Kompetanse - personell

Forslagsstillerne viser til at i dag er 25 pst. av personalet i de ulike barneverninstitusjonene ufaglærte. En av fem som jobber i barnevernet har mindre enn ett års erfaring. I dag gis manglende faglig oppfølging til de som arbeider i barnevernet, samtidig som det betydelige behov for kompetanseheving innen barnevernet ikke blir prioritert.

Undervisningen av personale overlates til den enkelte institusjon, og det stilles ikke krav til faglig innhold. Samtidig merker de som har sitt daglige arbeid i barnevernet at atferdsproblemer blant barn og unge øker.

Hvis vi skal beholde og utvikle kompetansen blant de ansatte i barnevernet, må det utarbeides nasjonale kompetanseplaner som forplikter arbeidsgiverne til å sørge for kontinuerlig utvikling og vedlikehold av ansattes kompetanse.

Kompetanse - barn

Det er av stor viktighet at barn blir sett, hørt og lyttet til i barnevernsaker som angår dem selv.

Fokus på de juridiske sider ved saken fører til at barneverntjenesten ifølge forslagsstillerne bruker en stor del av sine ressurser på å finne argumenter som er juridisk holdbare, noe som svekker fokus på hva som er barnets beste. Barn får sjelden juridisk bistand i slike saker, og dermed ingen uavhengig person som taler barnets sak.

Barnevernet skal ha rutiner på å rådføre seg med barn som selv har vært i barnevernet.

Det er mye fokus på det arbeid som utføres av fylkesnemndene, men når vedtak er gjort om plassering er det liten oppmerksomhet på kvalitet i plassering/tiltak.

Fylkesmennenes rolle

Ifølge forslagsstillerne bor godt over 1 000 barn i løpet av året i en av barnevernets institusjoner

I 1998 kuttet fylkesmennene ut 530 lovpålagte tilsynsbesøk. 16 av 18 fylkesmenn brøt regelverket som skal ivareta rettssikkerheten til en av samfunnets svakeste grupper.

Flere av fylkesmannsembetene har brutt regelverket hvert år siden lovendringen kom i 1993 da krav til forhåndsgodkjenning av institusjoner forsvant, mot at fylkesmennene ble pålagt å føre tilsyn med institusjonene.

Nasjonal godkjenningsordning

Det offentlige har ikke hatt kapasitet eller prioritert å bygge ut det offentlige tiltaksapparatet slik at det dekker behovet.

Det inngås ikke konsekvent avtale mellom fylkeskommunene og institusjonene. Avtalen skal regulere forhold av økonomisk, faglig og styringsmessig art - og skal være tidsbegrenset.

Barn og unge som bor i private barnevernsinstitusjoner får ifølge forslagsstillerne ofte ikke den skolegangen de har krav på.

Viktigheten av å ivareta barn og unges interesser er spesielt stor når de er i så vanskelige livssituasjoner at barnevernet kommer inn og tar i bruk institusjon. En nasjonal forhåndsgodkjenningsordning må være minstekrav man iverksetter for å sikre barn og unge trygge omgivelser mens de er i institusjon, samt at kravene til kompetanse blir lik og dermed også bidrar til å sikre brukerne.

Godkjenningsordningen skal forholde seg til bygningsmessige forhold, sikkerhetskrav og krav til faglig bemanning. Kravene skal forholde seg til kvalitet og innhold.

Mindreårige asylsøkere og flyktninger

Når mindreårige asylsøkere og flyktninger kommer hit til landet alene må barnevernet raskest mulig inn i bildet og ta ansvar, og ansvaret må ligge der og ikke hos utlendingsmyndighetene. Dette ansvaret må tydeliggjøres.

Enslige mindreårige asylsøkere kommer fra krigssituasjoner og politisk urolige områder, og i tillegg kommer de alene. Denne situasjonen betinger at de møtes av et velfungerende hjelpeapparat i Norge. Mindreårige asylsøkere blir mangelfullt og ulikt behandlet ut ifra kommunenes ressurstilgang, kompetanse og instrukser.

Tverretatlig samarbeid

Sju av ti meldinger til barnevernet om barn som trenger hjelp kommer fra hjelpeapparatet selv. Hjelpeapparatet består i dette tilfelle bl.a. av sosialtjeneste, barnevernsvakt, barnehage, helsestasjon, lege/sykehus, skole, PP-tjeneste, politi/lensmann og barne- og ungdomspsykiatrisk tjeneste.

Det må gjøres mer for at samarbeidet mellom barnevernet og skolen skal fungere, og at barnevernet kan komme inn med ulike hjelpetiltak der hvor det er bekymring og skolen ikke klarer oppgavene alene.

En undersøkelse utført av Barnevernets utviklingssenter i Bergen avdekker uheldige forhold knyttet til henleggelse av saker. Det bør reises en debatt om barnevernets praksis ved henleggelser.

Forslagsstillerne viser til Befring-utvalget, som etter at forslaget ble fremmet, har lagt frem sin utredning, (NOU 2000: 12 Barnevernet i Norge). Det er ifølge forslagsstilleren behov for en helhetlig opprustning av barnevernet, og det er ingen grunn til å vente til utredningen om barnevernloven kommer. Det er allerede avdekket så store mangler at vi må gripe fatt i dette umiddelbart.

Det må snarest mulig utarbeides en egen handlingsplan for barnevernet, som tar for seg tjenesten i sin fulle bredde, og som bidrar til at barnevernet får økte midler og at midlene brukes slik at det kommer barn og unge som trenger det til gode.

Handlingsplanen må inneholde følgende:

• – Nasjonal godkjenningsordning av barnevernsinstitusjoner.

• – Kompetanseutvikling i kommunene.

• – Plan for kompetanseutvikling i fylkeskommunene.

• – Kompetanse i å se barn, lytte til barn og å snakke med barn.

• – Utvikling av samarbeid mellom skole og barnevern, barnevern og BUP, samt barnevern og barnehage.

• – Ressurser til økning av mangfoldet i tiltak i det fylkeskommunale barnevernet.

• – Vurdering av erfaringene med fylkesmennenes tilsyn med barnevernsinstitusjoner.

• – Forbedring av barnevernets arbeid i forhold til mindreårige asylsøkere og flyktninger.

• – Styrking av arbeid i forhold til asylsøkere og flyktningefamilier som har fått opphold i Norge.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremlegge en nasjonal handlingsplan for barnevernet."