Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

Vedlegg 2: Brev fra Barne- og familiedepartementet v/ValgerdSvarstad Haugland til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, datert 3. februar 2000

Jeg viser til brev av 14. desember 1999 fra familie-, kultur og administrasjonskomiteen vedrørende Dok.8 forslag fra representanten Valle og representanten Halvorsen om en nasjonal handlingsplan for barnevernet. Familie-, kultur og administrasjonskomiteen ber departementet vurderer dette forslaget.

Innledningsvis vil departementet vise til at det er nedsatt et offentlig utvalg som skal vurdere barnevernet både når det gjelder tiltak og lovverket. Utvalget skal levere sin innstilling 30. april 2000 og er ledet av Professor Edvard Befring. Vi vil videre understreke at det har vært gjort og gjøres mye for å møte aktuelle utfordringene i barnevernet. Dette er det bl.a. redegjort for i St.prp. nr. 1 (1999-2000). Departementet mener det er riktig å avvente utvalgets innstilling før det eventuelt vurderes å foreslå en nasjonal handlingsplan for barnevernet. Departementet har likevel valgt å kommentere noen av forslagene i Dok.8 forslaget.

Det er riktig og viktig slik forslaget påpeker at ansatte i barneverntjenesten må ha tilstrekkelig god kompetanse for å løse oppgaver de er pålagt gjennom lover og regelverk. Gjennom hele 90-tallet har departementet gitt særlige midler til ulike kompetansetiltak i tillegg til de midler kommuner og fylkeskommuner selv tildeler som følge av sitt ansvar for opplæringstiltak for sine ansatte. Departementet har gitt og gir tilskudd til utvikling av nye opplæringstiltak basert på ny kunnskap. Eksempler på dette er etterutdanning innenfor temaet "Barnevern og etnisitet", et eget rekrutterings-, opplæringsprogram for fosterhjem som kalles PRIDE samt opplæring og veiledning vedrørende arbeid med barn og unge med atferdsvansker. Generelt stimulerer også departementet til utviklingstiltak og forskning for å øke kompetanse og kunnskap som er relevant for barneverntjenesten.

Representantene Valle og Halvorsen fremhever i sitt forslag at det er svært viktig at barn blir sett, hørt og lyttet til i saker som angår dem selv. Departementet er svært opptatt av å sikre at dette skjer. Imidlertid vil det i tillegg til den basiskunnskap som gis i utdanningen av fagpersonell være behov for stadig å videreutvikle modeller og roller for fagpersoner som skal snakke med og trekke barn og unge med i de beslutninger som gjelder nåværende og fremtidig omsorgssituasjon. Departementet vil vurdere om det er behov for å sette i gang utdanningstiltak på dette området utover det eksisterende.

Til Dok.8 forslagets beskrivelse av at barneverntjenesten i større og større grad bindes opp i møtevirksomhet og skriftlige fremstillinger har jeg følgende kommentarer: Da den nye barnevernloven ble vedtatt i 1993 ble det stilt større krav til skriftlighet og dokumentasjon i forbindelse med forberedelse av saker til fylkesnemnda for sosiale saker bl.a. for å styrke rettssikkerheten til det enkelte barn. Samtidig vil jeg vise til at dette ikke har gått på bekostning av det øvrige barnevernfaglige arbeidet. Gjennom hele 90-tallet har det skjedd en økning av antall frivillige hjelpetiltak og andre forebyggende tiltak. Per 31.12 1990 mottok ca. 8 300 barn frivillige hjelpetiltak, i 1999 var det i underkant av 20 000 barn som mottok dette tiltaket (SSB og Kvartalsrapporteringer). I samme periode har antall barn under omsorg til enhver tid holdt seg på ca. 5 000. I løpet av denne perioden har det også skjedd en fordobling av antall ansatte i barnevernet til om lag 5 000 ansatte i dag. Denne økningen i ressurser har primært vært anvendt til å styrke det forebyggende arbeidet i barnevernet slik utviklingen viser.

Det er nedfelt i barnevernloven, at det ved vurderingen av tiltak etter loven skal legges avgjørende vekt på hensynet til barnets beste. Er det motstrid mellom foreldrenes og barnets interesser, skal det altså legges avgjørende vekt på hensynet til barnet. Det er imidlertid i denne forbindelse viktig å ha for øye at det er like lite i barnets - som i foreldrenes interesse - at barn blir fratatt sine foreldre uten at det er tilstrekkelig grunnlag for det. At saksbehandlingsregler følges, og at behovet for tvangstiltak dokumenteres, handler derfor ikke bare om foreldrenes rettssikkerhet, men også om barnets.

