6. Retur av kriminelle utlendinger - særlig statsløse utlendinger eller utlendinger som ikke ønskes mottatt av myndighetene i hjemlandet eller oppholdslandet
I Innst. S. nr. 226 (1999-2000) til Dokument nr. 8:46 (1999-2000) ber justiskomiteen departementet vurdere problemstillingene omkring retur av kriminelle utlendinger. I debatten i Stortinget 13. juni 2000 ba Stortinget Regjeringen legge frem en egen sak om problemet med og tiltak knyttet til utenlandske statsborgere som skal utvises/bortvises, men der dette blir hindret av hjemlandet/mottakerlandet.
Justisdepartementet finner det hensiktsmessig å foreta en samlet orientering til Stortinget om disse problemstillingene, idet begge punktene omhandler returproblemer som i utgangspunktet oppstår uavhengig av om vedkommende utlending er kriminell (straffedømt m.v.) og/eller utvist eller om vedkommende har fått et avslag som innebærer at utlendingen må reise ut. Årsakene til returproblemene kan i en del tilfeller også være sammensatte.
Utgangspunktet er at en utlending som er nektet tillatelse i Norge, skal forlate landet frivillig. Erfaringsmessig skjer ikke dette i en rekke saker, og politiet skal da etter loven om nødvendig føre dem ut med tvang. Det er spesielt i denne sammenhengen at returproblematikken gjør seg gjeldende. Forhold som forårsaker returproblemer kan grupperes i to hovedtilfeller:
– I det ene tilfellet kan ikke retur til hjemlandet finne sted fordi hjemlandets myndigheter ikke vil ta i- mot egne borgere som ikke selv medvirker til hjemreisen, dvs. reiser frivillig.
– I det andre tilfellet kan ikke retur finne sted fordi utlendingens identitet er uavklart. At identiteten er uavklart kan omfatte både hvem utlendingen er og hvilket land utlendingen er hjemmehørende i. I disse tilfellene vil utlendingen selv ofte ikke medvirke til å avklare disse spørsmålene.
Av konkrete tiltak kan nevnes at Norge er med i et nordisk samarbeid gjennom Nordisk samrådsgruppe på høyt nivå for flyktninger (NSHF) om returer av etiopiske borgere til Etiopia. Hensikten er å bli enige om en felles forståelse med Etiopia om retur av etiopiske borgere.
Noen europeiske land benytter seg av bilaterale returavtaler som et virkemiddel for å hindre returproblemer. Norge arbeider aktivt for at den enkelte stat bør påta seg en folkerettslig forpliktelse til å ta imot egne borgere som selv ikke ønsker dette. Et slikt prinsipp bør legges til grunn i både bilaterale og multilaterale forhandlinger. Norge har inngått returavtaler med noen land, for eksempel inngikk Norge returavtale med Sri Lanka med virkning fra mars 2000.
Fra og med august 2000 har utsendelser til Kosovo blitt gjennomført, de første som ble sendt ut var kosovoalbanere som var utvist som følge av straffbare handlinger.
I tillegg kan det nevnes at Justisdepartementet har tatt initiativ overfor Utenriksdepartementet for å diskutere migrasjonspolitikk i et mer helhetlig perspektiv. Det er ønskelig å se asyl- og returspørsmål i sammenheng med utenriks- og bistandspolitiske virkemidler. Formålet med å se politikkområdene i sammenheng er å få til et styrket samarbeid med opphavs- og transittland, både med sikte på å motvirke migrasjon, og å legge til rette for større vilje i disse landene til å motta egne borgere som ikke har fått tillatelse til å oppholde seg i Norge.
Utlendingsloven § 37 første ledd understreker utlendingens plikt til å medvirke til å avklare sin identitet helt frem til antatt korrekt identitet er registrert, og også senere dersom det er grunn til å anta at den registrerte identiteten ikke er riktig.
I de tilfeller det er tvil om identiteten og utlendingsmyndighetene har avslått søknad fra vedkommende, vil utlendingen erfaringsmessig ofte ikke ønske å medvirke til å avklare identiteten slik at retur kan finne sted til det som måtte være hans/hennes hjemland. Så vel asylsøkere som ikke har noe reelt beskyttelsesbehov, som utviste straffedømte vil kunne ha interesse av denne formen for trenering. Slike saker er generelt svært ressurskrevende for utlendingsmyndighetene når utlendingene selv ikke medvirker for å avklare hvem de er og hvilket land de kommer fra.
Personer som er statsløse er ikke nødvendigvis vanskelige å returnere, dersom de har en avklart identitet. Det vil bero på reglene og utlendingens status i det land der vedkommende har hatt sitt faste opphold, om retur er praktisk mulig. Departementet har erfaringer for at utviste utlendinger som er statsløse, har blitt returnert til oppholdslandet.
Komiteen har merket seg at returproblemer kan oppstå i alle typer saker hvor en utlending nektes tillatelse til opphold i landet, ikke bare kriminelle utlendinger. Komiteen vil vise til at returproblemene knytter seg til den gruppen som ikke ønskes mottatt i hjemlandet og den gruppen som har en uavklart identitet.
Komiteen har merket seg at Norge har inngått bilaterale avtaler med enkelte land om hjemsendelse. Komiteen mener det er viktig å satse maksimalt på å avklare identiteten til den enkelte, men er bekymret for alle de ressurser en enkelt sak kan kreve, til eksempel Gholam-saken.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, mener at myndighetene må sette en tidsfrist for hvor lenge mennesker skal leve med en uavklart status, uten at det blir gitt opphold på humanitært grunnlag, selv om trenering fra asylsøkers side ikke skal føre til at det blir lettere å få oppholdstillatelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil komme tilbake til disse spørsmål i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 17 (2000-2001).