Svar på spørsmål til St.meld. nr. 15 (2000 2001) Nasjonale minoritetar i Noreg

Jeg viser til brev av 2. januar 2001 fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe v/Karin Andersen med spørsmål til St.meld. 15 (2000 2001) Nasjonale minoritetar i Noreg. Spørsmålene blir besvart fortløpende nedenfor.

1. Dokumentasjon på omfanget av ulovlig tvangssterilisering

Omfanget av sterilisering av romanifolket (tatere) er dokument gjennom rapporten Sterilisering av tatere 1934 1977 skrevet av forsker Per Haave. Rapporten er en del av et forskningsprogram om tatere i regi av Norges forskningsråd.

Bakgrunnen for prosjektet var krav fra tidlig på 1990 tallet om en uavhengig undersøkelse av den politikk som var blitt ført overfor tatere i Norge. Spørsmålet om sterilisering av tatere ble på den tid viet stor offentlig oppmerksomhet gjennom presseoppslag og bøker. Prosjektet var opprinnelig avgrenset til den steriliseringspraksis som var hjemlet i lov i perioden 1934 77. Senere ble det utvidet til å undersøke mulig sterilisering på medisinsk indikasjon, noe som ikke reguleres av steriliseringsloven.

Rapporten gir en bred gjennomgang av bakgrunnen for steriliseringsloven av 1934 og Folkeættloven av 1942. Det fokuseres på praksis mht. sterilisering av tatere og Norsk misjon blant hjemløses holdning/rolle i forhold til spørsmålet om sterilisering av tatere. Rapporten bygger i tillegg til omfattende dokumentstudier på gjennomgang av steriliseringsarkivet, Misjonens arkiver i Riksarkivet og i statsarkivene, samt gjennomgang av journaler ved 5 sykehus for å undersøke mulig sterilisering på medisinsk indikasjon.

Antall tatere som ble sterilisert etter steriliseringsloven av 1934 og folkeættloven av 1942:

I alt 109 personer av taterslekt ble sterilisert med hjemmel i loven av 1934 og 19 med hjemmel i loven av 1942. Dette tilsvarer 2,88 promille av alle registrerte steriliseringsinngrep med offentlig tillatelse. I tillegg ble 6 personer av taterslekt kastrert med hjemmel i de nevnte lover.

Per Haave peker på at tatere som ble sterilisert ikke utgjør noen ensartet gruppe. Det dreide seg om voksne og barn, flest kvinner. Enkelte var plassert i institusjon (skolehjem, åndssvake skole, psykiatriske sykehus), andre var satt bort i forpleining eller fosterhjem. Noen var bofaste, andre ikke. Noen ble sterilisert etter eget samtykke, andre etter egen begjæring. Enkelte ønsket selv å bli sterilisert, andre følte seg tvunget til å la seg sterilisere, ikke nødvendigvis av ytre press, men fordi de stod i en vanskelig livssituasjon.

Sterilisering på medisinsk grunnlag kunne som nevnt foretas uten lovhjemmel. Undersøkelsen viser at ved ett sykehus ble 13 kvinner av taterslekt sterilisert på dette grunnlag. I tillegg er det funnet ett tilfelle i Misjonens arkiv. Tre kvinner ble under krigen sterilisert på dette grunnlag etter tillatelse av medisinaldirektøren, selv om tillatelse fra sentral helsemyndighet ikke var påkrevd her. Utfra en samlet vurdering av den praksis som ble fulgt, mener Haave at "Dette kan indikere at mer enn 230 taterkvinner ble sterilisert utenfor lovens rammer. Legger vi til tallet på inngrep med hjemmel i lov, betyr dette at over 300 taterkvinner kan ha blitt sterilisert fra 1930  til 1970 årne".

2. Tiltak for å gjøre omreisende handelsvirksomhet enklere

Lov av 6. juni 1980 nr. 21 om handelsvirksomhet (handelsloven) hadde i kapittel 3 bestemmelser for handelsvirksomhet utenfor fast utsalgssted overfor forbrukere. Videre var det etter kapittel 2 et krav om handelsrett, det vil for eksempel si at eieren av et enkeltmannsforetak skulle være myndig, ikke under konkursbehandling og bosatt i riket og bodd her de siste to år. Bosettings  og botidskravet gjaldt ikke for statsborgere i stater som er parter i EØS avtalen når de var bosatt i en slik stat.

Handelsloven hadde videre regler for handel med brukte og kasserte ting i kapittel 4. Den som skulle drive handelsvirksomhet og oppkjøp i salgsøyemed med brukte og kasserte ting, herunder brukte kunstgjenstander og antikviteter, måtte ha handelsrett og i tillegg tillatelse fra politiet, såkalt brukthandelsbevilling/skraphandelbevilling. Hovedhensynet bak bevillingsordningen er å forebygge omsetning av stjålne eller ulovlig mottatt gjenstander og å lette politiets arbeid med å oppspore slike gjenstander.

