rekker vidt etter norsk rett. Ved de fleste alvorlige forbrytelser er medvirkning nevnt direkte i straffebudet. Selv om straffebudet ikke har noe eget medvirkningstillegg, er ordlyden ofte så vid at den også omfatter handlinger som har preg av medvirkning. De samme strafferammer kommer da til anvendelse overfor medvirkere som for hovedmenn. Etter omstendighetene kan medvirkeren straffes strengere enn hovedmannen. Det forhold at flere er sammen om en handling, vil kunne være et straffskjerpende moment, jf. for eksempel straffeloven § 232.
Den straffbare medvirkning kan være fysisk eller psykisk. Ved ulike fellesaksjoner vil en persons tilstedeværelse, manglende avstandtagen osv. etter omstendighetene ha styrket de øvrige deltakernes forsett. Da kan vedkommende dømmes for psykisk medvirkning såfremt han har vært klar over hva som har foregått.
Noen eksempler fra rettspraksis illustrerer at medvirkningsansvaret rekker vidt:
I dom inntatt i Rt. 1984 s. 1300 hadde domfelte vært med på å beslutte at det skulle foretas et bilbrukstyveri. Senere, men før bilbrukstyveriet ble gjennomført, ga vedkommende uttrykk for at han ikke ville være med å ta bilen, men han ble likevel med i bilen. Høyesterett uttalte at den siktede i en slik situasjon klarere måtte ha distansert seg fra det straffbare forhold dersom han skulle frigjøre seg for det medvirkningsansvar han la grunnen for ved å delta i beslutningen og deretter følge med på ferden.
I Rt. 1995 s. 355 hadde en mann deltatt i et ran av en forretning der en av de medskyldige knivstakk og drepte innehaveren. Høyesterett prøvde bare straffutmålingen, men bygget på det faktum som lagmannsretten hadde funnet bevist uten å ta avstand fra lovanvendelsen. Lagmannsretten flertall uttalte at "... han ikke, da han gikk inn i forretningen, var klar over at B tok kniv med seg. Da han oppdaget kniven i Bs hånd, hadde han ikke mye tid på seg til å gripe inn, men han var klar over at situasjonen holdt på å komme ut av kontroll, slik at B kunne stikke i desperasjon og narkotisk rus og gjorde likevel intet for å avbryte ranet eller stoppe B." Mannen ble dømt til 10 års ubetinget fengsel for medvirkning til drap.
I Rt. 1998 s. 1679 ble åtte medlemmer av en MC klubb dømt for ulovlig skjenking av alkohol i klubbens lokaler. Ingen av de dømte hadde selv foretatt skjenkingen, men de hadde ved sin tilstedeværelse som medlemmer av klubben der medlemmene på like fot (uten noe styre) bestemte hva som skulle foregå i klubbens lokaler, medvirket i lovens forstand. Skjenkingen hadde foregått i stort omfang over lengre tid uten protester fra de domfelte. Høyesterett uttalte at "De tiltaltes holdning var egnet til å styrke gjerningsmennenes forsett".
Selv om medvirkningsansvaret kan strekkes langt, må det foretas en konkret bedømmelse av den enkeltes forhold. Dette betyr som sagt ikke at hendelsesforløpet må klarlegges i detalj, for eksempel hvem som avfyrte skydd. Men dersom det ikke kan bevises at en person har medvirket fysisk eller psykisk til noe straffbart, kan vedkommende heller ikke dømmes for medvirkning.
3. I forslaget har representanten Hagen trukket frem Oslo-S saken, og jeg finner det av den grunn naturlig å omtale denne saken noe nærmere. En thailender ble drept og tre andre skadet i et gjengslagsmål på Oslo-S 10. september 1995. Påtalemyndigheten tok ut tiltale mot til sammen 14 personer for fire tilfeller av legembeskadigelse med ulike straffskjerpende følger begått under særdeles skjerpende omstendigheter. Oslo byrett dømte fire for disse forholdene og frifant de ti øvrige. Retten la til grunn at det ikke kunne føres bevis for hvem som knivstakk den som døde eller hvem som avfyrte pistolskudd. Retten la videre til grunn at de av de tiltalte som bare var til stede for å se om "noe ville skje", ikke kunne dømmes for medvirkning. Retten uttalte for eksempel følgende om tiltalte nr. 2 sin rolle:
"Retten finner etter dette ikke tilstrekkelig bevis for at A var aktiv deltager i beskadigelsen av thailenderne eller at han medvirket fysisk eller psykisk til dette. Retten har videre ikke holdepunkter for å anta at A hadde noen tanker om at hans nærvær på platået eller at han fulgt med opp dit, hadde noen innflytelse på gjerningsmennenes beslutning om å angripe og skade thailenderne eller at han hadde tanker om at hans nærvær kunne styrke gjerningsmennenes forsett om å angripe og skade thailenderne, eller at hans nærvær på annen måte kunne bidra til at handlingen fant sted."
Selv om retten ikke hadde holdepunkter for at noen av de fire som ble domfelt selv hadde påført knivstikk eller påført skuddskade ble de domfelt for legemsbeskadigelse med døden eller alvorlig skade til følge. De som hadde deltatt aktivt i slåsskampen og derved styrket de øvrige deltagernes forsett om å angripe og beskadige thailenderne ble domfelt. Retten uttalte for eksempel følgende om tiltalte nr. 4 sitt forhold:
"Retten er etter en helhetsvurdering overbevist om at tiltalte B var en aktiv deltager i slåsskampen på Oslo S. Retten er videre overbevist om at han både fysisk og psykisk medvirket til beskadigelsen av thailenderne. Retten viser til at tiltalte hentet våpen for deretter å forfølge thailendeme opp på platået ...
