Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jon Olav Alstad, Frank Willy Larsen, Liv Marit Moland, Oddbjørg Ausdal Starrfelt og Shahbaz Tariq, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad og Ola T. Lånke, fra Høyre, Trond Helleland og Inger Stolt-Nielsen, fra Senterpartiet, Anne Enger Lahnstein, og fra Sosialistisk Venstreparti, Ågot Valle, viser til at departementet arbeider med en gjennomgang av bidragsordningen. I den forbindelse vil det være en målsetting å fordele plikter og ansvar bedre mellom foreldre etter et samlivsbrudd, og å utvikle et bidragssystem som sikrer barna god kontakt med begge foreldrene. Flertalletvil komme tilbake til saken i forbindelse med Regjeringens forslag til endringer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold og Per Sandberg, registrerer at flertallet i komiteen etter ti års debatt omkring nye bidragsregler ikke vil foreta en behandling eller ta standpunkt til et forslag som har ventet i nesten to år på behandling i komiteen, men skyver dette ansvaret fra seg ved å avvente utspill fra Regjeringen. Disse medlemmer vil i denne sammenhengen også minne om at de fire siste regjeringer har signalisert at forslag om nye bidragsregler skulle komme til Stortinget.

Disse medlemmer mener dagens bidragsordning i samvirke med barneloven fører til at det økonomiske vinningsaspektet stimulerer til en kamp om "hvem som får barna" etter samlivsbrudd. Dette er et offentlig sanksjonert og strukturelt overgrep mot barn og familier, og det strider klart mot internasjonale konvensjoner om familie og barn ratifisert av Norge.

Disse medlemmer mener at den offentlig administrerte bidragsordningen, i sammenheng med offentlige støtteordninger, må i stedet for å stimulere til konflikt, sette begge foreldrene i stand til å utøve omsorg for sine barn, uavhengig av foreldrenes livssituasjon.

En ny bidragsordning må fullt ut støtte barns sosiale, emosjonelle og intellektuelle utvikling, og deres behov for trygghet og stabilitet i forholdet til skikkede foreldre, som jo betyr mest i barnas liv.

En ny bidragsordning må gi begge skikkede foreldre samme mulighet til å skape et likeverdig hjem og likeverdige oppvekstvilkår for barna. Deres faktiske omsorgsutgifter må fordeles i henhold til deres faktiske utøvelse av omsorg og i forhold til skattelovgivningen. Alle faktiske utgifter, som reiseutgifter for samvær/omsorg og alle offentlige støtteordninger må innrettes slik at de støtter begge foreldres mulighet til å utøve en normal foreldrerolle.

Disse medlemmer viser til at det kreves i dag et stort apparat, med store offentlige utgifter, for å drive saksbehandling og innkreving av barnebidrag.

Det er i dagens barnelovsystem den bidragspliktige som må ta oppgaven med å ivareta barnas rettssikkerhet. Ved dagens bidragsordning uttrykker staten at barnas rett til medomsorg (samvær) kun er et privat anliggende, mens den samme ordning legger sterke føringer mot utøvelsen av medomsorg. Denne politikken er selvmotsigende, og sikrer bare den ene forelderens økonomi. Barnas behov blir underkjent. Staten må derfor prioritere barnas rett til to likeverdige foreldre høyere enn sikring bare av den ene av foreldrenes økonomi.

Disse medlemmer mener det offentlige faktisk vil få en gevinst ved at bidragsordningene baseres på felles omsorg, hvor foreldrene selv deler på utgiftene, og avlaster hverandre slik at de kan delta i arbeid og utdanning. Ut fra tallmaterialet i Velferdsmeldingen s. 123-125 (St.meld. nr. 35 (1994-1995) antar vi den årlige offentlige innsparingen vil kunne ligge i størrelsesorden 500 mill. kroner.

Disse medlemmer mener den foreslåtte kostnadsmodellen best møter barnas krav til likeverdig omsorg fra to foreldre. Videre støtter kostnadsmodellen åpenbart best opp under Regjeringens arbeidslinje som omtalt i St.meld. nr. 35 (1994-1995) (velferdsmeldingen). Den møter også best de kravene BFD selv har satt til en god bidragsordning.

En likeverdig behandling av foreldrene også i økonomisk sammenheng vil bedre samarbeidet mellom foreldrene. Dette vil igjen gi lykkeligere barn, med en bevislig bedre sosial, emosjonell og intellektuell utvikling. Forslaget stimulerer også foreldrene til å bo i nærheten av hverandre, fordi reiseutgiftene er foreslått delt mellom foreldrene. En lettere tilgang på begge foreldrene vil helt klart være positivt for barna.

Disse medlemmer registrerer at samværsboikott/omsorgssabotasje forekommer i 20-40 pst. av "barnefordelingene" etter samlivsbrudd. Ved samværs-/omsorgssabotasje foreslås det i forslaget å la bidraget bortfalle så lenge boikotten vedvarer. En slik ordning vil føre til et større press på begge foreldre til å opptre i tråd med barnas beste og sikre barnas rett til to foreldre. Disse medlemmer viser til Dokument nr. 8:44 (1998-1999) når det gjelder dette problemkomplekset. Uansett er det helt urimelig at en bidragspliktig skal være pålagt å betale bidrag når samværet/omsorgen blir boikottet.