Selv om gjeldende regelverk forutsetter at barn skal få si sin mening i viktige spørsmål som angår dem i en pågående barnevernsak, er det en del forhold som likevel tilsier at denne rettigheten bør presiseres og styrkes. Herunder vil også talspersonordningen bli vurdert med tanke på endringer. Talspersonordningen er nylig evaluert. Evalueringen viser at ordningen på mange måter fungerer svært bra, men at det kan være behov for visse justeringer. Disse spørsmålene vil departementet komme tilbake til på et senere tidspunkt.

Etter at den nye barnevernloven kom, har vi hatt en vekst i private institusjoner som tar imot barn og unge etter atferdsparagrafene. Mange av disse institusjonene er i realiteten private hjem, altså en form for særlig forsterkede fosterhjem. I Dok.8 forslaget vises det til at fylkesmennene har problemer med å rekke over alle de pålagte tilsynsbesøkene. Dette gjelder lovens krav om 8 besøk per år i institusjoner der barn og unge er plassert etter tvangsbestemmelsene. Etter departementets oppfatning har tilsynsmyndighetene godt kjennskap til sine tilsynsobjekter og vet hvilke institusjoner som har behov for ekstra oppfølging. Tilsynet avdekker både små og store avvik, noe som fører til mindre pålegg om forbedringer og i noen tilfeller til inntaksstopp, eventuelt stenging av institusjonene. Årsakene til at mange embeter ikke klarer å komme opp i det lovpålagte antall tilsynsbesøk er flere. Blant annet har resurssituasjonen i mange embeter vanskeliggjort tilsynsarbeidet. Departementet er i gang med å vurdere endringer i tilsynsmetodikken som kan gjøre dette arbeidet mindre ressurskrevende for embetene, samtidig som individtilsynet og den enkeltes rettssikkerhet ivaretas på en forsvarlig måte.

Veksten i utgifter til plassering av barn og unge skyldes i hovedsak at vi har fatt en økning av antall barn og unge med sammensatte problemer som bl.a. har behov for et forsterket omsorgs- og behandlingstilbud.

Det er fylkeskommunene som er ansvarlig for å etablere og drive institusjoner, og for at de drives på en faglig forsvarlig måte. Barne- og familiedepartementet har siden 1995 hvert år bevilget øremerkede midler for å styrke kompetansen i arbeidet med barn som må plasseres i institusjon, spesielt barn og unge med alvorlige atferdsvansker. Denne bevilgningen fortsetter for år 2000. Departementet er av den oppfatning at en godkjenningsordning for institusjoner ikke nødvendigvis er noen garanti for kvalitet. En godkjenningsordning basert på noen enkle kontrollerbare standarder (som f. eks. kvadratmeter, materiell standard, antall ansatte, antall fagfolk etc.) vil lett kunne komme i stedet for å ta et mer grunnleggende ansvar for det faglige arbeidet ved institusjonene. Departementet har derfor vært opptatt av å finne frem til andre ordninger som kan ivareta et mer gjensidig forpliktende samarbeid mellom fylkeskommunene og institusjonene. Med støtte fra Barne- og familiedepartementet er det i 1998/99 derfor gjennomført et prosjekt i alle landets fylkeskommuner for å kartlegge alle private institusjoner som fylkeskommunene benytter. Hensikten er å luke bort de tiltakene som ikke holder faglig og rettssikkerhetsmessig mål. Resultatet foreligger nå i form av en forpliktende samarbeidsavtale. Avtalen stiller opp en rekke betingelser som går på innhold, kvalitet og faglig standard. Uten en slik samarbeidsavtale, vil en institusjon ikke bli benyttet. Departementet mener at en slik samarbeidsavtale vil bidra til å ivareta målsetningen om å sikre kvalitet og rettssikkerhet bedre for barn og ungdom bosatt i private institusjoner. De samme krav stilles til offentlige institusjonen.

Dette tiltaket er en konkretisering av den nylig vedtatte lovendringen i barnevernloven § 5-8 som innebærer at dersom fylkeskommunen vil gi økonomisk støtte til eller bruke en privat institusjon som en del av sitt behandlingstilbud, må den undersøke og sørge for at institusjonen drives i samsvar med loven og ellers på en faglig forsvarlig måte.

