Ved Stortingets behandling av St.prp. nr. 39 (1994-1995) ble det gitt samtykke til ratifikasjon av OSPAR-konvensjonen, som bygger på Oslo-konvensjonen fra 1972 og Paris-konvensjonen fra 1974. OSPAR-konvensjonen er et miljøsamarbeid mellom 15 land. Formålet med samarbeidet er å forhindre og eliminere forurensning av det marine miljøet i det nordøstlige Atlanterhavet.

Ved å ratifisere OSPAR-konvensjonen har Norge påtatt seg å gjennomføre ethvert mulig tiltak som kan beskytte det aktuelle sjøområdet, og sørge for at den nasjonale politikken oppfyller bestemmelsene i konvensjonen. De generelle bestemmelsene er imidlertid utformet slik at de ikke stiller spesifikke krav til det nasjonale regelverket. Det er derfor opp til nasjonale myndigheter selv å utforme virkemidler for å etterleve konvensjonen, men det framgår bl.a. av konvensjonen at myndighetene i hvert land skal ha et system for å sette grenser for utslippene og et system for å kontrollere at utslippstillatelser overholdes. Reduksjoner i utslipp av næringssalter og miljøgifter er sentrale oppgaver innen samarbeidet.

Riksrevisjonen har undersøkt om forvaltningens sy­stemer og bruk av virkemidler sikrer tilfredsstillende etterlevelse av OSPAR-konvensjonen. Det er satt fokus på hvilke systemer Norge har valgt for å hindre forurensning av havområdet, herunder systemer for kontroller, sanksjoner og rapportering. Det er lagt vekt på myndighetenes oversikt over vannforurensningen, fastsettelsen av mål, gjennomføringen av tiltak, og bruken av kontroller og sanksjoner.