8. Kunnskapsgrunnlaget for helsetenesta
Det blir i meldinga lagt vekt på at kunnskapsgrunnlaget for den norske helsetenesta skal byggje både på tradisjonar og praksis i dei ulike faga og det best mogeleg teoretiske grunnlaget som ein finn til ei kvar tid.
Det blir peika på at det er store utfordringar knytte til å utvikle dialogen mellom pasient og behandlar slik at tiltaka frå helsetenesta si side ikkje berre byggjer på teknisk prega fagkunnskap.
Departementet vil vurdere om det er nødvendig å ta særleg omsyn til forskingsaktivitetar ved utforminga av reglar og retningsliner. Målet er å sikre at det samla regelverket for helsetenesta også sikrar pasientar som deltek i klinisk forsking.
Departementet vil ta initiativ for å få formalisert eit nasjonalt nettverk som i samarbeid med utøvarane i helsetenesta kan overvake kunnskapsfronten, leggje fram kliniske retningsliner med grunnlag i den til ei kvar tid beste kunnskapen og leggje grunnlag for jamlege evalueringar av arbeidsmåtane i helsetenesta.
Uvissa hjå helsepersonell om korleis ein i praksis skal forhalde seg til nye metodar i møtet med den einskilde pasienten gjer at Regjeringa vil vurdere om det er behov for å regulere dette området nærare. Det blir uttala at det er viktig at reguleringssystema ikkje tek frå den ein-skilde yrkesutøvaren ansvaret for sjølv å møte pasienten på ein fagleg forsvarleg og omsorgsfull måte, også ved bruk av nye metodar med uviss verknad.
Det blir vist til at arbeidet til Senter for medisinsk metodevurdering har hatt konkrete følgjer for planlegging og utvikling av helsetenestetilbodet i landet. Departementet ser det som viktig at dette arbeidet blir ført vidare, og at senteret har eit aktivt samarbeid med andre instansar som arbeider med nærliggjande saker.
Departementet vil styrkje samarbeidet mellom ulike offentleg finansierte instansar om å sikre eit forsvarleg kunnskapsgrunnlag for den norske helsetenesta i åra som kjem.
Departementet er klår over at alternative terapiformer er ein del av det offentlege tenestetilbodet i fleire land, og vil ta omsyn til røynslene frå desse landa når ein skal vurdere forsøk med bruk av alternative terapiformer i den norske helsetenesta.
Departementet vil ta eit initiativ for å evaluere den samla produsentuavhengige informasjonen til helsepersonell i Noreg, og deretter vurdere behovet for ei utvida samordning av dei statlege informasjonstiltaka.
Komiteen har merket seg gjennomgangen av kunnskapsgrunnlaget for helsetjenesten og gir sin tilslutning til de vurderinger som er gitt.
Komiteen vil understreke at kravet om forsvarlig virksomhet står sentralt i den norske helselovgivningen og viser til de nye helsetjenestelovene som ble vedtatt i Stortinget våren 1999. Komiteen viser til at sosialkomiteen i sin innstilling til helsepersonelloven (Innst. O. nr. 58 (1998-1999)) spesielt pekte på at kravet til forsvarlig virksomhet innebærer en plikt for alt helsepersonell til å holde seg til sitt fagområde og ikke gå utover sine faglige kvalifikasjoner av hensyn til trygghet for pasientene.
Når det gjelder forskning, viser komiteen til at det er fastsatt som et krav til spesialisthelsetjenesten gjennom den nye spesialisthelsetjenesteloven. Komiteen viser videre til at det vil være en oppgave for den enkelte virksomhet å sikre at forskningen inngår som en naturlig del av det totale helsetjenestetilbudet.
Komiteen viser til Budsjett-innst. S. nr. 11 (1999-2000) der det bl.a. heter:
"Det er dessverre et faktum at offentlig støtte til norsk medisinsk klinisk forskning er på et lavmål i forhold til de land det er naturlig å sammenligne seg med. Komiteen mener derfor at en langt større del av bevilgningen til Forskningsrådet bør gå til klinisk forskning, ikke til forskning for å bedre grunnlaget for politikkutforming og nasjonale forvaltningsoppgaver."
Komiteens flertall ba i Budsjett-innst. S. nr. 11 (2000-2001) om at det i fremtidige budsjetter må gjøres rede for hva som er tenkt bevilget til klinisk forsk-ning, og hva som går til forvaltning og politikkutforming.
Komiteen vil understreke at en større andel av forskningsmidlene må gå til klinisk forskning.
Komiteen har merket seg arbeidet til Senter for medisinsk metodevurdering og de positive virkninger det har hatt for planlegging og utvikling av helsetjenestetilbudet når det gjelder forebygging, diagnostisering og behandling av sykdom. Komiteen vil understreke viktigheten av at dette arbeidet videreføres for å kunne sikre et helhetlig system for tidlig vurdering og evaluering av de metodene og tiltakene helsetjenesten tilbyr.
Komiteen viser til at norsk medisinsk forskning ligger tilbake i forhold til våre skandinaviske naboland og de øvrige landene i Europa. Dette gjelder både basisforskning og klinisk forskning. På grunn av mang-lende ressurser tappes våre forskningsmiljøer for kompetente forskere, og dette er etter komiteens mening bekymringsfullt. Når det gjelder den kliniske forskningen ved våre offentlige sykehus, er den lite koordinert, og forskningen foregår ofte ved hjelp av ekstrainnsats på fritid fra klinikere. Samarbeid mellom farmasøytisk industri og klinisk forskning er mindre utviklet enn i Sverige og Danmark, og dette gir mindre midler til klinisk forskning enn det man opplever i disse landene. I tillegg gir det den negative effekt at det ikke etableres næringsvirksomhet innen den farmasøytiske industri i Norge og den lille industrien vi har, har en tendens til å flytte ut av landet. Komiteen mener at et samarbeid med den farmasøytiske industri for å få tilført midler til klinisk forskning vil komme pasientene til gode.