I Dok.8 forslaget vises det til at barn og unge som bor i private barneverninstitusjoner ofte ikke får den skolegang de har krav på og at varslingsrutinene er for dårlige. Både Barne- og familiedepartementet og Kirke- og undervisningsdepartementet er kjent med at det kan være tilfeller der skolen ikke blir varslet når barn kommer til kommunen/fylkeskommunen etter barnevernsvedtak om plassering utenfor hjemmet. Det er svært uheldig dersom svikt i varslingen fører til at enkelte barn og unge ikke får den opplæring de har krav på. I et rundskriv av 9. september 1997 ble det derfor sendt ut et felles forslag om varselordning til landets kommuner, fylkeskommuner, fylkesmenn og fylkesnemnder. Vedlagt følger kopi av dette brevet (vedlegg 1). Fylkesmennene har gjennom sitt tilsyn et ansvar for å sikre at barn og unge på institusjonen får et hensiktsmessig opplæringstilbud.

Departementet er uenig i at barn og unge "glemmes" i det øyeblikk det er fattet et vedtak. I barnevernloven stilles det f. eks. krav om tiltaksplaner både når det treffes vedtak om frivillige hjelpetiltak og ved omsorgsovertakelser. Og i henhold til den nye § 4-28 (jf Ot prp nr 61 1997-98 og Innst O nr 49 1998-99) skal det også utarbeides tilsvarende tiltaksplaner når barn og ungdom med alvorlige atferdsvansker plasseres i institusjon etter atferdsparagrafene. Fylkeskommunene har styrket sin kompetanse for å kunne bistå kommunene med å utforme innholdet i tiltaksplanene. Med utgangspunkt i en hovedmålsetting vil en slik plan inneholde et antall konkretiseringer av hvordan målsettingen skal følges opp på sentrale områder. Det er naturlig at dette i hvert fall gjelder forhold som fysisk og psykisk helse, familieforhold, skole og opplæring samt personlig utvikling og sosiale ferdigheter. I disse dager sendes det ut egne veiledende retningslinjer for disse tiltaksplanene.

Representantene Valle og Halvorsen mener at barneverntjenesten alltid skal ha melding om når den enslige mindreårige ankommer mottak eller direktebosettes hos slektninger. Meldingen skal behandles etter lov om barneverntjenester. Alle som søker asyl i Norge vil som hovedregel bo i statlige mottak fram til vedkommende er bosatt i en kommune. Utlendingsdirektoratet (UDI) har ansvaret for etablering og drift av mottak, inklusive etablering av avdelinger for enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere. UDI har ansvaret for at enslige mindreårige får et forsvarlig omsorgstilbud på mottaket, og har i sitt reglement for drift av statlige mottak tatt inn særskilte tilleggskrav til mottak som tar i mot enslige mindreårige. Mottaket skal bl.a. alltid opplyse barnevernet når en enslig mindreårig ankommer mottaket.

Lov om barneverntjenester gjelder for alle barn som oppholder seg i Norge. Barneverntjenesten har dermed samme ansvar for barn som oppholder seg i mottak som for andre barn i kommunen. Dette innebærer at mottaket kan kontakte barneverntjenesten for å få råd og veiledning. Dersom det foreligger en melding om omsorgssvikt eller andre forhold som kan skade barnet, skal barneverntjenesten vurdere om meldingen skal følges opp med undersøkelser. Dersom det er rimelig grunn til å tro at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak, skal barneverntjenesten undersøke forholdet. Dersom saken ikke går til barneverntjenesten til undersøkelse, eller barnevernet konkluderer med at det ikke er behov for tiltak etter barnevernloven, er det mottaket som har det videre ansvaret for oppfølging.

Videre foreslår representantene at barneverntjenesten skal ha ansvar for å kartlegge og vurdere den enkeltes behov når den enslige mindreårige befinner seg i mottaksfasen. UDI utarbeidet i 1998 en mal for individuelle tiltaksplaner for den enkelte enslige mindre­årige. Denne planen er ment å være et kartleggings- og planredskap i forbindelse med kommunenes bosetting av enslige mindreårige. Planen skal fylles ut i et samarbeid mellom den enslige mindreårige, mottaket og bosettingskommunen.

I Dok.8 forslaget foreslås det at barneverntjenesten må fatte nødvendig hjelpetiltak og eventuelt koordinere ulike tiltak for den enslige mindreårige. Det er opp til den enkelte kommune å finne organisatoriske og praktiske løsninger på de oppgaver som følger av det å ta i mot og bosette enslige mindreårige flyktninger. Mange kommuner har lagt hovedansvaret for arbeidet med enslige mindreårige flyktninger til barneverntjenesten og iverksetter tiltak etter denne loven. Andre kommuner har lagt koordineringsansvaret til et sosialkontor, flyktningkontor/-team eller til andre lignende tjenesteenheter. At arbeidet er lagt til andre tjenesteenheter enn barnevernet er ikke til hinder for samarbeid med barneverntjenesten eller at barnevernloven kan komme til anvendelse.