Ved sin aktivitet og delaktighet fra Youngstorget til platået foran Oslo-S, var B med på å styrke de andre gjerningsmennenes forsett om å angripe og beskadige thailenderne, samt bidro til at handlingen ble utført. Retten er overbevist om at B selv var klar over dette, så vel som han var bevisst på at heller ikke han ville ha deltatt uten at det var flere om det.
B var selv bevæpnet med kniv da han løp opp på platået for å skade tahilenderne. Retten er overbevist om at han var klar over og også så, at andre vietnamesere var bevæpnet, dels med kniv, slagvåpen og pistol. Retten er overbevist om at tiltalte og de øvrige aktive vietnamesere handlet med forsett å skade thailenderne. Retten er videre overbevist om at det i dette lå et forsett om å påføre alvorlig skade.
Retten har ikke holdepunkter for hvilke skader tiltalte selv har påført. På bakgrunn av den felles forståelsen om å beskadige thailenderne, blir han imidlertid strafferettslig ansvarlig for samtlige overtredelser som gruppens øvrige medlemmer begår, jf Rt. 1974 s 1042."
4. Innføring av kollektivt straffansvar slik representanten Hagen foreslår, ville innebære et dramatisk brudd med et grunnprinsipp i norsk strafferett om at hver enkelt deltaker må bedømmes individuelt mht. om gjerningsinnholdet i et straffebud er oppfylt, om skyldkravet er oppfylt og utmåling av straff. Endringer i denne retning vil etter min vurdering innebære at sentrale rettssikkerhetsgarantier oppgis til fordel for en tanke om at det er bedre å dømme for mange enn for få. Det er et grunnleggende prinsipp at den enkelte av oss skal dømmes for egne handlinger, og ikke for hva andre gjør. Det vil være urettferdig å straffe den som ikke har deltatt i den straffbare handlingen eller som ikke har utvist subjektiv skyld. Hensynet til forutberegnelighet taler også for egen skyld som basis for straff.
Noe annet enn å straffe for enkelthandlinger som andre gjør, er det å straffe for deltakelse i en kriminell organisasjon. Det er allerede i dag straffbart etter straffeloven § 330, som blant annet retter seg mot den som stifter eller deltar i en forening som har til formål å forøve eller oppmuntre til straffbare handlinger. I forbindelse med at det er forhandlet frem en FN konvensjon om organisert kriminalitet vil departementet vurdere om ansvaret for å delta i kriminelle organisasjoner bør utvides.
En eventuell endring som forslagsstilleren antyder, må forbeholdes tilfeller hvor det kan bevises at den enkelte har deltatt i en gjengs kriminelle og straffbare aktivitet, jf. side 1 spalte 2 hvor forslagsstilleren uttaler et det må innføres en lovregel som fører til at man skyr gjenger "fordi deltagelse i en gjengs kriminelle og straffbare aktiviteter kan medføre straffansvar også når et annet gjengmedlem er den utførende." Som det fremgår ovenfor, gjelder dette allerede langt på vei gjennom medvirkningsansvaret. En ytterligere utvidelse vil etter min vurdering være uforsvarlig og dessuten være svært vanskelig å praktisere.
En regel om at alle i en gjeng skal dømmes der det ikke kan bevises hvem som utførte den straffbare handling, uten at den enkelte gjengmedlem på forhånd var klar over at det skulle utøves en straffbar handling, kan også være i dårlig samsvar med hensyn bak folkerettslige forpliktelser. Jeg viser i den forbindelse til at all kollektiv straff for individuelle handlinger i krig er forbudt etter Genèvekonvensjonen 12. august 1949 om behandling av krigsfanger § 87 tredje ledd. Genèvekonvensjonens regel er vel så berettiget i fredstid, og har i alle fall betydning for fortolkning av andre folkerettslige forpliktelser.
Et utkast til brevet her har vært forelagt rikadvokaten, politidirektøren, politimesteren i Oslo og overvåkningssjefen for uttalelse. Alle går imot forslaget og er enige i de synspunkter som jeg gir uttrykk for.
Et tilsvarende forslag ble i oktober 1996 fremsatt i Danmark av Demokratisk Folkeparti og Det Konservative Folkeparti, og fikk i tillegg støtte fra Fremskridtspartiet. Retsutvalget, som tilsvarer Justiskomiteen i Norge, avga sin innstilling i saken i mai 1999. Et flertall på 13 mot 4 medlemmer anbefalte at forslagene ble forkastet. Det finnes i dag ikke regler som kan sies å gi mulighet for kollektiv avstraffelse i Danmark, Sverige eller Finland.
Forslagets del II om at Regjeringen bes utrede og fremme bedre lovhjemmel for å reise tiltale og avsi straff for voldshandlinger, trusler, sterkt nedsettende tilrop og fysisk forfølgelse, er ikke konkretisert og begrunnet utover det som berører temaet kollektiv straff. Jeg kan likevel opplyse at vilkårene for å nedlegge besøksforbud vil bli gjennomgått og at et utvalg innen 1. september 2001 skal vurdere bedre lovregler mot etnisk diskriminering. En arbeidsgruppe vil om få dager legger fram en vurdering av om det bør foretas lovendringer for lettere å ramme rasistiske ytringer, for eksempel forbud mot bruk av visse symboler. Jeg vil også sette i gang et arbeid med å vurdere om politiet bør kunne brukt metoder for å forebygge straffbare handlinger som i dag kan brukes bare under etterforskning når det er skjellig grunn til mistanke om at noen har begått en straffbar handling.