Disse medlemmer mener at ved å stimulere til barnas likeverdige samvær fra begge foreldre vil en også hindre at en av foreldrene blir tilsidesatt og ikke orker å kjempe videre for kontakten med sine barn. Dette er et vesentlig tap for barna. En positiv utvikling her vil også redusere antallet foreldre som etter en stund ikke stiller opp for barna. Foreldre som ikke ut-øver samvær/omsorg må betale et høyere bidrag enn de foreldre som stiller opp.

Disse medlemmer peker på at forslaget vil sørge for at foreldre som stiller opp slipper å betale dobbelt som de gjør i dag (både bidrag og utgifter til eget samvær), da en skal ta hensyn til kostnadene ved å ha barn og til de faktiske samværs-/omsorgsdager. En slik bidragsordning, med utgangspunkt i de faktiske utgiftene til barna, vil føre til en bedre betalingsvilje hos begge foreldrene. Økt betalingsvilje og mindre økonomisk overskudd for bidragsmottaker vil føre til flere private avtaler, og også til mindre administrasjonskostnader for staten.

Disse medlemmer viser videre til at bidraget som fastsettes ikke skal være gjenstand for skattefradrag på bidragspliktiges hånd og skal følgelig heller ikke være gjenstand for beskatning på mottagers hånd. Dette fordi ordningen konsentrerer seg om faktiske utgifter og ikke skal være et skjult ektefellebidrag slik som dagens ordning.

Et annet viktig moment som disse medlemmer vil påpeke er at forslaget som innebærer en bidragsordning som tar hensyn til det aktuelle antall samværsdager, samtidig vil gi begge foreldre et incitament til å ta aktiv del i omsorgen og gi begge foreldrene råd til å påkoste bolig, klær, ferie og leker til barna. Det er en realitet at mange bidragspliktige ikke har råd til å kjøpe klær og leker til sine barn, og dette oppleves selvfølgelig som en veldig vond situasjon. En bidragsordning slik som foreslått, som tar utgangspunkt i de faktiske utgiftene vil derfor sikre at langt flere barn vil oppleve foreldrene som likeverdige, noe disse medlemmer mener er meget viktig.

Disse medlemmer er av den oppfatning at når hele 90 pst. av barna i dag lever med mor som hovedforsørger, så er dette ikke til det beste for barna. Alle ønsker at fedre skal bringes sterkere inn i barns hverdag. Forslaget vil føre til at dette kan oppfylles, da økonomien ikke blir en kamparena. Bidragsordningen må da ta hensyn til samværs-/omsorgsdager, faktiske utgifter og lønn. I dag er det slik at bidraget må betales selv når hovedomsorgsforelderen har mange ganger høyere lønn enn den bidragspliktige.

Økonomisk likeverdige foreldre gir også likhet for loven for barna. Svært mange bidragspliktige har på grunn av bidragsbelastningen dårlig råd, uten at de kvalifiserer for fri rettshjelp. De har derfor ikke råd til å betale nødvendige utgifter i forbindelse med rettslig løsning av problemer omkring barnas rett til likeverdig samvær/omsorg fra begge sine foreldre. Dette gjør barna rettsløse med hensyn til å få bedre kontakt med begge foreldre, da problemet samværs-/omsorgssabotasje i dagens barnelovsystem må utfordres rettslig.

Forutsetningen for å motta statlige stønader må ikke være at den ene forelderen har daglig omsorg og at den andre av foreldrene har minst mulig samvær med barna, da dette fører til brutte avtaler og et høyt konfliktnivå. Dessuten må refusjonsordningene i forbindelse med overgangsstønaden fjernes. Det vil fremme private avtaler, og hindre at staten har egeninteresse av å få bidraget innkrevet.

Disse medlemmer mener i tillegg at private avtaler ei heller kunne overprøves av staten ved forvaltningsvedtak slik det blir gjort i dag gjennom trygdekontor og innkrevingssentral. Foreldre må være enige om en endring, eller endringer må kunne fastsettes av fylkesmann/domstol hvis private avtaler ikke lenger er ønskelig. Forvaltningsmakten - som ofte synes å bli utøvd ut fra den enkelte saksbehandlers private skjønn - er i dag en alvorlig trussel mot rettssikkerheten for den utvidete familien, ikke minst for barna.

Disse medlemmer mener det er viktig å redusere de administrative utgiftene og bidragsgjelden, noe som også er en målsetning for Regjeringen. Dette vil sannsynligvis også bli et resultat ved dette forslaget, gjennom en større betalingsvilje og umuliggjøring av administrativ overprøving av private avtaler. Ved å ta utgangspunkt i de faktiske utgiftene ved å ha barn vil en synliggjøre at bidraget er ment å dekke kostnadene ved å ha barn, framfor å være en inntektsoverføring mellom foreldre. En slik synliggjøring av formålet med bidraget vil øke betalingsviljen og redusere motivasjonen for å kreve bidraget innkrevet gjennom Trygdeetatens Innkrevingssentral.

Disse medlemmer anbefaler Stortinget å støtte forslaget.