Når det gjelder forslaget om at barneverntjenesten skal ha retningslinjer fra statlig hold om koordineringsansvar ved bosetting vil jeg opplyse om at Barne- og familiedepartementet nå utarbeider en håndbok eller veileder om kommunenes arbeide med enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere. Gjennom håndboken ønsker departementet å formidle kunnskap om arbeidet med enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere i form av fakta, erfaringer, anbefalinger og ideer. Det henvises til sentrale retningslinjer og lovverk og det redegjøres for ulike økonomiske tilskuddsordninger. Den beskriver ulike boformer, andre omsorgsløsninger, tverretatlig samarbeid og andre tiltak og metoder som kan være relevante opplysninger for kommunene.

Barne- og familiedepartementet har nylig sendt ut brev til alle landets kommuner og fylkeskommuner med informasjon om og presisering av grunnlaget for statsrefusjon for utgifter til barneverntiltak for enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere (vedlegg 2). Utgifter til ulike typer botiltak med støtte og oppfølging skal refunderes av fylkeskommunen i den grad utgiftene overstiger den kommunale egenandelen. Hensikten med denne ordningen er at de store utgiftene kommunene har til bosetting av enslige mindreårige skal dekkes av staten. Det forventes at denne presiseringen vil bidra til at den økonomiske risikoen ved å ta i mot og bosette enslige mindreårige reduseres betydelig.

Å stimulere til arbeid på tvers av etater, sektorer, yrkesgrupper og forvaltningsnivåer er en høgt prioritert oppgave. Dette gjelder både for det forebyggende arbeidet, og der det er nødvendig med særskilte tiltak. I tillegg gir departementet støtte til ulike utviklingstiltak og prosjekter som har som formål å utvikle samarbeidsmodeller mellom tjenester i kommunen og mellom kommune og fylkeskommune. Målet er at disse skal ha overføringsverdi og gi grunnlag for endringsprosesser i andre kommuner. I samarbeid med Sosial- og helsedepartementet har departement tidligere tatt initiativ til flere prosjekter der bedre organisering og bedre hjelp har vært siktemålet. Prosjektene "Ny organisering av fylkeskommunen" og "Alternativ organisering av barneverntjenesten i kommunen" har satt varige spor. Blant annet er barnevern og psykiatri samordnet i enkelte fylkeskommuner, mens enkelte kommuner har slått sammen sitt tjenestetilbud til barn og unge i en oppvekstetat.

Departementet er enig med forslagsstillerne i at vi ikke har kommet langt nok i forhold til denne utfordringen. I barnevernet satses det derfor på å utvikle metodikk og organisering som tjener barn og unges helhetlige behov. Fylkeskommunene har opprettet egne konsultasjonstjenester som skal arbeide familiesettet ute i kommunene, fortrinnsvis før problemene blir for store ( Jfr. MST og PMT satsningen, St.prp. 1 (1999-2000). En grunnidé med MST-metoden er at det fylkeskommunale ekspertteamet skal arbeide med den unge/familien sammen med flere kommunale etater. Metoden forutsetter både tverrfaglighet og samarbeid mellom etater, samtidig som det jobbes på tvers av forvaltningsnivåene. Departementet vil også vise til at det er utviklet ulike forebyggende tiltak som er spesielt rettet mot foreldre med små barn. Hensikten med disse tiltakene er å bistå foreldre med praktiske gjøremål samt veiledning i foreldrerollen gjennom bl.a. bruk av video (Marte Meo metoden og Home-start programmet).

Departementet har gjennom dette kommentert noen av forslagene i Dok.8 forslaget. Det er viktige problemstillinger som trekkes frem og departementet vil ta med seg disse i sitt videre arbeid. Departementet har ingen entydige rapporteringer på at barnverntjenesten befinner seg i alvorlig krise. Det er problemer i enkelte kommuner og fylkeskommuner og tjenesten står overfor viktige utfordringer i årene som kommer. På bakgrunn av at barneverntjenesten er under utredning og vurdering samtidig som det satses på kompetanse og utviklingstiltak, mener departementet at det på det nåværende tidspunkt ikke er behov for å lage en nasjonal handlingsplan for barnevernet. På grunnlag av Befring-utvalgets innstilling og høringsuttalelsene til denne tar departementet sikte på å komme tilbake til Stortinget med forslag om eventuelle forbedringer av barnevernet i kommuner og fylkeskommuner.

Forrige kapittel