Handelsloven fra 1980 ble opphevet fra og med 1. januar 2000. Reglene for handelsrett (kapittel 2) og for handelsvirksomhet utenom fast utsalgssted (kapittel 3) gjelder derfor ikke lenger. Imidlertid ble ordningen med brukthandelbevilling (kapittel 4) opprettholdt og videreført i ny lov om handelsverksemd med brukte og kasserte ting av 22. desember 1999 nr. 105 (brukthandelloven) uten realitetsendringer.

Tillatelse etter brukthandelloven gjelder den som driver handel med varer i næring og blir gitt av politiet på stedet foretaket har sitt faste forretningssted (forretningsadresse). Dersom det skal drives handel i et annet politidistrikt, må en også ha tillatelse fra politiet der. Sammen med søknaden skal firmaattest vedlegges.

På bakgrunn av den rettsutviklingen som har skjedd på området ser Regjeringen ikke behov for ytterligere tiltak for å gjøre omreisende handelsvirksomhet enklere. Til orientering vedlegges den nye brukthandelloven med forskrifter.

3. Kosher kosthold og åndelig og etisk rådgivning ved sykehus

Som det fremgår av St.meld. nr. 15 (2000 2001), kan det særlig være aktuelt med kosher kosthold og behov for åndelig og etisk rådgivning ved sykehus i Trondheim og Oslo. Sosial  og helsedepartementet har ikke mottatt henvendelser som viser at det er behov for eventuelle retningslinjer for kosthold og åndelig og etisk rådgivning ved disse sykehus. Regjeringen går derfor utfra at disse behovene blir tilstrekkelig ivaretatt i dag.

4. Registrering av minoritetsbakgrunn i journaler

Det er som representanten Karin Andersen påpeker, ikke hjemmel for å registrere minoritetsbakgrunn i medisinske journaler. Begrunnelsen for dette er personvernhensyn. Pasienten må derfor selv opplyse helsepersonell om sin minoritetsbakgrunn i de situasjonene pasienten anser det for å være relevant. Regjeringen finner ikke medisinsk behov for å registrere minoritetsbakgrunn i medisinske journaler.

5. Ytringsfrihet for minoriteter

Staten har et klart ansvar for å legge til rette for ytringsfrihet og fri kommunikasjon i samfunnet gjennom tilrettelegging av kanaler og institusjoner for en åpen offentlig samtale. Ytringsfrihetskommisjonen har i sin utredning NOU 1999:27 foreslått å grunnlovsfeste dette ansvaret. Denne forpliktelsen omfatter selvfølgelig også de nasjonale minoritetene. Det kan nevnes at Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter tar opp spørsmål om ytringsfrihet, bl.a. i art. 9, 3. ledd:

"Partene skal ikke hindre personer som tilhører nasjonale minoriteter, i å skape og bruke trykte medier. Innenfor de rettslige rammer for radio  og fjernsynskringkasting, skal de så langt som mulig og under hensyn til bestemmelsene i 1. ledd, sikre at personer som tilhører nasjonale minoriteter, gis mulighet til å skape og bruke sine egne medier."

Når det gjelder trykt presse forvalter Kulturdepartementet i dag kun ett konkret tiltak rettet mot en nasjonal minoritet; tilskuddet til den kvenske avisen Ruijan Kaiku. Støtten er ikke gitt som ledd i en generell støtteordning, men er et øremerket tilskudd som tildeles etter særskilt vedtak i Stortinget. Tilskuddet utgjør 350 000 kroner i 2001. Kulturdepartementet har ikke mottatt henvendelser med anmodning om støtte til andre tilsvarende publikasjoner, og kjenner per i dag heller ikke til at det er tatt initiativ til å etablere aviser eller lignende blant de øvrige nasjonale minoritetsgruppene. Vi kan her også vise til at Ytringsfrihetskommisjonen i sin utredning særlig har etterlyst tiltak overfor den kvenske befolkningen:

"Bevaring og utvikling av kvensk språk og kultur er et helt spesielt nasjonalt ansvar for Norge. Det medfører også et ansvar for styrking av kvenenes ytringsmuligheter både gjennom deres egne kanaler og ellers i det offentlige rom, samt forutsetningen for deres ytringsmuligheter."

Når det gjelder kringkasting kan vi for det første nevne at allmennkringkasterne, dvs. NRK, TV2 og P4, gjennom programregler og konsesjonsvilkår er forpliktet til å dekke minoritetenes behov og til å ha et tilbud til minoritetspråklige grupper. Blant annet heter det i gjeldende konsesjon for TV2 at "Sendingene skal over tid inneholde en variert programmeny med program for så vel brede som smale seergrupper, herunder den samiske befolkningsgruppe og minoriteter." Allmennkringkastingsrådet, som skal vurdere om programvirksomheten er i samsvar med prinsippene for allmennkringkasting, har i sin rapport for 1999 blant annet kritisert P4 for manglende innfrielse av kravet om programmer for etniske minoriteter.

For øvrig kan det nevnes at nærradioer med programmer for og med nasjonale minoriteter kan få tilskudd fra Audiovisuelt produksjonsfond. Fondet ble opprettet i 1994 og gir blant annet tilskudd til nærkringkastingsvirksomhet. Ved tildeling av midler til nærradioformål skal det etter retningslinjene for fondet særlig tas hensyn til søknader fra etniske og språklige minoriteter.